DEN STØRSTE LØGN
Epistlene i Det Nye Testamente (NT) advarer oss mange ganger om konsekvensene av synd. Ofte forkynnes dette overfor ufrelste mennesker. Men ingen av epistlene ble skrevet til ufrelste mennesker. De ufrelste er allerede døde i deres synder. Det er de kristne som vil miste deres evige liv—som vil ”slakte” deres egen oppstandelse—hvis de fortsetter med å leve etter kjødets lyster.
Men hva er det vi hører fra prekestol og fra kirkebenk? Dere kommer slett ikke til å dø!
DEN STØRSTE LØGN
Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! (1. Mos.3:4)
”Dere kommer slett ikke til å dø”. Hovedvekten på hebraisk ligger på ordet ”dø”. Dere skal visselig ikke dø. Det dreier seg om du virkelig skal dø!
”Den sjel som synder skal dø”, erklærer Skriften.
Hvorfor er Satan så ivrig etter å overtale oss kristne om at det ikke er sikkert at vi virkelig skal dø når vi er ulydige overfor Gud? Årsaken er uten tvil at Satan selv er blitt dømt til evig død i ildsjøen. Fra det tidspunkt har han forsøkt å samle englene og hele menneskeslekten for å omstøte Guds dom mot seg selv.
Dere kommer slett ikke til å dø. Nå til dags hører vi dette hele tiden.
Det Nye Testamentes (NT) skrifter sier klart og tydelig at den kristne troende som fortsetter i synd ikke vil arve Guds rike, men vil dø åndelig.
Hver gren på Meg som ikke bærer frukt, tar Han bort. Og hver den som bærer frukt, renser Han, for at den skal bære mer frukt. (Joh.15:2)
For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom.6:23)
Dette siste skriftsted ble skrevet til troende mennesker som var blitt døpt i vann.
For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve. (Rom.8:13)
… misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. (Gal.5:21)
Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. (Gal.6:8)
… hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? Denne frelse, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt Ham. (Hebr.2:3)
Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes. (Hebr.6:8)
Hva er det som hindrer kristne fra å se hva som står skrevet klart og tydelig i Skriften?
Ovenstående skriftsted ble skrevet til kristne. I dag blir de samme vers forkynt igjen og igjen til ufrelste, men de er ikke skrevet til ufrelste mennesker. Ufrelste mennesker er allerede døde i deres synder. Det er de kristne som vil miste deres evige liv—som vil ”slakte” deres egen oppstandelse—hvis de fortsetter å leve etter kjødets lyster og begjær.
Men hva er det vi hører fra prekestol og kirkebenk? Dere kommer slett ikke til å dø. Skriften, Guds ord, erklærer at kristne troende vil dø åndelig hvis de ikke velger å leve rettferdig. Men kristne teologer, som gjenspeiler Satans holdning når det gjelder Gud og Hans ord, roper enstemmig: ”Dere kommer slett ikke til å dø!”
Skriften sier klart og tydelig at den kristne forløsning alltid er betinget—alltid er en mulighet.
Vet dere ikke, at når dere byr dere fram for å lyde noen som tjenere, så er dere dermed tjenere under den som dere lyder. Dere blir enten tjenere under synden til død, eller under lydigheten til rettferdighet. (Rom.6:16)
Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil Jeg ta imot dere. (2. Kor.6:17)
Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer Jeg brått over deg og Jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted—hvis du ikke omvender deg. (Åpb.2:5)
Teologene har det travelt med å uttale at frelse er ubetinget. Du kan ikke ødelegge ditt fellesskap med Gud ved din livsførsel. Du kommer slett ikke til å dø!
Hvorfra stammer denne blindhet?
Skriften sier at vi kristne, som israelittene, vil dø i ødemarken hvis vi ikke fortsetter med å tjene Herren.
Men ettersom dere én gang for alle har fått vite alt, vil jeg minne dere om at da Herren hadde frelst folket ut fra Egypt, ødela Han likevel senere dem som ikke trodde. (Judas 1:5)
Kristne teologer erklærer: Ingenting av det du gjør kan skade din forløsning. Når du ”tar imot Kristus” er du frelst for all evighet. Dette er fordi forløsningen ikke avhenger av din moralske livsførsel.
Hva er opphavet for denne dødelige misforståelse—denne mangel på å forstå Guds klare ord?
Den hellige Skrift understreker at den rettferdige må presse fram i tro til enhver tid, ellers risikerer man å falle tilbake til ødeleggelse. For å bli frelst må vi ”holde ut til enden”.
Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst. (Matt.10:22)
Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse. (Hebr.10:39)
Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble,… (2. Pet.1:10)
Kristne lærere sier at de som vil bli frelst, bare behøver å gi et mentalt og verbalt samtykke når det gjelder fakta om frelsen (fakta som demonene kjenner alt for godt til). Når de har gjort dette behøver de aldri å frykte for deres stilling i Gud.
Dette er antinominalisme—en eldgammel villfarelse. Her er det gift! Vi har lagt merke til at når bibelstuderende utsettes for nåtidig kristen undervisning, forstår de ikke lenger GT eller NT. Det finnes en ånd som er knyttet til kristen lære. Når denne ånd får adgang til den troendes sinn og ånd, kan han eller hun ikke lenger se hva som står skrevet.
Den ånd som vi taler om framstiller en abstrakt frelse som fjerner den troende fra den virkelige verden, og plasserer ham eller henne i et særskilt område hvor de er beskyttet fra dom. Den guddommelige frelse blir Guds enerådende handling som er bestemt for utvalgte hedninger (eller for hver den som velger å tro), og kan aldri for tid og evighet annuleres. Den guddommelige forløsning, antar man, er helt uavhengig av den troendes moralske karakter og atferd.
Dette er den største løgn som noensinne er fortalt. Den blir motsagt av hver eneste bok i NT. Guds hellige ord erklærer at tro kan bare leve i rettferdige gjerninger.
Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. (Jak.2:17)
Man har den holdning at tro er en abstraksjon som eksisterer i seg selv, og ikke avhenger av vår atferd. Vi frelses alene ved tro, sies det, i direkte motsetning til hva som står i Guds skrevne ord.
Sannheten er at abstrakt tro slett ikke er tro, men er et mentalt samtykke. Rettferdige og gudfryktige gjerninger er selve livsnerven i sann tro. ”Den rettferdige skal leve ved sin tro” betyr at den rettferdige tenker, taler og handler i tro til Gud, og ikke i tro til deres egne evner. ”Den rettferdige skal leve ved sin tro” er et uttrykk som stammer fra GT og blir gjentatt tre ganger i NT. Det betyr ikke at vi kommer i himmelen på grunnlag av et mentalt samtykke til forløsningens teologiske fakta. Det ellevte kapitel i Hebreerbrevet er en illustrasjon av ”den rettferdige skal leve ved sin tro”. Dette kapitel beskriver lydighetshandlinger overfor Gud, og ikke et mentalt samtykke til teologiske fakta.
Hvorfor insisteres det i dag at kristne som fortsetter med å vandre i kjødet, slett ikke skal dø?
Dette er den største løgn som noensinne er uttalt, og det har skapt moralsk ødeleggelse i Jesu Kristi menigheter. Dette har igjen resultert i at regjeringene i såkalte kristne nasjoner er moralske ødeland.
Den eneste moralske veiledning for sivile regjeringer er det lys som Kristus har frembrakt og som viser seg gjennom gudfryktig atferd og de kristne kirkers undervisning. Men vi har dreiet Paulus’ undervisning om nåde til å bety at gudfryktig atferd er ønskverdig, men ikke avgjørende, når det gjelder vår frelse. Resultatet er at vår lysestake er blitt fjernet fra dets sted. Regjeringene har bare vår ”tilskrevne rettferdighet” å støtte seg til for moralsk veiledning. Og fordi den tilskrevne (legalt tilregnete) rettferdighet ikke kan bli iakttatt, har regjeringene ikke noe moralsk lys å rette seg etter.
Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen. (Matt.5:16)
”… så de kan se de gode gjerninger dere gjør.”
”Men jeg er frelst ved tro og behøver ikke å praktisere gode gjerninger.”
”Dette ble skrevet til jødene.”
”Det betyr at hvis mennesker vil akseptere Kristus, vil de bli frelst.”
”Hvis du understreker rettferdig atferd er du blitt skyldig i gjerningskristendom. Du er blitt skyldig i ’legalisme’ (nåtidig betegnelse for rettferdig, hellig atferd). Du er blitt en fariseer.”
Hvilke andre måter har vi for å gjøre Guds ord virkningsløst?
Måten som guddommelig nåde presenteres på i dag er den største løgn som noensinne er blitt fortalt.
Da forfatteren mottok Kristus, ble Ef.2:8,9 understreket som ”nøklevers” som man gjorde vel i å huske.
