STØRRE ENN JOHANNES
Jesus erklærte at døperen Johannes kunne måle seg med ethvert menneske. Dette inkluderte Moses og profetene. Og allikevel fastslo Jesus at den minste i himlenes rike er større enn Johannes. En merkelig uttalelse! Er den minste kristne større enn Moses og profetene, eller ligger det en dypere mening her?
STØRRE ENN JOHANNES
Sannelig sier Jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han. (Matt.11:11)
Herren sa at Johannes var mer enn en profet. Han hevdet at Johannes var Elias. Engelen sa til Sakarias at hans sønn Johannes, ville gå foran Jesus i Elias’ ånd og kraft.
Jesus sa at det ikke fantes noe menneske født av kvinner som var større enn døperen Johannes. Og at den minste i himlenes rike er større enn Johannes.
Umiddelbart synes det umulig at den minste i Guds rike er større enn døperen Johannes. Men vi vet at alt det Kristus sa var sant. Derfor må vi tenke litt nøyere over dette.
For å kunne besvare spørsmålet om hvordan det er mulig at den minste i himlenes rike er større enn alle dem som er født av kvinner, må vi forstå hva det vil si å være medlem i dette rike. Vi forstår hva det vil si å være født av en kvinne. Men forstår vi hva det betyr å være i himlenes rike, eller å være den minste i himlenes rike?
Hva er himlenes rike, eller Guds rike (de to er identiske på tross av hva en del lærere hevder)? Guds rike er det rike som er kommet til oss fra himmelen. Så enkelt er det. Lignelsen om himlenes rike i Matteus’ evangelium finnes også i Markus’ og Lukas’ evangelium. I Markus og Lukas kalles denne lignelse for lignelsen om Guds rike.
Guds rike er Gud i Kristus i de hellige som regjerer over Guds skapninger.
For å bli medlem av Guds rike må vi fødes på ny. Dette betyr at Kristus må fødes i oss. Det må dannes en ny skapning hvor alt det gamle er forsvunnet og alt er blitt nytt, og alt er av Gud.
Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med Seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. (2. Kor.5:17,18)
Tenk et øyeblikk over dette. Det gamle i vår personlighet er forsvunnet, og noe nytt er trådt i stedet—det som er fra Gud.
Hvis Kristus er blitt født i oss og deretter formet i oss, inntil alle de gamle sider av vår første menneskelige personlighet er forsvunnet, og i deres sted er alt blitt nytt og kommet fra Gud, da er vi ikke lenger vår opprinnelige personlighet. Vi er blitt annerledes. Vår første menneskelighet er blitt erstattet med en ny menneskelighet, hvis opprinnelse er guddommelig.
Uttrykket ”minst i himlenes rike” gir oss det inntrykk at det finnes forskjellige grader i Guds rike. Alle medlemmer har gått igjennom overgangen fra det rent menneskelige til det guddommelig menneskelige, men noen har en høyere rang enn andre.
La oss tenke litt over Moses og profetene og døperen Johannes. Alle sammen var mektig salvet med Helligånden. Men hver av dem bibeholdt sin originale menneskelige personlighet—det som er født av kvinne. Ikke sant?
Men nå framstår en person som én gang ble født av en kvinne, men som har latt seg forvandle, slik at hans eller hennes opprinnelige menneskelige personlighet er forsvunnet, og nå er blitt en guddommelig menneskelig person. Slik var apostelen Paulus. Han sa: ”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Det later til at Paulus’ opprinnelige personlighet er blitt korsfestet. Det gamle er forsvunnet. Det som nå lever er Kristus-dvs. Kristi natur har gjennomsyret Paulus’ sjel og ånd, slik at det kan sies at det gamle er forsvunnet, det nye er kommet, og det nye er av Gud.
