Å KOMME TIL FADEREN
Det er en avgjørende forskjell mellom det mål å komme til en residens i himmelen, og å samarbeide med Helligånden mens Han bereder et sted for oss i Jesus og et sted i oss for Jesus og Faderen. Vår vekst til åndelig modenhet har å gjøre med hvilket av disse to mål vi velger. Det gale mål og den gale måte vil forårsake praktiske feilgrep i kristenlivet. Mengder av troende holder fast i deres ”billett til himmelen” mens de fortsetter å leve i kjødet, i stedet for å presse fram hver eneste dag til forening med Faderen gjennom Kristus, som er evig liv.
Å KOMME TIL FADEREN
Og Jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og Jeg kommer til Deg, Hellige Far! Bevar dem i Ditt navn, som Du har gitt Meg, for at de kan være ett, likesom Vi er ett. (Joh.17:11)
Jesus vendte tilbake til Faderen for å berede et sted i Faderen for de hellige. Det er viktig å understreke at Han vendte tilbake til Faderen, og ikke til himmelen som et sted.
Jesus er veien, sannheten og livet. Intet menneske kommer til Faderen, ikke til himmelen men til Faderen, uten gjennom Ham.
Vi vet fra andre skriftsteder at Jesus steg opp til himmelen, og venter nå ved Faderens høyre hånd, inntil Hans fiender blir lagt under Hans føtter. Imidlertid understreker Han i Joh.17:11 at Han kommer til Faderen, og ikke til himmelen.
Hvis én av våre venner sa at han skulle til England, ville vi ønske ham en god tur. Han ville reise av mange slags grunner: i forretnings øyemed, for fornøyelser, for å besøke familie eller venner, for å kjøpe noe spesielt, etc.
Men hvis han sa at han skulle besøke Dronningen, at han opprinnelig kom fra England, fra den kongelige familie, og at Dronningen var hans mor, så var dette noe helt annet.
De hellige gleder seg til å frigjøres fra det fysiske legeme og komme over i det åndelige paradis. En slik glede er forståelig, når vi sammenligner den smerte, redsel og uro som er i verden med den fred og skjønnhet som preger det åndelige område hvor vi vil bli forenet med slektninger og venner.
Men jo mer Kristus vokser i oss, desto mer blir vi oppmerksom på at vårt kristne disippelskap ikke først og fremst fører oss til himmelen. I stedet er vårt mål hvile i Faderen gjennom Kristus. Det er en praktisk forskjell mellom det å anse himmelen som vårt mål og Faderen som vårt mål.
Kristus talte om å komme til Faderen, og ikke om å komme i himmelen.
Hva er målet med det kristne liv?
Hva var Paulus’ mål?
Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren. (2. Kor.5:8)
”… hjemme hos Herren.”
Når vi leser evangeliene sa ikke Jesu apostler noe særlig om å komme i himmelen som til et sted. Heller ikke Herren. Dette gjelder også Det Gamle Testamentes (GT) skrifter. I dem blir himmelen aldri presentert som frelsens mål.
GT understreker livet på jorden, og Guds rikes komme til jorden. Det Nye Testamente (NT) understreker Jesu gjenkomst, og den forløsning som da vil finne sted.
Hele Skriften understreker Guds rikes komme til jorden og vårt forhold til Herren som en Person, og ikke til himmelen som et sted.
NT understreker Kristi bolig i oss og vi i Ham, og vår forvandling til Kristi bilde—særlig hva vår atferd angår.
Da dette er sant, er det klart at hele den kristne forståelse vedrørende frelsens hensikt og natur trenger til å bli forandret.
I de to første vers i Joh.14, finner vi ett av de mest kjente skriftsteder i Bibelen, som har vært til trøst for mange hellige:
I Min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde Jeg sagt dere det. For Jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når Jeg er gått bort, og har gjort i stand et sted for dere, kommer Jeg igjen og skal ta dere til Meg, for at også dere skal være der Jeg er. (Joh.14:2,3)
Det spørsmål som vi stiller har å gjøre med uttrykket ”I Min Fars hus”. Hva er Faderens hus? Hvis Faderens hus er himmelen, og denne himmel er oppdelt i ”mange rom” (i de engelsk-språklige oversettelser av Bibelen brukes uttrykket ’mange residenser’ (’many mansions’), viser Kristus oss at vi skal bo for evig i disse rom i himmelen. Den tradisjonelle kristne forståelse er dermed korrekt.
