Gjenoppbygging Av Muren

GJENOPPBYGGING AV MUREN

De to siste kapitler i Åpenbaringsboken taler om en hellig by-en by som er omgitt av en mur som skiller Lammets hustru fra de frelste nasjoner. I det meste av nåtidens kristendom har denne mur falt sammen. Dens porter er ”oppbrent med ild”. I dag gjenoppbygger Gud ved Helligånden denne mur i hjerte og sinn hos dem som lever overgitt til Kristus. Så snart dette gjenoppbyggingsarbeid er fullført, vil muren gi dem som tilhører det nye Jerusalem, tillatelse til å tjene som voktere av byens hellighet, og være adgangsporter til Guds trone.

Innholdsfortegnelse

Forord
Gjenoppbygging av muren
Avhengighet av verden for hjelp
Avhengighet av verden for penger
Urenhet
Allianse med vantro
Forvandling til likhet med verden
Fellesskap med troende som lever i synd

Forord

Den tradisjonelle forståelse

Frelsens mål er vår evige bolig i himmelen.

Vi når fram til dette mål ved å bekjenne vår tro på Jesus Kristus.

Guddommelig nåde er en juridisk ettergivelse av straff; en fortløpende, betingelsesløs tilgivelse av den troendes synder. Vår jordiske livsførsel, om enn viktig, er ikke avgjørende for vår frelse.

Hovedoppgaven for den kristne er å huske på at han er blitt frelst av nåde, og å bringe så mange som mulig inn i denne tilstand som kvalifiserer for himmelen.

Skriftens forståelse

Forløsningens program begynner mens vi er forenet med Satan, og åpenbarer Satans bilde i våre tanker, våre ord og våre handlinger. Forløsningens program er fullført når vi hviler i Gud ved Kristus, og åpenbarer Kristi bilde i våre tanker, ord og gjerninger.

Helligånden har gitt oss fire viktige typer på forløsningen: de syv skapelsesdager, Herrens fester, Israels pilgrimsvandring fra Egypt til Kana’an og de syv gjenstander i sammenkomstens telt (tabernakelet).

Hver av disse fire typer kan inndeles i syv frelsestrinn. De hjelper oss til å forstå vår framgang fra Satan til Gud.

Ett mål for frelsen er å nå fram til den første oppstandelse fra de døde (Fil.3:11). For å nå fram til dette—noe som Paulus erklærte å være målet for frelsen—inkluderer død til verden, til Satan, til kjødets lyster, til hele den gamle natur, og å kjenne kraften i Kristi oppstandelse og fellesskapet med Hans lidelser. Vi søker etter en fullkommen forening med Gud ved Kristus.

Vår frelse har mer å gjøre med vårt fellesskap og forening med Kristus enn med å bevege oss fra jorden til himmelen. Vi håper på oppstandelse for å fortsette våre liv på jorden.

Vi når fram til målet for den indre oppstandelse (som vil resultere i en virkelig oppstandelse ved Jesu Kristi tilsynekomst) ved å motta personen Jesus Kristus. Det er en meget mer intim og krevende opplevelse å motta Jesu Kristi Person og forbli i Ham, enn bare å bekjenne at Kristus er vår Herre og Frelser. Det betyr virkelig å komme til Kristus.

Guddommelig nåde er Jesus Selv. Når vi virkelig kommer til Ham i tro, mottar Han oss. Han overtar ansvaret for oss og begynner å rense fra oss synd og opprør.

Vi kan være meget onde når Helligånden leder oss til Kristus. Allikevel tilgir Jesus oss. Deretter begynner Han å arbeide på oss ved å skille oss fullstendig ut fra Satan og likedanne oss med Sin egen død og oppstandelse, og føre oss inn i fullkommen forening med Seg Selv.

Arbeidet med å bevege oss fra Satan til Gud begynner det øyeblikk vi mottar Kristus, fortsetter gjennom hele vårt jordiske liv, og vil bli fullendt når Herren vender tilbake fra himmelen.

Hovedoppgaven til den kristne er å samarbeide med Helligånden etterhvert som Han utfører arbeidet med å føre oss fra Satan til Kristus; å hjelpe til med fullkommengjøringen av de andre lemmer på Kristi legeme ettersom Helligånden leder og istandsetter oss; og å bære fram vitnesbyrdet om Kristus til hele skapningen.

Følgende problemer har oppstått når det gjelder den tradisjonelle forståelse av frelse. Problemer som har forårsaket en umoden kristen menighet, som står splittet og som framviser et forvirrende og lite overbevisende vitnesbyrd for menneskene:

⊳ Oppfattelsen av guddommelig nåde som en fortløpende og betingelsesløs tilgivelse, tar ikke tilstrekkelig hensyn til Skriften som lærer oss at hvis vi ikke bærer frukt, vil vi bli skåret av fra Vintreet, fra Kristus (Joh.15:2; Hebr.6:8); de mange skriftsteder som gjør det klart at Gud dømmer de troendes synder (Gal.5:21; 1. Pet.4:17); eller nødvendigheten av å vandre med aktsomhet i Guds vilje som en betingelse for å motta den fortløpende renselse i Jesu blod (Rom.8:4; 1. Joh.1:7).

⊳ Den tradisjonelle oppfattelse som ikke legger på langt nær nok vekt på forvandlingen av personligheten som den nye pakt skulle medføre (Rom.8:29; 2. Kor.3:18; 5:17,18).

⊳ Den tradisjonelle oppfattelse som forutsetter at vår forvandling til rettferdig oppførsel skal finne sted i himmelen etterat vi dør. Det er ingen underbyggelse for dette i Skriften.

