Den Kristne Tro Og De Ti Bud

Det har vært vanskelig for kristne å forstå forholdet mellom Moseloven, særlig De Ti Bud, og frelse av Jesu Kristi nåde. Problemet er blitt større nå hvor så mange jøder mottar Jesus som Kristus. Mange ”messianske” jøder tror at vi fremdeles skal overholde De Ti Bud, inklusive det fjerde bud om ikke å arbeide på sabbaten.

Den typiske kristne reaksjon på dette spørsmål er: ”Jeg er ikke under lov, men under nåde” (Rom.6:14).

Dette svar stemmer med Skriften, men gir ikke et fyldestgjørende svar.

Det gir ikke et fyldestgjørende svar av to grunner: (1) Jøden har en sterk tradisjon når det gjelder lov og moral—den tanke at Gud ikke lenger forlanger rettferdig atferd er ikke tilfredsstillende for mange jøder, og (2) den kristne som kommer med dette argument har ikke alltid en klar skriftmessig forståelse av hva det vil si å være ”under nåde”.

For de kristne betyr dette ofte at de ikke behøver å holde De Ti Bud, fordi Jesus har tilgitt deres synder og vil sørge for at de kommer i himmelen når de dør, uaktet deres atferd.

I denne essay vil vi forklare forholdet mellom den kristne frelse og De Ti Bud ved å fremheve den kristne frelses mål, og middelet for å nå dette mål. Derfor er det viktig å legge merke til at når den kristne sier at han ikke er underlagt loven men er under nåde, mener han at hans mål er å få en evig bolig i himmelen, og middelet for å nå dette mål er å tro at Jesus har tilgitt ham ved forsoningen som Han har tilveiebrakt ved sitt blod på Golgata kors.

Den messianske jøde tror også på forsoningen ved Jesu blod, men i tillegg er det ofte slik at han tror på nødvendigheten av å overholde De Ti Bud.

Hva er så det skriftmessige forhold mellom De Ti Bud (og de andre lover og forskrifter) og den kristne forløsning?

Kanskje er det mulig å nå frem til sannheten ved å ombytte den tradisjonelle forståelse av den kristne frelses mål og middelet for å nå dette mål, med det som virkelig står i Skriften.

I det følgende vil vi benytte det fjerde bud om å holde hviledagen hellig som gjeldende for alle De Ti Bud. Betydningen av dette bud i den kristne forløsning har alltid forvoldt uoverensstemmelser.

Dessuten vil vi understreke betydningen av det å bli likedannet med Jesus når det gjelder dem som på forhånd er bestemt til å bli Jesu brødre og søstre—nemlig det kongelige presteskap.

For dem som Han forut kjente, dem har Han også forut bestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde, for at Han skulle være den førstefødte blant mange brødre. (Rom.8:29)

Vi vil diskutere følgende punkter:

Skriftens mål hva angår forløsning (Joh.3:16).
Skriftens anvisning på å nå dette mål. Målet er resultatet av en prosess mer enn en belønning på grunn av nåde og tilgivelse, eller på grunn av våre gjerninger (2. Kor.3:18; Gal.6:8).
Paulus’ uttalelse angående målet (Fil.3:11).
Paulus’ uttalelse angående middelet for å nå frem til dette mål (Fil.3:8-14; 2. Kor.4:8-12).
Forholdet mellom den hvite kledning og legemets oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet (2. Kor.4:17; Åpb.3:4; 6:11; 7:9; 19:8).
Loven og den nye pakt (Jer.31:33).
Betydningen av hviledagen (Jes.58:13,14).
Den nye pakts hviledag. Forholdet mellom innskrivningen av loven i våre hjerter og Guds hvile (Hebr.4:1-11; Jes.28:10-13).
Definisjonen på nåde (Joh.6:54).
Hva det menes med ”dere er ikke lenger under loven, men under nåde” (Rom.7:4).

Hva sier Skriften angående forløsningens mål.

For så har Gud elsket verden at Han ga Sin Sønn, den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. (Joh.3:16)

”… men ha evig liv”.

Ofte forstår vi ikke hva som egentlig står i Skriften, fordi det tradisjonelle mål for frelse er å få en evig bolig i himmelen. I virkeligheten (og skriftmessig) har frelsens mål intet å gjøre med en evig bolig i himmelen. Forløsningens mål er ”evig liv”, legemets oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet.

Det tradisjonelle mål, dvs. at himmelen er vårt evige hjem, er ikke det som Skriften sier. Et slikt synspunkt medfører forvirring hva angår forholdet mellom vår livsførsel og målet. Hvis målet med frelsen er for evig å føre de frelste til det åndelige område, betyr egentlig dette at Gud endevender Sitt skaperverk i 1. Mosebok, fjerner hvelvingen og jorden, og vender tilbake til tilstanden før skapelsen.

Å oppreises i legemet til rettferdighet, udødelighet og herlighet er noe helt annet enn å få en evig bolig i det åndelige område.

Det oppstår forvirring i ethvert system når det anvendes ødeleggende metoder og ulogiske forklaringer for å nå et mål. Det blir umulig å bedømme hvor langt man er kommet i forhold til målet. Fordi den kristne har en feilaktig oppfattelse av målet, oppstår det forvirring når det gjelder diskusjonen om forholdet mellom Moseloven og den kristne frelse.

I hele Det Nye Testamente (NT) står det at Jesus Kristus kom for å gi oss evig liv. Imidlertid står det aldri at Jesus kom for å føre oss til himmelen, eller at hensikten med Hans gjenkomst er å føre oss tilbake til himmelen.

Én av de evangeliske tradisjoner er at Herren kommer for å ”bortrykke Sin ventende brud tilbake til himmelen”. De troende tenker ikke på at de kristne i snart 2000 år har ventet på at Herren skal komme tilbake. Hvis Han kommer for å hente Sin ventende brud til himmelen, ville det bare være en ørliten del av bruden som vil komme med.

Eller man tror at Han vil oppreise de hellige fra alle tidsepoker, og deretter rykke dem bort til himmelen.

Hva ville formålet være med dette? Mesteparten av de hellige er allerede i himmelen, og de trenger ikke sine legemer for å kunne nyte det åndelige paradis.

Å gjøre det åndelige paradis til målet for den kristne frelse kommer aldri til uttrykk hverken i Det Gamle (GT) eller i NT. ”Rommene” i Joh.14:2 har å gjøre med at vi er i Kristus og Han i oss. Hvis vi undersøker sammenhengen og studerer den greske tekst, vil vi komme til denne konklusjon.

Evig liv, som først og fremst betyr kroppens oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet, står omtalt i GT (Dan.12:2,3) og flere ganger i NT (f.eks. 1. Kor.15).