Men hvis Faderens hus ikke er himmelen, og himmelen ikke er oppdelt i mange rom eller vakre residenser, understreker Kristus at vår evige bolig ikke er himmelen, og kirkenes tradisjonelle forståelse dermed ikke er korrekt.
Hva er Guds hus? Hvis himmelen er Guds hus, refererer ikke Joh.14:6-23 til Joh.14:2, for de vers taler om at Faderen bor i Kristus og Faderen og Kristus bor i oss, og ikke om boliger i paradiset.
Hvis Joh.14:2 taler om boliger i himmelen, har det ingen relasjon til det som følger videre i teksten.
Men hvis Joh.14:2 refererer til forening med Gud gjennom Kristus, og ikke til å komme til et sted som kalles himmel, da hører Joh.14:2 med i hele kapitlets undervisning.
Vi er av den oppfattelse at temaet i Joh.14:2-23 er den åndelige oppfyllelse av den gammel-testamentlige løvhyttefest (3. Mos.23:34)—dvs. den troendes innlemmelse i Kristi legeme, slik at Faderen kan komme til hvile i ham eller henne.
Legg merke til følgende:
Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker Meg, da holder han Mitt ord, og Min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. (Joh.14:23)
Det greske ord som er oversatt med bolig i Joh.14:23, er oversatt med rom, i Joh.14:2.
Bli i Meg, så blir Jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i Meg. (Joh.15:4)
Verbet bli i i Joh.15:4 har samme rot som ordet rom i Joh.14:2 ifra grunnteksten.
… at de alle må være ett, likesom Du, Far, i Meg, og Jeg i Deg—at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg. (Joh.17:21)
Hvis vi forklarer Joh.14:2 i sammenheng med de fire ovennevnte vers, kan vi se at Kristus ikke forlater jorden for å berede et sted for oss i himmelen. Han forlater jorden for å berede et sted for oss i Seg Selv. For Han, og Han alene, er Faderens hus.
Det er en forskjell mellom det mål å komme i himmelen for å bo i en residens, og å samarbeide med Helligånden som bereder et sted for oss i Jesus, og et sted i oss for Jesus og Faderen. Vår åndelige vekst til full modning vil bli berørt alt etter hvilket mål vi velger.
Den tradisjonelle forståelse av frelse er at vi bekjenner tro på Kristus, og forsøker å leve på en slik måte at vi vil kunne få adgang til himmelen når vi dør. Håpet om en evig bolig i himmelen har velsignet de troende i mange århundreder av den kristne tidsalder.
Finnes det et paradis i det åndelige område hvor de rettferdige kommer når de dør? Så vidt vi forstår, finnes et slikt sted. Hvordan det vil være å leve i dette åndelige paradis, sier Skriften lite om. Skriften understreker Jesu gjenkomst og oppstandelsen fra de døde. Imidlertid er vi overbevist om at Paulus har rett når han sier at å dø og være sammen med Herren, er bedre enn livet på jorden.
Vi forsøker ikke å fjerne håpet om hvile og fred for den hellige etter at han eller hun forlater denne smertenes og trengslenes dal. Men fordi Jesu komme er så nært forestående, er det ytterst viktig at de troende forstår at vi må presse inn i Kristus Selv, og ikke bare inn mot en verden uten smerte.
Det er to fundamentale misoppfattelser i den tradisjonelle kristne forståelse av frelse: (1) forløsningens mål er evig opphold i himmelen, i det åndelige paradis, og (2) frelse er en ”billett” til paradiset, og ikke hva den i virkeligheten er—visdom og kraft til å settes i frihet fra synd og død for å kunne vandre under Helligåndens ledelse på den smale vei som fører til evig liv.
Vi kunne bevise ovenstående fra alle de ny-testamentlige skrifter, inklusive de fire evanglier. Noen skriftsteder er av særlig hjelp. For eksempel:
Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, Jeg vil være deres Gud og de skal være Mitt folk. Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil Jeg ta imot dere. (2. Kor.6:16,17)
Kan du se at det mål som uttrykkes her ikke er evig opphold i himmelen, men at vi skal bli Guds hus? Kan du også se at måten på å bli Guds hus, ikke bare er en trosbekjennelse, men å fjerne seg fra synden og urenheten i verden?
Målet for den ny-testamentlige hellige er forening med Faderen gjennom Kristus. Måten for den ny-testamentlige hellige er en disiplinert vandring i Guds Ånd: selvfornektelse, ta opp sitt kors og følge Kristus hver dag.