⊳ Ved å begrense nåde til en juridisk ettergivelse av straff gjør dette den nye pakt til en pakt som hovedsakelig dreier seg om tilgivelse, mer enn forvandling til rettferdig atferd. Selv om den nye pakt inkluderer syndenes forlatelse, slik den gamle pakt gjør det, så overgår den nye pakt den gamle ved at den først og fremst er et guddommelig verk som forvandler vår personlighet (Hebr.8:10).

⊳ Oppfattelsen av nåde som en amnesti (en fortløpende, betingelsesløs tilgivelse av den troendes synder) har skapt en usynlig menighet. Verden kan ikke se en tilregnet rettferdighet, og menigheten kan derfor ikke tjene som lys i verden. De gode gjerninger medfølger ikke (Matt.5:16).

⊳ Den tradisjonelle forståelse som henviser virkelig rettferdighet, fellesskap med Jesus, og evig liv til en annen tid (etterat vi dør) og et annet sted (himmelen). Denne markering av framtiden tjener til at den troende er opptatt med livet i denne verden, i stedet for å være intenst opptatt med den daglige forvandling som finner sted nå.

⊳ Den tradisjonelle forståelse har gjort de troende lett mottakelige for det nittende århundredes ”åpenbaring” av bortrykkelse til himmelen av umodne, splittede, kristne trosbekjennere, og hvor Guds rike blir overgitt til dem som er av jødisk ætt. Læren om at de frelste jøder arver jorden mens de frelste hedninger arver det åndelige område er en parodi på evangeliet om Guds rike som Jesus og Hans apostler forkynte. Hele Skriften—både Det Gamle som Det Nye Testamente (GT og NT) sier klart at oppstandelsen til evig liv og en arv i byen Jerusalem er målet for alle som har del i Kristus, hva enten de er jøde eller hedning.

Vi behøver en reformasjon i kristen tankegang.

GJENOPPBYGGING AV MUREN

Og han førte meg i ånden bort på et stort og høyt fjell. Og han viste meg den hellige stad Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra Gud. Den hadde Guds herlighet. Den strålte som den mest kostbare edelsten, som krystallklar jaspis. Den hadde en stor og høy mur med tolv porter. Ved portene var det tolv engler. Der var skrevet navnene på Israels barns tolv stammer. (Åpb.21:10-12)

Da Gud ga Jesus Kristus visjonen om den nye verden som Han skulle vise Sine tjenere, understreket Gud muren som skal omgi det nye Jerusalem. Det nye Jerusalem er Guds rike, den fullkommengjorte og herliggjorte menighet, Lammets hustru, Kristi legeme, Guds tabernakel, det rike som formes i himmelen nå, og som vil innsettes på den nye jord etterat 1000-års perioden er avsluttet.

Hvorfor understreker Gud muren?

Etter vår oppfattelse er murens funksjon å skulle holde vekk fra Guds Nærvær alt som er urent, men også å skulle opprettholde atskillelsen mellom de utvalgte og verden, mellom menigheten og jordens frelste nasjoner.

Mennesker og engler vil alltid kunne være ulydige mot Gud.

Om tiden etter Jesu tilbakekomst står det skrevet:

For det folk og det rike som ikke vil tjene Deg, skal gå til grunne, og folkeslag skal bli lagt øde. (Es.60:12)

Grunnen til at det ikke vil forekomme synd i framtiden er ikke at menneskene ikke er i stand til å synde, men fordi de hellige, hvor en mur imot synd allerede er skapt, skal regjere. Det nye Jerusalem er deres festning hvorfra de regjerer. Det er en veldig engel som vokter hver port. Intet—absolutt intet—som er urent, som er i opprør mot Gud, vil bli tillatt adgang inn i den hellige by.

Hvis det hadde vært en slik mur omkring Edens have, eller hvis Kristus hadde vært formet i Adams og Evas personligheter, så ville opprøret mot Guds vilje vært utenkelig. Dette er grunnen til at muren understrekes sammen med dens tolv smykkede grunnstener. Gud har besluttet å utelukke muligheten av et nytt opprør mot Hans bud.

Guds og Lammets trone er i byen og Deres nærvær er ikke skjult tilstede i noe tempel. Gud den Allmektige og Lammet er tempelet i det nye Jerusalem. Dette gjør at hele byen i virkeligheten er Guds tabernakel. Derfor ville hele den nye jord være Guds tabernakel hvis det ikke fantes en atskillelsesmur.

Det er meget viktig at alle kristne forstår at intet individ vil kunne bli tillatt å bo i den hellige by på grunnlag av tilregnet rettferdighet, dvs. at vedkommende kan fortsette å leve i synd, men at Gud anser ham for skyldfri på grunnlag av Kristi forsoningsdød. Forsoningen ved Jesu Kristi død gir oss tilgivelse for synd, men den er ingen adgangsbillett forbi engelen som vokter byens port.

Ingen vil noensinne kunne tillates adgang til byen som ikke holder Guds bud.

Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livet, og til å gå gjennom portene inn i staden. (Åpb.22:14)

Det finnes intet i Åpenbaringsbokens to siste kapitler om at syndere kan komme inn i det nye Jerusalem ved en trosbekjennelse på Kristus. Det er en ”hellig” by fordi alle innbyggerne er hellige hva angår personlighet og atferd.

Muren er skillet mellom det som er absolutt hellig og det som ikke er absolutt hellig. Den er skillet mellom menigheten og verdens frelste nasjoner. Da Gud kalte Abraham ut av Ur i Kaldea grunnla Han menigheten. Menigheten består av Guds utvalgte—dvs. de personer som Gud, ut ifra Hans egen forutviten og vilje, har atskilt fra resten av menneskeheten.

