DET SEIRENDE KRISTENLIV
Når vi leser Åpenbaringsbokens andre og tredje kapitel får vi en korrekt forståelse av hva det vil si å seire. Husk på at disse kapitler henvender seg til kristne menigheter.
Judas’ brev er en sterk formaning og en advarsel til kristne når det gjelder gudfryktig livsførsel og den kommende dom. Det 20. og 21. vers i dette brev gir også et klart bilde av det seirende kristenliv—et liv hvor det gjøres motstand mot synd ved bønn, og hvor det finner sted en daglig vekst i virkelig hellighet og praktisk gudsfrykt:
Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, …
Ikke bare be noen bønner, men kjemp i Ånden mot verden, kjødet og djevelen. Kjemp, ikke bare i Åndens styrke, men også i Åndens visdom og slik Ånden leder, ellers utmattes vi når vi kjemper i vår egen styrke.
… og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv.
”Hold dere slik” er en aktiv åndelig kamp, og ikke et mentalt samtykke angående en læresetning.
Det er sant at vi har evig liv når vi mottar Jesus Kristus. Men det er også sant at evig liv er en belønning når vi vandrer overgitt til Jesus Kristus i vårt jordiske liv (jfr. Hebr.3:6,14; 1. Pet.1:5).
Når Jesus vender tilbake til jorden, vil Han ransake alle skapninger, granske og tilintetgjøre synd og djevelens gjerninger. All gudløshet vil komme i direkte berøring med Guddommens hvitglødende renhet.
Alle kjødelige motiver, ord, tanker og gjerninger, vil bli fortært av guddommelig ild. Dette er ildens dag. Dette er den store dag, Jesu Kristi dag, Herrens dag, Guds dag, dommens dag, som alle demoner frykter framfor noe annet. Skriften og samvittigheten påminner alle Guds skapninger uopphørlig om den dagen!
Når det gjelder forholdet mellom gudfryktig levevis og Herrens dag er begrepet å seire av særlig viktighet (Åpb.2 og 3). Det er vår oppfattelse at uttrykket ”den seirende kristne” ikke har vært tilstrekkelig behandlet i kristen undervisning.
De ny-testamentlige skrifter underviser oss om at Guds løfter når det gjelder å regjere med Kristus og det å være prest i den kommende tidsalder, gjelder de seirende. Det synes som om vi i stor grad har ignorert dette. Vi har definert ”den som seirer” til å bety ”den som har en kristen trosbekjennelse”.
Det later til at vår tradisjon har svekket betydningen av Guds Ord. Vi har unnlatt å understreke betydningen av å seire. På den måten har vi vært med på å skape et falskt håp i millioner av kristnes hjerter—nemlig håpet om at de vil regjere med Kristus ut fra en nominell og overfladisk kristen erfaring, eller ut fra medlemskap i én eller annen menighet. Dette syn underbygges ikke av apostlenes skrifter i Det Nye Testamente (NT).
Å være seirende vil ifølge NT si å leve seirende i Kristus hver dag. Den seirende kristne er den person som ber og adlyder hver gang fristelser og prøvelser kommer i deres vei.
Dette vil ikke si at en seirende kristen ikke kan snuble og bli forført. Det kan han helt avgjort! Men disse perioder i hans liv er unntak, og ikke regelen.
Når en seirende kristen gjør feil, korrigerer han dem under ledelse av Guds Hellige Ånd, og fortsetter å kjempe. Han er en Kaleb, en Josva. I tro holder han fast på Guds løfter, og blir ikke lett mismodig.
Han reiser seg opp fra nederlag, og fortsetter sitt liv i overgivelse til, og fellesskap med, Jesus Kristus. Han holder intet—absolutt intet—tilbake fra Gud. (Det er umulig å seire når hjertet huser en avgud!) Hans liv er i virkeligheten et levende offer.