Skriftens anvisning for å nå målet. Målet som et resultat av en prosess mer enn en belønning av tildelt nåde og tilgivelse, eller fortjeneste ved våre egne anstrengelser.

Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd. (2. Kor.3:18)
Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. (Gal.6:8)

Den eneste måten å nå frem til legemets oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet, er gjennom en forvandlingsprosess—dvs. hver eneste dag å døde den gamle natur så Kristus kan formes i oss.

Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag. (2. Kor.4:16)

Vi kan ikke si det sterkt nok. Kroppens oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet er hverken et resultat av tilgivelse eller en belønning for gode gjerninger Oppstandelsen til liv er et produkt av et kontinuerlig, personlig forhold med Jesus. Oppstandelse til liv er å høste hva vi har sådd.

Det er ingen unntakelse. Mengder av kristne stoler på at ”nåde” (tilgivelse) skal gi dem et oppstandelseslegeme som det Jesus har. De går slett ikke inn i den indre forvandlingsprosess gjennom daglig død og oppstandelse. Deres håp er derfor fåfengt. Kan vi få sagt dette tydelig nok? Deres håp har ingen forankring i Skriften.

Hva så med GTs hellige, eller mennesker i nyere tid som ikke har hørt, eller ikke har vært lydige imot, evangeliet om Guds rike?

Svaret på dette spørsmål er enkelt: de rettferdige vil bli velsignet med evig liv og de onde vil bli straffet.

Så snart vi får øynene opp for at målet ikke betyr evig residens i det åndelige område, men deltakelse i et jordisk rike, blir det lettere å forstå Guds plan.

Hvert menneske vil få en rettferdig dom. De som Kristus har kalt til Seg Selv blir forberedt til å regjere over frelste mennesker. Andre, som ikke har denne høye kallelse, vil bli dømt ut fra deres forutsetninger.

De onde og opprørerne vil bli kastet i ilden som er beredt for djevelen og hans engler. Man kunne si: ”De hørte aldri evangeliet”. Dette er kanskje riktig, men Gud har åpenbart Seg gjennom Sitt skaperverk. Vi kan lære meget om Gud fra våre omgivelser. Dessuten har alle mennesker en samvittighet.

De onde, de som besmitter seg selv, er uten unnskyldning. De som har prøvd å leve rettferdig, vil Gud ta imot. De som har vært onde, vil få deres lønn med de onde. Dette er sant, med enkelte unntakelser, hva enten et individ bekjenner tro på Kristus eller ikke.

Gud inndeler ikke menneskeslekten i dem som tror på Kristus og de som ikke tror på Kristus. Han inndeler menneskeslekten i de rettferdige og de onde. Tenk f.eks. på lignelsen om hveten og ugresset.

De som er blitt kalt til å være en del av det kongelige presteskap vil bli dømt ut fra de talenter de er blitt gitt.

Vi sier ikke at det er mange veier til Gud. Det er det ikke. Jesus Kristus er den eneste dør til Gud. Alle må komme til Gud gjennom Ham. Han åpenbarer Seg for noen i den nærværende verden, og tilsynelatende for andre i den åndelige verden.

Ingen kan komme til Meg uten at Faderen Som har sendt Meg, drar ham. Og Jeg skal oppreise ham på den siste dag. (Joh.6:44)

Hvis Faderen ikke drar noen til Jesus, hvordan kan denne bli dømt skyldig for ikke å komme til Jesus? Å si at en person som er totalt uvitende om Jesus, vil bli dømt skyldig for ikke å komme til Jesus, er tøv.

Hvis Helligånden viser oss Herren, og vi da avviser Ham, er vi under fordømmelse. Det finnes ingen annen vei til Gud enn gjennom Jesus Kristus.

Israelittene under loven ble dømt av loven.

… alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven. (Rom.2:12)

De som ikke er under loven, er ikke dømt av loven.

… for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. (Rom.5:13)

Vi vil ikke bli dømt angående vår mottakelse av Kristus, før vi har fått høre om Kristus.

Var Jeg kommet, og hadde Jeg ikke talt til dem, da hadde de ikke synd. Men nå har de ingen unnskyldning for sin synd. (Joh.15:22)
Hadde Jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, da hadde de ikke synd. Men nå har de sett dem og hater likevel både Meg og Min Far. (Joh.15:24)

Kristen teologi er ikke korrekt. Den lærer at dovne, selv-sentrerte ”troende” vil komme i paradis fordi de har gitt sitt samtykke i Jesu død og oppstandelse. Den sier videre at jøden under holocaust, som levde etter tora’en (loven), som heller ville dø enn å begå hor, men som aldri hadde fått høre om Kristus, vil være i evig pine og i uutslokkelig ild.

Den kristne teologi sier: den tyske kristne som sto vakt i konsentrasjonsleirene, vil vandre med Jesus i den hvite rettferdighetskledning på grunn av hans trobekjennelse-han som aldri fremstilte sitt legeme som et velbehagelig offer for Gud, som aldri forsaket verden, aldri tok sitt kors opp og etterfulgte Jesus ved å undergå døden til sitt eget selvliv.

Vakten adlød ikke Kristus på noen av disse punkter, men fordi hans teologi var korrekt, vil Herren ønske ham velkommen til herlighetens trone og si: ”Vel gjort, du gode og trofaste tjener!” Dette er helt urimelig, men slikt passerer i dag som Guds sannhet i kristne menigheter.

Hvor lenge vil kristne fortsette i slik åpenbar urettferdighet?

Den jøde som har vandret i det lys han har, og som har en god livsførsel, som er sanndru og viser barmhjertighet mot de fattige, godhet mot enken og den farløse i gudsfrykt, vil ikke miste sin belønning. Han har gjort Guds gjerninger. Når Guds Ånd åpenbarer Jesus for ham, må han fortsette å gjøre Guds gjerning ved å ta imot sin Kristus.

Hedningen som har bekjent Jesus Kristus, men som ikke praktiserer rettferdighet, ikke er sanndru, ikke viser barmhjertighet mot enken og den farløse i gudsfrykt, vil ikke bli mottatt av Gud og Hans Kristus. Han er et ondt menneske, og vil bli kastet inn i ilden som er beredt for djevelen og hans engler.

Hør hva en kristen jøde sier:

En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden. (Jak.1:27)

Som sagt verden er ikke inndelt i kristne og ikke-kristne, men er inndelt i rettferdige og de onde.

… men blant hvert folk tar Han imot dem som frykter Ham og gjør rettferdighet. (Ap.Gj.10:35)

Følgende skriftsted viser Guds forventning når det gjelder menneskene:

Han har åpenbart for deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud? (Mika 6:8)

Dette er ett av de viktigste skriftsteder i hele Skriften.