Dette skille betyr på ingen måte at resten av menneskeheten er fortapt. Atskillelsen av nasjonen Israel betød ikke at de andre nasjoner var fordømt. Nei, opprettelsen av en utvalgt rest blant jordens befolkning er med det formål å frambringe prester og konger, dvs. mennesker som kan regjere nasjonene under Guds overherredømme, og også tjene som et brohode mellom Gud og Hans skapninger (1. Pet.2:9).

Utkallet av Abraham og hans ætt betyr ikke at Abraham og hans ætt er frelst og resten av menneskeheten er fortapt. Men det betyr at resten av menneskeheten vil bli velsignet gjennom Abrahams ætt (1. Mos.22:18; 26:4; 28:14).

Det nye Jerusalem er den ætt, den fullkommengjorte menighet, Kristi legeme. Det er de utvalgte som skal regjere over de frelste nasjoner i all evighet, og gjennom hvilke disse nasjoner skal bli velsignet av Gud (Åpb.21:24).

Byen selv (som tilsynelatende er en virkelig by) åpenbarer gjennom dens oppbygging den styrke og skjønnhet som er virket i de hellige gjennom de prøvelser og vanskeligheter de har gjennomgått i dette nåværende liv.

Jesus har valgt de hellige ut av denne verden. De er ikke av denne verden. De er blitt tatt ut av verden slik at de kan bli formet til menighet, til Guds rike, det nye Jerusalem.

Når de utvalgte er blitt gjort til ett i Kristus i Gud, så vil verdens nasjoner virkelig tro at Gud har sendt Jesus Kristus og har elsket menigheten, de utvalgte, slik Han elsker Kristus.

Muren som skiller menigheten fra verdens nasjoner vil alltid bestå.

I dag legger Gud grunnvolden til muren og bygger den. Så viktige er de tolv grunnstenene i byens mur at de kostelige stener som grunnstenene er prydet med, er navngitt (Åpb.21:19,20).

En bys forsvar er så sterkt som dets mur. Muren er så sterk som dens grunnvold. Derfor gjøres vi spesielt oppmerksom på murens grunnvold som omgir den hellige by.

Gud har valgt den mørkeste (åndelig talt) time i jordens historie for å bygge Guds store mur og dens porter.

Det er fordi de mennesker hvis personlighet er symbolisert ved muren, må ha fått en slik grad av rettferdighet og hellighet så de kan stå imot hver tenkelig fristelse når det gjelder ikke å adlyde Gud.

Navnene på Lammets tolv apostler er i murens grunnvold. Fundamentet for Kristi menighet er blitt lagt, og Skriftene har vi. Nå er tiden inne for byggingen av selve muren og dens porter på det fundament som er lagt av apostlene. Og mange som er de siste skal bli de første i Guds rike.

Prøvelsene og fristelsene til dem som er i ferd med å bli formet som forsvar av den hellige by er meget hårde. De blir trukket og strukket i alle ender og kanter. De må utholde ydmykelser, forvirring, frustrasjoner, smerte og alskens vanskeligheter. Gud må være overbevist om at deres kjærlighet og lydighet mot Kristus er ett hundre prosent.

Gud bringer nå forståelse til Kristi legeme om forskjellen mellom det å komme inn i Guds rike, og den lønn som skal bli de seirende til del. Noen som ønsker å få det beste i denne nåværende verden og samtidig vil nyte paradisets velsignelse, har besluttet seg for å være tilfreds med denne første frelsesfase. Å være med blant de seirende krever mer av dem enn de ønsker å gi. De har derfor besluttet seg til å nyte denne nåværende verden og glemme det med lønnen i den neste.

Men vi har ikke dette valget. Vi vil bli dømt presis på grunnlag av det som er blitt oss gitt. Hvis Gud har kallet oss til å være en del av muren, og har skjenket oss medfølgende nåde og innsikt, så vil Han ikke tillate oss å slå oss til ro med en lavere funksjon og plass i Sitt rike.

Vi kan ikke beslutte oss for ”bare å bli frelst”. Vi kan ikke velge å gå vår egen vei i den nåværende verden for bare å bli frelst (uten lønn), med mindre vi er beredt til å måtte bli dømt som gjennom ild—og muligvis gå fortapt.

Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild. (1. Kor.3:15)
… hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? Denne frelse, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt Ham. (Hebr.2:3)
Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes. (Hebr.6:8)

Gud lar Seg ikke spotte. Mot de forvendte vil Han være vrang (Salme 18:26). Gud kan ikke bli manipulert av Sitt eget Ord.

Guds kall og nådegaver er uomstøtelige. Meget skal bli krevet av den som meget er blitt gitt. Alvorlig straff påventer det individ som har kastet bort det som er blitt ham tildelt. Han skal bli ”slått med mange slag”.

I vår tid blir muren og portene til Guds rike bygget. Atskillelsen fra verden som kreves av hver den som deltar i murens gjenoppbyggelse, selvfornektelsen, renselsen av all synd, innvielsen til Kristus, framstillingen av ens legeme som et levende offer—alt dette vil resultere i at de personer fjernes som har sluttet seg til de hellige, men som ikke er villige til å fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge Jesus Kristus.

For å fullføre gjenoppbyggingen av muren, har Gud utgydt visdoms og åpenbarings Ånd. Skriftene er i ferd med å åpne seg. Kallet til krigførelse er inspirerende og spennende. Mange slutter seg til rekkene på grunn av den herlighet som Ånden åpenbarer. Den har vært søt som honning i deres munn, men nå trenger svien inn i deres sjeler og de er i stedet blitt brakt ned i avgjørelsens dal.

Noen beregner kostnadene, idet de er usikre på i hvilken grad de er villige til å fornekte seg selv og å gi avkall på deres liv. Andre er fullt ut besluttet på å trenge videre fram med Gud. De overgir til Kristus deres ønsker og håp, idet de strekker seg framover for å bli med i den første oppstandelse fra de døde.