Sammenlign nå et slikt menneske med Elias. Helligåndens mektige salvelse hvilte kanskje mer over Elias enn over de fleste andre personer som er nevnt i Bibelen. Men Elias var bare et menneske. Apostelen Paulus var mer enn bare et menneske, kan man si. Hans opprinnelige personlighet var død på korset med Kristus. Hans nye personlighet var formet av Gud. Derfor var Paulus (selv om han visselig ikke var den minste i Guds rike) større enn noen av Guds menn i Det Gamle Testamente (GT).
Og dette gjelder for hvert eneste medlem i Guds rike.
Et spørsmål melder seg nå. Kan vi si at hver person som bekjenner tro på Jesus Kristus er større enn døperen Johannes? Nei, overhodet ikke!
Men mange kristne troende hevder å være nye skapninger i Kristus.
Sannheten er at mange som bekjenner tro på Kristus bare så vidt har startet på veien til å bli en ny skapning i Jesus Kristus. De tror at Kristus er Guds Sønn. De tror på forsoningen i Jesu blod som tilgivelse for deres synder. De har mottatt en del av Helligåndens liv. De har mottatt Kristi sæd i deres hjerte. Og nå venter de på å komme i himmelen.
De har aldri fornektet seg selv. De har aldri tatt deres kors opp og fulgt Kristus.
Gud, gjennom forsoningsblodet, har gitt dem autoritet til å vandre fremad for å kunne bli en ny skapning i Kristus. Gud har gitt dem av Sin Hellige Ånd slik at de har fått den nødvendige visdom og kraft til å vandre på veien til å bli en ny skapning i Kristus.
Men det kan ikke sies om dem at det gamle er forsvunnet og at alt er blitt nytt. Derfor kvalifiseres de ikke til å være større enn Moses og profetene.
Av forskjellige grunner—bl.a. ukorrekt undervisning –har de stoppet opp ved starten av den kristne frelse.
For å kunne bevege oss på den vei som fører til Guds rikes fylde i oss, må vi dø. For å bli en ny skapning i Jesus Kristus, må den gamle skapning dø.
Hvordan dør vi? Husk på at det ikke dreier seg om vår fysiske død. Det dreier seg om vår indre, vår sanne person. Vår kropp er bare et hus—en synlig form som dekker over vår sanne, evige åndelige personlighet.
Hvordan når vi fram til den død vi søker, hvor det gamle forsvinner, og alt blir nytt og er av Gud?
La oss først av alt innse at det mest framherskende element i vår sanne åndelige personlighet, er vår vilje. Det er vår vilje som identifiserer vår sanne personlighet som et unikt individ. Hvis vi skal overgi vår sanne personlighet til døden, må døden fullføres gjennom vår vilje.
Vår sanne personlighet må lære syv ord og repetere dem igjen og igjen: ”Ikke min vilje, men Din vilje skje.” Disse syv ord er nøkkelen til å bli en ny skapning i Jesus Kristus.
Det er tre hovedområder hva angår synd i vår opprinnelige personlighet. Disse er: For det første vår villighet til å finne vår overlevelse og trygghet i tidsånden. For det andre kjødets lidenskaper og lyster. Og for det tredje vår personlige ærgjerrighet og egenkjærlighet. Disse tre områder er åndelig mørke i vår opprinnelige personlighet. Gud ønsker å erstatte dem med åndelig lys—det lys som finnes i Guds eget liv.
Hvis det gamle skal forsvinne og det nye ta dets plass, må vår vilje være involvert og motivere oss for å kunne behandle med suksess hvert av disse tre områder.
Vår vilje velger å se hen til Gud for våre daglige behov, og ikke til den antikristelige tidsånd. Vi gjør ikke penger til vår gud, slik tilfellet er i USA og i den rike del av verden. Vi ser hen til Gud for å beskytte oss fra det onde i stedet for å se hen til det militære og andre offentlige institusjoner. Dette er et valg som vi må foreta. Hvis vi ber til Gud med et oppriktig hjerte, vil Han hjelpe oss til å velge å se til Ham i stedet for til verden for vår overlevelse og trygghet. Dette er det første trinn mot å bli en ny skapning som er større enn noen av de gammel-testamentlige profeter.
