LEA OG RAKEL
Lea og Rakel, som var Jakobs koner, symboliserer to sider av forløsningen som er nødvendige hvis vi ønsker å arve Guds rike. Lea, hun som var minst vakker, representerer det som er hardt og krevende i disippelskap—den del av frelsen som volder smerte. Rakel illustrerer det som vi ønsker av Gud og av livet—den del av vårt guddommelige kall og vår arv som bringer oss glede.
Vi utholder Lea, korset, fordi Rakels glede venter på oss. Lea gir oss den nødvendige åndelige styrke for å kunne regjere i Guds rike, mens Rakel gir hjertets medfølelse som åpenbarer Guds nærvær til nasjonene. Sammen bringer de to megen frukt.
LEA OG RAKEL
Fortellingen om Jakob (Israel) er fortellingen om enhver kristen disippel.
Det hvilte et guddommelig kall over Jakob. Selv om Jakob og Esau var tvillinger, elsket Gud Jakob og hatet Esau.
Og da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort hverken godt eller ondt—for at Guds råd etter Hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved Ham som kaller—da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Som skrevet står: Jakob elsket Jeg, men Esau hatet Jeg. (Rom.9:11-13)
Begrepene guddommelig forutviten og utvelgelse vil få større og større viktighet, fordi vi nå nærmer oss denne tidsalders slutt. I dagens menigheter finnes både Guds hvete og Satans ugress. Hveten er Guds sanne barn, som er blitt utvalgt av Gud fra begynnelsen av. De er i sannhet født av Gud. Ugresset er Satans barn.
Akeren er verden. Det gode kornet er rikets barn. Ugresset er den ondes barn. (Matt.13:38)
Hvis én eller annen som nå leser disse ord blir bekymret, og kanskje tror at han aldri er blitt kalt av Gud, bekymre deg ikke om du er kalt av Gud, men gjør i stedet Guds vilje. Gjør din kallelse og utvelgelse sikker ved å søke Herren med hele ditt hjerte og arbeid på din frelse med frykt og beven. Jesus vil motta enhver som kommer til Ham i oppriktig tro.
Vår tids selvsikkerhet og skjødesløshet er ikke av Gud. Hva enten vi virkelig er kalt av Gud eller ikke, vises ved vår oppførsel, og ikke så meget ved en trosbekjennelse.
I de siste dager vil Herren sende ut mange forskjellige budbærere: ånder, mennesker, omstendigheter. Disse vil være med på å fjerne fra Guds rike de mennesker som aldri er blitt født av Gud. De som ikke er ikledt de guddommelig forordnete klær, vil ikke kunne stå i de rystelser som nå står for døren.
Guds rikes garn fanger inn mengder av mennesker. Hver av dem vil prøves gjennom ild.
Jakob representerer Guds sanne menneske—det menneske som er forut kjent og utvalgt av Gud. Jakob startet ut da han var ung, og forlot sin familie—Isak, Rebekka og Esau—for å finne seg en kone.
Intet menneske er av betydning før han eller hun er blitt ”gift”. Vi bruker dette ord i en symbolsk betydning, som vil sees senere.
Menneskene er bare støv. Det er først når vi blir forenet med Gud (bryllup) at vi blir i stand til å være eller gjøre noe, av evig verdi. Gud er substans og er evig. Menneskets liv er bare forbigående. Mennesket er rød leire, skapt i Guds bilde.
Da Jakob startet på reisen, oppsøkte Gud ham. Jakob så Kristus.
Da hadde han en drøm. Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og steg ned på den. (1. Mos.28:12)
Det er Jesus Kristus som er stigen som når opp fra jorden og til himmelen.
Jesus svarte og sa til ham: Tror du fordi Jeg sa til deg at Jeg så deg under fikentreet? Du skal få se større ting enn dette! (Joh.1:51)
Guds stige plasseres alltid på jorden, ikke i himmelen. Guds engler stiger opp, og deretter ned.
Derved åpenbares at arbeidet begynner og avsluttes på jorden. Guds rikes liv og herlighet kommer fra himmelen, men Guds åpenbarelse skjer på jorden.
Gud møtte Jakob personlig fordi Jakobs kallelse måtte bekreftes. Gud møter oss alltid personlig, fordi utvelgelsen som hviler over oss, må bekreftes.
Gud møtte Jesus personlig ved begynnelsen av Hans tjeneste.
Da Jesus var blitt døpt, steg Han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og Han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over Ham. Og se, det lød en røst fra himmelen. Dette er Min Sønn, Den Elskede! I Ham har Jeg velbehag. (Matt.3:16,17)
Isak hadde velsignet Jakob ved en tidligere anledning (1. Mos.28:3,4). Slik er det også med oss. Det kommer et tidspunkt i vårt liv hvor vi blir velsignet og kalt på en særskilt måte. Kanskje, eller kanskje ikke, er vi oppvokst i en kristen familie. Kanskje er vi under en menighets velsignelse. Deretter må det følge flere bekreftelser på Guds kallelse. Gud må tale til oss personlig angående vår unike arv i Ham.