Presset skal øke i tiden som kommer, og kløften mellom dem som elsker Kristus totalt og dem som elsker Kristus med et delt hjerte, skal bli større. Denne oppdeling mellom de to slags troende er helt nødvendig for å berede Herren vei. Bare de som har sagt ja til å gå gjennom dom og renselse vil være istand til å kunne møte Herren i luften når Han kommer.

Kapitel 3 i Nehemias’ bok taler om gjenoppbyggingen av Jerusalems murer og porter. Murene hadde brudt sammen og portene blitt oppbrent ved babylonernes besettelse av Jerusalem. Gud hadde tillatt byen å bli plyndret fordi israelittene hadde gjort opprør imot Ham og ikke hørt på profeten Jeremias’ advarsler.

Slik er det også i dag. ”Murene” i Jesu Kristi menighet er brudt sammen og ”portene” er blitt oppbrent. Dette er en symbolsk måte å framstille den situasjon på at menigheten har tillatt verden og dens synd å trenge inn i dens liv. Det later til at de troende har glemt at Samson mistet sin styrke da hans hår ble klippet av, da tegnet på hans tilsidesettelse for Gud ble tatt fra ham av Dalila. Samson utviste aldri en hellig atferd. Men han mistet ikke sin styrke før tegnet på hans tilsidesettelse for Gud var blitt fjernet.

Meget kristent arbeid utføres i våre dager og troende fyller kirkene som bygges utover hele jorden. Men Satan får adgang inn i dem og ødelegger Guds arbeid.

Se bare på ”lykke-teologien”, overbetoningen av ”nåde”, overbetoningen av Guds kjærlighet på bekostning av Guds vrede, den ”positive” forkynnelse, oppbyggingen av Guds rike før Jesu gjenkomst, bortrykkelse før trengselstiden, erstatningsteologien, osv.

De teologiske villfarelser florerer.

Tiden er inne for en reformasjon av kristen tankegang.

Guds evige formål er slett ikke begrenset til å frelse mennesker fra ødeleggelse på vredens dag. Guds evige hensikt ville ikke bli fullført hvis alle mennesker ble tilgitt for sine synder og deretter brakt inn i himmelen. Da ville synd og opprør finnes i himmelen.

Guds evige hensikt er å frambringe rettferdighet og lovprisning her på jorden. Inntil Guds vilje blir gjennomført på jorden, har Guds rike ikke kommet.

Hvert individ som kommer til Kristus og mottar tilgivelse for sine synder, blir selv velsignet. Gud også blir velsignet fordi en sønn har vendt hjem til faderhuset.

Men Guds hensikt blir ikke nådd før sønnen begynner å gjøre Guds vilje. Hva hvis den fortapte sønn vender hjem og fortsetter å øde bort familiens eiendeler og formue i et løst levnet? Er dette faderens vilje?

Vi har mengder av mennesker i menighetene i dag som lever i verdens svinestier. Det finnes ingen atskillelsesmur, ingen styrke til å motstå verden og dens synd og opprør. Derfor er det lett for Satan å komme inn i forsamlingene og ødelegge Guds arbeid. Den frivole levemåte, og alt som hører dertil, blir derfor brakt inn i Faderens hus.

Det er på tide å gjenoppbygge Jerusalems mur.

La oss nevne seks områder hvor muren mellom menigheten og verden må bli gjenoppbygget:

avhengighet av verden for hjelp
avhengighet av penger
urenhet
allianse med vantro
forvandling til å ligne verden
fellesskap med troende som lever i synd

Avhengighet av verden for hjelp

Men Abram sa til kongen av Sodoma: Jeg løfter min hånd til Herren, Den Høyeste Gud, Han som eier himmel og jord: Ikke så mye som en tråd eller en skorem vil jeg ta av alt som er ditt, for at du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik. (1. Mos.14:22,23)

Abram talte til en konge. Hans uttalelse var fornærmende—utfordrende! Abram viste tydelig at han ikke ønsket noen som helst hjelp fra Bera, kongen i den onde by Sodoma.

Melkisedek, en mektigere konge, og evig prest for Gud, hadde forut velsignet Abram i ”den høyeste Guds” navn. Den Gud som Abram tjente er ”eier av himmel og jord”. Derfor, og helt på sin plass, ga Abram tiende til den større konge, rettferdighetens konge, og utviste sin totale forakt og uavhengighet overfor den annenrangs konge, den beseirede konge, ondskapens konge.

Denne verdens fyrste er annenrangs, den beseirede, ondskapens konge. Vår konge er større og den seirende. Og vi tjener Ham. Vi må utvise vår totale forakt og uavhengighet for ondskapens konge.

Satans mesterstykke i dag, spesielt i velferdslandene, er å gi de kristne det inntrykk at verden er deres venn. Det er forfatterens mening at Antikrist vil subsidiere den laodikeiske menighet inntil den kan skryte av sine rikdommer.

Det er på tide å gjenoppbygge muren mellom Jesu Kristi menighet og verden.

Vi trenger ikke verdens hjelp. De har slett ingen del i byggingen av det evige Guds tabernakel, den hellige by, det nye Jerusalem.

Judas og Benjamins motstandere fikk nå høre at de som var kommet hjem, var i ferd med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud. De kom da til Serubabel og til familiehodene og sa til dem: La oss få være med dere og bygge! For vi søker deres Gud likesom dere selv, og vi har ofret til Ham helt fra assyrerkongen Asarhaddons dager, han som førte oss hit! (Esra 4:1,2)

Dette må ha vært litt av en fristelse for den fattige levning av jøder som hadde forlatt deres hjem og gårder i Babylon, og hadde kommet til Jerusalems ruiner for å gjenoppbygge Solomons tempel. Deres fiender var nå beredt til å hjelpe dem i restaureringen!