Et galt mål og en gal måte vil forårsake praktiske feilgrep i kristenlivet. Mengder av troende har deres ”billett til himmelen”, mens de fortsatt lever i kjødet, i stedet for å presse fram hver eneste dag mot forening med Faderen gjennom Kristus, som er evig liv (Joh.17:3). De går feil av frelsesplanen, mens de venter på å komme i paradis.
Velmente, tradisjonelle misforståelser som forkynnes i mange kristne menigheter går ut på at himmelen er den helliges evige hjem, og at veien dit primært består i en mental og muntlig bekjennelse av forsoningen som skjedde ved Jesu Kristi offer på Golgata kors. Troende legges til menighetene, sjeler frelses og velsignes, syke kropper blir helbredet, og andre velsignelser følger med. Men de troende forblir babier (hvis de ikke aborteres underveis), fordi de forfølger et ikke skriftmessig mål på en ikke skriftmessig måte.
Hvor meget mer ville ikke utrettes i Guds rike hvis vi fulgte Skriften i stedet for våre tradisjoner!
La oss vende tilbake til vår opprinnelige tanke. Jesus forlot jorden for å komme til Sin Far. Kristus vendte tilbake til Guds nærværs fylde i himmelen, for å vente på at Hans fiender skal bli nedtrådt under Hans føtter.
Vårt mål som seirende hellige er å komme inn i Guds hvile gjennom Kristus, hva enten vi befinner oss på jorden eller i himmelen. Vi venter også på at Kristi fiender skal nedtråkkes under Hans føtter. Når Han vender tilbake til jorden for å motta Sin arv, skal vi vende tilbake sammen med Ham. Vi skal åpenbares i herlighet sammen med Ham.
Vårt mål er Guds nærværs fylde gjennom Jesus Kristus. Ved å vende oss mot det riktige mål, forandres vår daglige atferd.
Læren om at ”himmelen er vårt hjem” kan resultere i visse forandringer i vår moralske atferd (skjønt den nåtidige overbetoning av ”nåde” kan forhindre selv en beskjeden forandring). Læren om å komme til Faderen, om å leve i Faderens nærvær, skaper en total forvanding i alt hva vi er og gjør.
Vi kan ikke forenes med Gud i vår gamle natur og på vår gamle måte å oppføre oss på. Heller ikke kan vi komme inn i det nye Jerusalem i vår gamle natur. Fordi vi stoler på at overgangen til himmelen ligger langt ute i framtiden, og ikke er klar over forholdet mellom vår nærværende personlighet og den personlighet vi vil få i himmelen, kan dette forhindre at vi vandrer besluttsomt i Ånden. Vi har jo det håp at vi i alle fall vil komme inn i det nye Jerusalem ved ”nåde”.
Men tenk om vår overgang til himmelen ikke vil forvandle vår personlighet? Tenk om vi kommer til den del av himmelen (eller helvete) med mennesker som oppfører seg som vi gjør, og vi ikke får tillatelse til å komme noe annet sted? Vil du i så fall være tilfreds?
Står det noe sted i Skriften at vår personlighet vil forvandles ved å komme i himmelen? Eller er det bare våre tradisjoner som sier dette?
Vi må huske på at NT aldri lover oss at vi vil komme i himmelen selv om vi aksepterer Kristus. Det å motta Kristus, ”frelser” oss (hvis vi fortsetter i Ham). Men det å bli ”frelst”, taler ikke om å komme i himmelen, men å bli bevart på Herrens dag.
NT forholder seg til å bli bevart på Kristi dag og til evig liv—aldri med ”å komme i himmelen”. Derfor, om vi er en bibel-troende person, må vi innrette vårt håp etter hva Skriften lærer, og ikke etter hva tradisjonene sier.
De som har hatt visjoner om himmelen gir uttrykk for at vi går over i det åndelige område i den samme åndelige tilstand, som den vi har når vi forlater det materielle område. Vi kan ikke ut fra Skriften være sikker på at vår tro på Jesus gjør en forskjell på hvor vi kommer når vi dør.
Vi vet at hvis vi vasker våre klær i Lammets blod, hvis vi renser vår personlighet ved hjelp av blodets autoritet og kraft, vil vi komme inn i Guds nærvær når vi dør.
Men et abstrakt samtykke når det gjelder teologiske fakta vedrørende Jesus uten en radikal forandring i vår atferd, medfører ingen fordeler i det åndelige område. I dag ”aksepterer” mennesker Kristus, men omvender seg ikke. De mottar derfor hverken evig liv eller en garanti for hvor de ender opp når de dør.