For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef.2:8,9)
Hvorfor ble ikke det følgende vers inkludert som del av ”nøkleversene”, da det åpenbarer resultatet av guddommelig nåde?
For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef.2:10)
Vi er blitt ”skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger.”
Hvorfor er ikke denne meget viktige side inkludert? Den ble ikke inkludert i vår første undervisning fordi den avslører den sataniske løgn som ligger som et dekke over kristen tenkemåte.
Vi mener ikke hermed å antyde at de som ledet oss til Herren prøvde å skade oss på noen som helst måte, eller at dagens forkynnere og lærere med vilje ødelegger de troendes moralske karakter. Det som er skjedd er at i prosessen med å ”rense tempelet” i dag, har ”lovboken” blitt funnet i tradisjonens avfall. Det er derfor på tide for alt Guds folk å omvende seg. Vi er blitt forført! Formaninger man ofte hører fra dagens prekestoler virker kraftløse. Det mangler en basun som kan vekke opp Guds folk og vise dem deres synd. Kristus ble ikke sendt til jorden av Faderen for å unnskylde eller ”dekke over” Guds folks atferd. Nei, Kristus ble sendt for å tilintetgjøre djevelens gjerninger—å vende mennesker vekk fra ugudelig atferd til gudfryktig atferd.
La oss fortsette vår diskusjon ved å undersøke flere sider av den aktuelle misforståelse av Guds nåde under den nye pakt:
Ser Gud den kristnes atferd og dømmer den, eller ser Han Kristi rettferdighet og hellighet i stedet?
Hvilken rolle spiller den tilregnete (tilskrevne) rettferdighet? Hvor går grensene for den tilregnete rettferdighet?
Hva er den nye pakt?
Hva er helt presist den guddommelige frelse (forløsning)?
Hvorfor oppfordres vi til å arbeide på vår frelse med frykt og beven, hvis rettferdigheten tilregnes oss evig og ubetinget?
Hva mener Peter når han hevder at den rettferdige blir frelst med nød og neppe?
Hvorfor er det ikke sant at Jesus allerede har ”frelst” oss, og at vårt motiv for rettferdig atferd er at vi bør forsøke å behage Ham til gjengjeld for hva Han har gjort for oss?
Hvem er det som bygger sitt hus på klippen?
Hva er betydningen av lignelsen om såmannen?
Hva er hensikten med Jesu tilbakekomst til verden?
På hvilken måte gjør både den katolske og den protestantiske oppfattelse av rettferdighet ikke fyldest når det gjelder Guds herlighet?
Ser Gud den kristnes atferd og dømmer den, eller ser Han Kristi rettferdighet og hellighet i stedet for? Når den troende lyver, dømmer Gud løgnen som synd, eller blir Kristi sanndruhet tilregnet (tilskrevet) ham? Når den troende praktiserer hor (og noen kirkegjengere gjør det), dømmer Gud hor som synd, eller blir Kristi moralske renhet tilregnet ham? På hvilken måte atskiller den kristnes løgn og hor seg fra den vantros løgn og hor i Guds øyne?
Dette er en uhyre viktig sak. Hvordan vi løser dette i vårt sinn, vil påvirke måten vi forstår hva den kristne forløsning dreier seg om. Hva er ditt svar? Hva er Skriftens svar?
NT lærer klart og tydelig at den troendes synd blir dømt strengt. Hvis den troende fortsetter med å praktisere synd, kan han i henhold til NT komme til å oppleve fysisk og åndelig svakhet, sykdom, for tidlig død, og enda åndelig død.
F.eks.: La hvert menneske prøve seg selv, og så spise av brødet og drikke av kalken. (1. Kor.11:28)
Å ”prøve seg selv” betyr å dømme vår egen atferd med henblikk på rettferdighet og urettferdighet.
For den som spiser og drikker, han spiser og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme. (1. Kor.11:29)
Noen blant de korintiske troende betraktet ikke nattverds-elementene med tilbørlig ærbødighet. De velstående ble drukne og de fattige var sultne. De troende innså ikke at disse elementer som de tok del i, skulle betraktes som værende Kristi legeme og blod. Deres holdning var forkastelig. Ignorerte Gud deres oppførsel og tilregnet (tilskrev) dem Kristi hellighet, eller dømte Han deres oppførsel som verdig for ”slag”?
Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn. (1. Kor.11:30)
Gud åpenbarte Sitt mishag over deres atferd ved å sende svakhet og sykdom blant dem. Noen døde før tiden, idet Gud rettferdiggjorde Sin handlemåte ved å fjerne dem fra jorden.
Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. (1. Kor.11:31)
Gud befaler oss å dømme oss selv. Vi skal bedømme vår atferd, og stå imot det som er syndig og be om styrke til å vandre i rettferdighet, hellighet og lydighet overfor Gud. Vi ser med én gang at tanken om at Gud ikke ser våre handlinger, men bare ser Kristi rettferdighet, ikke stemmer—det er en total misforståelse! En katastrofal misforståelse!
Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. (1. Kor.11:32)
Hvis vi nekter å forandre vår atferd, vil Gud dømme oss for å redde oss fra å komme under samme fordømmelse som verden.
Det finnes mange skriftsteder i NT (Åpenbaringsbokens andre og tredje kapitel, Første Johannes brev og Judas bok f.eks., samt mange formaninger av apostelen Paulus), som viser på en uimotsigelig måte at Gud sannelig dømmer sitt folks synder. Første Korinterbrev, 11. kapitel (se ovenfor) skulle være tilstrekkelig for den studerende som er villig til å gjøre opp med den framherskende kristne vranglære angående guddommelig nåde.
Hva skulle vår holdning være når det gjelder de synder som vi begår? Vi blir bedt om å bekjenne våre synder, og å vende oss fra dem med Herrens hjelp. Når vi bekjenner våre synder med en fast beslutning om å vende oss bort fra dem, er Gud trofast og rettferdig så Han tilgir oss og renser oss fra all urettferdighet. Vi vasker våre klær (vår atferd) og gjør de hvite i Lammets blod. Vi må gjøre dette hver eneste dag, fordi vi lever i omgivelser som er dypt umoralske.
Vi kristne synder, og vi må ikke løpe fra dette faktum ved å si at Gud ikke ser vår atferd. Gud ser hver eneste handling vi foretar. Han hører hvert eneste ord vi sier. Han kjenner hver eneste tanke vi tenker. Guds frelsesplan ved Kristus er i stand til å forvandle hver eneste én av våre handlinger, ord og tanker, inntil de er akseptable for Ham. Denne moralske forvandling er guddommelig frelse—guddommelig forløsning.
Gud dømmer Sitt folk i dag. En hurtig og forferdelig dom vil snart komme over hver nasjon hvor de troende ikke ydmyker seg, ber, søker Guds åsyn og vender om fra deres onde veier.
Det er en villfarelse av enorme proporsjoner å hevde at Gud ikke ser den troendes handlinger, men bare Kristi tilregnete rettferdighet.
Hvilken rolle spiller så den tilregnete rettferdighet? Hva er dens grenser? Den tilskrevne (tilregnete) rettferdighet (rett stilling hos Gud) hos den som setter sin lit til Jesus, blir beskrevet av apostelen Paulus i de fem første kapitler av Romerbrevet.
Paulus, i disse første kapitler i Romerbrevet, argumenterer mot jødene. Han henvender seg til dem som kjente Moseloven og som stolte på lovgjerninger (særlig, men ikke utelukkende, De Ti Bud) for deres forløsning og rettferdighet i Guds øyne.
Paulus talte med kraft til de ortodokse jøder, og advarte dem om at Gud har gitt oss Sin egen rettferdighet ved Kristus, idet Han har erklært at hele menneskeslekten er bundet i synd. Paulus forklarte at det ikke lenger er nødvendig å holde seg til Moselovens forskrifter, fordi Gud vil tilskrive sann rettferdighet til det menneske som tror på Jesus.
… det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell,…(Rom.3:22)
Den tilregnete rettferdighets funksjon er å fjerne fordømmelsen av synd fra den troende, slik at han kan komme til Gud for fellesskap, men også for hjelp når han forsøker å overvinne synd og egenvilje. På grunn av vår tro på Jesus, kan vi, som ypperstepresten i Israel på forsoningsdagen, komme innenfor det hellige forheng og framlegge våre behov innfor Ham som bor mellom herlighetens kjeruber.
Hedninge-kristne lærere har foretatt to alvorlige feilfortolkninger vedrørende Paulus’ undervisning om tilregnet rettferdighet:
Hedninge-kristne lærere, som ikke har forstått at Paulus stillet tro på Jesus som kontrast til de mange fasetter i Moseloven, har konkludert at Paulus stillet tro på Jesus i kontrast med gudfryktig atferd. Ironien i denne villfarelse er at gudfryktig atferd nettopp er det som Herren kom for å virke i oss.
