Hva Du Sår Vil Du Høste

Evangelisk forkynnelse må være balansert

Målet med evangelisk forkynnelse er å frembringe menn og kvinner, gutter og jenter, som fullt og helt setter sin lit til Jesus Kristus. Først må de tro Herren for deres frelse, det å bli bevart på Guds vredes dag. Dernest må de lære å se hen til Herren i alle aspekter av deres jordiske liv. De må lære å adlyde Herren og stole fullstendig på Ham. Det å lære å adlyde Herren og å være fullstendig avhengig av Ham, dvs. lære å leve i tro, er like meget en del av frelsesprogrammet som det å bli bevart på vredens dag.

Sunn, balansert evangelisk forkynnelse og undervisning frembringer disipler, dvs. mennesker som nedlegger deres egne liv, tar opp deres kors og følger Jesus hvor Han enn leder dem.

Lærere og forkynnere skal gi Guds barn næring ved å ta deler av Guds Ord og belyse dette, så de kan anvende det de har lært i hverdagens beslutninger og problemer. Kanskje ser vi ikke nok av den slags forkynnelse i vår tid.

Men la oss for et øyeblikk tenke litt mer over dette med balanse.

Prinsippet om balanse i kristen undervisning og forkynnelse

Hvis forkynneren understreker viktigheten av å leve et seirende kristent liv, må han balansere dette med å undervise de troende i å hvile i Herrens styrke og visdom. Hvis forkynneren understreker viktigheten av å hvile i Herrens styrke og visdom, må han balansere dette med å understreke viktigheten av å gjøre alt vi kan når det gjelder å adlyde apostlenes instruksjoner og presse frem i Herren.

Hvis forkynneren overdriver dette med å presse frem i Herren, vil enkelte troende lett kunne miste motet på grunn av deres langsomme fremgang. Hvis derimot dette å hvile i Herrens avsluttede frelsesverk blir overdrevet, slik tilfelle er i vår tid, vil de troende ikke vokse i Herren.

Skriften lærer at den som ønsker å velge Herren, vil bli mottatt av Herren. Det står at Gud ønsker at alle skal omvende seg og bli frelst.

Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men Han har tålmodighet med dere, for Han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. (2. Pet.3:9)

Skriften sier også at det er ikke oss som velger Herren, men at det er Han som utvelger oss.

Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber Ham om i Mitt navn. (Joh.15:16)

Det finnes mange skriftsteder som formaner mennesker til å søke Herren, og som lover dem at de vil bli funnet av Ham. Dessuten undervises det helt klart i at frelse er av Herren, og at Han kaller til Seg Selv dem Han vil.

Ved å understreke én av disse to sannheter på bekostning av den andre er å gi et skjevt bilde av den guddommelige frelse. Vi er frie når det gjelder å velge Herren. Men bak disse beslutninger er det Guds Hellige Ånd som virker Guds vilje.

Apostlene ble beordret til å dra ut og danne disipler i alle verdens nasjoner. Herren beordret også Peter å fø Hans får.

Mange kristne menigheter understreker verdensvid evangelisering nesten på bekostning av å få de troende fra ”melkestadiet” til modne troende i Herren ved å gi dem Ordets faste føde.

Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt. La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,… (Hebr.5:14-6:1)

Resultatet av å understreke evangelisering på bekostning av å gi fast føde til hjorden er at vi har millioner av åndelige babyer og meget få modne hellige.

Et annet eksempel på ubalanse ville være å preke hver søndag over skriftsteder om Guds vrede og ildsjøens pine-å stadig understreke Guds strenghet-og ikke forkynne ut fra de skriftsteder som taler om Guds kjærlighet og usigelige glede og velsignelse som vil være dem til del som følger Herren. Alt er helvete! Ingen himmel! Guds vredes side blir poengtert, mens Hans godhet ikke nevnes. I våre dager er det motsatte tilfelle. De ”positive” skriftsteder blir understreket, mens de ”negative” skriftsteder blir ignorert for ikke å trå mennesker på tærne. Denne ubalanse er resultatet av forkynnere som søker deres egen forherligelse. Gudsfrykten er blitt fjernet fra menighetene ved bare å understreke Guds kjærlighet og barmhjertighet.

Det finnes forsamlinger i dag som har én time med lovprisning og femten minutter til utvannet undervisning. Resultatet er verdslige troende—troende som vakler og faller i prøvelsens stund.

En annen form for ubalanse som er vanlig i vår tid, er stadig å snakke om Guds finansielle og materielle velsignelser som Gud ønsker å øse utover kristne, mens det aldri formanes om å være utholdende i vanskelige tider og være gode soldater i Herrens hær.

Hvor ofte står det ikke i Skriften at vi skal ha ærefrykt for Herren, og at dette er begynnelsen til visdom. Det som i dag blir understreket er kjærlighet! kjærlighet! kjærlighet! Dette er ubalansert.forkynnelse. Amerikanske troende f.eks. tenker på Gud som den store Sankt Nikolas et sted oppe i himmelen. En venlig gammel herre som vrir sine hender mens hans barn oppfører seg som Elis sønner. Sammenlign denne tanke med den høyhellige ild fra alteret som fortærte Arons to sønner.

Det er altid de to fjell Gerisim og Ebal, velsignelsen og forbannelsen. Å ignorere Ebal, mens Gerisim fremheves, resulterer altid i tragedie. Hvis vi vil være sanne vitner, må vi forkynne både om Hans uutgrunnelige kjærlighet og også om Hans grufulle vrede (5. Mos.27:12,13).

Problemet som reiser seg når vi søker å balansere nødvendigheten av gudfryktig livsførsel med stadig å understreke Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde

Noen forkynnere og lærere i vår tid fremholder atskillige skriftsteder som taler om nødvendigheten av moralsk forvandling i den troende. Men i samme åndedrett siteres skriftsteder om Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde.