Den dag skal komme når jordens frelste nasjoner vil bringe deres rikdom til Guds utvalgte. Men dette vil først skje etter at Herren vender tilbake for å sitte på Davids trone.

Dine porter skal holdes åpne hele tiden, hverken dag eller natt skal de lukkes, så folkenes gods må bli ført inn til deg, og deres konger bli brakt med som fanger. (Es.60:11)

Hvis dette skjedde i dag, ville vi trodd at vekkelsen fra Gud hadde kommet. Verdens mennesker ønsker nå å hjelpe oss med Herrens arbeid! Vidunderlig!

Noen ganger skjer det imidlertid at Herren tillater at ufrelste hjelper oss på én eller annen måte. Men vi må være årvåkne og i bønn om at det virkelig er Herren, og ikke fienden som ønsker å ødelegge vår atskillelse fra verden.

Når vi mister denne atskillelse fra verden, mister vi vår åndelige styrke.

Dette er det som utvilsomt vil skje i de siste dager. Hvor mange menigheter ser noe galt i å motta hjelp fra lokalsamfunnet! Det er mulig at noen menigheter vil falle hjelpeløst over i fiendens makt når verden ønsker å slå seg sammen med oss.

Men jødenes eldste hadde en atskillelsesmur i deres hjerter. Deres svar var det samme som Abrams. Det er det svar enhver sann profet vil gi.

Da svarte Serubabel og Josva og de andre familiehodene i Israel: Det er ikke sammen med dere vi skal bygge et hus for vår Gud. Men vi alene skal bygge huset for Herren, Israels Gud, slik som kong Kyros, kongen av Persia, har befalt oss. (Esra 4:3)

Gud hadde påvirket den uomskårne Kyros til å bygge Hans tempel. Hvis vi vil adlyde Herren og gjøre nøyaktig hva Han sier vi skal gjøre, så vil Gud bevege de verdslige regjeringer og åpne dørene som er nødvendige for at Guds rike vil komme.

Vi skal alltid vise respekt og adlyde landets lover, så lenge de ikke er i konflikt med Guds Ord.

Vi bemerker også at Nehemia ba om assistanse fra kong Artaxerxes (Neh.2:8).

Det hender at Herren leder oss til å be om hjelp fra mennesker som ikke er kristne eller at Han sender oss hjelp fra en ikke-kristen.

Men dette er noe helt annet enn å søke hjelp i verden for Guds rikes arbeid. I tilfelle med Kyros og Artaxerxes var det Gud Selv som ledet med hensyn til hjelpen som ble gitt.

Dette er noe annet enn at vi er avhengige av verden eller søker bifall hos ufrelste for å ”utføre Herrens arbeid”.

Esra og Nehemia samarbeidet med Herren, idet de gjorde Hans vilje.

Det øyeblikk vi vender oss til verden og dens måte for hjelp i Guds rikes arbeid, kommer vi ut av Hans vilje.

Gud bygger Sitt eget rike. Kristus bygger Sin egen menighet. Det er Gud som eier jorden og alle jordens nasjoner. Derfor kan Han bruke hvem og hva Han Selv velger for å utføre Sin vilje på jorden. Vi behøver ikke å vende oss vekk fra Gud og søke hjelp hos mennesker.

Vår Gud eier himmelen og jorden. Satan eier hverken himmelen eller jorden. De onde eier ikke jorden. Det er Guds vilje at Hans folk er hode og ikke hale.

Det øyeblikk vi vender oss til verden og dens måte for å få hjelp med å bygge Guds rike, forlater Herren oss. Gud vil ikke hjelpe oss når vi forsøker å bygge Hans rike i vår egen styrke og visdom og ser til verden for vennskap og støtte.

Vi har Herren. Han er alt vi behøver.

Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, som vender sitt hjerte fra Herren. (Jer.17:5)

Den guddommelige forbannelse hviler over det individ som finner sin trygghet i vennskap og støtte hos mennesker i stedet for hos Herren.

Avhengighet av penger

Én måte som menighetene er avhengig av verden på for hjelp er ved å stole på penger i stedet for på Guds Ånd.

Det er mange røster i landet i dag som roper, og hvor de alle hevder å være Guds røst. ”Send oss penger for vi bygger Guds rike. Vi gjør dette i Herrens navn. Send oss penger slik at dette prosjekt kan ha framgang. Vi lever i tro, så send oss dine penger.”

Alle, frelste som ufrelste, vet at hvis man har nok penger kan man bygge bygninger, trykke bøker, avertere, og gjøre andre ting som vil få mennesker til å handle på den ene eller andre måte. Det ser ut som om majoriteten av menighetenes ledere er overbevist om at penger er den maktfaktor som bygger Guds rike.

Et tidsskrift som er utgitt av en organisasjon som bistår i bygging av lokale kirker i mange land, brakte for nylig en artikkel om at man bare kan utføre Herrens arbeid i den grad man har penger. En slik tankegang finnes ikke i Skriften.

Å stole på penger er å stole på mennesket. Herrens forbannelse hviler over den mann eller kvinne som stoler på penger.

Vår tids ”profeter” forteller oss at de kristne snart skal bli så rike at de ufrelste av denne grunn vil kunne se at Gud er med dem. Da vil de si: ”Helligånden har vi ikke, men sølv og gull har vi og vi vil låne til deg med rente.”

Den dag da vi ikke kan utføre Guds vilje uten at noen gir oss penger, den dag er Gud blitt likeså hjelpeløs som et menneske. Mennesket er avhengig av penger for å utføre sin vilje. Antikrists rike vil fungere ved hjelp av penger. Er himmelens og jordens Skaper og Eier avhengig av penger for å fullføre Sin vilje?