Den andre villfarelse er værre enn den første. Hedenske lærere tror at NT nåde betyr at Gud har forandret Seg. De har ikke forstått at tilregnet nåde er midlertidig og provisorisk. I stedet antar de at Gud ikke lenger krever rettferdig, hellig atferd hos Sitt folk, og fortsatt vil ha fellesskap med mennesker som lever i urenhet på grunnlag av forsoningen ved Jesu blod.
Skriften fordømmer straks et slikt standpunkt!
Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil Jeg ta imot dere. (2. Kor.6:17)
Et permanent fellesskap med Gud avhenger ikke bare av forsoningen som Jesus brakte til veie for oss, men også av at vi vandrer i lyset av Guds vilje og hellighet, og at vi sier farvel til verdens sjofle måte å leve på.
Kristne lærere og forkynnere er av den oppfattelse at Gud har gitt nåde som et alternativ til gudfryktig atferd. Enda værre. De mener at dette alternativ er evigvarende. Ett tusen år fra nå av, sies det, vil vi stadig prise Gud for Hans ”nåde”. Dette betyr tilsynelatende at vi framdeles vil være bundet i synd og egenvilje, men at Gud godtar oss allikevel. Hvis dette var tilfelle, ville dette bety at Gud har forandret Seg—at Hans moralske natur er forandret. Dette ville innebære den aller værst tenkelige katastrofe for skapelsen. I så tilfelle ville Den Hellige Stad være hellig ved tilregnelse, dvs. at den ville være fylt med ondskap, vold, uren moralsk atferd og alt annet forferdelig som tidligere brakte Guds vrede over menneskeheten. Det ville ikke være noe håp for dem som håper på ”en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor”.
Kristen undervisning er ofte ukorrekt når den presenterer guddommelig nåde under den nye pakt.
Det er sant at ved vår identifikasjon med Kristus på korset, er vi legalt frie fra Moseloven. Men vi er ikke frie til å leve slik det behager oss. Vi er frie for å inngå ekteskap med Kristus.
Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, Ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. (Rom.7:4)
Ekteskap med Kristus medfører meget strengere rammer for vår moralske atferd enn Moseloven.
I dag har vi mange åndelige ”enslige” som hverken er viet til Moses eller til Kristus. De er lovløse, og er bare en lov overfor seg selv. De vil bli dømt som forbrytere. Jesus ”kjenner” dem ikke. Heller ikke de som underviser om at deres umoralske, lovløse atferd er akseptabel overfor Gud.
Hva er den nye pakt? Hva er helt presis den nye pakt, NT, pakten som har avløst Moseloven?
Den person som bare kjenner nåtidig kristen undervisning vil anta at den nye pakt består i at Gud tilgir oss våre synder, slik at vi kan komme i himmelen for å være der i all evighet.
Denne modell for forløsningen er ukorrekt i metode og hensikt.
Guds moralske natur er evig. Han har aldri forandret Seg og vil aldri forandre Sitt ønske for menneskeheten. Gud ønsker at alle mennesker praktiserer rettferdighet, elsker barmhjertighet og vandrer ydmykt med Gud. Dette uttrykk oppsummerer loven og profetene.
Det var et problem med de troende under Moseloven. Problemet var at mange israelitter ikke praktiserte rettferdighet, elsket barmhjertighet eller vandret ydmykt med Gud. På grunn av misunnelse hos de israelittiske, religiøse lederes personlighet drev det dem til å kreve at Jesus fra Nasaret skulle myrdes.
Fordi Gud ikke var tilfreds med menneskene under den gamle pakt, skapte Gud en ny pakt. Ifølge vår tids forkynnelse handler den nye pakt først og fremst om tilgivelse. Fordi menneskene er syndige, har Gud besluttet, på grunnlag av Jesu lidelse og utgytte blod på korset, å gi avkall på Sitt krav om at mennesker skal praktisere rettferdighet, elske barmhjertighet og vandre ydmykt med Gud.
Noen ganger blir det faktisk sagt at Jesu og apostlenes bud ikke skal overholdes. Guds hensikt med å gi bud i NT var ikke for at de skal adlydes, men for å vise at vi må komme til Kristus og motta Guds nåde og tilgivelse. Denne tanke har vært framtredende i mange år, men er fullstendig uten fundament i NT.
Problemet her er at lærerne gjør rettferdiggjørelse av tro til alt som den guddommelige forløsning innebærer. De ignorerer alt som har å gjøre med helliggjørelse og innvielse å gjøre. Hvis tilgivelse av våre synder og tilregnet rettferdighet er alt hva den guddommelige nåde innebærer, vil den nye pakt aldri produsere mennesker i Guds bilde. Det er en alvorlig misforståelse av programmet og hensikten med guddommelig nåde.
Hvis dette var sant, ville det bety at den nye pakt er av dårligere kvalitet enn den gamle pakt, da denne siste forlangte gudfryktig atferd. Gud har innrømmet (sies det) at Han ikke kan gjøre noe for å frelse mennesker fra deres synder. Han har besluttet å tilgi dem uten å forsøke å forvandle dem. For en feilaktig tanke!
Hvordan beskriver Guds Ord den nye pakt?
La oss for det første påpeke hovedforskjellen mellom de to pakter. Under den gamle pakt ble synd tilgitt ved forsoning av dyreblod. Under den nye pakt blir synd tilgitt ved forsoning av den rettferdige Jesu blod, og deretter fjernet fra oss når vi kjemper mot den i Helligåndens kraft som virker på grunnlag av autoriteten av det utgytte blod på Golgata kors.
Den mosaiske pakt inkluderte tilgivelse.
Han skal gjøre med denne oksen slik som han gjorde med den første syndofferoksen. Og presten skal gjøre soning for dem, så de får forlatelse. (3. Mos.4:20)
Den nye pakt inkluderer syndenes forlatelse og fjernelse av syndens tilstedeværelse (makt, trang, begjær).
For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem. (Hebr.10:1)
For det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. (Hebr.10:4)
Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, de som aldri kan bortta synder. (Hebr.10:11)
”… gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.” ”… kan bortta synder.” ”… de som aldri kan bortta synder.”
Skriften sier klart at den gamle pakt skaffet tilveie tilgivelse av synd (3. Mos.4:20—se ovenfor). Forskjellen mellom de to pakter har å gjøre med fjernelsen av syndens tilstedeværelse og syndsbevissthet, fordi den troendes samvittighet og atferd fullkommengjøres.
Forsoningsdagen (3. Mos:16) beskriver forsoningen som skjer ved blodet av den slaktede geit, og også den senere fjernelse av synd (ikke bare syndeskylden, men synden selv) fra leiren når syndebukken ble ført bort. Tilgivelse, og deretter fjernelse.
Guds nåde under den nye pakt inkluderer forsoningen ved Jesu blod (Golgata), Kristi legeme og blod som gis oss som mat og drikke, unnfangelsen og utviklingen av den uforkrenkelige sæd i oss ved gjenfødelses-opplevelsen, Helligåndens iboen og salvelse, Helligåndens gaver og tjenester til Jesu Kristi lemmer på Hans legeme, og Guds Ord skrevet av Jesus og apostlene. Uten tvil tilveiebringer den guddommelige nåde under den nye pakt tilstrekkelig autoritet og kraft til å fjerne tilstedeværelsen av synd i menigheten, og til å etterlate den uten plett og rynke. Guds nåde er tilstrekkelig til å utvirke det Han har lovet!
Den nye pakt er slett ikke begrenset til syndenes forlatelse.
For dette er den pakt Jeg vil opprette med Israels hus etter disse dager, sier Herren: Jeg vil gi Mine lover i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Og Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk. (Hebr.8:10)
Antyder dette vers at Gud har glemt Sin Torah, Sin evige lov? Er det ikke heller slik at den nye pakt er uendelig mer krevende ved at den har overflyttet Guds evige lov fra stentavlene til menneskenes hjerter? I lyset av ovenstående vers, kan du se at den nye pakt ikke bare dreier seg om syndenes forlatelse?
Er vi ikke blitt alvorlig forført?
Det er på tide å omvende oss! Vi er blitt forført av Satan. Han har klart å tilintetgjøre det guddommelige vitnesbyrd i de ”kristne” nasjoner i dag ved å fordreie apostelen Paulus’ undervisning om Guds nådes rolle under den nye pakt.
Hva dreier guddommelig frelse (forløsning) seg egentlig om? Hva er frelsens mål? Vår tids undervisning når det gjelder forløsningen framviser Jesu blod som et middel til å holde mennesker ute av helvete for å gi dem adgang til i all evighet å oppholde seg i himmelen. Dette er sant rent elementært, men er så forenklet at det fører til alvorlig villfarelse.