Dette er et eksempel på en ukorrekt anvendelse av prinsippet om balanse. La oss gi et enkelt eksempel på en ukorrekt anvendelse av prinsippet om balanse, slik at leseren vil forstå hva vi mener.

Skriften sier at den pengegriske ikke skal arve Guds rike.

For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk—han er jo en avgudsdyrker—har arv i Kristi og Guds rike. (Ef.5:5)

Det ville være ukorrekt og ødeleggende å forsøke å balansere denne uttalelse med en henvisning til Guds kjærlighet eller til ny-testamentlig ”nåde”. Et slikt forsøk ville være på linje med Satans råd ”Du skal visselig ikke dø”. Enten vil den pengegriske troende arve Guds rike, eller ikke. Hva er sant?

Det er feil når vi forsøker å ”balansere” nødvendigheten for moralsk forvandling med skriftsteder som understreker Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde. Resultatet vil bli den tanke at hvis vi ikke adlyder Guds lover, vil vi i alle tilfelle motta Herrens velsignelse på grunn av at vi er under den nye pakts nåde.

Slik blir det undervist i våre dager angående Guds rike, og det har avstedkommet en moralsk katastrofe. Jesus har fjernet lampen fra de kristne menigheter. Det guddommelige vitnesbyrd er utslokket i mange ”kristne” nasjoner, fordi de guddommelige advarsler er blitt fjernet fra den evangeliske undervisning.

Ved å forsøke å balansere hellighet med nåde blir konklusjonen at hva enten vi handler rettferdig, hvilket vi bør gjøre, eller ikke, vil Gud motta oss i alle tilfelle. Å understreke viktigheten av gudfryktig atferd, og deretter modifisere dette med Guds tilgivelse, er med på å så forvirring når det gjelder den nye pakts virke.

Skriften lærer at hvis vi følger kjødets lyst, vil vi dø åndelig, vi vil ikke arve Guds rike. Faktum er at belønningen vi normalt forbinder med det å være kristen, er forbeholdt dem som gjennom Kristus vinner seier over verden, Satan og deres lyster og egenvilje.

Livets krone er reservert for den seirende, og ikke for noen andre. Denne krone vil ikke gis til en ikke-seirende troende på grunn av Guds kjærlighet, barmhjertighet, nåde, godhet, eller hvilken som helst annen guddommelig velsignelse.

Den idé at Det Nye Testamentets (NT) betoning av rettferdig atferd er avbalansert med Guds kjærlighet og barmhjertighet er meget fremherskende blant kristne i dag. Men denne idé er ikke korrekt.

La oss nå prøve å forklare hvorfor vi vil møte vanskeligheter når vi forsøker å balansere nødvendigheten for rettferdig livsførsel med en understrekning av Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde.

Kristen undervisning definerer ikke nåde slik Skriften anvender ordet.

Apostlene utvannet aldri i deres skrifter det viktige i rettferdig livsførsel med en appell til Guds kjærlighet og nåde. Nåde blir aldri presentert i NT som et alternativ for en rettferdig personlighet og livsførsel, men bare som et alternativ til Mose lov.

Guds rike er som en sæd som gror inntil den forvandler individet. Det er ikke et middel for å unnslippe helvete og få en evig residens i det åndelige paradis.

Loven om å så og å høste er en evig lov som virker ut fra Guds moralske natur. Intet kan her bli forandret ved å appellere til barmhjertighet og nåde. Det som sås, blir altid høstet, med mindre Gud stanser prosessen, fordi vi har gitt gjensvar i henhold til Skriften

Skriftens definisjon av nåde

Nåtidig kristen teologi er et ødeland. Det kaos som hersker skyldes for en stor del den måte ordet nåde blir brukt.

I det sekulære område, blir nåde ofte brukt for å angi en tidsperiode eller ”løpedager”, hvor fordringer frafalles. F.eks. kan en forsikringspolise forbli gyldig i en måned selv om betaling ikke er innbetalt innen en bestemt dato. På denne måten får poliseinnehaveren anledning til å betale og la ham være beskyttet i mellomtiden.

Legg merke til at ”løpedagene” gjelder for en viss tid. Å gjøre disse løpedager til noe permanent når det gjelder forsikringsavtalen, ville være å forandre kontraktens vilkår.

I nåtidig kristen forståelse blir ”nåde” definert som et permanent alternativ til en hellig livsførsel, i stedet for å være en anledning for den troende å forandre sin atferd mens vedkommende i mellomtiden er beskyttet. Omkjørselen man benytter når en vei er under konstruksjon, er blitt hovedvei. Kontrakten har blitt forandret.

Nåde blir betraktet som noe skånsomt og ettergivende. Gud tilgir oss uansett hva vi gjør på grunn av Hans nåde mot oss.

Det sentrale budskap i nåtidig forkynnelse er at vi bør forsøke å behage Gud ved å leve et rettferdig liv. Men hvis vi ikke gjør det, er Guds nåde tilgjengelig og dekker våre synder og forsømmelser. Hvis vi tror på Jesus, vil vi komme i himmelen når vi dør. Hvis vi ikke har vært årvåkne i vår vandring, mottar vi kanskje ikke like stor belønning som én som har tjent Herren med hele deres hjerte og sjel. Men dypest sett er vi ”frelst av nåde”, dvs. Gud ser oss gjennom Kristus, og vil føre oss til himmelen når vi dør.

Denne tanke når det gjelder frelsen er ukorrekt både når det gjelder program og målsetning.

Er det noe merkelig at de kristne menigheter, såvel som de sekulære regjeringer, er i moralskt kaos. De skulle jo være avhengig av menigheten for moralske retningslinjer.

Hvis vi ville undersøke enkelte skriftsteder i NT om hva ordet ”nåde” innebærer, ville vi kanskje begynne å få en mer nøyaktig beskrivelse av hva guddommelig nåde virkelig er.

Betyr nåde først og fremst at Kristus led, slik at jeg kan unnlate å leve rettferdig og allikevel ha adgang til Guds rike? La oss se på dette.