Ved Jesu Kristi blod og sitt vitnesbyrds ord kommer overvinneren seirende ut av kampen mot kjødets lyst, øynenes lyst og ambisjonsreset. Hver eneste dag sier han et bestemt ”NEI!” til verden, kjødet og djevelen.
Det seirende kristenliv dreier seg ikke, slik det ofte oppfattes, om én eller annen skjeggete profet som lever i en ekstraordinær innvielse i en hule langt ute i ørkenen. Nei, det dreier seg om vår ”rimelige tjeneste”. I virkeligheten skulle ingen kristen troende ha den formening at han eller hun vil regjere med Kristus, eller motta en seirendes belønning, med mindre vedkommende lever helt hengitt til Kristus. Det finnes ingen gylden middelvei her! Intet kompromis!
Enten er vårt hjerte forenet med Jesus Kristus, eller ikke. Enten elsker vi denne verden og alt det den kan tilby, eller ikke. Dette betyr ikke at vi flykter vekk fra vårt verdslige ansvar, eller utfører vårt arbeid ute i verden på en halvhjertet måte. Vi utfører vårt arbeid som for Herren. Men det er hjertet som er problemet. Vårt hjerte må være så hengitt til Kristus at det overhodet ikke kan stilles spørsmålstegn ved hvor vi samler våre skatter.
Hvis dette ikke er tilfelle med deg, hvis du ikke kan finne den åndelige styrke til å si et klart og evig ”JA!” til Jesus, så fortvil ikke. Si det til Jesus, og fortell Ham høyt med munnen at du trenger mer styrke for overgivelse. Eller bare si: ”Hjelp!” Hvis du virkelig ønsker å bli en overvinner, så er Gud i stand til å gi deg den nødvendige styrke. Gud Selv vil styrke deg både til å kunne be og å kunne motta, inntil du kan si: ”Jeg elsker Jesus mer enn noe annet”.
Hva så med de kristne som ikke seirer? Vi kan ikke uttale oss sikkert angående dette. Det finnes antydninger i Skriften, som f.eks. symbolikken vedrørende Lots liv, om at noen vil bli frelst som gjennom ild.
Men Skriften er meget klar angående prestedømme og herredømme i den kommende tidsalder, Herrens dag. Dette er reservert for overvinnerne. Så vidt vi kan se gis de ikke-seirende kristne intet løfte i Skriften når det gjelder å regjere med Kristus eller å være med i den første oppstandelse fra de døde (Fil.3:10-14; Åpb.20:6).
La oss se litt nærmere på noen av versene i Åpenbaringsboken som har å gjøre med løftene til de seirende. Husk på at å være seirende vil si ”uopphørlig ved Kristus å seire over verden, kjødet og djevelen”.
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil Jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds paradis! (Åpb.2:7)
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke rammes av den annen død. (Åpb.2:11)
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil Jeg gi av den skjulte manna. Og Jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det. (Åpb.2:17)
Den som seierer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil Jeg gi makt over folkeslagene. Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også Jeg har fått det av Min Far. Og Jeg vil gi ham morgenstjernen. (`Åpb.2:26-28)
Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og Jeg vil kjennes ved hans navn for Min Far og for Hans engler. (Åpb.3:5)
Den som seirer, ham vil Jeg gjøre til en støtte i Min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Og Jeg vil skrive på Ham Min Guds navn, og navnet på Min Guds stad—det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra Min Gud—og Mitt eget navn, det nye. (Åpb.3:12)
Den som seirer, ham vil Jeg gi å sitte med Meg på Min trone, likesom Jeg og har seiret og har satt Meg med Min Far på Hans trone. (Åpb.3:21) (jfr.Åpb.20:4; Dan.7:22)
De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. (Åpb.12:11)
Den som seirer, skal arve alle ting. Jeg vil være Hans Gud og Han skal være Min Sønn. (Åpb.21:7)
For å forstå betydningen av ordet seire, som henger nøye sammen med løftene i de foregående skriftsteder, må vi lese grundig, og flere ganger, Åpenbaringsbokens andre og tredje kapitel, og dessuten alt det som apostlene i NT har skrevet om det gudfryktige liv.