Det finnes et virkelig helvete. Det finnes en virkelig ildsjø. Det finnes en virkelig himmel hvor Gud Faderen, Jesus, de hellige, og hellige engler og vesener som vi kjenner lite til, oppholder seg.
Formålet med den kristne frelse er ikke å gjøre det mulig for syndere å komme i paradis, i himmelen, i deres synd. Syndere er alltid av helvete, og vil komme i helvete når de dør. De rettferdige er alltid av himmelen, og vil komme i himmelen når de dør. Jesus kom ikke for å la syndere komme i paradis, for det ville gjenta det opprinnelige problem i Edens have. Jesus kom for å forvandle syndere til rettferdige mennesker, slik at de kan arve evig liv, paradis, og alt annet vidunderlig, og oppgaver som venter på oss i framtiden.
Jesus kom ikke for å få voldsmannen i himmelen. Han kom for å gjøre den voldelige person til en fredelig og mild person.
Jesus kom ikke for å få horkarlen i himmelen. Han kom for å gjøre horkarlen til en moralsk ren person. Jesus kom for å føre paradiset inn i oss.
Men sa ikke Jesus at de umoralske og urene personer vil få del i Guds rike før den selvrettferdige? Jo. Det gjorde Han. Å få del i Guds rike betyr at vi er blitt befridd fra moralsk urenhet. Noen ganger er det slik at horkarlene og røverne får del i Guds rike før de religiøse, fordi synderne ser at de har behov for Jesus—for Hans tilgivelse og rensende autoritet og kraft. Ingen er så åndelig bankerott som den person som ikke innser at de har behov for omvendelse og befrielse fra verdslighet, lyst og selvopptatthet.
Guds rike er rettferdighet, fred og glede i Helligånden. Himmelen er et sted. Guds rike er fellesskap med Gud gjennom Kristus.
Vår tids kristne lære er så forvirrende, så villedende. Den presenterer forløsningens mål som værende et evig hjem i det åndelige paradis. I virkeligheten sier Skriften at frelsens mål er evig liv i Guds rike, og at Guds rike skal opprettes på jorden. Jesus kom ikke for å forandre hva vi høster, men hva vi sår. Mennesker vil alltid høste hva de sår. Hvis vi ønsker å få evig liv i Guds rike må vi så rettferdighet. Dette er en grunnleggende lov i Guds rike som aldri kan forandres—ikke ved nåde, ikke ved barmhjertighet eller på noen som helst annen måte. Gud forandrer Seg aldri!
Frelse er moralsk forvandling. Dette er hva frelse er. Det har intet med himmelen å gjøre. Dette uttrykk ”frelse er moralsk forvandling” betyr ikke at hvis vi oppfører oss på en rettferdig måte vil vi bli frelst. Det betyr at rettferdig atferd er frelse.
Hensikten med frelse er ikke at vi kommer i himmelen, men at vi oppfyller alle de forskjellige behov som Gud har—som f.eks. å være et tempel for Ham Selv, en brud for Lammet, rettferdige prester og ledere som skal regjere de frelste nasjoner-og mange andre funksjoner og tjenester. Intet menneske kan ivareta alle disse funksjoner og tjenester før han eller hun er blitt forvandlet til Jesu moralske bilde, og hviler fullkomment i Faderen ved Kristus.
Legg merke til hvordan forløsning blir beskrevet av Helligånden gjennom Johannes døperens far:
… om å fri oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene Ham uten frykt i hellighet og rettferd for Hans åsyn alle vårt livs dager. (Luk.1:74,75)
Dette er en fullkommen profetisk uttalelse hva angår den kristne forløsning.
”… om å fri oss fra våre fienders hånd.”
”… å tjene Ham uten frykt.”
”… i hellighet og rettferd for Hans åsyn.”
”… alle vårt livs dager.”
Dette er frelse. Dette er forløsning. Det har intet å gjøre med å komme i himmelen. I virkeligheten vil jorden og dens befolkning bli de viktigste mottakere av den frelse som er skapt i de utvalgte.
Vi frelses ikke fra jorden til himmelen. Vi frelses fra Satan til Gud.
… for at Du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på Meg. (Ap.gj.26:18)
Å bli forløst vil si å vende seg fra mørke til lys, fra Satans autoritet til Gud. Det har intet å gjøre med å komme i himmelen, men å bli vendt bort fra Satan til Gud.
Den kristne frelse kan ses på som en reise. Vi starter ut i Satans bilde, og vi har Satans ånd i oss. Vi tenker Satans tanker, taler Satans ord og utfører Satans handlinger. Ved veis ende er vi i Guds bilde og har Guds Ånd i oss. Vi tenker Guds tanker, taler Guds ord og utfører Guds handlinger. Dette er hva den kristne forløsning tilveiebringer.
Den kristne forløsning inkluderer tilgivelse. Men tilgivelse er en juridisk manøvre som er grunnlagt på den forsoning som Jesus brakte ved Sitt utgydte blod på Golgata kors. Den er et dekke som gjør det mulig for Gud å akseptere oss mens forvandlingen finner sted. Når forvandling ikke finner sted, og frukten som Bonden ser etter ikke vokser fram, står vi etter Skriften i alvorlig fare for å bli atskilt fra Kristus. Vi har vendt Guds nåde til en unnskyldning for umoral.
Vær tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, Bonden venter på jordens dyrebare grøde. Han venter tålmodig på den, til den har fått tidligregn og senregn. (Jak.5:7)
Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned. (Luk.13:9)
Frelse er moralsk forvandling. Å bli frelst er å frigjøres fra Satan og brakt inn i hellig samfunn med Gud. Frelse er en vedvarende prosess i vårt liv. Frelse har en spesifikk begynnelse, et spesifikt guddommelig ledet program, og en spesifikk konklusjon. Den har et alpha og et omega. Jesus er Begynneren og Fullenderen av vår frelse.
Han eller hun som holder ut til enden skal bli frelst. Vi kan ikke stoppe opp på et punkt i reisen og si at vi er evig frelst. I stedet kan vi si: ”Jeg er blitt frelst fra hor, jeg er frelst fra drikkfeldighet, jeg er blitt frelst fra sladder. Jeg er befridd fra fiendens kontroll, og Jesus hjelper meg til å kunne tilbe Ham og leve for Ham.”
Den rettferdige blir frelst med besvær!
Den del av oss som ennå ikke er blitt forløst fra fiendens hånd er framdeles under ildsjøens autoritet. Men Jesus beskytter oss så lenge vi blir i Ham og sier ja til Hans irettesettelser og befrielser. Vi må ”arbeide på vår frelse”.
Det er sant at når vi tror og blir døpt, blir vi frelst fra ødeleggelse på Guds vredes dag. På den måten kan vi si ”Jeg er frelst fordi jeg tror på Jesus”. Vi kan leve i bevisstheten om at våre synder er tilgitt.
Det later til at det å bli ”frelst” har forskjellig betydning fra person til person. Noen mennesker opplever tilsynelatende denne grunnleggende frelse, og de oppfordres ikke av Herren til å gå videre. Andre, som apostelen Paulus, blir stillet overfor et ”høyt mål” som de må strebe etter å nå fram til gjennom hele livsvandringen. Noen er bestemt til å sitte ved Herrens høyre hånd. Det vil bli krevet av dem å drikke det lidelsens beger som Kristus drakk. Til den som meget er gitt, skal meget bli krevet.
Skriften sier helt tydelig at det finnes forskjellige grader og kall i Guds rike. Herren forlanger av oss at vi griper etter det som vi personlig er blitt kalt til å gripe.
Når vi tror og blir døpt, frelses vi fra Guds vrede. Etter denne første opplevelse må vi søke Herren på en daglig basis for at vår personlighet kan bli forvandlet. Hvis vi forsømmer å følge Herren i denne forvandling og den tjeneste som Han krever av oss, er vi et ulydig barn. I så tilfelle vil vi, eller vil vi ikke, bli frelst på vredens dag. Hvis vi frelses, blir det som gjennom ild. Frelse gjennom ild vil ikke bli en gledelig opplevelse!
På grunn av vår tidligere opplæring som kristne, er det vanskelig for oss å forstå at ”å bli frelst” innebærer nødvendigheten av moralsk forvandling. Muligvis vil vår generasjon ikke kunne forbinde frelse med annet enn det å komme i himmelen. Så lenge vi tenker på en evig bolig i himmelen som forløsningens mål, og blander sammen stedet som kalles himmel med evig liv ogt Guds rike, vil vi aldri virkelig forstå Guds rike eller den kristne frelse.