Men barnet vokste og ble sterkt, Han ble fylt av visdom, og Guds velbehag (nåde) var over Ham. (Luk.2:40)

”Nåde”, slik ordet er anvendt i dette skriftsted, synes å snakke om Guds velsignelse eller velbehag, og ikke en forbigåelse eller tilgivelse av Jesu atferd.

Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle. (Ap.gj.4:33)

Igjen synes tanken å være Guds velsignelse og velbehag, og ikke en forbigåelse av synd.

Da han kom dit og så Guds nåde, gledet han seg. Og han formante alle til at de helhjertet skulle holde fast ved Herren. (Ap.gj.11:23)

Igjen dreier det seg om Herrens velbehag og velsignelse.

Derfra seilte de til Antiokia, der de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nå hadde fullført. (Ap.gj.14:26)

Igjen Herrens velbehag og velsignelse. Legg merke til at man ikke kan balansere læren om nødvendigheten av rettferdig livsførsel ved å understreke Guds velbehag og velsignelse (nåde), med mindre man gjør oppmerksom på at hensikten med Guds velbehag og velsignelse er å istandsette oss til å gjøre Guds vilje. Det kan aldri bli sant at Guds velbehag og velsignelse er et alternativ til rettferdig atferd, en unnskyldning for synd i de utvalgtes liv. Det er helt klart både fra NT såvel som fra GT at Guds velbehag og velsignelse alltid henger nøye sammen med rettferdig og hellig atferd. Gud vil ikke velsigne dem som lever i synd og ulydighet.

Vi har sett at nåde ikke alltid taler om at Gud forbigår eller tilgir våre synder.

Dypest sett er guddommelig nåde Guds nærvær gjennom Kristus.

Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de. (Ap.gj.15:11)

Her er det et vers som kunne bety at Gud overser vår syndige atferd og tilgir oss på grunn av Kristus. Men ser vi på sammenhengen vil vi se at nåde ikke står i kontrast med rettferdig livsførsel, men med forskriftene i Mose lov.

Men det reiste seg noen av fariseernes parti som hadde tatt ved troen, og de sa: De må bli omskåret, og en må pålegge dem å holde Mose lov. (Ap.gj.15:5)

Vi fortsetter:

Og nå overgir jeg dere til Gud og Hans nådes ord, Han som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget. (Ap.20:32)

Legg merke til at Guds nåde ikke bare tilgir, men også oppbygger oss i Kristus. Nåde er ikke en juridisk manøvre hvorved syndige, opprørske ”troende” kan unnslippe Guds vrede. Nåde er Guds nærvær i Kristus som former den rettferdige Kristus i oss, og som resulterer i en forvandling av vår personlighet og oppførsel.

Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. (Rom.3:24)

Dette skriftsted kunne synes å understøtte vår nåtidige oppfattelse at guddommelig nåde er et evigvarende dekke av den troendes synder, en ny måte som Gud ser på, og relaterer til, mennesket. Men ved nøye å studere Romerbrevets kapitler 2-5 vil en se at Paulus setter forløsning gjennom Kristus i kontrast med forløsning gjennom Mose lov.

Paulus ville aldri sette i kontrast guddommelig nåde med moralsk renhet, sannferdighet og oppriktighet, fordi målsetningen med nåde er å skape rettferdighet i oss. Dette er grunnen til at det oppstår problemer når vi forsøker å balansere nødvendigheten for rettferdig livsførsel med nåde. Nåde er ikke et alternativ til moralsk forvandling, til nyskapning i Kristi moralske bilde. Nåde fremkaller Kristi bilde i oss.

Hvordan kan nåde være et alternativ til en ny skapning, når hensikten med guddommelig nåde er å frembringe den nye skapning?

Når det gjelder Guds strenghet må vi alltid balansere forkynnelsen med et klart uttrykk for Guds godhet. Men la oss huske på at Guds godhet aldri utvanner Guds strenghet. Vi må ikke tro at Guds strenghet aldri kan utøves over våre liv på grunn av Hans godhet. Guds godhet gir oss visdom (nåde) og kraft til å kunne vende oss bort fra synd og vandre på rettferdighetens stier.

Se derfor Guds godhet og strenghet—strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved Hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. (Rom.11:22)

Hvis vi som hedninger ikke fortsetter i Guds godhet, dvs. at vi vandrer fremfor Ham i tro og rettferdighet, vil vi bli avkuttet fra Oljetreet, fra Kristus, på samme måte som det skjedde for de vantro jøder.

Vi fortsetter:

Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. (Rom.4:4)

Man kunne konkludere ut fra dette skriftsted at vi hedninger ikke skulle anstrenge oss for å adlyde alle de formaninger om rettferdig livsførsel som vi finner i NT. Vi skal bare ”tro”. Men som vi tidligere har sagt. Paulus argumenterte med dem som underviste i Mose lov. Paulus sa at vi ikke kan forkaste forsoningen ved Jesu blod for å forsøke å nå frem til vår egen rettferdighet.

Paulus ville aldri bruke uttrykket ”nåde” som et middel til å mildne hans meget alvorlige advarsler til de troende som fortsetter å vandre i kjødets lyster og begjær. Det Paulus derimot gjorde var å formane sine lyttere til å velge Guds måte for å bli rettferdig gjennom Kristus i stedet for å forsøke å holde alle lover og forskrifter i Mose lov, eller å anvende deres egen måte for å oppnå rettferdighet.

Rettferdighet er definert som ”det som behager Gud”. Hvis vi vil oppnå rettferdighet i Guds øyne må vi si ja til den frelsesplan som Gud har forordnet. Guds frelsesplan inkluderer tilgivelse ved Jesu forsoningsblod og samtidig moralsk forvandling inntil vi er i Hans Sønns bilde.