Og se, Herren sto over stigen og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil Jeg gi deg og din ætt. Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. Se, Jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og Jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For Jeg vil ikke forlate deg før Jeg har gjort det Jeg har sagt deg. (1. Mos.28:13-15)
Gud kaller oss og gir oss en visjon. Deretter går vi på jakt etter en ”kone”, idet vi leter etter virkelighet i det åndelige område. For det er bare i det åndelige område at det finnes substans, liv og evig glede.
Jakob behøvde ikke vente lenge. Så snart han kom til landet hvor hans slektninger bodde, fant han Rakel. Rakel var vakker, mens Lea, hennes søster, var lite attraktiv, antakelig på grunn av øynene.
Jakob tjente Laban i syv år for å få Rakel. På bryllupsnatten fikk han Lea. Én uke senere fikk han Rakel.
Herren har Sin måte å lokke oss på. Men sammen med gleden må det være smerte. For det er smerten (korsfestelsen) som fjerner det i oss som ikke er av Gud.
Hver sann hellig må ha, ikke bare Rakel, men også Lea.
Lea symboliserer den del av frelsen som er smertefull for oss. Fra et jordisk standpunkt var Lea ikke attraktiv. Men de som vil ha Rakel, må også ta imot Lea.
Rakel er det som vi ønsker av Gud og av livet—den del av vår guddommelige kallelse og arv som bringer oss glede. Vi utholder Lea, korset, ved at vi ser fram til gleden—Rakel—som venter på oss. Denne visjon av glede beveger oss stadig fremover. ”Boken”, som er Herrens kallelse, er søt i vår munn, men bitter i vår buk. Det er Lea (Åpb.10:10).
Selv om Jakob var en intrigemaker, så hadde han integritet. Han skilte seg ikke fra Lea. Lea forble hans kone inntil hun døde. Jakob begravet Lea i Makpela-hulen i Kana’ans land, begravelsesplassen for Abraham, Sara, Isak, Rebekka—og Jakob selv.
… i hulen på Makpela-marken, like overfor Mamre i Kana’ans land, den mark som Abraham kjøpte av hetitten Efron til eiendomsgravsted. Der begravde de Abraham og Sara, hans hustru. Der begravde de Isak og Rebekka, hans hustru. Og der begravde jeg Lea… (1. Mos.49:30-31)
Hans (Jakobs) sønner førte ham til Kana’ans land og begravde ham i hulen på Makpela-marken, den mark som Abraham hadde kjøpt av hetitten Efron til eiendomsgravsted, midt imot Mamre. (1. Mos.50:13)
Mange kristne i dag mangler integritet. Menneskene elsker seg selv. Når et eller annet ubehagelig inntreffer, går de helst utenom. De vil ikke akseptere det bitre med det søte.
Mange troende, inklusive en del pastorer, har fjernet Lea fra deres liv. Ved å gjøre dette har de dermed avskåret muligheten for å regjere sammen med Kristus i fremtiden. De vil kunne bli frelst inn i Guds rike når Herren vender tilbake, men de vil ikke kunne regjere med Kristus.
”Troende” som mangler karakter ønsker bare ”Rakel”. De griper fatt i den del av Gud som virker tiltrekkende. De nekter å ta del i Kristi lidelser. De søker etter gleden, herligheten og æren i Guds rike, men de har ingen intensjon om å utholde tålmodig det kors som Kristus gir dem. De kaster fra seg ”Lea”, selv om hun legalt er gift med dem. Leas nærvær virker frastøtende på dem, og de vil ikke akseptere hennes tilstedeværelse i deres liv.
Dagens kristne elsker Rakel. Lea med de matte øyne støter de vekk fra seg. Gud har gitt hver eneste kristen et lidelsens beger som de må drikke. Lidelsens beger er medisin for vår enorme selvopptatthet. Nekter vi å drikke vår medisin til bunns, vil vi til sist ende opp i sykdom og død. De som lever etter kjødet, vil dø åndelig (Rom.8:13).
Gud vet hva Han gjør med hver og én av oss. Vi må ha vår Rakel, og vi må ha vår Lea.
Gud er en Gud som belønner. Gud så at Lea var hatet, mens Rakel var elsket. Derfor åpnet Gud Leas skjød, og hun fødte Jakob mange sønner. Rakel forble ufruktbar.
Leseren husker kanskje historien om den rike mann og Lasarus. Mens han levde i verden, eide den rike mannen alt hans hjerte kunne begjære. Tiggeren derimot led stor nød.