Med vår vilje gir vi ikke etter for vår syndige naturs lidenskaper og lyster. Vi nekter resolutt å gi etter for vårt kjød. Vi må være meget bestemte når det gjelder vårt fysiske kjøds lyster og begjær. Paulus lærte oss at vi må holde vår kropp nede og under kontroll, ellers vil vi være diskvalifisert for medlemskap i Guds rike.
Vær klar over at din fysiske kropp er én av dine værste fiender. Den vil drepe ditt åndelige liv hvis du tillater den å gjøre det. Den er bare et synlig dekke for din sanne person. La aldri din kropp glemme det. Regjer over den med jernhånd. Det er helt sikkert at ingen vil kunne regjere over nasjonene med Jesus Kristus hvis han ikke er i stand til å holde sin kropp underlagt viljen.
Vet du hva det betyr å miste sin sjel? Det betyr å tillate din kropp, i stedet for din sanne person, å ta beslutninger. Når din kropp overtar styringen, befinner du deg i en tilstand av forderv. Dette vil åpenbares på oppstandelsesdagen, med mindre du ved bønn blir i stand til igjen å overta styringen over din personlighet.
Så ved vår vilje bringer vi til korset vår tillit til verden og tidsånden.
Ved vår vilje bringer vi til korset vårt kjøds lyster og lidenskaper.
Som apostelen Paulus påpekte må vi avlegge det gamle menneske og ikle oss det nye menneske. Vi gjør dette ved en fornyelse av vår ånd og vårt sinn.
Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. Men bli fornyet i deres ånd og sinn. Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten. (Ef.4:22-24)
Vi har talt om vår tillit til den antikristelige tidsånd. Vi har også talt om de lyster og begjær som bor i vårt kjød.
Nå må vi se på det område som er det vanskeligste område når det gjelder vår opprinnelige personlighet—vanskelig å fordrive og erstatte med det nye guddommelige liv. Jeg refererer til egenviljen, som identifiserer vår sanne personlighet. Tidligere stolte vi på vår vilje for å behandle kjødets verdslighet og begjær. Nå ønsker vi å anvende vår vilje til å erstatte vår vilje med Guds vilje.
Da det er helt umulig for vår vilje å korsfeste seg selv, må vi se til Gud for å fullføre dette tredje og største område.
Når vi har å gjøre med tidsånden og kjødets lyster og begjær, henvender vi oss til holdninger og begjær som vi forstår er syndige og uønskede. Men å ta det neste skritt og ville få vår vilje på linje med Guds vilje, er å gå videre enn kampen mot det som helt åpenbart er syndig og ødeleggende. Det er dette tredje skritt som bringer oss til fylde av fruktbarhet og seier.
Som jeg tidligere har nevnt i flere skrifter, befinner menigheten seg nå ved lysestaken av gull i tabernakelet, dvs. hvis vi har kommet så langt som til pinseopplevelsen i vår kristne vandring. Nå står vi overfor røkelsesalteret. Det er ved dette alter at vi roper: ”Ikke min vilje, men Din!” Når vi blir ved med dette rop, begynner Guds engler å blåse i doms-og krigsbasuner.
Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Da kom det tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv. Og de syv engler som hadde de syv basuner, gjorde seg klar til å blåse. (Åpb.8:5,6)
Det finnes to eksempler i GT på den kraft som utgår fra Guds trone når noen er villig til å si ”Ikke min vilje, men Din vilje”.
Det første er den ufattelige lydighetshandling som Abraham foretok da han valgte å adlyde Gud ved å ville ofre Isak. Her er et eksempel på en vilje som velger å dø til seg selv for at Guds vilje må skje.
Resultatet ble en ekstraordinær fruktbarhet og en ekstraordinær seier.
Herrens engel ropte så for annen gang til Abraham fra himmelen, og han sa: Jeg sverger ved Meg Selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil Jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød Mitt ord. (1. Mos.22:15-18)
Legg merke til følgende:
Dette dreiet seg ikke om verdslighet. Verdslighet var blitt tatt hånd om da Abraham ble kalt ut av Urs sivilisasjon.