For dem som Han forut kjente, dem har Han også forut bestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde, for at Han skulle være den førstefødte blant mange brødre. (Rom.8:29)

Det er malplassert å forsøke å balansere nødvendigheten av forvandling ved å påminne oss om Guds nåde, fordi hensikten med nåde er å utvirke moralsk forvandling.

For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden. (Rom.6:14)

De to forutgående vers for Rom.6:14 definerer hva Paulus mener med at synd ikke skal ha herredømme over oss.

La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men fremstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer frem som rettferdighetens våpen for Gud. (Rom 6:12,13)

I Romerbrevet annonserer Paulus at vi har dødd når det gjelder Mose lovs autoritet og er fri fra dens forskrifter. Våre synder er blitt tilgitt. Vi behøver ikke lenger overholde reglene vedrørende

dyreofringene, omskjærelsen eller festdagene. Dette betyr ikke at vi er fri til å synde, for da ville synd bibeholde herredømme over oss. I stedet gjennom Guds nærvær i Kristus er vi istandsatt til å vende oss bort fra syndens slaveri og i stedet bli rettferdighetens slaver.

Syndens lønn er død. Hvis vi troende (for Paulus skriver til de hellige i Roma) velger gjennom Kristus å tjene rettferdighetens lover, vil vi motta det evige livs gave. Livets gave kommer ikke det øyeblikk vi mottar Kristus. Livets gave er den gave som muliggjør å få liv ved at vi vender oss bort fra syndens slaveri, og i stedet velger å bli rettferdighetens slave.

Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv. (Rom.6:22)

Å være Kristi slave resulterer i hellighet både hva angår personlighet og atferd. Dette igjen resulterer i evig liv. Den troende som fortsetter i kjødets lyster vil høste evig død.

For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom.6:23)

Videre:

For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og én blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt. (Rom.12:3)

”Nåde”, slik ordet brukes i dette skriftsted, henviser til gaven om å bli apostel som Paulus mottok på veien til Damaskus. Det har intet å gjøre med å dekke over, eller undskylde, vanhellig atferd.

Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver. Om noen har profetisk gave, skal han bruke den i samsvar med troen. (Rom.12:6)

”Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver”. Dette åpenbarer for oss at den guddommelige nåde inkluderer nådegaver som blir gitt til oss av Guds Hellige Ånd for å oppbygge Kristi legeme, og for å være Kristi vitnesbyrd i verden. ”Nåde”, slik ordet brukes her henviser ikke til et alternativ for rettferdig atferd.

Dere har jo overflod på alt—på tro, på ord, på kunnskap, på iver, og på kjærlighet mellom dere og oss. Så bli nå rike også i dette kjærlighetsverk! (2. Kor.8:7)

”Nåde”, slik det brukes her, refererer til den kristnes villighet til å dele sine materielle midler, og ikke til at Gud ser bort fra hans synder.

Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for Min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. (2. Kor.12:9)

”Min nåde er nok for deg” refererer til Kristi dyd, visdom og kraft som istandsetter Paulus til å virke som apostel. ”Nåde”, slik det er brukt her, refererer ikke til å dekke over synd.

Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden. (Gal.5:4)

Igjen ser vi at Paulus ikke setter nåde opp imot rettferdig atferd, men opp imot Mose lov. I brevet til galaterne argumenterer Paulus imot det å bli frelst ved å overholde Mose lov, og ikke mot å strebe etter å vandre i moralsk renhet, fred, edruelighet og hengivelse til Herren.

I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse, etter Hans nådes rikdom. (Ef.1:7)

Guds nåde inkluderer syndenes forlatelse for den person som tjener Jesus trofast.

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef.2:8,9)

Disse to vers blir ofte brukt for å vise at det er intet vi skal gjøre uten å tro på Jesus. Men det følgende vers åpenbarer at vi blir frelst for å kunne leve et rettferdig liv.

For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef.2:10)

Av det ovenstående ser vi at hensikten med nåden er å frembringe gode gjerninger i den troende. Derfor er det malplassert å forsøke å ”balansere” viktigheten av rettferdig livsførsel med hele tiden å referere til Guds barmhjertighet og nåde.

La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse og som blir til velsignelse (nåde) for dem som hører på. (Ef.4:29)

”Nåde” i dette vers kan defineres som Jesu frelsende liv og nærvær formidlet til mennesker, når den hellige unngår å bruke ord som ikke er gode, og i stedet oppbygger og oppmuntrer mennesker med gode ord.

For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er… (Tit.2:11,12)

Guds nåde underviser oss i at vi skal leve rettferdige liv. Det gir ingen mening å forsøke å balansere viktigheten av hellig livsførsel med henvisning til barmhjertighet og nåde, hvis nåden selv underviser oss i å leve rettferdig!

For noen mennesker har sneket seg inn—noen som denne dom allerede for lenge siden er oppskrevet for. De er ugudelige, de forvender vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus. (Judas 1:4)

”De forvender vår Guds nåde til skamløshet”. Det later til at noen kirkegjengere i det første århundrede forsøkte å bruke den guddommelige nåde når det gjaldt syndenes forlatelse til å unnskylde umoralsk atferd. Dette er hva som alltid vil skje når vi utvanner nødvendigheten av et gudfryktig liv med hele tiden å referere til Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde.

Det er vanskelig å leve et gudfryktig liv, og hvis det finnes en lett måte å kunne unngå å kjempe troens gode kamp, vil mennesker finne den. ”Nåde” blir i dag brukt som et guddommelig middel til å kunne unngå benhård disiplin i en disippels liv.

Apostlenes advarsler

Apostlenes gjentatte advarsler hindrer oss i å forsøke å balansere nødvendigheten for rettferdig livsførsel med stadig henvisning til Guds nåde.

For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve. (Rom.8:13)

Når en kristen troende, som er blitt døpt i vann og er blitt fylt med Jesu Ånd, så velger å vandre i det fysiske legemes lyster og begjær, vil han dø åndelig. Han vil forhindre sin egen oppstandelse til evig liv på Herrens dag.