Mange jøder opp gjennom historien har vandret i dette lys, og Gud har velsignet dem. Mange jøder har unnlatt å holde Guds Ord, og de har derfor ikke levet i Abrahams velsignelse.

Mange hedninger opp gjennom historien har levd i overensstemmelse med dette skriftsted, enda de ikke har kjent Skriften. Andre hedninger har levd i ondskap, og noen blant disse har enda vært bekjennende kristne.

Alle mennesker vil høste hva de sår.

For dem under den nye pakt som er kalt til å være del av det kongelige presteskap, begynner Guds nåde med å korrigere vår atferd ved å vise oss at vi må dø til vår adamittiske natur, og å motta daglig Jesu Kristi oppstandelsesliv.

Den nye pakts presteskap må nå frem til oppstandelsen til legemlig rettferdighet, udødelighet og herlighet. Oppstandelsen til herlighet er ikke en nådegave. Den er et resultat av vårt levende fellesskap med Jesus Kristus.

Det er ikke slik at vi opplever den legemlige oppstandelse i økende grad. Men vårt indre menneske får mer og mer del i oppstandelseslivet. Hvis denne forvandling tilsvarer den standard Herren forventer, så vil vi ved Hans tilbakekomst få oppleve oppstandelse (eller forvandling) av våre legemer.

Hvis det imidlertid ikke har funnet sted en tilstrekkelig forvandling av vår indre natur, vil det ikke bli noen legemlig forherligelse. Det vil ikke være noe hus fra himmelen, ingen hvit kledning, som kan herliggjøre den avdøde troendes kjøtt og ben. Han har sådd til kjøttet, og vil høste forgjengelighet, og ikke evig liv.

Hendelsen omkring Noahs ark illustrerer læren om at legemlig rettferdighet, udødelighet og herlighet er resultatet av en prosess, og ikke en belønning ut fra Guds barmhjertighet eller våre gode gjerninger.

Gud fant at Noah var et rettferdig menneske, og advarte ham angående den kommende flom. Dessuten ga Gud Noah retningslinjer for byggingen av et skip. Advarselen og retningslinjene var eksempler på nåde som ble gitt under en tidligere pakt.

Noah ble ikke frelst på grunn av advarselen. Heller ikke ble Noah frelst på grunn av retningslinjene. Noah ble ikke frelst på grunn av guddommelig barmhjertighet. Noah ble heller ikke bevart fra å drukne som en belønning for hans handling (unntatt i en sekundær forstand). Noah ble frelst på grunn av arken. Noahs frelse var et direkte resultat av hans atferd som var inspirert og ledet av Gud.

Dette gjelder også i dag. Vi vil ikke nå frem til udødelighet og herlighet på grunn av guddommelig barmhjertighet. Vi vil heller ikke oppleve den første oppstandelse som en belønning for våre anstrengelser. Vi vil oppnå rettferdighet, udødelighet og herlighet når vi bygger hva Gud har bedt oss om. Det er ”arken” som er blitt bygget som vil ikle oss med herlighet på Herrens dag. Ikke våre læresetninger, ikke våre trosbekjennelser, men hva vi har bygget etter de retningslinjer som Gud har gitt oss.

Den nåtidige undervisning som sier at vår trosbekjennelse frelser oss uten en forvandling av vår atferd, er ikke skriftmessig.

Gud har bedt oss om å døde vår falne natur og søke evig liv i Kristus. Gud har bedt oss om å fremstille våre legemer som levende ofre og å leve ved Guds Ånd. Vi kan kalle Jesus Herre så meget vi vil. Men hvis vi ikke fremstiller våre legemer som levende ofre, hvis vi ikke regner oss selv som døde når det gjelder verden, hvis vi ikke tar opp vårt kors og følger Herren hver dag, så vil vi erfare forgjengelighet på Herrens dag.

Noah ble ikke frelst ved å gi sitt samtykke til hva Gud hadde sagt, men ved å bygge arken. Vi vil ikke bli frelst ved å samtykke i hva Jesus har sagt, men ved å døde vårt naturlige menneske, og ved å forbli i Jesus hvert øyeblikk dag ut og dag inn.

Hva Paulus sier om målet.

… om jeg bare kunne nå frem til oppstandelsen fra de døde!” (Fil.3:11)

Paulus uttaler her klart og tydelig sitt (og vårt) mål, nemlig daglig å jage etter Kristus.

Paulus var ved slutten av sitt liv da han skrev disse ord. De er en moden kristens uttalelse. Og dog vil man meget sjelden i dag høre en Herrens tjener uttale at hans ønske er å nå frem til den første oppstandelse fra de døde. Paulus’ mål synes fremmed for oss.

Paulus’ kommentarer litt senere synes å antyde at han talte om legemets oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet:

Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det like med Sitt herlighetslegeme ved den kraft Han har til også å legge alle ting under Seg. (Fil.3:21)

Det finnes et mål for den kristne forløsning. Det står tydelig her i brevet til filipperne:

Jeg strekker meg ut etter seiersprisen som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. (Fil.3:14)

Vi vet at alle mennesker fra alle tider skal oppreises av Jesus.

Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre Hans røst. Og de skal komme ut,-de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse. (Joh.5:28,29)

I Paulus’ første brev til korinterne, det femtende kapitel, står det at for å bli oppreist til rettferdighet, udødelighet og herlighet, må vi nå frem til denne oppstandelse fra de døde. Det er det motsatte av opprøret i Edens Have, som førte til fysisk død. Tilintetgjørelsen av den siste fiende, fysisk død, vil skje når alle fiender av Kristus i oss er blitt beseiret.

Ut-oppstandelsen (for å bruke det greske uttrykk i Fil.3:11) er den første oppstandelse. Den første oppstandelse gjelder bare dem som har nådd frem til forvandlingen av det indre menneske, de hvis ypperste og eneste mål i livet er Jesus Kristus.

Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds Ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år. (Åpb.20:4)

Legg merke til betoningen på atferd i dette vers. De som levde og hersket gjorde dette ikke ved å bekjenne tro på Kristi død og oppstandelse, men ved at de hadde gitt deres liv for evangeliets skyld. De tilba ikke dyret eller dets bilde, eller tok dets merke, tidsåndens merke, hverken på deres høyre hånd eller i deres panner.

Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med Ham i tusen år. (Åpb.20:6)

Dette er Herrens konger og dommere. De valgte å tilsidesette deres egne meninger og selvstyre, slik at de kunne følge Herren med et udelt hjerte. De nektet å følge dyret (Anti-Krist). Dette vil si at de motsto fristelsen til å gjøre seg selv til gud ved å følge deres egne lyster og sin egen vilje. De tjente ikke verdens guder—penger, begjær, vold, okkultisme, fyll og festligheter (merket på hånden), heller ikke antok de verdens måte å tenke på (merket i pannen).

De ble levendegjort (ble oppreist legemlig til udødelighet og herlighet), og regjerte med Kristus i Guds rikes tusenårs-periode.

Det ser ut til at de fleste kristne som lever i dag ikke vil nå frem til den legemlige oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet.

Det er et helt bestemt mål med forløsningen, nemlig å fylle vår personlighet med evig liv og herlighet. Når vi prøver å fremheve et annet mål, fører dette bare til forvirring (i tanke og praksis). De kristne menigheter i dag befinner seg i teologisk forvirring, fordi de ikke fremhever oppstandelsen av våre legemer til rettferdighet, udødelighet og herlighet, som frelsens sanne mål i Jesus Kristus. Noen ganger blir bortrykkelsen understreket, som f.eks. den feilaktige undervisning om bortrykkelse før trengselsperioden. Dette fører til ennå mer forvirring.

Hva Paulus sier om middelet.

… så jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med Ham i Hans død. (Fil.3:10)
For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli åpenbart i vårt dødelige legeme. (2. Kor.4:11)

Vår forløsning begynner med tro på evangeliet, omvendelse fra vår tidligere livsførsel og tro på forsoningen ved Jesu blod.

Deretter døpes vi i vann. Vanndåpen betyr at vi døde med Jesus og er oppreist med Ham ved Faderens høyre hånd i himmelen.

Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. (Rom.6:4)
Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus,… (Efes.2:6)
Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. (Kol.3:3)

Resten av vårt disippelskap består i å utarbeide i praksis hva vi har erklært som sant ved vanndåpen: hele vår gamle natur, ikke bare våre syndige tilbøyeligheter, men hele vår gamle natur, døde med Jesus Kristus på korset. Vår nye ”født-på-ny”-natur er oppreist i Jesus ved Faderens høyre hånd, og er der i påvente av oppstandelsesdagen.

Vi bærer i vår fysiske kropp Jesu Kristi død.

Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. (2. Kor.4:10)

En førstegrøde av vår personlighet, vår nyfødte åndelige natur, har allerede fått del i Guds rike. Deretter må vi dyrke et dypt, personlig forhold med Jesus inntil hele vår indre personlighet har gått gjennom korsdød og oppstandelse. Det dreier seg om en daglig død og en daglig oppstandelse. Kristus skal formes i oss.

På denne måten når vi frem til den første oppstandelse, oppstandelsen til rettferdighet, udødelighet og herlighet.

Når så Jesus kommer tilbake, vil vi få de hvite klær—den himmelske herlighet som er blitt formet ved at vårt dødelige legeme har undergått korsdøden.

Det blir sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme. (l.Kor.15:44)

Deretter vil vi stige ned fra himmelen med Herren (eller bli forvandlet hvis vi er i live ved Jesu gjenkomst) og ikle våre dødelige levninger med oppstandelseslivets hvite kledning-denne kledning som er blitt formet ved at vi trofast har sådd våre legemer til korsdøden.

Dette er den første oppstandelse, oppstandelsen til rettferdighet, udødelighet og herlighet. Vi vil kunne få oppleve den forutsatt at vi hver eneste dag trer inn i Jesu død og oppstandelse.

Den kristne pilgrimsvandring er full av utfordringer. La oss som et eksempel si at én eller annen har såret oss dypt. Kampen starter. Enten bringer vi dette frem for Gud og ber om nåde til å tilgi, eller vi kan forsøke å hevne oss.

Hvis vi velger å hevne oss, så forblir vår indre natur uforandret. Vi har reddet vårt liv, for å si det slik, men vi har mistet den del av den første oppstandelse som kunne vært vår. Vi har ikke nådd frem til den første oppstandelse i dette tilfelle.

Hvis vi derimot legger alt frem for Gud og mottar styrke gjennom Jesu legeme og blod, dør en del av det naturlige menneske på korset, idet vi tilgir våre fiender. I stedet trer Jesu legeme og blod til, som er evig liv.

Den som eter Mitt kjød og drikker Mitt blod, har evig liv. Og Jeg skal oppreise ham på den siste dag. (Joh.6:54)

Denne hendelse har således resultert i at vi på dette område har nådd frem til den første oppstandelse—en del av oss har dødd, og Kristus er blitt formet i en del av oss. Den nye skapning—Guds rike—har trådt i kraft. Den nye skapning er hverken Kristus eller oss. Den nye skapning er en ny person som er formet fra foreningen av vår personlighet med Kristus. Den er evig. Den er ”ny vin”, og Gud vil helle den over i en ny flaske på oppstandelsesdagen.

Paulus hadde uopphørlig muligheten av å dø og å leve.

På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått. Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli åpenbart i vårt dødelige legeme. (2. Kor.4:8-11)

Paulus kunne når som helst ha valgt å redde sitt liv. I stedet valgte han å overgi sitt liv til Herren. Det ble dessuten gitt ham en ”torn i kjødet” for ennå mer å korsfeste hans naturlige personlighet. Gud ga Paulus stor fruktbarhet fordi han var villig til å la Herren fjerne alt som han kunne skryte av.

Paulus søkte å kjenne Jesu oppstandelsesliv, og også å ha fellesskap med Jesu lidelser, idet han forsto at Jesu kraft og visdom blir oss til del når vi lider trengsel.

… så jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse, og samfunnet med Hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med Ham i Hans død. (Fil.3:10)
Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for Min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg. (2. Kor.12:9)

Paulus trådte inn i Jesu død og oppstandelse inntil han kunne si:

Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i legemet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og ga Seg selv for meg. (Gal.2:20)

På Herrens dag vil Paulus stige ned fra himmelen med Jesus. Paulus vil bli ikledd stor herlighet og skjønnhet—en hvit kledning av evig og uforgjengelig oppstandelsesliv. Denne hvite kledning ble dannet etterhvert som Paulus ble ført ned i døden og oppreist ved Jesu liv.

Paulus’ legeme, som han holdt under streng kontroll, ligger begravet ett eller annet sted under jorden. Den mektige ånd som Paulus nå er, vil tre inn i hans dødelige levninger og ikle dem liv. Sammen med alle Jesu krigere, vil han bli rykket opp i luften for å møte Hærføreren. Deretter vil Kristus dele byttet med de sterke.

Forholdet mellom den hvite kledning og den legemlige oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet.

Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og Jeg vil kjennes ved hans navn for Min Far og for Hans engler. (Åpb.3:5)
… så råder Jeg deg at du kjøper av Meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se. (Åpb.3:18)
Rundt omkring tronen var det tjue-fire troner, og på tronene satt det tjue-fire eldste, kledd i hvite klær og med kroner av gull på sine hoder. (Åpb.4:4)
Og det ble gitt hver av dem en lang, hvit kjortel. Og det ble sagt til dem at de skulle slå seg til tåls ennå en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og brødre var fullt, de som skulle bli slått i hjel likesom de selv. (Åpb.6:11)
Deretter så jeg—og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender. (Åpb.7:9)
Jeg sa til ham: Herre, du vet det! Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. (Åpb.7:14)
Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. (Åpb.19:8)
Hærene i himmelen fulgte Ham på hvite hester, kledd i fint lin, hvitt og rent. (Åpb.19:14)
For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. (2. Kor.4:17)

”… en evig fylde av herlighet” (siste vers) er den hvite kledning. Herlighetslegemet.

Vi har her tatt med en rekke skriftsteder som understreker viktigheten i det åndelige område av den hvite kledning. Den hvite kledning er de helliges ”rettferdige gjerninger” (Åpb.19:8). Å være i det åndelige område uten det kongelige presteskaps kledning, det evige livs herlige kledning, er å være åndelig naken, eller å være kledd med tilsølte klær.

Den som seirer er kledd i hvite klær (Åpb.3:5).)

Vi oppfordres til å kjøpe hvite klær av Jesus. Ikke å være ikledd disse klær er å vise vår nakenhets skam (Åpb.3:18).

Guds eldste er ikledd hvite klær (Åpb.4:4).

De som er blitt ihjelslått på grunn av Guds Ord og for deres vitnesbyrds skyld, vil bli ikledd hvite klær (Åpb.6:11).

De hellige som dør under den store trengsel, vasker deres klær og gjør dem hvite i Lammets blod. Lidelse, om mottatt i Herren, får oss til å vende oss bort fra synd og henge fast ved Herren (1. Pet.4:1,2; Åpb.7:14).

Å vaske våre klær i Lammets blod innebærer daglig bekjennelse og omvendelse. Vi må med det samme bekjenne våre synder når Helligånden påpeker dem for oss, og deretter med Åndens hjelp, vende oss bort fra dem og leve rettferdig. Dette er måten som vi kontinuerlig vasker våre klær i Lammets blod.

Vi er av den oppfattelse at hensikten med den store trengsel er en anledning for de hellige til å ikle seg hvite klær. Mange troende i dag vasker ikke deres klær, fordi ingen har undervist dem om forholdet mellom vår atferd nå og vår oppstandelse på Kristi dag.

Før vi har vasket våre klær er de tilsølte med verdslighet, synd og egenvilje. De forblir tilsølte, inntil de blir utskiftet av Herren.

Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. (Sak.3:4)

Dette skriftsted viser oss at hvis vi vil følge Helligånden i å døde legemets gjerninger, vil Jesus når Han kommer til syne, fjerne syndelegemet som har plaget oss under vår kristne vandring, og vil ikle oss med et legeme som er fylt med Herrens rettferdige gjerninger.

Hvis vi går gjennom livet og aldri benytter oss av anledningen til å la Kristus bli formet i oss, vil vi oppleve å være ikledd tilsølte klær på oppstandelsesdagen.

Den guddommelige lov er klar: Vi vil motta det gode eller det onde som vi har praktisert.

For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt. (2. Kor.5:10)

Satan har klart å overbevise det kristne lederskap om at 2. Kor.5:10 ikke betyr hva det sier. Men, som alle andre skriftsteder, mener det presis hva det sier.

2. Kor.5:10 samt Rom.2:6 og Åpb.22:12 inkluderer alle mennesker, og ikke bare de kristne.

Det er også sant at det ikke er noen fordømmelse for dem som er ”i Kristus”. Men det å være i Jesus Kristus betyr meget mer enn nåtidens ”aksept av Jesus Kristus”. Det å være i Jesus Kristus betyr å være i Ham. Det betyr at vi daglig vandrer i korsfestelse og oppstandelse.

Etter å ha sagt at de som er i Jesus Kristus er uten fordømmelse (Rom.8:1), fortsetter Paulus med å advare den kristne om at hvis han lever ”etter kjødet” i stedet for ”i Jesus Kristus”, skal han—den kristne—dø.

For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve. (Rom.8:13)

Ser man dette skriftsted i dets sammenheng betyr ”skal dere dø” at dere ikke når frem til oppstandelsen til legemlig rettferdighet, udødelighet og herlighet.

Først sier Paulus:

Men dersom Hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal Han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved Sin Ånd, som bor i dere. (Rom.8:11)

To vers senere advarer Paulus i Rom.8:13: ”dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø”.

Ved Guds godhet begynner vi vår kristne vandring uten fordømmelse. Men en ny skapning må dannes på dette fundament.

Hvis vi, etter å ha startet i Jesus Kristus, velger å bruke mesteparten av vår tid til å spise, sove, arbeide, dyrke vår fritid og å formere oss, i stedet for å søke Guds rike og Hans rettferdighet ved å be, lese Ordet og tjene Herren, så veves ingen hvit kledning som vi kan ikles på oppstandelsesdagen.

Så direkte er forholdet knyttet mellom vår atferd i dag og vår tilstand på oppstandelsesdagen. Det finnes intet alternativ, som f.eks. barmhjertighet og tilgivelse, hvorved vi kan nå frem til den første oppstandelse fra de døde.

På oppstandelsesdagen vil vi motta hva vi har praktisert—en hvit eller en tilsølt kledning. De som har tilsølte klær (kristne eller ikke kristne) vil ikke kunne være med i den første oppstandelse når Herren kommer tilbake.

Bruden er uten plett eller rynke! Ikke plettfri ved tilregnet rettferdighet, men plettfri ved virkelig rettferdighet i vår personlighet og atferd. Dette er resultatet av at Kristus er blitt skapt i oss.

Herrens hær er ikledd den rettferdighet som er Kristus formet i oss. De som oppstår i den første oppstandelse er en hær. De står på Sions berg, stedet for åndelig krigføring.

Og jeg så, og se: Lammet sto på Sions berg. Sammen med det var de hundre og førtifire tusen, som hadde Lammets navn og dets Fars navn skrevet på sine panner. (Åpb.14:1)

Mange i denne hær vil være fra GT. På Forklarelsens Berg viste Moses og Elias seg sammen med Peter, Jakob og Johannes. Forklarelsens Berg var en forsmak på Guds rikes komme.