Mengder av mennesker ”beslutter seg for Kristus”. Men mange av disse beslutter seg ikke for Kristus når det gjelder ethvert av dagens problemer. De ser tilbake til tidspunktet hvor de ”besluttet seg for Kristus”. Men fra det tidspunkt og framover (noen ganger i 30 år) har de besluttet seg for Kristus i meget få situasjoner og omstendigheter. De foretar deres daglige belutninger på verdens vis, i lyst og begjær, for å promovere seg selv, og ikke underlagt Kristi vilje.
Disse har aldri ”mottatt” Kristus, og de søker ikke Ham og Hans vilje hver dag.
Vi må på ett eller annet tidspunkt i vårt liv beslutte oss for å motta Kristus. Vi må fortsette å foreta denne beslutning hver dag i vår jordiske vandring, ellers risikerer vi å bli avhugget fra Vintreet.
Hebreerbrevet er en formaning til erfarne jødiske hellige om å presse fram mot Guds hvile. Disse jøder hadde vært forfulgt på grunn av evangeliet, men hadde akseptert lidelsen med glede. Nå forsømte de deres frelse. De møttes ikke så ofte som tidligere, og ble tuktet av Herren for å kunne få del i Hans hellighet.
Hebreerbrevets forfatter advarer dem igjen og igjen om faren ved å forsømme å presse framover hver eneste dag.
Forfatteren anvender Israels reise fra Egypt til Kana’an for å illustrere sin advarsel. Tanken er (og blir bekreftet av Judas) at israelittene som var blitt frelst ut av Egypt, døde i ødemarken på grunn av vantro og ulydighet.
NT informerer oss flere ganger om at Israels historie er et eksempel på den kristne frelse. Derfor må vi justere definisjonen om hva det betyr å bli ”frelst”.
Er vi ”frelst” når vi kommer ut av Egypt (verden)? Er vi ”frelst” når vi klager og blir bitre på grunn av den lidelse vi opplever på reisen gjennom ødemarken (livet ute i verden)?
Ifølge Skriften vil det å være ”frelst” bety å vandre i tro og tillit, og i lydighet mot Gud, hver dag hele livet igjennom.
Hva vil det si å være ”frelst”? Det betyr å fortsette i tillit til Kristus hver dag i vårt disippelskap. Vi er ikke ”frelst”, slik Skriften anvender uttrykket, før vi når inn til Guds hvile. ”Hvile”, slik det anvendes i Hebreerbrevets fjerde kapitel, betyr hvile fra våre fiender.
Gjennom Kristus har vi beseiret hver og én av vår sjels fiender, har ervervet Herrens moralske karakter, og hviler i Faderens fullkomne vilje. Denne ”hvile” er vårt Kana’an, vårt løfteland.
Vi har ikke del i Kristus, og følgelig finner vi ikke hvile i Faderens Person, med mindre vi fortsetter ufortrødent i tro og lydighet til slutten av vår jordiske vandring.
Lærer NT virkelig dette?
For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet. (Hebr.3:14)
Vi har fått del i Kristus bare hvis vi beveger oss framover hver dag i tro og lydighet. Dette er Hebreerbrevets budskap.
Skriften gir intet håp om at vi, når vi dør, kommer noe annet sted enn til det område hvor mennesker oppfører seg slik som vi selv gjør. Vi vil bli ”samlet til vårt folk”.
Det er i nåværende liv at vi gir vår tro til kjenne ved å omvende oss og i sannhet tjener Jesus. Hvis vi gjør det, vil vi bli frelst.
Det å bli ”frelst” betyr at vi vil bli bevart fra ødeleggelse på Herrens dag, og få adgang til Guds rikes nye verden.
Å bli forenet med Kristus (Lammets bryllup) må finne sted nå—hver eneste dag i vårt kristne disippelskap. En vedvarende, praktisk innsats må gjøres for å søke Herrens vilje i alle aspekter av vårt liv.
Kan du se den viktige forskjell mellom de to forståelser av frelse? Hvis himmelen er vårt mål, er vår viktigste oppgave å vente tålmodig inntil vi kommer dit. Hvis forening med Faderen gjennom Kristus er vårt mål, blir vår hovedoppgave å helliges hver dag i vårt disippelskap for å nå fram til denne forening. Vi må begynne på forvandlingsprosessen nå.
Vi må bli en ny skapning hvis vi skal kunne nå fram til evig fellesskap med Israels guddommelige, fortærende Ild.