Man kunne si, ja, men Herrens barmhjertighet og nåde er alltid tilgjengelig. Dette er hva Satan alltid hvisker: ”Du skal sannelig ikke dø”.

Den guddommelige forordning er uttalt av apostelen Paulus: Hvis den troende velger å fortsette med å tilfredsstille sjelens og legemets krav, fortsetter å leve i henhold til den adamittiske natur, og ikke undergår moralsk forvandling gjennom Kristi liv som er skapt i ham, vil han dø åndelig. Hverken kjærlighet, barmhjertighet eller nåde vil produsere et annet resultat. Han vil dø åndelig. Når man forsøker å mykne på Paulus’ advarsel, vil dette bare blinde for sannheten.

Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. (Gal.5:19-21)

Nåtidig undervisning som hevder at disse ord ikke henvender seg til kristne, er så uholdbart at vi ikke vil kommentere dette ytterligere.

”De (menighetsmedlemmene i Galatia) som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.”

”Jo, det er sant, men vi må ikke glemme Guds kjærlighet og nåde!” Dette er vås! De som vandrer i kjødets lyst vil enten arve Guds rike, eller ikke. Alle forsøk på å myke opp på Paulus’ alvorlige advarsel tjener bare til å korrumpere Guds Ord. Det er ikke plass for å prøve å ”balansere” Paulus’ påminnelse med henvisning til barmhjertighet og nåde.

Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg. (1. Joh.3:15)

Stadige påminnelser om Guds barmhjertighet minsker ikke styrken i denne advarsel overfor kristne troende. Ingen troende som hater en annen troende, eller hvem som helst ellers, har evig liv værende i seg.

Man kunne balansere viktigheten av å leve et seierrikt liv ved å si at Jesus har gått foran oss og vil hjelpe oss frem mot seier når vi ser hen til Ham. Vi kan balansere den anstrengelse vi selv må gjøre med de skriftsteder som tilbyr Guds hjelp og assistanse, og forsikringen om at hvis vi lider nederlag i kampen, vil Gud altid tilgi oss, oppmuntre og hjelpe oss når vi forsøker å komme opp å stå igjen og fortsette kampen.

Men man må aldri forsøke å balansere 1. Joh.3:15 (se ovenfor) med å si at selv om vi hater og ikke vil tilgi en annen person, elsker Gud oss så meget at Han vil bringe oss inn i paradis uansett.

Ser du forskjellen mellom det å oppmuntre den troende som kjemper mot synd på den ene hånd, og det å forsikre den skjødesløse, lunkne ”troende” at Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde vil tilgi hans skjødesløshet, verdslighet, umoral, opprør og egenvilje på den annen side?

Dette har intet å gjøre med en sunn balanse. Det dreier seg i stedet om å utvanne Guds advarsler, slik at Guds Ord blir ugyldig. ”Gud har sagt at du vil dø, men du skal visselig ikke dø”.

For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer grøde til gagn for dem som den dyrkes for, får velsignelse fra Gud. Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes. (Hebr.6:7,8)

”Men vi må huske på Guds nåde!” Enten er Guds Ord sant, eller så er det ikke sant. Dette skriftsted må ikke bli ”balansert” med påminnelse om Guds kjærlighet. Gud er like så streng som Han er kjærlig. Den evige sannhet forblir at en kristen troende som ikke bærer rettferdighets frukt i sin personlighet og atferd, vil bli avhugget fra Vintreet—avhugget fra Kristus. Hans navn vil bli slettet ut av livets bok, hvis han ikke omvender seg og vinner seier i Kristus.

Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og Jeg vil kjennes ved hans navn for Min Far og for Hans engler. (Åpb.3:5)

Vi sa tidligere at loven om å så og å høste er operativ, med mindre Gud avbryter prosessen, fordi vi har vært villige til å ta de nødvendige skritt som Guds Ord sier.

La oss si at vi er en pengegrisk person, men ikke er klar over det. Gud har arbeidet på andre problemer i vår personlighet. Vi vil fortsette å høste den smerte som følger med kjærligheten til penger, som f.eks. en stadig engstelse og opptatthet med å erverve og forvalte penger og materielle ting, vanskelighet med å finne hvile i Kristus, og et skadelidende familieliv. Men blodet vil fortsette med å tilgi denne pengegriskhet, fordi vi adlyder Herren når det gjelder den del av vår personlighet som Han i øyeblikket behandler.

Til sist vil Herren vende Sin oppmerksomhet på pengegriskheten som er i oss, og vi vil bli klar over det. Når Han gjør dette, må vi bekjenne vår pengegriskhet og be om tilgivelse og renselse. Hvis ved Kristi nåde, vi settes fri fra pengegriskhet, vil vår personlighet bli forvandlet tilsvarende, og straffen som følger pengegriskhet vil gradvis forsvinne. På dommens dag vil denne synd ikke holdes opp mot oss. Den renselse og befrielse vi har mottatt er en evig dom på pengegriskhet.

Hvis vi imidlertid nekter å omvende oss fra vår pengegriskhet, vil vår personlighet forbli uforvandlet. Når vi én gang er innfor Kristi domstol, vil vi høste det som denne pengegriskhet har sådd. Da hjelper det ikke å henvise til barmhjertighet eller nåde. Dette vil ikke ha noen innvirkning på det faktum at vi er gått over i det åndelige område som en pengegrisk personlighet.

Barmhjertighet og nåde kan komme til å stå oss bi, idet Kristus vil kunne tillate oss adgang til Sitt rike, og ikke kaste oss i ildsjøens flammer. Men vi vil gå inn i rettferdighetens nye verden som en ubetydelig og vansiret personlighet. Vi vil ikke kunne delta i den første oppstandelse fra de døde, den oppstandelse som vil finne sted når Herren vender tilbake til jorden. Vi vil ikke motta den belønning som er lovet de seirende, fordi vi ikke har seiret.