Det er en vederstyggelighet at kristne arbeidere stadig tigger om penger.

Det er imidlertid ikke vårt ønske å baktale dem som deltar i Herrens arbeid. Det vi ønsker er å gjenoppbygge atskillelsesmuren mellom verden og dens måte å fungere på og Guds rike.

Hvis vi ønsker å delta i dette restaurereingsarbeid, må vi fjerne fra vår tenkemåte og handlinger den idé at vi har behov for menneskers hjelp eller penger for å tjene Gud. Det kan være at Gud fra tid til annen vil anvende mennesker, frelste som ufrelste, for å assistere oss på forskjellige måter. Imidlertid er Gud Eier av himmelen og jorden. Han vil med glede, og hurtig, betale for alle behov når det behov oppstår hos et menneske som gjør nøyaktig hva Gud har bedt ham om å gjøre.

Men Gud vil ikke støtte det individ som, når han ser et behov, går i gang med å møte dette behov i Jesu navn uten først å finne ut hva Gud mener i situasjonen.

Det er relativt lett å overtale troende til å gjøre noe. Det er ikke like lett å få dem til å ven te på Herren for ledelse. Det er lett å arbeide, men vanskelig å be, selv om man skulle tro at det motsatte er tilfelle.

Så meget kristent arbeid kommer fra menneskets naturlige, sjeliske tendens til å konkurrere. Hvorfor bekjemper organisasjoner som forkynner evangeliet eller arbeider humanitært, hverandre i retten når det gjelder penger?

Årsaken til at menighetene ber om penger er at de er menneskeorientert i stedet for gudorientert når de har behov for hjelp til å bygge det som de tror er Guds rike.

Det er vår oppfattelse at Gud snart vil sende slik trengsel over jorden, så alt kristent arbeid som ikke er av Ham, enten vil bli tvunget til å opphøre eller må inngå avtaler med verden. Forvirringens tid er ved å være slutt. Den salvede lille rest vil vende seg bort fra å måtte stole på penger til å lære å stole helt på Herren i alle ting.

Urenhet

Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt! (2. Kor.7:1)

Vår tids kristne lærere tillegger ”nåden” for stor vekt når det gjelder den kristne forløsning. Det er av denne grunn at det er urenhet blant lederne og folket. Utukt, hor, tyveri, hat og begjær florerer i de kristne menigheter. Få ser ut til å bry seg om det. Få ser ut til å forstå at Gud ikke kan arbeide hvor det finnes åndelig urenhet.

Den kristne frelse frelser oss først mens vi er i synden og siden fra synden. På grunn av feilaktig undervisning er de kristne i dag av den oppfattelse at så lenge vi er i verden er vi nødt til å synde. Man tror at Herren snart vil føre alle disse ikke-seirende over i paradiset hvor de vil sitte i deres boliger av gull.

Men sannheten er at Gud ikke vil akseptere noen synd hverken i himmelen eller på jorden. Synd begynte i himmelen. Kristus kom for å tilintetgjøre Satans gjerninger, for å sette en stopper for synd.

Guds rike er å gjøre Guds vilje på jorden som den gjøres i himmelen. Ett av de viktigste områder i det kristne liv er å drive ut synd fra våre personligheter. Helligånden hjelper oss hver dag til å seire over all urenhet i våre liv, og tilintetgjøre den og å bygge en mur mellom oss og Satans ånd og gjerninger. Dette er hva Guds Ånd alltid leder Guds sønner og døtre til å gjøre (Rom.8:13,14).

Det finnes overhodet ingen synd i Guds by, i Guds rike. Som Paulus gjentagne ganger sa er det umulig å arve Guds rike hvis vi er begjærlige, hvis vi praktiserer urenhet, hvis vi lyver, hvis vi utøver trolldom og hvis vi ikke kontrollerer våre lyster. Dette framgår av hele den ny-testamentlige undervisning (Gal.5:19-21).

Inntil atskillelsesmuren er reist mellom all urenhet og de hellige, så vil Gud ikke være tilstede i leiren. Vi vil alltid tape våre kamper. Guds hellige nærvær vil ikke merkes i våre samlinger. Gud er en rettferdig Gud. Septeret i Kristi rike er rettferdighets septer. Den som vandrer i urenhet hverken ser Kristus eller kjenner Kristus.

Hva gavner alle våre religiøse anstrengelser hvis vi får å høre på Kristi dag: ”Vik bort fra Meg, dere som utøver urettferdighet”.

Hellighet er viktigere i Guds rikes arbeid enn hva man kan slutte ut fra tilstanden i de kristne menigheter.

Vi kan saktens lengte etter en veldig bevegelse av Gud i nasjonene. Gud lengter etter en mektig bevegelse av hellighet blant de troende i Kristus, og vil ikke ta imot oss inntil vi avlegger våre synder.

Hver og én av oss må lære å vandre kontinuerlig i en tilstand av bekjennelse og omvendelse fra våre synder. Vi må rope ut til Gud om å ransake våre hjerter og å rense oss fra all urenhet og fra hemmelig synd. Vekkelse er umulig inntil bekjennelse og omvendelse fra våre synder blir en del av oss.

Bekjennelse av synd, omvendelse og gjenopprettelse vil alltid være tilstede når gjenoppbygging og gjenopprettelse finner sted:

Da sto presten Esra opp og sa til dem: Dere har vært troløse og tatt fremmede kvinner til hustruer. Dermed har dere øket Israels skyld. Så bekjenn det nå for Herren, fedrenes Gud, og gjør Hans vilje! Skill dere fra de andre folk her i landet og fra de fremmede kvinner! (Esra 10:10,11)

Allianse med vantro

Kristne mennesker finner det ofte nødvendig å arbeide for og iblant ikke-troende. Slik kontakt med verden er uunngåelig på det nåværende tidspunkt, og Gud aksepterer det.