Kanskje barna, de unge krigere som blir opptrenet nå, vil kunne gjøre dette begrepsmessige hopp fra himmel til Guds rike.
Hvorfor står det i Skriften at vi må arbeide på vår frelse med frykt og beven, hvis rettferdighet ble tilregnet oss uten betingelser og for all evighet?
Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven—ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere. (Fil.2:12)
Sammenlign dette vers med:
Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig. (1. Kor.9:27)
De kristne er ofte overfladiske og ubekymrete i sin måte å være på. De anser Gud for å være en venlig bestefar og ”gode gamle Jesus” (som én kalte Ham) for å være en ”hyggelig fyr”, som aldri vil tillate at de kristne (særlig de hedninge-kristne) vil kunne lide.
Jesus, Guds Yppersteprest, vil si til denne ånd—denne ”engel” over de kristne menigheter:
”Du er villført. Du tror at Jeg har forandret Meg fra Noahs og Sodomas og Gomorras dager. Men Jeg sier deg at når Jeg kommer tilbake, vil det samme skje som hendte i Noahs, Sodomas og Gomorras dager. Du er blitt forført av humanismens ånd-den ånd som er utbredt over hele jorden—mennesket som opphøyer seg til å være Gud.
”Du hevder at Gud ikke vil tillate at de hellige kommer til å oppleve lidelse. Du forstår hverken Skriften eller kirkens historie og heller ikke din egen tid. Du tror at Min nåde er en unnskyldning for din vedvarende sorgløse og syndige atferd. Men Jeg vil dømme alt og lønne deg etter dine gjerninger.
”Du forsøker å bruke Meg for å nå dine egne mål og ønsker. Vet du ikke at dere er Mine slaver? At Jeg har kjøpt deg med Mitt eget blod? Skriften befaler at du skal arbeide på din frelse med frykt og beven. Be Gud om at Han vil bevare deg fra forførelse, vend deg bort fra verden, ta opp ditt kors og følg Meg. Gjør det! Den lidelse som du vil pådra deg er Min dom over dine synder. Dens hensikt er å frelse deg fra ødeleggelse.
”Så mange som Jeg elsker tukter Jeg. Vær ikke arrogant, men frykt Herren. Dette er begynnelsen på visdom.”
Hvis frelsen var betingelsesløs, en evig amnesti, ville atskillige skriftsteder i NT være uforståelige.
For dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir innfanget av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første. (2. Pet.2:20)
Hvordan kan vi avvise et skriftsted som dette? Ved å hevde at Peters annet brev ikke er del av den hellige kanon—Guds inspirerte Ord? Og etter å ha eliminert dette vers, hva så med alle de andre vers i Bibelen som advarer oss om at vi må vende oss bort fra våre lyster og vandre i Guds Ånd?
Hva mener Peter når han sier at den rettferdige blir frelst med nød og neppe?
Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen? (1. Pet.4:18)
Et omhyggelig studium av Peters første brev, det fjerde kapitel, vil vise at det taler om behovet for å dømme og fjerne synd fra den kristne personlighet. Dette er i overensstemmelse med den nye pakt som er Guds middel til å fjerne vår synd og til å gjøre den troende rettferdig og hellig i sin atferd.
Temaet i Peters første brev, det fjerde kapitel, er at guddommelig dom begynner med Guds hus. Dommen inkluderer intense prøvelser som prøver og renser de troende. Vi skal ikke være forbauset over den lidelse som kommer over oss, men glede oss fordi vi forstår at guddommelig tukt har vår forløsning som mål.
Så stor er Guds vrede over synd at de troende må bli behandlet meget strengt. Det er vanskelig å frelse selv den mest rettferdige person fra ødeleggelse. Den jødiske rase har hatt sin holocaust, og nå begynner Guds Ånd å samle jøder fra alle nasjoner hvor de har vært atspredt, for å føre dem tilbake til deres eget land. Men hedningenes holocaust har ennå ikke funnet sted. Den kommer snart. Den vil bli mange ganger værre enn den som tilfalt jødene.
Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker. (Rom.2:9)
Den jødiske nasjon ble tuktet først, fordi den er Guds familie. Vi kan ikke forestille oss hva som vil skje når Gud begynner å tukte hedningene!
For at et individ skal kunne bli forløst, kreves at vi personlig tar imot Jesu, Guds Sønns soningsdød-det som skjedde på Golgata kors-og deretter lar oss tukte, slik at synden brennes bort. Sion blir alltid forløst gjennom doms og renselses ild—gjennom ilddåp.
Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden. (1. Pet.4:1)
La oss nærme oss Gud med frykt og beven, og være takknemlig for alle de ildfulle prøvelser som kommer i vår vei i full visshet om at Gud behandler oss som Sine sønner. Det er vanskelig for Gud å frelse selv den mest rettferdige person, fordi alle menneskers personligheter—rettferdige som urettferdige—er fylt med lyst, svik og opprør mot Gud. Vi er ufattelig onde, og det er ingen lett oppgave å frelse oss fra den moralske avgrunn hvori vi ble født og hvor vi lever.
Hvorfor er det ikke sant at Jesus allerede har ”frelst” oss, og at vårt motiv for rettferdig atferd er at vi bør behage Ham til gjengjeld for hva Han har gjort for oss? Hvorfor er ikke denne aksepterte måte å tenke på sann?
De som underviser og forkynner en abstrakt, mystisk forløsning som nevnt ovenfor-en frelse som er uavhengig av akseptabel moralsk atferd hos den troende-sier at vi bør forsøke å være gode. Deres tanke er at hvis Gud har vært god mot oss ved å overse vår ondskap på grunn av Jesu Kristi offer, og gir oss håp om evig salighet i en bolig i Guds paradis, burde vi vise vår taknemmelighet ved å leve gudfryktig.
Dette kan kalles ”taknemmelighets-modellen” når det gjelder å nå fram til guddommelig forløsning.
Tenk over det: Vi burde vise vår taknemmelighet ved gudfryktig atferd! Dette er en kraftløs, virkningsløs orientering når det gjelder Guds rike.
Hva er ukorrekt i denne modell om at ”vi burde vise vår taknemmelighet” for at den nye skapning, den livgivende brud, kan tre fram, som skal være viet til Lammet i all evighet?
”Å vise vår taknemmelighet” er ikke den skriftmessige metode for å frambringe Lammets brud uten plett og rynke.
Denne ”taknemmelighets-modell” innebærer at akseptabel moralsk atferd er ønskverdig, men ikke vesentlig, når det gjelder den guddommelige forløsning.
Sannheten er at det er forvandlingen av vår moralske personlighet (så vel som forvandlingen av våre kropper) som i seg selv er den guddommelige forløsning.
Formodningen er at den adamittiske natur kan imitere Jesu personlighet, hvis den er villig til å gjøre denne anstrengelse. Sannheten er at den adamittiske natur må korsfestes hvis prosessen i det hele tatt skal kunne begynne!
For å frambringe den nye skapning hvor alt det gamle er borte og alt er blitt nytt og er av Gud, må alle guddommelige elementer i den guddommelige nåde bli anvendt. Guds Ånd, Jesu forsoningsblod, Jesu legeme og blod som vår daglige næring, og særlig unnfangelsen og formingen av den uforkrenkelige sæd i oss, må alle være involvert hvis vi skal bli forvandlet til Guds moralske bilde.
Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd. (2. Kor.3:18)
Mennesket kan ikke forandre seg selv! Bare Guds Ånd kan forandre oss. Har vi overhodet lært noe som helst i løpet av seks tusen år? Vi kan slett ikke forandre oss selv!
Vår tids omgivelser er demoniske, og blir mørkere og mørkere hver dag som går. Dessuten er vårt kjød fylt med syndens ånd, og vår egenvilje setter seg kraftig til motverge mot den tanke at bare Jesus har retten til å sitte på tronen i dypet av vår personlighet. Vi ønsker å være vår egen Gud og gjøre hva vi selv vil.
Kanskje ønsker vi å gjøre godt. Men det demoniske press er så stort både innefra og utefra at våre gode intensjoner hurtig forsvinner. For å kunne motstå lyst og begjær, avstå fra å banne, avstå fra vold, avstå fra okkult praksis, avstå fra ondskap, avstå fra sladder, motstå romantiske tilskyndelser, motstå vår lyst til å bryte ut av det fengsel som Gud har tillatt at vi befinner oss i, må vi først være overbevist om at vår atferd har en direkte virkning på vår oppstandelse, og at vi vil bli ikledt vår egen atferd på Herrens dag.
Hvis en person er blitt overbevist om at uaktet hva han gjør, vil han komme i en fantastisk himmelsk bolig når han dør, vil denne person aldri få den indre glød og besluttsomhet som er nødvendig for å leve et seirende kristent liv. Guds løfter er for den seirende, den som vinner løpet!