Dettte dreiet seg heller ikke om kjødets lyster. Kjødets lyster hos Abraham var blitt behandlet da Gud sa: ”Vandre framfor Meg og vær fullkommen”.
Ofringen av Isak dreiet seg om Abrahams vilje. Isak representerte ikke verdslighet. Isak representerte ikke den syndige natur. Isak representerte Abrahams viljesliv og ikke kjødets lyster og begjær, men hans rett til å leve og ha en sønn.
Det er dette som gjør korsfestelsen av viljen så vanskelig. Det dreier seg ikke om å erstatte det syndige med det som er rettferdig og hellig. Det dreier seg om å erstatte vår rett til å leve som et ordinært menneske med Guds ønsker.
Det andre eksempel på korsfestelse av viljen skjedde i Getsemane have. Her ble Jesus stilt ansikt til ansikt med muligheten for å tilbringe evigheten i helvete med demonene. Dette var en meget mer alvorlig prøve enn den Abraham opplevde. Men Personen som ble prøvet var meget sterkere enn Abraham.
Jesus Kristus lærte lydighet ved det Han led, sier Bibelen. Jesu Kristi villighet til å oppgi Sin egen rett til å nyte Guds nærvær, resulterte i forsoningsofferet for verdens synder.
Én persons villighet til å adlyde Herren ubetinget kan forandre verdenshistorien.
Vi klarer prøven på verdslighet. Vi klarer også prøven på kroppens lyster og begjær. Nå stilles vi ansikt til ansikt med prøven på lydighet.
Som sagt, vi kan ikke selv lære oss lydighet. Vår vilje kan ikke korsfeste seg selv. Vår vilje kan og må velge å lyde Guds vilje, selv om den lydighet betyr dens død i prosessen.
Vi blir medlem av Guds rike når vår gamle verdslighet er forsvunnet, og vi i stedet stoler på Gud for vår fysiske overlevelse. Det er brød-prøven.
Vi blir medlem av Guds rike når vi overgir til døden vår syndige naturs handlinger, og Guds rikes rettferdighet og hellighet har erstattet disse. Det er nytelses-og tilbedelsesprøven.
Vi blir medlem av Guds rike når vi gjør Guds vilje, og ikke vår egen. Det er tempelgavle-prøven.
Fullkommen lydighet! Fullkommen lydighet overfor Faderen! Vi lærer dette gjennom selvfornektelse når Gud tillater Satan å sette oss i fengsel.
Vi seirer over våre brødres anklager ved ikke å elske vårt liv til døden.
Gud tillater Satan å sette oss i fengsel, selv om Gud alltid beholder kontrollen over vårt fengsel—på samme måte som Han beholdt kontrollen da Job var i fengsel.
Når du settes i fengsel—en situasjon som du misliker—og det ikke finnes noen vei ut av fengselet unntatt ved å bryte Guds lover, da må du forbli der og lide. Hvor lenge? Inntil Gud ser at din vilje er blitt tilstrekkelig forvandlet avhengig av den plass i Guds rike som Gud har for deg.
Jo høyere rang i Guds rike du er blitt kalt til, dess lenger og vanskeligere vil ditt fengsel bli.
Et vanskelig ekteskap! Sykdom! Et arbeid jeg hater! Et område hvor du ikke ønsker å bo! Én eller annen svakhet! Stadige smerter! Fattigdom! Bakvasket av dine kammerater! Ydmykelser! Mangel på anerkjennelse! Ingen mulighet for ekteskap! En påtvunget situasjon som du avskyr! Utsettelse av dine håp og ønsker i mange år!
Gud har Sine måter å forme og danne oss på! Hva skal vi gjøre? Vi skal be, be, be, be, og be Gud om de ønsker som vi har. Samtidig skal vi takke Ham for Hans godhet. Alle kan takke og prise Gud når alt går godt. Det er når vi er langt nede, og vårt håp nesten er utslokket, at vår takk og pris er særlig betydningsfull for Gud.