Fortellingen om den rike mann og Lasarus viser oss Guds rikes prinsipp om kompensasjon. De som sørger nå, vil bli trøstet. De som ler nå, vil senere gråte.
Lea var en ”sørgende”kvinne, fordi hennes mann hatet henne. Gud trøstet Lea med sønner, noe som gjorde at hun kunne glede seg. Rakel, selv om Jakob elsket henne, kunne ikke falle til ro, fordi hun ikke hadde født Jakob noen barn.
Fra Lea kom Israels styrke: Ruben, Simeon, Levi, Juda—navn som alltid vil være innskrevet på det nye Jerusalems porter.
Juda, regenten, herskeren, utvikles alltid i oss gjennom Lea, gjennom det som er motbydelig og smertefullt for oss. Det er bare gjennom lidelse at vi utvikler åndelig styrke som istandsetter oss til å regjere sammen med Gud. Kristne som ikke vil ha med Lea å gjøre, kan aldri regjere med Kristus.
Levi, Guds prest, kom også gjennom Lea. Vi er nødt til å kunne tåle mange ting, og utholde tålmodig de ustanselige irritasjoner og plager som Gud sender for å prøve og foredle oss, hvis vi ønsker å bli en prest—en port inn i Guds stad. Portene er perler!
De tolv porter var tolv perler, hver av portene var én perle. Og stadens gate var rent gull, som gjennomsiktig glass. (Åpb.21:21)
Nå var det Rakels tur til å sørge. Hun hadde ingen barn. Men, som det står skrevet, ”Salige er de som sørger, for de skal trøstes” (Matt.5:4). Josef, nasjonenes befrier, kom fra Rakel.
Én av de største feil en kristen kan gjøre er å forkaste enten Lea eller Rakel. Både Lea og Rakel var Jakobs legitime hustruer.
Å forkaste Lea, å velge å leve ”i herlighet”, å forsøke å skape vårt paradis på jorden, er å forhindre vår vekst i åndelig styrke. Ved å gjøre det mister vi Guds rike, fordi Guds rike er herredømme over det materielle område gjennom et fullkommengjort kongelig presteskap.
… til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, … (Hebr.12:23)
Det er Lea som vi hater, som skaper i oss Israels lov, det moralske jern hos dem som kjemper med Gud:
Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil Fredsfyrsten kommer og folkene blir Ham lydige. (1. Mos.49:10)
Lea former i oss prestens sterke hjerte—personen som er villig til å bære andres byrder. Legg merke til hvordan Aron ble påbudt å bære Israels byrde på sine skuldre, og omsorgen for folket på sitt hjerte.
Du skal feste begge stenene på livkjortelens skulderstykker, for at det skal minne om Israels barn. Og når Aron står for Herrens åsyn, skal han bære deres navn på begge sine skuldrer for å minne om dem. (2. Mos.28:12)
Og når Aron går inn i helligdommen, skal han bære navnene på Israels barn i domsbrystsduken på sitt hjerte, slik skal han alltid minne om dem for Herrens åsyn. (2. Mos.28:29)
Hvis man forkaster Rakel kommer man imidlertid ut av berøring med den verden mennesket er satt til å leve i—man blir med andre ord overåndelig. Jordens nasjoner venter på å bli elsket. De venter på befrielse. De venter på åndelige konger og prester som skal komme og regjere over dem, og dra omsorg for dem. Det er Lea som gjør oss som jern, mens Rakel gir oss kjærlighet for nasjonene.
Å skilles fra Rakel, hun som i starten ga oss glede, er å forsøke på å bli en Guds engel i stedet for å være menneske. Vi blir så opptatt av å fullkommengjøre vår åndelige natur, så vi ikke lenger bryr oss om menneskenes verden, jordens nasjoner. Vår religiøse fullkommenhet blir vårt mål—ikke Kristus og Hans arv, men åndelig fullkommenhet.
Djevelen viste Jesus verdens kongedømmer. Jesus sa ikke at Han ikke ønsket å ha noe med verden å gjøre, men bare med himmelen. I stedet svarte Jesus: ”Det står skrevet at mennesket skal tilbe og tjene Gud alene og ingen annen”.
Derfor dreier Guds rike seg ikke om å forlate jorden for å komme til himmelen. Guds rike dreier seg om å gjøre Guds vilje på en forløst jord—Rakels jord.
Hvor ofte fremstilles ikke den kristne frelse som et middel til å forlate jorden for å komme til himmelen! Dette vil si å forkaste Rakel. Rakel er vårt bånd til mennesker som Gud har skapt. Det kommer et tidspunkt i våre liv når Gud bryter vårt hjerte for nasjonene. Det er Jesu kjærlighet i oss, fordi Jesu arv er nasjonene.