Den tanke at alle vil motta den samme lønn uaktet deres atferd, er av Satan. Hans formål med denne forførelse er å forhindre Guds folks moralske forvandling. Satan forstår meget godt at Guds nærvær ikke vil forbli hos et menneske som er ulydig overfor Gud. Det er Guds nærvær som Satan frykter. Satan frykter Gud og ikke religiøse anstrengelser hos velmenende mennesker. Inviterer Skriften oss til å forsøke å oppføre oss rettferdig, eller beordrer den oss til å leve rettferdig med fare for ødeleggelse hvis vi ikke gjør det?
Husk på at alle de følgende skriftsteder bare er skrevet til kristne:
Vet dere ikke, at når dere byr dere fram for å lyde noen som tjenere, så er dere dermed tjenere under den som dere lyder. Dere blir enten tjenere under synden til død, eller under lydigheten til rettferdighet. (Rom.6:16)
Dette betyr at hvis en troende som er blitt døpt i vann, fortsetter med å gi etter for tilskyndelsene til å synde, vil han dø åndelig. Dette er ingen forsiktig appell til å leve rettferdig med løfte om at evig liv allerede er blitt garantert, uaktet om man følger Guds lover eller ikke.
For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve. (Rom.8:13)
Dette betyr at hvis en troende fortsetter med å leve i kjødets lyster, vil han dø åndelig. Dette er ikke en stillferdig antydning om at han må forsøke å være rettferdig med løfte om at evig liv allerede er blitt garantert, uaktet om han følger Guds lover eller ikke.
Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere. De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. (Gal.5:12-21)
Dette betyr at hvis en troende fortsetter med å leve i kjødets lyster, vil han ikke arve Guds rike. Ingen av disse handlinger tillates i Guds rike. Dette er ikke et stillferdig direktiv om å forsøke å motstå synd med løfte om at evig liv allerede er blitt garantert, uaktet om han følger Guds lover eller ikke.
For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk—han er jo en avgudsdyrker—har arv i Kristi og Guds rike. (Ef.5:5)
Dette betyr at hvis en troende er umoralsk, uren, pengegrisk, vil han ikke arve Guds og Kristi rike. Ingen som praktiserer denne type atferd vil bli tillatt adgang i Guds rike. Dette er ingen antydning om at den troende skal forsøke å vise sin taknemmelighet for en guddommelig amnesti, og at evig liv allerede er blitt garantert, uaktet om han følger Guds lover eller ikke.
Det finnes mange andre skriftsteder, men disse skulle være tilstrekkelige til å gi leseren et grunnlag for å bli kjent med NTs formaning vedrørende syndig atferd hos troende kristne.
Nei! Det er ikke sant at evig salighet er garantert ved at vi bekjenner vår tro på Kristus som frelser, eller at det er tilstrekkelig at vi forsøker å handle på en rettferdig måte som takk for Guds kjærlighet mot oss. Denne taknemmelighets-modell er ikke korrekt når det dreier seg om den kristne frelse, og vil føre (og fører mengder av mennesker) til moralsk kaos.
Kan du forestille deg at Herren sier til os: ”Du kunne gjøre det bedre om du forsøkte. Men det spiller egentlig ikke noen rolle, for Jeg vil la deg komme i himmelen for å være sammen med Meg i all evighet, hva enten du lever et seirende liv over synd eller ikke?”
Hva sier Herren egentlig når Han taler til en kristen forsamling?
Hennes barn vil Jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at Jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og Jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger. (Åb.2:23)
Det er en setning som går igjen når Herren taler til de syv menigheter i Asia: ”Jeg kjenner dine gjerninger.”
Herren irettesatte aldri Sine tjenere for deres læresetninger—hverken i evangeliene eller i Åpenbaringsboken. Han er opptatt med våre gjerninger. Dette ville ikke være tilfelle hvis nåtidig kristen undervisning kom fra Guds Ånd.
Men hva med tyven på korset? Ga ikke Herren ham adgang til paradiset uten gudfryktig atferd?
For det første kjenner vi intet til de begivenheter i tyvens liv som ledet ham til å anmode om adgang til Kristi kongedømme. For det andre ville ikke Helligånden la denne hendelse stå i Skriften for å underminere og gjendrive Jesu og apostlenes bud.
Historien om tyven på korset minner oss om at Kristus er villig til å redde de fortapte når de kaller på Ham. Hensikten er ikke å berolige overfladiske og lunkne troende med den tanke at de vil bli ”frelst i alle fall”.
Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil Jeg spy deg ut av Min munn. (Åb.3:16)
Å bli spyttet ut av Herrens munn er ikke en illustrasjon på guddommelig forløsning. Jesus ga i alle fall ikke tyven adgang til Guds rike, men til paradis. NT dreier seg ikke om paradiset, men om Guds rike. Hvem er det som bygger sitt hus på klippen?
Derfor—hver den som hører disse Mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn. (Matt.7:24)
”Hver den som hører disse Mine ord og gjør etter dem.”
Hva betyr dette vers? Betyr det at hvis jeg hører hva Jesus sier og tror at Han er Herre, at jeg vil komme i himmelen når jeg dør? Dette er ikke hva verset sier, og det er ikke det som det betyr. Betyr det at jødene må holde Herrens bud, men at hedningene er frelst av nåde og kommer i himmelen av nåde? Dette er ikke hva det sier, og det er ikke det som det betyr. Betyr det at jeg burde forsøke å gjøre godt, men at alle vet at ingen er fullkommen og at så lenge vi er i verden kommer vi til å synde? Dette er ikke hva det sier, og det er ikke det som det betyr. Betyr det at Gud vet at vi ikke kan gjøre det som Han sier, og at vi derfor vil komme i himmelen så lenge vi setter vår lit til Jesus? Dette er ikke hva det sier, og det er ikke det som det betyr.
”Hver den som hører disse Mine ord og gjør etter dem.”
Hva betyr dette utsagn? Det betyr at hvis vi vil praktisere de moralske retningslinjer som Jesus ga i bergprekenen (Matteus evangelium, kapitlene 5-7), vil vi og våre familier kunne være trygge når stormene kommer. Vårt ”hus” vil ikke rokkes, fordi det står fast på Guds Ord.
Hvis vi i vårt kjød ikke er i stand til å tilgi våre fiender, og til å glede oss når vi blir forfulgt, da må vi be Gud om hjelp i nødens stund. Gud vil da i Sin nåde istandsette oss til å gjøre det som Jesus befalte oss å gjøre. Hvis vi roper Jesus, Herre! Og ikke gjør det som Han befalte oss å gjøre, vil Han si til oss på den dag: ”Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg alle dere som har øvet urett.”
Ikke enhver som sier til Meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. (Matt.7:21)
”Som gjør Min himmelske Fars vilje.”
Betyr dette at det bare er jødene som blir bedt om å gjøre Guds vilje? Nei, det betyr at hver eneste én som vil behage Gud må holde Hans bud.
Den som sier: Jeg kjenner Ham!—og ikke holder Hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham. (1. Joh.2:4)
Forførelsens ånd har forgiftet våre sinn så meget at vi ikke forstår hva Guds Ord sier klart og tydelig. Vi motsier hele tiden Ordet, og gjør at det ikke får noen virkning, fordi vi forsøker å forme det etter menneskeskapte forløsnings-modeller. Særlig farlig er den modell som er kjent under navnet dispensasjons-modellen. Denne modell skiller GT fra NT, skiller alle tidligere pakter med den nye, skiller de jødiske utvalgte fra de hedenske utvalgte, underviser om et Herrens spesielle komme før det skriftmessige og historiske Herrens komme, plasserer den ”hedenske menighet” i himmelen, tror på at den kristne menighet er en spesiell dispensasjon i Guds plan, en ”hemmelighet” som ikke er nevnt i GT. Dette er en modell som totalt ødelegger en sammenhengende bibelsk fortolkning.
Når det gjelder å fortolke Bibelen innebærer dispensasjons-modellen at Gud ikke vet hva Han gjør. Gud forsøker en bestemt måte å handle på med mennesker, og når dette ikke får det resultat Han ønsker, forsøker Han Seg fram på en annen måte. Guds pakter fra og med skapelsen av Adam sees på som usammenhengende forsøk fra Guds side på å forbedre det falne menneske. Nå har Gud oppgitt alle disse metoder, og har besluttet å motta mennesket i hans elendige moralske tilstand.
For en ynkverdig framstilling av Guds kunnskap og makt!
Kanskje misforstår vi tanken bak dispensasjons-modellen. Men dette er hva vi ble undervist i da vi ble kristne.
Gud visste hva Han gjorde før verdens skapelse. I begynnelsen skapte Gud alt fram til det nye Jerusalem. Deretter hvilte Han. Vi må komme inn i den hvilen.