I situasjoner som nevnt ovenfor lærer vi lydighet. Vi lærer å kjenne Gud hvis vi forblir trofaste.
Hvis Guds hånd hviler over deg, og Han har kalt deg til Seg Selv ved å plassere deg i smertefulle og vanskelige omstendigheter, så må du ikke forvente at andre kristne forstår hva som skjer i ditt liv.
Kristne er veldig gode til å trøste Job! Ja, de vet mer enn vi gjør! De gir hva de tror er gode råd: ”Hvis du hadde tro, ville du seire. Hvis du hadde oppdratt dine barn på en korrekt måte, ville de ikke ha forvillet seg ut i verden. Hvis du tilgir mennesker, vil gikten forsvinne. Hvis du er deprimert, er det fordi du ikke priser Gud.”
Det hjelper å lese Jobs bok og Jeremias klagesanger. De vil støtte deg mens din tro prøves.
Kristen litteratur i USA og den vestlige verden er fylt med bøker som forteller oss hvordan vi skal være kristne uten virkelig å forsøke. Noen få gir innsikt. Men resten synes å være til lite gavn for det menneske som Gud har kalt til Seg Selv.
Som pastor har jeg lagt merke til alle de forskjellige seminarer, bøker og bånd som tilbyr ledelses-
teknikker til den person som ønsker å bygge en stor forsamling. Jeg håper at disse teknikker vil være til hjelp for noen. Men for det individ som Gud behandler, er de verdiløse. Det er som om de har plassert Guds ark i en ny bil, og kjører rundt i byen i en PR-kampagne!
Når Gud står klar for at det kan bli frukt og seier over Hans fiender, vil Han lede oss til å måtte ta flere beslutninger. Vi må velge å adlyde Gud uansett hvor meget det vil medføre smerte. Du vet Han lar oss ikke lide mer enn vi kan tåle, om vi bare har en villig og lydig ånd. Vi legger vår hånd i Guds hånd, og stoler på at Han leder oss gjennom mørket.
Jordan representerer død til vår egenvilje. Vi må på en måte dø i Jordan, hvis vi skal få gå over i vårt løfteland. Forhenget i tabernakelet representerer også død til vår egenvilje.
Med død til vår egenvilje mener jeg ikke at vi skal bli passive. Vi bevarer vår vilje skarp som et barberblad. Vi er beslutsomme—ikke vaklende-når vi foretar valg. Vi bøyer oss alltid for Herren. Uansett hva Han måtte forlange, bøyer vi oss alltid for Hans vilje.
I tidligere tider har vi hatt flere Guds mektige menn—menn født av kvinner, og som var mektig salvet av Guds Ånd.
Deretter kom Jesus Kristus, som var født av en kvinne, men som også var født av Guds Ånd. Da Han oppsto fra de døde, var Han den Førstefødte i Guds rike.
Deretter steg Han opp til Faderen. Nå kan vi ved Guds Ånd få del i Hans guddommelighet. Nå er vi også blitt født av en kvinne og av Guds Ånd. Liksom Han, er vi menneskesønn og sønn av Gud.
Vår opprinnelige personlighet er blitt ført til korset med Ham. Vår nye personlighet har kommet fra Gud, slik at alt hva vi er, har fått del i guddommelig natur.
Jesus fortalte oss at noen vil bli i stand til å se Abraham, Isak, Jakob og alle profetene i Guds rike. Da den eneste måte man kan komme inn i Guds rike på, er ved å bli født på ny, kan vi konkludere at patriarkene og profetene, som ble født av kvinner og deretter døde, og som nå er i Guds rike, har mottatt Kristus mens de lever innfor Gud i den åndelige verden. Mange av dem har sannsynligvis en høy rang i Guds rike.
Gud gjør store ting for oss i dag. La oss være aktpågivende når Gud fjerner det gamle og erstatter det med det nye i vår personlighet, inntil vi i sannhet er blitt en ny skapning.
(“Større Enn Johannes”, 4343-1)