Å seire er å vinne i en kamp. Den troende kristne er hele tiden konfrontert med verden, den kjødelige natur og djevelen, som prøver å forhindre ham fra å få sin arv i Kristus, fra å komme inn i Guds hvile, er med på å forføre ham til ulydighet mot Gud, og til å bruke sine levedager i kjødets lyst, øynenes lyst og prestasjonsreset.
Den som seirer skal arve alle Guds løfter, særlig når det gjelder løftene om fruktbarhet og herredømme. Men det er vanskelig å finne noe holdepunkt i Skriften om at den lunkne i Kristus skal arve Guds løfter.
Det å seire er en intens og personlig hjertesak, og angår en disippels daglige liv i bønn og hengivelse til Jesus Kristus. Guddommelig nåde er ikke begrenset til å gjelde syndenes forlatelse, selv om dette er en vital del av Guds nåde i Kristus. Guddommelig nåde inkluderer også en forandring av vår karakter, og som hele tiden får oss til å være lydige overfor Kristi Ånd, og til å være en tjener av den levende Gud, på samme måte som prestene i Sammenkomstens Telt.
Skriften sier klart at nåde ikke bare skjuler de kristnes synd fra Guds øyne. Den innebærer Guds bearbeidelse av den troende slik at dennes moralske natur blir omdannet så han kan tjene Gud med voksende suksess. Nåden fungerer juridisk når det gjelder å få syndeskylden fjernet, og den fungerer faktisk når det gjelder å rense den kristne fra syndige gjerninger. Det er kraft i Jesus Kristus til å frelse mennesker fra synd,dvs. å befri dem fra djevelens makt.
Nettopp nå er det mulig å kunne få øye på overvinnerne. De lever helt overgitt til Kristus. Deres hjerter er intimt forenet med Ham. Kristus er alt i alt for dem. De har forlatt alt i verden slik at de kan få kjenne Jesus. De er ”fremmede og pilgrimmer på jorden”.
Gud er deres liv og deres liv er Gud. De er Jesus av Nasarets disipler, og de har overgitt alt til Ham. De følger Ham der hvor Han går.
De elsker Jesus med hele deres sjel, sinn og styrke. De ser hen til Herren 24 timer hver dag—hjemme, på arbeidet, på skolen og når de er sammen med andre kristne. De kan ikke få nok av Ham. Det er Jesus! Jesus! Jesus!
Heltene i Bibelen var av dette slaget. Vi ser tydelig den seirende natur hos Abraham, Moses, David, Jeremia, Peter, Paulus, Johannes etc. De ga seg ikke ro før de fant fram til Guds fullkomne vilje. Det samme er tilfelle i dag. Intet er annerledes. Det finnes ingen snarveier, ingen overraskelser.
Det nytter ikke å ville skjule seg i sanden og håpe mot håp at et eller annet mirakel vil skje når Herren kommer tilbake, og hvor en kjødelig, lunken menighet forvandles til Guds hellige bolig. Jesu Kristi evangelium er eldgammelt og uforandret fra den dag Abraham la Isak på alteret, fra den dag Sadrak ble kastet i den brennende ildovnen, fra den dag Elias ba på Karmel-bjerget, fra den dag Stefan ble stenet.
Det vil være hellighet i det nye Jerusalem av den enkle grunn at de mennesker som utgjør det nye Jerusalem er Guds overvinnere fra alle tidsaldre, og hvor Kristus har drevet ut alt opprør og all avgudsdyrkelse fra deres hjerter.
Den som seirer, skal arve alle ting. Jeg vil være Hans Gud og han skal være Min Sønn. Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere—deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død. (Åpb.21:7,8)
(“Det Seirende Kristenliv”, 4226-1)