Den eneste grunn til at Gud ga Moseloven var for å holde synden under kontroll inntil den lovede Ætt ville komme. Det var aldri i Guds tanke at Moseloven skulle frambringe det nye Jerusalem, Lammets hustru.
Hva er betydningen av lignelsen om såmannen?
Han talte mye til dem i lignelser og sa: Se, en såmann gikk ut for å så. (Matt.13:3)
Denne lignelse betyr at Guds rike er den guddommelige sæd fra Gud som sås i et individs hjerte. I noen tilfelle klarer Satan å fjerne sæden før den spirer. Personen forstår ikke ordet. Noen ganger faller sæden på stengrunn, og dens rotstruktur er ikke i stand til å støtte og nære planten i tørketider. Hvis personens hjerte er hardt kan sæden spire, men når det er forfølgelse eller andre vanskeligheter vil sæden med evig liv dø, fordi det er mangel på dybde. Til andre tider spirer sæden, men så vokser det torner opp og kveler veksten. Hvis så personen er opptatt med penger og tidens bekymring, vil den guddommelige sæd bli kvalt og bli uten frukt.
I noen tilfelle vil sæden bære evig frukt. Den vil variere i størrelse fra person til person. Hvis personen har et ærlig og godt hjerte (dvs. har en adamittisk natur som dypest sett er ærlig, og som lever, eller ikke lever, moralsk), kan Guds rikes sæd frambringe evigvarende frukt i rettferdig atferd.
Den ettertenksomme leser ser hurtig hvordan lignelsen om såmannen omstøter den kristne ”oppskrift” om en abstrakt forløsning som er uavhengig av personens atferd.
Lignelsen om såmannen tilintetgjør en annen kristen læresetning—prinsippet om at alle mennesker er håpløst onde. Ved bare å framheve den sannhet at vi alle ble født i synd og har en syndig og opprørsk natur, overser nåtidens lærere alle de vers i GT og NT som tilskriver mennesker rettferdighet. De vil benekte at sæden, Guds ord, på noen som helst måte kan nå inn til et menneske med et ”ærlig og godt hjerte”. De vil hevde at det ikke finnes noen jordisk person som har en slik indre natur.
Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter. (Luk.1:6)
… men blant hvert folk tar Han imot dem som frykter Ham og gjør rettferdighet. (Ap.gj.10:35)
Salmenes Bok reiser flere steder spørsmålet om rettferdige og onde.
Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet. (Salme 1:5)
I sin iver etter å understreke at det bare finnes frelse ved Kristus (som er sant), har de kristne utviklet overforenklete læresetninger som ikke er skriftmessig balanserte. Overbetoningen av menneskets ondskap har fått kristne troende til fullstendig å ignorere de mange, mange bud og forskrifter i NT. Den kristne får det inntrykk at enhver anstrengelse for å leve rettferdig er ”legalisme”. ”Vi er frelst av nåde uten gjerninger.”
Hvor forferdelig ubalansert denne påstand er! Hvor stor har det moralske øde blitt på grunn av denne ubalanserte presentasjon av guddommelig nåde!
Jesus talte aldri i lignelser angående det å komme i himmelen når vi dør. Alle Jesu lignelser vedrører Guds rike, Himlenes rike. Dette faktum alene gjør nåtidig kristen teologi irrelevant.
Guds rike er en sæd som kommer fra Gud Selv. Noen mennesker forstår det ikke. I andre finner det ikke tilstrekkelig jordsmonn. I andre er det for mange andre interesser som konkurrerer om menneskets oppmerksomhet.
Av de fire typer jordsmonn, bærer tre av dem ingen varig frukt. Guds rike blir ikke formet permanent i dem.
Hva sier dette om den håpløse diskusjon angående ”én gang frelst, alltid frelst”?
I det fjerde jordsmonn, dvs. i adamittiske personligheter med integritet (uten integritet kan ingen person ha suksess når det gjelder guddommelig forløsning), frambringer de troende Guds rike i varierende grad. Det som kommer fram i personligheten er Kristus, Guds rike. Den nye personlighet er guddommelig i natur. Det er den nye skapning.
Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere! (Gal.4:19)
”… inntil Kristus vinner skikkelse i dere!”
De hellige i Galatia var frelst og fylt med Guds Ånd. Nå gjaldt det om å forme Kristus i dem—det fjerde jordsmonn i lignelsen om såmannen.
Lignelsen om såmannen er den viktigste av lignelsene om Guds rike som Jesus fortalte. Hvis vi ikke forstår denne lignelse, er det umulig å forstå Guds rike—det rike som Johannes døperen og Jesus annonserte.
Og Han sier til dem: Forstår dere ikke denne lignelsen? Hvordan skal dere da forstå alle lignelsene? (Mark.4:13)
Hva er hensikten med at Jesus skal vende tilbake til jorden? De kristne menigheter fortsetter med å misforstå Herrens gjenkomst til jorden. De tror at hensikten med Jesu komme er å rykke opp Sin brud til himmelen. Dette er imidlertid ikke årsaken til at Herren vender tilbake.
Hensikten med Hans komme er å atskille den rettferdige fra den onde på jorden, å overgi den onde til dom og å belønne og opphøye den rettferdige. Det er den ydmyke som skal arve jorden.
Likesom ugresset blir sanket sammen og oppbrent med ild, slik skal det gå ved enden på denne tidsalder. Menneskesønnen skal sende ut Sine engler, og de skal sanke ut av Hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. Og de skal kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i Sin Fars rike. Den som har ører, han høre! (Matt.13:40-43)
To er på marken. Én blir mottatt (betydningen av det greske uttrykk som er oversatt ”tatt”) av Herren, og den annen satt til side eller etterlatt. To arbeider ved en møllesten. Én blir mottatt, og den annen satt til side.
Skillet er ikke mellom de kristne og de ikke-kristne, men mellom de rettferdige og de onde. De kristne menigheter håper på å bli rykket bort til paradiset for å unngå den kommende dom. I virkeligheten er Herrens hensikt å forberede oss nå, slik at vi kan bli stående i timen som kommer, og ikke bare bli stående, men å kunne åpenbare overfor verden Guds rettferdighet og hellighet. Dette kan vi bare gjøre etterhvert som vi blir forvandlet ved Hans guddommelige kraft.
For som jorden lar sine spirer skyte fram, og som en hage lar sine vekster spire, slik skal Herren Herren la rettferdighet og lovsang spire fram for alle folkenes åsyn. (Jes.61:11)
La deres ferd blant hedningene være god, så at de, skjønt de baktaler dere som ugjerningsmenn, likevel må prise Gud på den dag når Han besøker dem, fordi de ser de gode gjerninger dere gjør. (1. Pet.2:12)
På hvilken måte feiler både katolikker og protestanter målet når det gjelder Guds herlighet i deres forståelse av rettferdighet?
Den katolske kirkes framgangsmåte hva angår rettferdighet, dreier seg, såvidt vi forstår, om å fortjene seg til den ved religiøse anordninger og ved å følge spesifikke ritualer som prestene anviser. Den mengde fortjeneste man har ervervet, bestemmer så den glede som vil møte én etter døden. Tanken er at hvis vi vil forsøke å behage Gud ved å adlyde den katolske kirke, kan vi oppnå en forbedret stilling i det åndelige område etter at vi dør. Målet er evig salighet i Guds åndelige paradis.
Den protestantiske framgangsmåte hva angår rettferdighet, er praktisk talt å ignorere vår atferd, eller i alle fall å tillegge den mindre betydning, og å konsentrere seg om en korrekt mental og verbal bekjennelse når det gjelder de teologiske fakta vedrørende den guddommelige forløsning. En tro på forløsningens fakta er den protestantiske definisjon av ”den rettferdige av tro skal leve”. Målet er evig salighet i Guds åndelige paradis.
Mange hellige menn og kvinner kommer fra både den katolske og den protestantiske kirke. Hvor meget større høst ville resultatet ha vært om læren hadde vært skriftmessig?
Den katolske modell er å nå paradiset ved menneskelige anstrengelser når man adlyder kirkens forskrifter.
Den protestantiske modell er å nå paradiset ved usvikelig tro på fakta om forsoningen og oppstandelsen.
Begge modeller er ukorrekte. Vi kjenner ikke til hvordan og når frelsens mål forandret seg fra å være opprettelsen av Guds rike på jorden til en evig bolig i det åndelige paradis. Den tidlige gnostisisme er en mulig kilde til denne forandring når det gjelder målet for frelsen. Kilden til denne forandring kan også være i den lære som utviklet seg i den katolske kirke.