Gud har i dette tilfelle modifisert den fulle konsekvens om den evige lov om å så og å høste, ved at vi har blitt frelst fra evig ødeleggelse. Men vi er blitt frelst gjennom ild, og vil befinne oss som en naken, uforvandlet personlighet i den nye verden.

Kan du nå se hvordan det å henvise til kjærlighet og barmhjertighet som en ”balanserende” faktor når det gjelder nødvendigheten av moralsk forvandling, kan skape alvorlige problemer i den troendes holdning når det gjelder dette å jage uopphørlig etter et liv i seier over synd?

Apostlenes skrifter er meget klare når det gjelder dette med at synd ikke kan bli tillatt adgang i Guds rike. Enhver som underviser i Skriften og som forsøker å svekke det apostlene uttrykkelig sier, er en falsk profet, og fører seg selv og sine elever frem til grufull smerte, evig skam, forakt, anger, gråt og tenners gnissel.

La deg ikke narre. Hva et menneske sår, vil han også høste. Det er slangens røst som vi i våre dagers undervisning om ”nåde” hører hvisle ”Du skal visselig ikke dø!”

Adam og Eva syndet bare én gang. Menneskeslekten har lidt i de etterfølgende seks tusen år som et resultat av denne ene gang. Gi akt på Guds strenghet!

Guds rike er som en sæd

Han fremsatte en annen lignelse for dem og sa: Himlenes rike er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det vokser opp, er det større enn hagevekstene og blir til et tre, slik at fuglene under himmelen kommer og bygger rede i grenene. (Matt.13:31,32)

Hvis den guddommelige frelses endemål var vår evige residens i det åndelige paradis, og hvis vi nådde frem til vårt endemål ved å tro at Kristus døde for våre synder, da kunne forsøket på å balansere nødvendigheten for rettferdig atferd med stadig å referere til Guds kjærlighet og nåde, være logisk (dog ikke skriftmessig).

”Herre, åpne opp for oss. Vi har syndet. Vi har ikke adlydt de apostler som du sendte til oss. Men, Herre, ha barmhjertighet med oss og la oss komme inn i paradis.”

Men endemålet for den guddommelige frelse er ikke en evig residens i det åndelige paradis. Endemålet med frelsen er adgang til Guds rike, som er noe helt annet, og der kommer vi ikke inn bare ved å tro at Kristus døde for våre synder.

Guds rike er som en sæd som er sådd, og siden vokser i oss. I virkeligheten er Guds rike Kristus Selv som fødes og formes i oss.

Det finnes ingen synd i Guds rike. Det er synd i våre jordiske menigheter, men det er ingen synd i Guds rike.

Grunnen til at ingen pengegrisk person, ingen som bedriver hor, ingen voldelig person eller løgnere kan komme inn i Guds rike, er at det ikke finnes noe av dette i Guds rike. Det finnes ikke hor i Guds rike. Det finnes ingen vold i Guds rike. Det finnes ikke løgn i Guds rike.

Guds rike er å gjøre Guds vilje på jorden slik som i himmelen

Det er også sant at det ikke er noen synd i Guds paradis. Synd kom inn i Guds paradis når dette var på jorden. Guds svar på dette var å øyeblikkelig fjerne paradiset fra jorden inn i det åndelige område. Gud vil ikke ha opprørske mennesker i paradiset sammen med de hellige engler, de rene av hjertet, og der hvor barna befinner seg. Dette vil aldri skje hva enten det dreier seg om kjærlighet, barmhjertighet, nåde eller noe annet.

Vi forstår at Jesus brakte tyven med Seg inn i paradis. Men vær forvisset om at tyvens legeme ikke oppsto sammen med Herrens legeme. Heller ikke den syndige del av hans personlighet kunne tre inn i Guds skjønne paradis.

Det åndelige paradis er et sted hvor man venter, og kanskje i enkelte tilfelle undervises, inntil Herren vender tilbake, og Guds rike etableres på jorden. Etter vår oppfattelse er dette tidspunktet hvor det som er syndig i de frelste personligheter, vil bli behandlet. De levende og de døde vil bli dømt når Herren vender tilbake. I virkeligheten har dommen allerede begynt når det gjelder de hellige.

Men de skal gjøre regnskap for Ham som står ferdig til å dømme levende og døde. (1. Pet.4:5)
For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? (1. Pet.4:17)

Hensikten med evangeliet er ikke å komme i paradis, men å komme inn i Guds rike—å unnslippe Guds vrede når Guds rike kommer til jorden. Det kristne evangelium er ikke et evangelium om paradiset, men evangeliet om riket. Tyven kom ikke inn i Guds rike ved at Jesus inviterte ham å til bli med Seg i paradiset.

Intet menneske kan se eller komme inn i Guds rike før han eller hun er født på ny. Å være født på ny betyr at Kristus er født i oss. Den del av vår personlighet som er av Kristus er den del av vår personlighet som er i Guds rike. Guds rike er som en sæd som vokser i oss inntil den inntar hele vår personlighet.

Synd har ingen plass i Guds rike. Den del av vår personlighet som er syndig er ennå ikke i Guds rike.

Som sagt, så lenge som vi presser på for å komme inn i Guds rike, dekker Jesu forsoningsblod våre overtredelser. Blodet tjener som en omkjørsel mens hovedveien er under oppførelse. Blodet er aldri et alternativ til å komme inn i Guds rike.

Fordi Guds rike innebærer en forvandling av vår personlighet, er alle forsøk på å balansere forkynnelsen om Guds rikes lover med henvisning til nåde og barmhjertighet, ikke relevant. Det er ikke logisk. Det vil forhindre mennesker å gå igjennom de veer som former Kristus, riket, i oss.