Sannelig sier Jeg dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i Sitt rike. Seks dager etter tok Jesus med Seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv. (Matt.16:28-17:1)

De himmelske arméer vil følge Jesus når Han kommer tilbake til jorden. De hvitkledte hellige på hvite hester vil tre frem i herlighet sammen med Herren. Anti-Krist og hans arméer vil bli tilintetgjort på grunn av lyset og herligheten som vil stråle ut fra Jesus og Hans engler og hellige.

… den dag da Han kommer for å vise Seg herlig i Sine hellige og underfull i alle som tror. For dere trodde vårt vitnesbyrd til dere. (2. Tess.1:10)
Da skal den lovløse åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med Sin munns ånde, og tilintetgjøre når Hans gjenkomst åpenbares i herlighet. (2. Tess.2:8)

Vi er av den mening at bare Herrens ”mektige menn” vil oppreises i den første oppstandelse. Gideon og hans 300 menn er et forbilde på dette. Bare en rest i Israel ble brukt av Herren for å beseire fienden. Denne seirende rest vil være dem som når frem til den legemlige oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet. De vil være sammen med Herren i all evighet.

Én av villfarelsene i nåtidig kristen tankegang er å stole på den tilregnete rettferdighet på bekostning av rettferdig atferd og væremåte ved at Kristus formes i oss. Ved å bli tilregnet rettferdighet er de troende av den mening at Gud ikke iakttar deres atferd. Gud ser bare Jesu rettferdighets kledning som de har fått tildelt.

Dette betyr at hvis jeg lyver, ser Gud bare Jesu sannferdighet. Hvis jeg tar del i umoralske utskeielser, ser Gud bare Jesu hellighet. Hvis jeg nekter å gjøre Guds vilje i en sak, ser Gud bare Jesu lydighet.

Denne undervisning har ødelagt vår tids kristne menigheter. Dette er i alle fall delvis et resultat av den tro at rettferdiggjørelsen ikke kan påvirkes av vår atferd, hva enten den er gudfryktig eller ikke. Denne oppfattelse av rettferdiggjørelsen som annullerer behovet for gudfryktig atferd, er slett ikke skriftmessig forankret. Tro uten gjerninger, uten tilsvarende atferd, er død—verdiløs når det gjelder frelse.

Hensikten med den nye pakt er å danne en ny skapning, ikke å tilgi vår gamle naturs handlinger. Uansett hvor ofte gamle Adam blir tilgitt, kan han ikke komme inn i Guds rike. Han kan ikke få et udødelig og herliggjort legeme.

Hvordan blir den hvite kledning formet? Hvor kommer den fra? Hvordan får vi en hvit kledning som vil dekke vår ånd?

Den hvite kledning formes ved at vi reagerer på våre trengsler med bønn, og er trofaste og lydige. (2. Kor.4:17)

Når Guds dom berører vår falne natur, når vi opplever vanskeligheter, sykdom, svekkelse på én eller annen måte og angst, roper vi til Herren for befrielse. Herren hjelper oss til å overgi vår vandring til Ham og å hvile i Ham. Når vi gjør dette, når vi nekter å bryte ut av vårt ”fengsel” eller å synde, så dør vår gamle natur. I dens sted formes Kristi liv. Hans legeme og blod gis oss i det åndelige område og er evig liv i oss.

Vi sår vårt dødelige legeme til korsets død. Jesu Kristi legeme og blod former oppstandelsesliv i oss, oppreises dette nye liv til Guds høyre hånd. Det nye oppstandelsesliv formes som en hvit kledning. Det er den kledning som vil bli gitt til oss på Kristi dag og som vil være den udødelighet og herlighet som vil ikle våre dødelige levninger.

Vårt personlige samfunn med Jesus bestemmer hva slags oppstandelse vi én gang skal få. Vi vil bli ikledd den ”rettferdighet” som er blitt skapt i oss når vi hver eneste dag av vårt disippelskap forblir i Herren.

Loven og Den Nye Pakt.

Men dette er den pakt Jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren. Jeg vil gi Min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk. (Jer.31:33)

Kristne sier gjerne at Gud har gjort Seg ferdig med Moseloven. På én måte har de rett. På en annen måte har de ikke rett. Den nye pakt erstatter virkelig Mose lov med en bedre pakt. Men denne bedre pakt er Guds evige moralske lov, hvor Mose lov, inklusive De Ti Bud, er en forkortet versjon.

Gud vil aldri overflødiggjøre den moralske lov. Den moralske lov er evig, og et uttrykk for Guds natur. Å forandre selv det aller minste ved den moralske lov, ville være katastrofalt for hele universet.

De Ti Bud uttrykker på en begrenset måte Guds evige moralske lov. De Ti Bud er åndelige og fullkomne. Vår adamittiske natur ble unnfanget i synd og dannet i lovløshet, og kan på ingen måte leve opp til Guds fullkomne åndelige lov—De Ti Bud.

Hvordan skriver Gud loven inn i våre hjerter og i våre sinn? På den måte vi allerede har diskutert. Kristus er Guds Ord, Guds lov. Når vi daglig lar oss korsfeste, slik Herren leder, formes Kristus i oss. Ordet formes i oss. Den evige moralske lov formes i oss.

Etterhvert som død og liv fungerer i den kristne, begynner han å fremvise lovens gjerninger i sin personlighet. Det dreier seg ikke om å fjerne seg fra Guds lov. Det dreier seg om å dø til Moses, å bli viet til Kristus og å frembære frukt ut fra vår forening med Ham, dvs. få en rettferdig, hellig og lydig atferd.

Hvis en hedensk troende sier til en jødisk person, jeg er ikke under lov, men under nåde, fremstiller han den nye pakt på en feilaktig måte. Selv om han siterer et vers fra Romerbrevet.

Den troende burde i stedet si noe sånt som: Jeg forsøker ikke å holde De Ti Bud i min egen kraft, men jeg undergår død og oppstandelse, slik at Kristus, som er Loven, og Ordet blitt menneske, kan formes i meg. Kristus, Som er Guds lov, bringer frem en ny skapning i meg—en skapning som av natur holder Guds evige moralske lov.

Den nye pakt overflødiggjør ikke Guds lov, men frembringer i oss Kristus, Som Selv er Guds evige lov.

Sabbatens—hviledagens—betydning.

Når du holder din fot tilbake på sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på Min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk, da skal du glede deg i Herren, og Jeg vil la deg fare frem over landets høyder og la deg nyte Jakobs, din fars arv. For Herrens munn har talt. (Es.58:13,14)

Hva vi i det følgende vil si om overholdelse av hviledagen, gjelder også de andre bud. Når det gjelder den nye pakt får budene langt større gjennomslagskraft enn hva tilfelle er med loven som ble skrevet på stentavler.