Men vi må alltid ha for øye at de hellige ikke er av denne verden. Vi er blitt kalt ut av verden for å åpenbare i våre personligheter Guds natur og væremåte. Det er derfor vi ikke mer enn høyst nødvendig skal inngå avtaler eller nære tett fellesskap med ikke-troende.

Kristne skal ikke gifte seg med ikke-troende eller endog svake kristne, med mindre Herren leder helt umiskjennelig i den retning. Jesu disipler skal kun gifte seg med en annen disippel. Gjør man det ikke, fører det bare med seg årevis av forvirring og vanskeligheter.

Vi frelser ikke, befrir eller hjelper verdens mennesker ved å bli del av dem. Vi vil bare kunne hjelpe mennesker i verden ved å holde oss atskilt og helliget Herren. Jesus Kristus er vårt eksempel på dette.

Jo mer atskilt og hellig menigheten er, dess klarere skinner Guds lys i verden.

Ingen troende kan frelse noen annen ved å elske ham, gifte seg med ham, være sammen med ham, være som ham eller være venn med ham. Bare Helligånden kan åpenbare Kristus for et menneske.

Gud kan lede oss til å be for, tjene og i en viss grad være sammen med en ikke-troende. Men det er Helligånden, og ikke våre humanitære anstrengelser, som gjør Guds gjerninger. Den best mulige måte som vi kan tjene samfunnet på er å være atskilt og helliget Gud. Da kan Gud arbeide gjennom og med oss som Han ønsker.

Ikke-troende skal ikke delta i de helliges forsamlinger. Hvis de kommer for undervisning, eller fordi de har en hunger etter Gud, så er dette en verdifull innsats fra deres side. Men de helliges forsamling må aldri være beregnet på å virke tiltrekkende på ikke-troende. Ved å skulle virke akseptabel og tilgjengelig, undertrykkes Helligåndens virke i en forsamling.

Vi skal bruke fornuften, slik Paulus lærer oss (1. Kor.14:23), men vi skal ikke begrense varigheten eller intensiteten i vår tilbedelse, redusere kravene til disippelskap, hindre eller undertrykke Helligånden i å komme til uttrykk, for ikke å virke anstøtelig eller forvirrende på de ikke-troende.

Hvis en ikke-troende eller en nybegynner i troen kommer inn, la vedkommende bøye seg innfor Gud i ærefrykt. Evangelisering og undervisning av de nyfrelste bør finne sted utenfor de helliges forsamlinger. Det at lemmene på Kristi legeme kommer sammen er med den hensikt å tjene Gud i hellig tilbedelse og for å bygge opp de troende til Kristi fylde.

Personlig mener vi at én av hovedårsakene til den forlengede umodenhet og verdslighet hos de kristne troende er fordi deres samlinger er rettet mot de ufrelstes behov i håp om å øke antallet av menighetsmedlemmer. Og dog er det umulig å tekkes Gud og å fullføre Hans vilje inntil de hellige når Kristi fylde.

Vi mener også at ettersom de hellige blir modnet, vil evangeliseringsarbeidet øke sterkt. Men en slik forøkelse vil skje ved Herren og på Hans egen måte, og arbeidet med å modne Kristi legeme vil ikke ta skade av den grunn.

Det er på tide for oss kristne å innse at vi ikke er av denne verden, og at når vi begynner å leve hellige og atskilte liv vil verden hate oss. Vi er det eneste sanne lys i verden. Uten oss går verden til grunne. Vi må alltid gjøre vårt ytterste for å føre mennesker til Kristus for deres frelse og redning.

Men vi må aldri være unødvendig meget sammen med ikke-troende uansett hvor ”gode” de måtte synes å være. Dette vil til sist føre med seg megen smerte.

Gud er med kristne på en særlig måte fordi Han har kalt oss ut av verden. Vi er ikke bedre enn andre mennekser. Tvertimot er de kristnes oppførsel ofte selvsentrert og uklok.

Vi må forstå at vi er satt tilside av Herren for Hans egne unike hensikter. Derfor skal vi ikke være forbundet med dem som ikke har denne kallelse. Hvis vi gjør det, vil Gud ikke akseptere oss.

Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil Jeg ta imot dere. (2. Kor.6:17)

Hvis vi ønsker å mottas av Herren, da må vi tre ut fra de ikke-troendes kretser og begynne å søke Guds bifall.

Nehemia viser oss hvorledes vi skal omgås verdslige forbindelser:

Én av sønnene til Jojada, ypperstepresten Eljasibs sønn, var svigersønn av horonitten Sanballat, derfor drev jeg ham bort fra meg. (Neh.13:28)

La oss ”drive bort fra oss” alle som ikke av Gud. Det er helt og holdent umulig for oss å ha sant fellesskap med noen som ikke er født på ny og som er salvet av Helligånden. David må alltid være atskilt fra Jonatan.

Det er på tide for oss å bygge en mur mellom oss og avhengighet av verden for hjelp. Det er på tide for oss å bygge en mur mellom oss og avhengighet av penger for Guds rikes arbeid. Det er på tide for oss å bygge en mur mellom oss og synd. Det er på tide for oss å bygge en mur mellom oss og vantro. Vi må lære å skjelne når vi skal være blant vantro eller verdslige troende, og når vi ikke skal være blant dem, eller be om hjelp og støtte hos dem.

Forvandling til likhet med verden

Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne. (Rom.12:1,2)

Menigheten må ikke ligne verden—hverken i handlinger, ord eller i utseende. Verdens og vår standard er fullstendig forskjellig på mange områder. Mange ting som er høyt ansett blant verdens mennesker er avskyelig i Guds øyne.