Syndere bever på Sion, skjelving har grepet de gudløse. Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål? Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, som forakter det som vinnes ved urett og vold, som rister sine hender så han ikke rører ved gaver, som stopper ørene igjen for ikke å høre på blodråd, og som lukker øynene for ikke å se på det som ondt er. (Jes.33:14,15)
Det er umulig å ha fellesskap med Gud bare ved vår trosbekjennelse på Kristus. Fellesskap med Gud er bare mulig hvis vi vandrer i rettferdighet og taler sannferdig (1. Joh.1:6). De rettferdige har alltid vandret ved tro på Gud. Dette var og er sant under alle pakter. Å leve ved tro betyr at Gud, og ikke synd og selv, er sentrum for vår personlighet, våre motiver og våre handlinger.
Gud mente aldri at en læremessig tro på Jesus Kristus skal være en erstatning for, et alternativ til, sann skriftmessig tro—den tro ved hvilken alle tidsaldres rettferdige har levd. Hebreerbrevets ellevte kapitel gir oss noen eksempler på hva det vil si å leve rettferdig ved tro, idet det henviser til patriarkenes liv.
Rettferdighet blir alltid tilregnet (tilskrevet) de som tenker, taler, handler, hører og ser ved tro på Gud. GTs hellige og NTs hellige står likt her. Forskjellen mellom de to pakter er at i dag har vi mer guddommelig nåde til disposisjon for å kunne leve og bevege oss i Guds nærvær.
Det er Guds hensikt at troen på Jesus Kristus skal være kilden til all tilgivelse, visdom og kraft, slik at den hellige lærer å tenke, tale, handle, høre og se i rettferdighet på samme måte som Gud tenker, taler, handler, hører og ser.
Én grunn for at vårt mål må være forening med Kristus i stedet for en evig bolig i himmelen, er at det sanne mål med én gang gjør det klart for oss at gudfryktig atferd er en nødvendig del i Guds rike.
Gudfryktig atferd er det aller viktigste i Guds rike (Rom.14:17). Rettferdighet er den eneste vei som fører til evig fellesskap med Faderen gjennom Kristus.
Uten rettferdighet og hellighet kan intet menneske få se Herren. Det er den rene i hjertet som vil få se Gud.
Hensikten med Guds nåde i Kristus er å omvende syndere fra lovløshet til gudfryktig atferd.
Guds rike er rettferdighet, fred og glede i Helligånden hvor vi enn måtte befinne oss, og ikke en evakuering til det åndelige område.
Guds rikes mål og hensikt er ikke å få mennesker til himmelen. Det er å få himmelens liv og måte inn i mennesker.
Tilbake til Joh.14:2. Det kritiske spørsmål her er: hva er Guds hus? Hvis Guds hus er himmelen, har Jesus kommet dit for å berede boliger for oss i himmelen, og vår undervisning i denne essay er villfarelse.
Vi forstår at vi har ”et hus evig i himmelen”, en åndelig bygning som vi skal overkles med (2. Kor.5:1,2). Vi er heller ikke i tvil om at når vi dør, vil vi komme til et vakkert oppholdssted i det åndelige område—kanskje til Guds eget palass. Vi finner glede og håp i denne tanke.
Vårt poeng er imidlertid at Joh.14 ikke taler om hus bygget av seder, mahogny og marmor.
Hva er Guds hus?
Himmelen er Min trone, og jorden en skammel for Mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for Meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor Jeg kan hvile? (Ap.gj.7:49)
Hva er himmelen? Himmelen er Guds trone.
Hva er jorden? Jorden er Guds skammel.
I Jesus Kristus er skammelen forbundet med tronen.
Hva er så Guds hus?
I Ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden. (Ef.2:22)
Når Johannes taler om ”bruden, Lammets hustru”, sier han: ”Se, Guds bolig er hos menneskene” (Åpb.21:3).
Kristus Selv er huset, Faderens evige tempel. Du og jeg er rom i Guds evige hus, som er Kristus—Hode og kropp.
Vi kjenner ikke til ett vers i hele NT (eller GT) som refererer til himmelen som værende Guds hus. Men det finnes mange vers som klart og tydelig sier at Kristus og Hans hellige er Guds boliger. Vi må holde oss til det skrevne Ord.
Hva mente Herren da Han sa: ”Jeg går for å berede et sted for dere”? Jesus mente at Han skulle til Getsemane, til domshuset, og til korset. Fra korset ned til selve helvetet. Til sist steg Kristus opp til himmelen, og bestenket Sitt blod foran nådestolen i himmelen.
Men Kristus må også berede oss til å bli et rom i Guds evige tempel.