En annen sak er at det er korrekt og nødvendig stadig å minne disippelen om at Guds nåde og kjærlighet dekker og beskytter ham mens han kjemper seg vei inn i Guds rike. Ellers ville han bli motløs. Det å komme inn i Guds rike er en stadig pågående kamp, et løp, for ved Kristus å seire over verden, Satan og våre egne lyster og egenvilje. Så lenge som vi kjemper troens gode strid bevarer Jesu blod oss uten fordømmelse.

Men i dag blir ikke Guds nåde forkynt som en beskyttelse og oppmuntring for Jesu kjempende soldater. I stedet blir Guds nåde presentert som en erstatning for årvåkenhet. Den verdslige, egosentriske, åndelig dovne, skjødesløse og lunkne ”troende” blir fortalt at han aldri kan fortapes, hans navn kan aldri bli slettet fra livets bok, at Gud elsker ham så meget at han aldri vil bli kallet til å lide for evangeliets skyld.

Egennyttige forkynnere ”trøster” hele tiden de troende med denne sataniske løgn, fordi de ønsker at mennesker ”skal fortsette med å komme i kirken”.

Hvor mange mennesker i våre forsamlinger ville fortsatt komme til våre møter hvis de fikk å høre at guddommelig barmhjertighet og nåde ikke mildner Guds rikes evige lov om at man høster hva man sår? Og at hvis de ikke tar opp deres kors og følger Mesteren, vil de høste ødeleggelse på Herrens dag, og at ingen henvisning til Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde vil forandre dette i det hele tatt?

Hvor mange mennesker ville fortsatt komme? Svaret er: De aller fleste ville skynde seg vekk og se seg om etter en ”menighet” hvor pastoren ville informere dem om at ”den gode gamle Jesus” aldri vil tillate dem å måtte lide.

Hvis du er pastor for en menighet. Velg én søndag og forkynn hva disippelskap koster uten å nevne nåde. Disippelskapets krav inkluderer å velge selvfornektelsens vei, å nedlegge vårt eget liv og å følge Herren hvor Han enn leder oss. Fortell forsamlingen at med mindre de gjør dette, så er de ikke disipler, dvs. de er ikke sanne kristne.

Forkynn evangeliet om Guds rike like så direkte som Jesus gjorde uten å forsøke å mildne på noe, uten én eneste gang å mildne din undervisning med henvisning til Guds kjærlighet og barmhjertighet. De sanne hellige i din forsamling vil glede seg over budskapet og prise Gud for sannheten. Sannsynligvis vil majoriteten av din tilhørerskare, som du synes er slike deilige hellige, og som elsker deg høyt, si ting til deg om det du har sagt, som ikke vil være særlig hyggelig å lytte til!

Guds rike er en sæd som er sådd i oss. Den vokser ettersom vi nærer den med bønn, med skriftlesing, ved at vi adlyder Herren og tjener Gud på alle måter. Det er bare ved å seire over synd at vi går inn i Guds rike. Intet mål av barmhjertighet eller nåde kan på noen måte gi oss riket. Vi går inn i Guds rike ved å vokse i rettferdighet, som er Kristus i oss. Barmhjertighet og nåde tjener til å bevare oss uten fordømmelse mens vi forvandles moralsk. Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde er aldri en erstatning for vår beslutsomme lydighet overfor Helligånden mens Han fører oss fra seier til seier over synden i vår personlighet.

Loven om å så og å høste

Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. (Gal.6:7,8)

For det første. Hvem skrev Paulus til?

Paulus, apostel, ikke av mennesker, eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som reiste Ham opp fra de døde, og alle brødrene som er sammen med meg, til menighetene i Galatia: (Gal.1:1,2)

Paulus skrev til ”menighetene i Galatia”. Det finnes mange i dag som forteller oss at slike formaninger som Paulus skrev (og det er mange flere!) ikke gjelder troende, for de er jo ”frelst av nåde”, dvs. den nåde som Paulus beskrev i Romerbrevet. Dette ville gjøre Paulus til en meget forvirrende og inkonsekvent lærer. Slike forkynnere har allerede ført mengder av kristne på villspor med feilaktig undervisning!

Alle Guds skapninger høster hva de sår. Loven om å så og å høste er en evig lov både i det naturlige, som i det åndelige område. Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde innvirker ikke på denne lov utenom de forhold som vi har beskrevet ovenfor.

La oss si at vi sår gressfrø i vår have. Hva forventer vi å høste? Gress! Vi ville bli meget forbauset om busker eller mennesker begynner å vokse frem. Vi har sådd gress, og vi vil høste gress. Så enkelt er det.

Det finnes ingen annen prosess hvorved vi kan så gressfrø og høste noe annet. Å høste noe annet, ville kreve at vi plantet noe annet.

Nøyaktig på samme måte er det i det åndelige område. Når vi sår synd, høster vi åndelig (og noen ganger fysisk) død. Når vi sår rettferdighet, hellighet og lydighet, høster vi evig liv.

I våre dager undervises Guds folk at de kan så likegyldighet og synd, og høste evig liv. Dette er det samme som å si at de kan så gressfrø, og høste roser.

Dette er grunnen til at det å henvise til kjærlighet og nåde som et alternativ til nødvendigheten for rettferdig atferd er så ødeleggende. Det innebærer at vi kan så gressfrø, og høste roser.

I langt større grad enn det som det vanligvis undervises i, vil Herrens folk høste nøyaktig det som de har sådd. På oppstandelsens dag vil de bli belønnet nøyaktig i henhold til deres gjerninger.

Det er flere sider ved den belønning som venter de seirende hellige. Disse belønninger inkluderer utrustning med det evige livs autoritet og kraft, herredømme over jordens nasjoner, nærhet til Herren og muligheter for tjeneste.

Vi vil her understreke et aspekt av belønningen, og det gjelder det himmelske legeme som viloverkle vårt kjøtt og ben legeme når det reises opp fra de døde. Dette himmelske legeme er den belønning som Herren vil bringe med Seg den dag vårt kjøtt og våre ben oppstår.

Vårt himmelske legeme, det legeme som dannes innfor Guds trone, blir noen ganger henvist til som et ”hus”, andre ganger som en ”kledning”.