For det første er forløsningens mål å frambringe sønner og døtre som er i Jesu moralske og legemlige likhet, og som er i forening i Jesus i Faderen. Disse sønner og døtre vil tjene som Kristi tjenere i forskjellige roller og ansvarsområder i tidsaldrene framover.
For det andre er måten på å frambringe slike sønner og døtre at vi mottar Kristus ved tro, og ved tro går inn i Hans død og oppstandelse. Deretter må vi følge Ham ved at Han ved Helligånden tildeler oss den guddommelige nådes elementer. Når vi besvarer den guddommelige nåde finner en forvandling sted i vår personlighet. Vi blir forvandlet fra en adamittisk person til en livgivende ånd.
Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv. (1. Kor.15:45)
Det dreier seg ikke om å leve rettferdig og på den måten fortjene oss til en bolig i det åndelige område. Det dreier seg om at den guddommelige frelse som arbeider i oss frambringer en ny rettferdig og hellig skapning.
Som vi har sagt tidligere. Det er den moralske forvandling som er frelse, som er forløsning. Å bli frelst er å bli forvandlet moralsk.
Hva frelses vi fra? Vi frelses fra Satans autoritet og makt. Hva frelses vi til? Vi frelses til Guds bilde, forening med Gud og fellesskap med Gud i alle Hans forskjellige programmer og hensikter. Frelse omskaper oss til Guds bilde, gjør oss til ”mann og kvinne” (forandrer oss fra å være en separat personlighet til å bli en integrert del av Kristus), frambringer fruktbarhet i vår personlighet, og gjør oss til herrer over Guds skaperverk. Disse fire resultater av den guddommelige forløsning er oppfyllelsen av det opprinnelige ”fiat” vedrørende mennesket (1. Mos.1:26-28).
Vi frelses ikke ved rettferdige gjerninger som vi har gjort. I stedet frambringer guddommelig nåde frelse, dvs. de rettferdighets gjerninger som vi gjør. Hvis det ikke skapes rettferdig, hellig og lydig karakter i et individ, da kan vi si at vedkommende ikke forløses fra fiendens hånd. Argumentene om at vi frelses av tro eller gjerninger, eller om at én gang frelst, alltid frelst, blir irrelevante i den modell som vi har presentert. Den rettferdige atferd er frelsen og bevis på frelsen. Vi har evig trygghet forutsatt at vi forblir i Kristus. Men vi må huske på apostelen Paulus’ holdning. Han strebet etter å holde sitt legeme under kontroll, slik at han ikke ville bli diskvalifisert.
Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig. (1. Kor.9:27)
Betydningen av det greske uttrykk som er oversatt med ”uverdig” er forkastet, forherdet, uegnet.
Hvis noen protesterer og sier at om Paulus skulle finnes uverdig, er han dog frelst, så er vårt svar at dette vil gjøre en evig bolig i det åndelige paradis målet for frelsen. Dette er hva den protesterende person mener med ”dog frelst”. Men hvis man anser målet for å være i evig tjeneste for Gud i Hans rike, vil det å være uverdig, forkastet, forherdet, uegnet, en lite ønskverdig skjebne.
Alle argumenter som har å gjøre med forløsning og frelse blir misvisende og malplassert, hvis man antar at målet er en evig bolig i himmelen.
Vi bruker uttrykket ”å bli frelst som gjennom ild”. Hva betyr dette? Når vi taler om Guds rike betyr dette uttrykk at meget av vår arv og meget av vår personlighet er blitt brent vekk. Vår atferd har ikke behaget Herren. Kanskje har en ”Abraham” bedt for oss, og vi er tillatt adgang til Guds rike. Men, som Lot, har vår arv blitt forringet, hvor den kunne ha vært fylt av herlighet. Antakelig vil vi igjen måtte begynne på barnestadiet. Det er helt sikkert at vi ikke blir en person fylt med Guds herlighet som kan regjere med Herren over Guds skapelse.
Apostelen Paulus som kjente til Herrens redsel, advarte de kristne i Korint om at hver eneste én av oss skal åpenbares for Kristi domstol (beema, på gresk).
For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt. (2. Kor.5:10)
Det undervises i dag om at beema er en slags bankett hvor man skal motta belønning for sine bedrifter. Sannheten er at beema var en domstol hvor anklagede forbrytere ble stilt for retten. Jesus ble framstilt for Pontius Pilatus’ beema (Matt.27:19).
Hver enkelt kristen vil måtte tre fram ved Jesu Kristi beema. Han vil motta fra Herren det som er skjedd ved legemet, enten godt eller ondt.Én hovedårsak hvorfor det jødiske folk har det vanskelig med å kunne akseptere at Jesus er Messias, er at de ikke forstår den kristne tanke om guddommelig nåde. Jøden er opplært fra fødselen av at Gud forlanger rettferdig atferd. Hva så med ”nåde” som betyr at du ikke behøver leve rettferdig? Er Gud framdeles Israels hellige Ild? Det kan bli en velsignelse for jøden som søker etter sin Messias å høre at den nye pakt er meget mer krevende hva angår rettferdig atferd enn Torah’en. Dessuten gir den nye pakt styrke, kraft og ledelse hvorved rettferdig atferd, som kreves av den nye pakt, kan praktiseres av den troende. Ingen jøde under Torah’en er blitt avkrevd å framstille sitt legeme som et levende offer for Gud. Men dette er den rimelige tjeneste av den troende under den nye pakt. Nå har vi Kristus Selv, Guds Sønn, som gjør det mulig for oss å møte alle Hans krav. Den nye pakt er en meget strengere pakt, men en pakt som innebærer uendelig mer nåde og hjelp til å frambringe den avkrevete rettferdighet.
Forhåpentlig vil den forførelses ånd som vi har beskrevet aldri i vesentlig grad bli tillatt innpass i Israel. Det sanne evangelium om riket oppsto i landet Israel og er bestemt til å komme tilbake til landet Israel i de siste dager.
Vi antyder ikke i denne essay at et individ kan forkaste Kristus og komme inn i Guds rike ved rettferdig atferd. Dette ville være i motstrid med Skriften. Ingen person som avviser Kristus vil bli mottatt av Gud. Heller ikke antyder vi at den svake troende skal fortvile, fordi han ikke har suksess med å ”la seg frelse”. Bli aldri motløs hvor håpløs du enn føler deg. Herren vil akseptere deg og elske deg og føre deg igjennom til full frelse, hvis det er dette du virkelig ønsker. De kristne som er i fare er de som selvtilfreds erklærer at de har gitt sitt verbale ja til de teologiske fakta vedrørende forsoningen og Jesu oppstandelse, og har avgitt en korrekt verbal bekjennelse at de er evig trygge i Kristus, på tross av at de er fylt med verdslighet, lyst og egenvilje. De er ikke ydmyke av hjerte eller lever ikke i omvendelse. Disse vil komme til å oppleve stor lidelse i den kommende tid med moralsk morass inntil de bøyer sine knær for Jesus Kristus.
Det er også et faktum at den værst tenkelige synder, uansett hva han eller hun har gjort, kan komme til Gud gjennom Jesus Kristus og bli oppreist innfor Gud. Så stor er forløsningen som Kristus har skaffet tilveie!
Det er absolutt og evig sant at hvis noen med vitende og vilje avviser Kristus, kommer han eller hun under Guds dom. Men det er også sant at den værst tenkelige av syndere kan bli mottatt av Gud hvis han eller hun angrer, omvender seg og kaller på Jesu navn. Dette er uforanderlige, guddommelig etablerte fakta. Himlene og jorden skal forgå, men Guds Ord ved Jesus skal aldri forgå.
Jesus ga oss Guds Ånd for å istandsette oss til å kunne bære vitnesbyrd om Hans forsoningsdød og triumferende oppstandelse. Det aller viktigste vitnesbyrd er den troendes forvandlede moralske atferd. Blodet fra Golgata kors har forløst oss fra Satans autoritet. Vi er nå kvalifisert til å kjempe i Guds Ånd mot all synd og alt opprør som finnes i ”syndens legeme”, og som er i vår personlighet.
La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. (Rom.6:12)
Mennesker, inklusive jødene, ser etter Guds nærvær i oss. De ønsker å se Jesus. Men hva de ser er ondskap som alltid kommer fra den adamittiske natur.
På grunn av vår tids definisjon av ”nåde”, finnes det ikke lenger noe moralsk lys for verden. Denne definisjon forsikrer oss om at vi slett ikke skal dø selv om vi fortsetter i synd og ulydighet mot Gud, og at rettferdig og hellig atferd ikke lenger er nødvendig for å behage Gud,
Vi er blitt forført av den største løgn noensinne.
Hvem blant oss vil ydmyke seg, be, vende oss bort fra våre onde veier og søke Herrens åsyn?
(“Den Største Løgn”, 4342-1)