Men Han som har satt oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant. (2. Kor.5:5)
Kristus utgjød Hellligånden over oss, og ga tjenester og gaver til mennesker. Kristus går i forbønn for oss innfor Guds trone, og arbeider sammen med de troende, og bekrefter forkynnelsen av Guds Ord med mirakuløse tegn.
Jesus Kristus har beredt et sted for oss i Seg Selv. Han er Faderens hus. Hver og én i Jesu brudeskare er utvalgt av Faderen og gitt til Sønnen. Da denne utvalgte person er et unikt individ som skal forenes hva personlighet angår med Herren for alltid, må det skje en tilpasningsprosess både i Herren Selv, og også i dem, vedrørende denne forøkelse til Hans Personlighet.
Jesus kjemper i forbønn med Gud for dette nye lem på Hans legeme. Faderen arbeider ved Helligånden for å fullkommengjøre og rense hvert element i det nye lems personlighet. Det er Helligåndens oppgave å presentere for Sønnen en brud uten lyte.
Nåde gis til hvert lem mens han interagerer med Herrens personlighet. Hver troende må gå gjennom Akor-dalen—stedet hvor dom utøves—inntil alt opprør, lovløshet og uavhengighet er fjernet fra hans eller hennes personlighet.
Det er en romanse, en dans. Vi ønsker å lede, men det er Jesus som skal lede i evigheten.
Det er fortellingen om Adam og Eva. Eva er skapt ut av Adam, og må selv velge å oppgi sin uavhengighet i tanke og handling.
Som en følge av vårt ekteskap med Lammet, mister Lammet Sin individualitet, men bevarer Sin identitet. Hver troende mister sin individualitet, men bevarer sin identitet. Det dreier seg om å bli ett med Jesus, slik Han er ett med Faderen.
Kampen, foreningsprosessen som skjer ved en intens interaksjon, finner sted i Jesus og i lemmet på Hans legeme. Herren ber til Faderen. Disippelen sliter med alle slags vanskeligheter—særlig når det gjelder å bli nektet oppfyllelse av hans ønsker. Det kan oppstå lange perioder hvor problemer forblir uløste, og man er i villrede over hva som egentlig skjer.
Utsettelse av våre ønsker, alle problemene som tynger oss ned, tidsintervallet hvor vi forsøker å forstå hva som skjer—alt dette resulterer i at fullkommen avhengighet og tillit utvikles i oss. Bruden må være rettferdig, hellig, fullkomment lydig overfor Gud, og må hvile i Herren i avhengighet og tillit.
Dette er Lammets bryllup, og det finner sted hver eneste dag i alle sanne disiplers liv.
På denne måten formes den nye skapelse, Guds rike, det nye Jerusalem.
Kristus bereder et sted i Guds hus, som er Kristi legeme, for hver troende. Vi føres inn i en evig forening med Faderen gjennom Kristus. Forening med Gud gjennom Kristus er vårt fremste mål. Alle tjenester som fungerer i Kristi legeme arbeider med det mål for øye å fullkommengjøre Guds hus, Kristus—Hode og legeme (Ef.4:8-16).
Hellige Far! Bevar dem i Ditt navn, som Du har gitt Meg, for at de kan være ett, likesom Vi er ett. (Joh.17:11).
Jesus visste at Han ville miste synet av Sine elskede venner i en kort periode. Derfor overga Han dem i Faderens omsorg. Kristus ba Gud om å sette Sitt eget navn, Guds navn, på hver av Hans elskede venner-dette for at Helligånden og de utvalgte engler ville betrakte dem som tilhørende Gud—en meget viktig sondring i det åndelige område.
Fra det tidspunkt ble de troende betraktet av hele skapningen som satt til side for Gud, Guds særlige eiendom som Han vokter. De skulle alltid, og under enhver omstendighet, forbli under Guds særskilte beskyttelse. Om noen skader dem, så angriper de Gud.
Ingen av de våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt. Dette er arven til Herrens tjenere, den rett de får av Meg, sier Herren. (Jes.54:17)
La oss forestille oss hva Jesus opplevde på det tidspunkt.
Jesus var, og er, et menneske. Vi diskuterer ikke nå Hans allmektige guddommelighet eller herredømme, men Jesus som menneske.
Mennesket, tømmermannen, var et menneske i ordets dypeste forstand. Han var fristet på alle områder, slik som oss. Han følte det vi føler.
Guddommelig kjærlighet og menneskelig kjærlighet var forenet i denne adamittiske person. Jesus var av Adam, gjennom Maria, dog uten synd i Sin personlighet.