Begjær av Meg, så vil Jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie. (Salme 2:8)
Gud lovet Abraham at han ville bli far til mange nasjoner, ikke bare til én nasjon, Israel, men til ”mange nasjoner” (1. Mos.17:4).
Abrahams velsignelse angående jordens nasjoner gikk videre til Jakob:
Din Ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og i din Ætt skal alle jordens slekter velsignes. (1. Mos.28:14)
Løftet angående nasjonene fortsatte med Efraim, Josefs sønn, som var Jakobs og Rakels sønn:
… Men likevel skal hans bror, som er yngre, bli større, og hans ætt skal bli til en mengde folkeslag. (1. Mos.48:19)
Oppfyllelsen av Guds løfte er beskrevet at Sakarias:
Og mange hedningefolk skal gi seg til Herren på den dagen og bli Mitt folk… (Sak.2:15)
De av jordens nasjoner, som opp gjennom historien har vist venlighet mot Guds vitner, vil komme inn i Guds rike, inn til evig liv. Disse nasjoner vil bli Jesu Kristi og Hans brødres, de helliges, arv. De vil få del i Kristi liv, og vil bli Abrahams barn og arvinger til den lovete herlighet.
Da skal Kongen si til dem ved Sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av Min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. (Matt.25:34)
Rakel, vår første glede, dør henad veien.
Så døde Rakel, og hun ble begravet på veien til Efrat, det er Betlehem. (1. Mos.35:19)
Slik er det at drivkraften bak våre motiver når det gjelder våre jordiske liv må dø på veien til Betlehem, på veien mot Jesu Kristi fødsel i oss. Det er Rakel som vil arve nasjonene, men bare gjennom død og oppstandelse.
Den nye skapning som kommer fram i den troende, er Benoni (min smertes sønn) (1. Mos.35:18). Barnet er også Benjamin (min lykkes sønn). Kristus, som fødes i oss, stiger øyeblikkelig opp til Guds høyre hånd som en forberedelse for Kristi dag. På den dag vil alle som er i Kristus ved Faderens høyre hånd, bli åpenbart for jordens nasjoner (Kol.3:4).
Det det dreier seg om nå er mennesker som er villige til å la Gud slakte det dypeste i deres personlighet for at Jesu Kristi evige liv må tre fram. Det er ”min smertes sønn”, og de som tror at det ikke er smertefullt, har aldri erfart hva det vil si å la Kristus fødes fram i den mennesklige personlighet.
Det er også ”lykkens sønn”. ”Min smertes sønn” som blir ”lykkens sønn”, skal arve jordens nasjoner.
Den som er født av Rakel (Josef), etter å ha gått gjennom Guds skoles disiplin, vil arve jorden. Rakels barnebarn var Efraim. Han var utvalgt av Gud til å videreføre løftet til Abraham om at han ville bli far til mange nasjoner
Lea, som vekker avsky i oss, gir oss den åndelige styrke til å sitte på troner som styrer universet. I Rakel har vi hjertet til å elske og velsigne nasjonene. Juda (av Lea) er Herren, himmelens Konge. Josef (av Rakel) arver jorden.
Det er vår kjærlighet til Rakel som inspirerer oss til å tjene i mange år. Men Lea gis oss sammen med Rakel. Rakel må dø på veien til Betlehem. Lea dør ikke på veien. Lea går dit Abraham og Sara, Isak og Rebekka og Israel selv befinner seg (1. Mos.49:31).
I vår kristne livsvandring er fristelsen tilstede for å skille oss av med Lea, å nekte å ta opp vårt kors. La oss alltid huske på at det bare er Kristus som det er gitt å fjerne korset fra oss. Den person som skiller seg fra Lea før han kommer til Abrahams, Isaks og Jakobs sted, vil aldri kunne regjere med Gud. Den virkelig hellige aksepterer bestandig Lea, og vil få erfare at det bare er gjennom henne at Israels styrke, han som kjemper med Gud, kommer fram.
Etter at Lea har gjort sitt verk i oss, bringer Gud oss til Rakel på en ny måte. Den del av oss som vi trodde var under Guds forbannelse og alltid ville være ufruktbar, kommer til liv. Josef fødes i en uutsigelig glede—han som er bestemt til å gå til Egypt (verden) og nære og bringe liv til alle jordens nasjoner.
Og fra alle land kom det folk til Egypt for å kjøpe korn hos Josef, for hungersnøden var stor over hele jorden. (1. Mos.41:57)
Til sist blir Benjamin, lykkens sønn, født. Bare de som har i seg Kristi kjærlighet for nasjonene, det som aldri kommer fra Lea, men bare fra Rakel, dvs. fra vår korsfestede og oppstandne menneskelighet, vil arve nasjonene. Gjennom disse mennesker vil jordens nasjoner bli velsignet.
(“Lea og Rakel”, 4236-1)