Poenget er dette: huset, eller kledningen, formes ut fra det som finner sted i vårt fysiske legeme på jorden. Man kan uttrykke det på denne måten: Vårt jordiske legeme sås i forkrenkelighet, slik at det kan oppreises i herlighet.

Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn—om det nå er av hvete eller av et annet slag. (1. Kor.15:37)

Når vårt legeme sås til Jesu død, dvs. når vi opplever Kristi lidelser, blir motparten formet innfor Guds trone—motparten som vil overkle vårt dødelige legeme når dette blir oppreist fra de døde.

For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. (2. Kor.4:17)

Den evige fylde av herlighet er vårt hus fra himmelen, og det formes når vi dør i Herren og Hans oppstandelsesliv åpenbares i oss.

Dette er betydningen av ”at enhver vil få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.”.

Vi vil komme til å motta et legeme fra himmelen som vil reflektere måten vi har levd i vårt jordiske legeme. Her gjelder Guds fullkomne rettferdighet og dom.

Hvis vi har gitt vårt liv i evangeliets tjeneste, i en streben etter rettferdig livsførsel, vil vårt valg bli reflektert i den kledning som vi vil ikles ved Herrens komme.

Det er henne gitt å kle seg i skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. (Åpb.19:8)

Det fine lin, det himmelske legeme, er de rettferdige gjerninger. Det er den rettferdighet vi har praktisert.

Hvis vi har levd på en egoistisk måte og begravet vårt pund, ikke søkt Herren, har fortsatt i våre synder og egenvilje, da vil vi bli kledd med et legeme som reflekterer dette valg.

Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. (Gal.6:8)

Vi skal høste fordervelse. Vi skal motta det onde vi har praktisert.

Kjærlighet, barmhjertighet eller nåde vil slett ikke ha noen innvirkning på loven om å så og å høste, unntatt under de omstendigheter vi har diskutert tidligere.

Loven om å så og å høste er en evig lov i Guds rike. Den gjelder under alle de guddommelige pakter.

Å tro noe annet er å bli forført av Satan, på samme måte som Eva ble forført.

Jesus kom ikke til jorden for å oppheve den evige lov om å så og å høste. Herren kom for å tilgi syndere og istandsette dem til å forandre hva de sår, og bare ved å forandre hva de sår, å forandre hva de høster.

Herren kom ikke bare for å tilgi drukkenbolten, men for å gjøre ham edru, slik at han kan arve evig liv.

Herren kom ikke bare for å tilgi løgneren, men for å gjøre ham til en ærlig person, slik at han ikke vil bli kastet i ildsjøen.

Herren kom ikke bare for å tilgi skjøgen, men for å gjøre henne moralsk ren, slik at hun kan arve Guds rike.

Kristen forkynnelse har alltid presentert frelse som det å unnslippe helvete og få adgang til himmelen. Dette er ikke hovedbudskapet i NT, skjønt helvete og himmel er nevnt.

Den person som synder er alltid på en måte i helvete, og tilhører helvete. Han blir stadig mer fylt av evig død. Ildsjøen har autoritet over hver person som synder, hva enten han eller hun er en kristen.

Den person som elsker Herren, og som alltid gjør Hans vilje, er på en måte alltid i himmelen. Det vil kanskje ikke oppleves slik, idet vedkommende må tåle mange tuktelser for å helliggjøre ham, forutsatt at disse tuktelser blir besvart på en korrekt måte. Den rettferdige person tilhører himmelen. Han fylles med evig liv. Ildsjøen har ingen autoritet over ham.

Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke rammes av den annen død. (Åpb.2:11)

Den annen død er ildsjøen. Når vi gjennom Kristus seirer over Satan, verden, vår synd og egenvilje, da kan vi ikke lenger rammes av den annen død.

Hvis vi vil bli funnet verdige til å få del i den første oppstandelse fra de døde, da vil ildsjøen ikke lenger ha noen autoritet over oss.

Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år. (Åpb.20:6)

Hensikten med guddommelig nåde er ikke å bringe synderen ut av helvete og føre ham over i Guds paradis. Hensikten med guddommelig nåde er å forvandle synderen inntil han eller hun praktiserer rettferdighet. Når han begynner å praktisere rettferdighet tilhører han himmelen. Han fylles med evig liv. Ildsjøen har ikke lenger noen autoritet over ham. Han er blitt kandidat for den første oppstandelse, den oppstandelse som vil finne sted når Jesus Kristus kommer tilsyne i herlighetsskyen.

Den sjel som synder skal dø. Dette er en Guds lov som rekker fra evighet til evighet. Det er en del av Guds natur. En forandring når det gjelder loven om synd og død ville være å forandre Guds natur, en forandring i hva Gud Er. En slik forandring av hva Gud Er ville være den værst tenkelige av alle ulykker. Hvis Guds karakter forandres, da ville det beste for oss alle være tilintetgjørelse.

Jesus døde på korset og oppsto igjen, slik at Han kunne tilgi oss og forvandle oss. Mennesker har forandret Guds Ord, slik at evangeliet om Guds rike blir ansett for å være et middel til å få tilgivelse uten en medfølgende moralsk forvandling. Dette ville innebære at Gud har fellesskap med urettferdighet, med mørke, med urenhet. Dette vil aldri, aldri skje, og vi skulle håpe at det aldri, aldri skal skje.

Hva sier Gud til kristne mennesker?

Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, Jeg vil være deres Gud og de skal være Mitt folk. Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil Jeg ta imot dere. Jeg skal være deres Far, og dere skal være Mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige. Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt! (2. Kor.6:14-7:1)

”Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil Jeg ta imot dere.”

Hvis vi ønsker å bli mottatt av Herren, må vi gjøre det Han befaler oss å gjøre.

Og hele folket sa—-

Amen!

(“Hva Du Sår Vil Du Høste”, 4231-1)