Vanligvis forstår man hviledagen på den måte at det har å gjøre med ikke å arbeide. Men i følge profesten Esaias ser vi at dette ikke er hovedformålet med hviledagen. Det det dreier seg om er ikke å unnlate å arbeide, men ikke å gjøre vårt arbeid (våre gjerninger).

”Hold din fot tilbake på hviledagen”.

”Kall hviledagen en glede, hellig for Herren, ærverdig”.

”Ær Herren ved ikke å følge dine egne veier, ikke å gjøre din gjerning, og heller ikke føre tomt snakk”.

”Så vil du glede deg i Herren”.

Hva vi har her er en beskrivelse av Guds hvile—en tilstand av å være i Jesus Kristus hvor vår gamle natur er korsfestet med Kristus og Kristus lever i oss.

Jesus er alltid i Guds hvile. Han søker ikke Sitt eget, eller taler av Seg Selv. Jesus er i Gud og Gud er i Ham. Han uttrykker Gud, Han er Ordet.

Tror du ikke at Jeg er i Faderen, og Faderen i Meg? De ord Jeg taler til dere, taler Jeg ikke av Meg Selv, men Faderen, Som blir i Meg, Han gjør Sine gjerninger. (Joh.14:10)

Ved å konsentrere oss om ikke å arbeide på hviledagen, mister vi selve meningen med denne. Hensikten med hviledagen er å ære Herren ved å følge Hans veier, være Ham til behag og å tale Hans Ord.

Den Nye Pakts sabbat. Forholdet mellom det at loven skrives inn i vårt hjerte og Guds hvile.

Den som kommer inn til Hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra Sine. (Hebr.4:10)
Det var Han som sa til dem: Dette er ro, unn den utmattede ro, og dette er hvile. Men de ville ikke høre. (Jes.28:12)

Hebreerbrevets fjerde kapitel representerer Guds hvile som et mål vi må strebe etter.

La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til Hans hvile, gjelder ennå. (Hebr.4:1)

Guds hvile er den tilstand hvor den hellige hviler i Guds fullkomne vilje.

I Hebreerbrevets fjerde kapitel sammenlignes Guds hvile med hviledagen, men også med løftelandet.

For et sted har Han sagt om den syvende dagen: Og Gud hvilte på den syvende dagen fra alle Sine gjerninger. (Hebr.4:4)
For hadde Josva ført dem inn til hvilen, da hadde ikke Gud senere talt om en annen dag. (Hebr.4:8)

Guds hvile har å gjøre med det faktum at Gud avsluttet Sine gjerninger da universet ble skapt, og nå hviler.

For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror. Han sa jo: Så sverget Jeg i Min vrede: De skal ikke komme inn til Min hvile!—Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt. (Hebr.4:3)

Hver hellig streber etter å komme inn i Guds hvile, å opphøre med å følge sine egne veier, sine egne ønsker, sine egne ord, og å ære Gud ved å følge Hans veier, Hans ønsker og å tale Hans ord. Vi kommer inn i Guds hvile ved å tre inn i Kristi død og oppstandelse. Når Kristus lever i oss, oppfyller vi budet om hviledagen til punkt og prikke.

Den gamle pakt befaler oss å leve i Gud på den syvende dag i uken. Den nye pakt befaler oss å fremstille vårt legeme for Gud som et levende offer. Dette ble ikke påbudt jøden under den gamle pakt. Han overholdt hviledagen én dag i uken. Vi går inn i den evige hviledag, Guds evige hvile, etterhvert som vår gamle natur korsfestes og den oppstandne Kristus formes i oss.

Den nye pakts krav er meget større enn den gamle pakts krav. Nåden som ble gitt under den nye pakt er meget større. Løftene til de trofaste under den nye pakt er meget større. Det er en pakt av høyere karat og som er basert på høyere løfter.

Vår rettferdighet må overgå de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet. Han som er den minste i Guds rike er større enn Israels profeter.

Lovens innskrift i våre hjerter, som er nødvendig om vi ønsker å nå frem til den legemlige oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet, henger sammen med Guds hvile.

Vi går inn i Guds hvile når vi opphører med egne gjerninger og lar Herren korsfeste og oppreise Sitt liv i vårt indre menneske. Slik innskrives Hans lov i våre hjerter.

Esaias nevner at Guds Ords daglige innskrift i våre hjerter henger sammen med å tale i tunger og med Guds hvile.

For bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der. Ja, ved folk med stammende lepper og på et annet tungemål skal Han tale til dette folket. Det var Han som sa til dem: Dette er ro, unn den utmattede ro, og dette er hvile. Men de ville ikke høre. Så skal da Herrens ord bli dem bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der, så de skal gå og falle baklengs og bli knust og bundet og fanget. (Es.28:10-13)

Guds lov innskrives i våre hjerter én linje av gangen. Det å tale i tunger hjelper oss i denne forvandlingsprosess, for når vi gjør det, lærer vi å opphøre å stole på vår egen styrke og visdom, og å støtte oss til Herren.

Sluttresultatet av å støtte oss til Herren, dvs. å la Ham slakte vår gamle natur og å forme Sitt eget liv i oss, er at vi ”går og faller baklengs og blir knust og bundet og fanget”. Vi faller til hvile når den gamle natur korsfestes og Kristus formes. Tegnet på at vi fullt ut er kommet inn i Guds hvile er ikledelsen av vårt Kristus-fylte indre menneske med den hvite kledning av rettferdighet og oppstandelsesherlighet. Etter dette, dreier det seg bare om et øyeblikks inngrep for å oppreise de avdøde kjøtt og ben og ikle dem med udødelighet.

Definisjon av nåde.

Den som eter Mitt kjød og drikker Mitt blod, har evig liv. Og Jeg skal oppreise ham på den siste dag. (Joh.6:54)

Guds nåde er Jesu Kristi legeme og blod. Hvilket åndelig behov vi enn måtte ha, så er Herrens legeme og blod tilstrekkelig for dette behov.

Menneskeheten er død i synd, og bundet av opprørskhet. Det finnes guddommelig kraft og guddommelig liv i Jesu legeme og blod. Når vi nærer oss av Ham mottar vi rettferdighet og evig liv i vårt indre menneske.

Hvis vi er åndelig svake, så vil Kristi legeme og blod styrke oss.

Hvis vi ikke kan tilgi noen, så vil Kristi legeme og blod gi oss evne til å seire over hat og bitterhet.

Hvis vi er bundet av alkohol og stoffer, vil Kristi legeme og blod fjerne lysten etter disse skadelige ting.