Jesus følte som en person. Disse menn og kvinner var Hans skatt, som Han særlig elsket. Dog var Hans kjærlighet til Faderen viktigere enn Hans kjærlighet til disse Sine venner. Både guddommelig og menneskelig kjærlighet var tilstede her.
På dette tidspunkt la Jesus vekk Sin menneskelige kjærlighet, og ved tro på Faderen, forberedte Han Seg på å bli korsfestet, for deretter å gå inn til Sin guddommelige arv. Han ville se Sine elskede igjen, ved Guds Ord, men ikke lenger som et adamittisk menneske.
Det menneskelige, det adamittiske, døde.
Da Jesus nærmet Seg denne time, gikk Han opp i fjellet alene. Han så for Seg Sine følgesvenner, Hans aller kjæreste venner, som var mer dyrebare for Ham enn tusen himler, og Hans hjerte gikk ut til dem i menneskelig så vel som guddommelig kjærlighet. Nå skulle det menneskelige dø. Adam skulle dø. Menneskelig kjærlighet skulle dø.
Vi ser Ham bøyet under denne byrde, idet Han støttet Sine hender på en klippe, og hvor Han ropte ut i den dypeste kval: ”Hjelp Meg, Gud! Hjelp Meg!” Adam var i dødskvaler.
Jesus var et ungt menneske med alt hva det innebar av ungdommelig lidenskap. Nå henga Han Seg i døden, ikke gjennom en avkreftende sykdom, eller en smerteful ulykke, men mens Han var ved fullkommen helse.
”Jeg kommer ikke til å se dem igjen på jorden slik Jeg er nå, men på en ukjent måte. Vil Jeg virkelig få se dem igjen? Kan Jeg snakke med dem? Vil de kjenne Meg?”
Deretter gikk Han inn for Guds nærvær, og englene tjente Ham. Hans tro og tillit til Faderen økte. Han mottok forsikring om at Han ville kjenne Sine elskede på en bedre, rikere og mer fullkommen måte etter døden. Intet ville gå tapt.
Guds Sønn og Menneskesønnen var i ytterste pine, hvoretter Hans seirende glede vendte tilbake, og hvor Han frydet Seg over at Han snart ville få se Sine elskede igjen—og denne gang for alltid.
Nå kunne Han si i tillitsfull glede: ”Hellige Far, bevar dem i Ditt navn som du har gitt til Meg”.
Jesus var en ung mann med en ung manns hjerte. Hvis dette ikke var tilfelle, ville Han ikke ha blitt fristet på alle måter som vi fristes. La oss aldri glemme det. Gjennom bønn og tro var Han i stand til å seire over kjødet.
Noen ganger kalles vi til å dele Jesu lidelser. Når vi gjør det, vet vi at Han forstår oss og kan føle med oss gjennom det vi opplever. Så kan vi ved Ham seire gjennom bønn og tro.
Uttrykket ”at de må være ett, slik Vi er ett”, er i sannhet en overveldende tanke. Det er vanskelig å finne en mer bemerkelsesverdig læresetning i hele Skriften.
Mener Kristus helt presis det Han ber her? Vi tror at Han gjør det. Han ber om at lemmene på Hans legeme må bli ett i Kristus i Gud, slik Kristus er ett med Faderen.
Hvordan er Kristus ett med Faderen? Kristus har Faderens substans, natur, person, ånd, vilje, hensikt—hele Hans Personlighet. Kristus er også fylt med hele Faderens fylde. En mer fullstendig forening er ikke mulig.
Vi i menigheten føres inn i, og blir en evig del av den forening, idet vi er av samme substans og natur, og blir fylt med Kristus og Gud i Ham.
Det er umulig for lemmene på Jesu legeme å bli ett mens de har en adamittisk natur. Våre personligheter er individualistiske, frastøtende, syndige og opprørske. Vi kan samarbeide med hverandre til en viss grense, men deretter beholder vi vårt privatliv og uavhengighet.
Noen ganger forsøkes det, både i det sekulære og kristne område, å bryte ned dette privatliv. Man forsøker gjennom intenst fellesskap, kommunikasjon, bekjennelse og bønn å føre en gruppe fram til enhet.
Vi er av den oppfattelse at slike anstrengelser er forhastet—at man prøver å vekke bruden ”før hun er rede”. En meget tett forening av mennesker kan oppnås, men hvor hver person vil være underlagt det gruppen mener—muligvis underlagt en sterk leder—i stedet for underlagt Herren Selv.