Hvis vi overmannes av voldsomt raseri, vil Jesus bringe fred og kjærlighet inn i våre hjerter.

Nattverden er et bilde på Jesu legeme og blod. Den hellige nærer seg av Jesu legeme og blod, ikke bare under selve nattverdsgudstjenesten, men hele dagen slik det måtte være nødvendig.

Når vi roper til Ham for hjelp, kommer Herren til oss og nærer oss åndelig med Sitt legeme og blod.

Den gamle pakts hellige hadde ikke Herrens legemes og blods vidunderlige nåde. De hadde bare blodet av okser og sauer for å få tilgivelse for deres synder. Under den nye pakt derimot kan vi spise og drikke Guds liv. Det er derfor vi kan seire over lystene og opprøret i vår personlighet gjennom det guddommelige liv.

… og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten,… (2. Pet.1:4)
Den som eter Mitt kjød og drikker Mitt blod, han blir i Meg og Jeg i ham. Likesom den levende Faderen har sendt Meg, og Jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter Meg, leve ved Meg. (Joh.6:56,57)

Den sanne hellige blir i Jesus og Jesus blir i ham. Den hellige lever av Jesus, slik Jesus lever av Faderen.

Hver den som ønsker å nå frem til oppstandelsen til den legemlige rettferdighet, udødelighet og herlighet må lære seg avhengighet, og avstå fra å planlegge. Gud fører oss inn i mange opplevelser for at vi må avstå fra våre egne gjerninger, og overgi alt vedrørende vår personlighet og livsførsel til Gud. Vi må lære å bli avhengige av Herren og må forstå at vi intet vet, lærer oss å overgi alt og alle til Ham, og lærer oss å stole på Ham i alle detaljer i våre liv.

Den nye pakts nåde er Kristi legeme og blod. Når vi åpner vår hjertedør, kommer Jesus inn og holder nattverd med oss ved Sitt legeme og blod. Lammets hustru spiser Lammet, påskelammet. Hun er gift med Ham, brakt inn i en evig forening med Ham, ved å spise Ham og drikke Hans blod. Dette er Guds sanne nåde.

Betydningen av ”Dere er ikke under lov, men under nåde”.

Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre Én annen, Ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. (Rom.7:4)

Vi ”døde fra loven”. Ved å identifisere oss med Jesu død på korset, blir vi løst fra Moseloven.

Men vi er ikke døde fra Moseloven slik at vi ikke lenger er under Guds lov. Vi er døde når det gjelder Moses for å kunne vies til Kristus. Vi tilhørte Moses. Nå, ved at vår gamle natur avlives, frigjøres vi fra Moses og blir viet til Kristus.

Som vi tidligere har sagt bringer dette ekteskap med Kristus frem i oss Guds evige lovs rettferdighet, som De Ti Bud er uttrykk for. Det evige livs virke i oss frembringer rettferdig livsførsel. Slik livsførsel tilfører evigt liv i oss, som igjen tilfører mer evig liv. Denne daglige forøkelse av evig liv og rettferdighet fører til den legemlige oppstandelse til rettferdighet, udødelighet og herlighet.

Den nye pakt virker på følgende måte:

Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd. (2. Kor.3:18)

Den nye pakt resulterer i en forandring fra en tilsølet kledning til en hvit kledning, en kledning av rettferdighet og evig liv.

Vi har i det foregående forklart at hviledagen oppfylles i oss fordi vi går inn i Guds hvile, ikke én dag ut av de syv, men hver dag i all evighet. Gud hviler, og vi blir en evig del av Hans hvile gjennom Jesus Kristus.

Det er ikke synd å ta det fjerde bud bokstavelig, eller å overholde forskriftene når det gjelder mat, eller omskjærelse eller noen av de andre forskriftene i Moseloven. Men det kan medføre en viss forvirring, når det å følge Herren skulle være enkelt.

Det finnes troende, både jøder og hedninger, som holder hviledagen ved ikke å gjøre noe slags arbeid. De feirer påske, forsoningsdagen og løvhyttefesten. Denne praksis kan være en velsignelse for dem mens Kristus, som er en fullbyrdelse av alt dette, blir formet i dem.

Herren elsker Sitt folk som overholder noen av de tidligere pakters forskrifter. Dette er bedre enn vår tids undervisning som gir et meget dårlig resultat hva angår rettferdig livsførsel.

Den nye pakt som handler om død og oppstandelse, har et mål og er en prosess. Den er på et uendelig høyere plan enn tidligere pakter. Det finnes ingen religiøs praksis som er mer virkningsfull enn død og oppstandelse.

Å overholde Moseloven fører ikke frem til målet for legemlig rettferdighet, udødelighet og herlighet. Bare død og oppstandelse i vår indre natur kan føre frem til den første oppstandelse.

Denne døds-og oppstandelsesprosess henter sin autoritet fra Herrens blod. Derfor kan ingen dømme den hellige for ikke å overholde Moselovens bokstav.

Den som er død overfor denne verden og frembringer frukt ved forening med Kristus, trenger ikke å se tilbake på en pakt som er på et lavere plan. Han er uten fordømmelse, fordi den levende Kristus rettferdiggjør ham. Men han skal passe på ikke å forakte sin bror som ikke har denne trosforståelse.

Han som holder Moseloven må ikke forakte den troende som stoler på Jesus alene for sin frelse. Og han som ikke holder Moseloven med alle dens forskrifter må ikke ringeakte sin bror eller søster som tror at disse er nødvendige.

Er De Ti Bud bindende for den kristne?

Nei, fordi han er kommet inn under en høyere pakt.

Ja, fordi, mens Kristus formes i ham, overholder han i langt høyere grad Guds moralske lov enn det er mulig for den oppriktige troende som søker å gå tilbake og overholde lovens bokstav.

La oss gjenta: det er ikke syndig å overholde Moseloven og dens lover og forskrifter. Bare la den kristne troende holde påske, sabbat, omskjærelse, bar mitzvah, succot, mikvah-renselse, og alt annet han eller hun ønsker å gjøre fremfor Herren. La de praktisere alt dette i henhold til Skriften og glede seg innfor Herren.

Den troende må også huske på at alle disse seremonier peker frem til dagen hvor Kristus formes i den troende. Det er formingen av Kristus, den nye skapning, som er den nye pakt og Herrens frelse. Alt annet er bare midlertidig og et slags stillas inntil vi når frem til Kristi fylde, til manns modenhet i Kristus.

Hør hva jøden Paulus sier:

For det som betyr noe, er hverken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning. (Gal.6:15)

(“Den Kristne Tro og de Ti Bud”, 4232-1)