Det kan være at antikrist vil prøve på å danne en slik forening blant sine tilhengere.
Herren ba om at vi skulle bli ett, slik Han og Faderen er ett. En slik fullkommen forening med hverandre kan bare skje ved at hver person er blitt fullkomment ett med Kristus.
Vi kan ikke bli ett med hverandre, og gjennom dette bli forenet med Kristus og Faderen. Nei, vi må bli forenet med Kristus og Faderen, og gjennom denne forening med Gud vil vi bli ett med hverandre.
Det kan være at vi i tidligere tider har oversett eller ignorert de forbløffende uttalelser i Johannes evangelium, kapitel 17, ganske enkelt fordi disse uttalelser synes utenfor vår rekkevidde. Ikke bare er de utenfor vår rekkevidde. De er mer vidunderlige enn alt annet som noensinne er oppkommet i våre tanker.
Disse uttalelser, forbløffende og ”umulige” som de er, og som har å gjøre med at vi skal bli innlemmet i den forening som eksisterer i Guddommen, er en del av Guds evige Ord. Vi må alltid si ja og amen til Guds Ord, hva enten vi fatter det, eller ikke.
Guds rike finnes i forening—Faderens iboen i Kristus i mennesker. Mennesker opplever den guddommelige enhet når de er beredt for en slik hellig tilstand av Herren. Den kjærlighet som binder lemmene på legemet sammen er guddommelig, brennende, intens. Den er hellig utover all hellighet. Den fører oss inn i forening med Gud, Jesus, og med hverandre.
Hvis Jesus Kristus har bedt om at vi må bli forenet med hverandre i Kristus i Faderen, la oss vokse videre fra vår ufullkomne forståelse av frelse og forløsning for å få tak i en større forståelse. Det betyr ikke at vi mister det som vi allerede har nådd fram til. Det betyr at vi presser videre fram for å komme inn i den fylde av forening som Kristus har kalt oss til.
Vi gjør dette ved å be Gud om å forøke vår tro inntil vi vi er i stand til å seire over alle forhindringer, og vinne den krone og trone som Gud tilbyr Sine seirende sønner og døtre (Åpb.21:7).
Vi tror at det åndelige paradis, himmelen, er et sted med glede og fred—en velkommen lettelse etter den nåværende verdens gru og jammer. Vi tror også at vi vil få vakre boliger som vil gi oss enormt stor glede. Vi tror dette, ikke fordi Skriften sier noe om det, men gjennom drømmer og visjoner som de hellige har hatt.
Men hva så? Er vi mennesker skapt på en slik måte at vår lykke vil være å oppholde oss evig ved bredden av en malerisk elv uten mål, utfordring, mulighet for vekst eller suksess? Det later det ikke til for de flestes vedkommende. Dessuten, hvilket behov vil vi ha for en ”residens” etter at vi er blitt overkledt med et legeme som Jesus har?
Vårt dypeste ønske er hverken gull, sølv, eller edle stener. Disse kan aldri tilfredsstille det menneskelige hjerte.
Vårt dypeste ønske er å bli ett med Kristus og Faderen og andre mennesker. Vi ønsker å være sammen med Gud, i Gud, å være akseptert av Gud, og aldri atskilt fra Gud. Vi ønsker å være en evig del av Jesus, og å dele med Ham mennesker som er Hans arv.
Deretter, når i evighetenes evighet Kristus fortsetter med å forøkes overalt i universet, vil vi bli forøkt sammen med Ham og i Ham, og de som er blitt en integrert del av oss vil bli forøkt sammen med oss. Dette er Guds rike av ren kjærlighet som Herren vil bringe med Seg. Forbindelsene mellom menneskene er evige, fordi de ikke er adamittiske, men av guddommelig substans.
Å elske og lede jordens nasjoner—dette er arven. Vi formes og dannes til å være Guds levende nærvær i Kristus, slik at Kristus i oss kan tjene andre mennesker. Ingen annen arv kan sammenlignes med en arv som består av mennesker.
Kristus vil dele jordens nasjoner, som er Hans arv, med Sine medarvinger.
Kristus har overgitt hver og én av oss til Sin himmelske Fars autoritet og varetekt. Ingen person eller ånd kan tvinge oss vekk fra Faderens hender. Denne kraftfylte autoritet og varetekt fører oss inn i den enhet som bare eksisterer i Guddommen.
Faderens hus er Kristus. Vi dannes til individuelle rom i dette evige hus.
(“Å Komme Til Faderen”, 4341-1)