Vår oppførsel må være uklanderlig. Vår moralske oppførsel skal være ren, rettskaffen, medfølende, fri fra begjær. Våre ord skal være sobre, konstruktive og kjærlige. Selv våre tanker skal være helliget for Herren. Vårt tøy skal være beskjedent og passende.

En kristen skulle handle som en kristen, tale som en kristen og se ut som en kristen.

Jesus Kristus er vårt Mønster i ett og alt.

Verden har en modell, et billede ved hvilket det bedømmer handlinger, tale og utseende. Dette bilde er forskjellig fra land til land, og fra en historisk epoke til en annen.

Gud har Sin modell, Sitt bilde ved hvilket Han bedømmer handlinger, tale og utseende. Dette bilde er Jesus Kristus. Bortsett fra mindre detaljer i skikk og bruk, er dette bilde det samme fra land til land og fra tidsepoke til tidsepoke.

Vi tilhører ikke verden, og vi skal ikke bære preg av verden. Vi er av Gud. Vi skal bære preg av Gud i alt hva vi er og gjør. Vi er medlemmer av Guds familie.

I sine epistler ga Paulus oss flere lister med beskrivelse av hvorledes vi skal oppføre oss og framtre blant verdens mennesker. Disse har ikke forandret seg til dags dato.

Vi blir forvandlet til Kristi likhet ved fornyelsen av våre sinn (Rom.12:2). Dette er den nye pakt. Våre sinn blir fornyet når vi tar tid hver dag hvor vi ber, mediterer i Skriften og bier på Herren. Det er også viktig å møte regelmessig opp med levende kristne for at forvandlingen kan skje.

Vår tid er kjennetegnet av mye kommunikasjon. Det finnes mange kanaler som påvirker våre sinn. Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vært et slikt tilbud i bøker, blader, aviser, radioprogrammer, TV-programmer, filmer, satellitt-kommunikasjon, komputere, kassetter osv. som er tilgjengelig som i dag. Og dette er bare begynnelsen i utviklingen av elektroniske hjelpemidler. Hele denne strøm av informasjon og eksempler som våre sinn blir fyllt opp av, former oss til det bilde som velges av dem som utgir informasjonen.

Det er naivt å tro at den syndflod fra TV med vold, lyst og begjær, okkult praksis og grådighet ikke har noen virkning på de mennesker som utsettes for alt dette—særlig barna. Det er tåpelig å tro at barn ikke formes gjennom alle disse medier.

Herren befalte israelittene å tenke på Hans Ord bestandig. De skulle tale om det, undervise barna i det, skrive det på veggene i deres hjem og meditere over det dag og natt.

Hvis vi ønsker å bli forvandlet ved fornyelsen av våre sinn, da må vi la Guds Ord få tilgang til våre sinn.

Vi må til stadighet tenke over de åndelige sannheter. Alt det vi og våre barn leser, iakttar og hører på må bli testet nøye gjennom vår bedømmelse av riktig og galt.

Prinsippet om forvandling ved fornyelsen av sinnet har i høy grad å gjøre med unge menneskers utdannelse. Det er skolens oppgave å forme elevenes handlinger, ord, tenke-og væremåte. Både Gud og Satan er interessert i utdannelsen av unge mennesker. Det er skolens oppgave å forme tenkemåten, handlemåten, og påvirke elevenes framtoning i det hele tatt.

Pedagogene anvender megen tid på å teoretisere. Men sannheten er meget enklere enn alle disse teorier. Læreren har en idé, et begrep, om hva som er godt og riktig, og hva som er dårlig og galt. Han eller hun anvender så dette bilde på elevene, slik at de vil tilpasses til dette bilde i deres atferd og utseende. Resten av undervisningssektoren rettferdiggjør så dette.

Når dette er tilfelle er det av aller største betydning at det bilde som læreren går god for er identisk med det bilde som er ønsket av elevens foresatte eller av den eldre elev selv. Hvis dette ikke er tilfelle, så leder undervisningsprogrammet vekk fra denne bestemte målsetning.

Menigheten og søndagsskolen kan i mange tilfelle ikke oppveie det impakte inntrykk som skolens lærere og mediene ellers fyller elevenes sinn med.

Det er sterkt å ønske, og av ytterste viktighet, at menigheten, skolen og foreldrene står på Ordets grunn. Selv om dette skulle være tilfelle, er alle filmer og TV-programmer skadelige for de unge, idet de ødelegger noe av formingen av Kristi bilde i dem.

Det er ingen tvil om at TV og de forskjellige filmer arbeider direkte imot formingen av Kristi bilde. Seksuell perversjon og pornografi øker stadig. Noen innviete hellige finner det nødvendig å fjerne TV fra deres hjem. Litt etter litt utvisker Satan Jesu Kristi bilde som standard. Gud vil gjøre oss ansvarlige for den måten vi oppdrar våre barn på.

Etterhvert som den hellige beveger seg fremad i sin søken etter Kristus, vil hans tenkemåte, tale, oppførsel, utseende og omgivelser, komme under ransakelse av Herren.

Vi vil ikke være i stand til å vinne en virkelig seier, før vi tar fatt på oppgaven med total overgivelse og hengivelse. Intet må igangsettes uten å være sikker på om det har Kristi samtykke. Vi behøver ikke å anstrenge oss for å komme inn i en slik nærhet med Herren, men vi må be om det, forvente det og gi oss helt til det.

Alt verdslig må forsvinne ettersom Herren istandsetter og leder oss. Vi er ikke av denne verden. Vi skal bli forvandlet til Jesu Kristi eget bilde. Hvis vi én gang i framtiden blir nødt til å flykte til én eller annen form for ”katakombe”, så må dette skje. I alle fall må vi ikke tilpasse oss denne verden, dens måte, dens holdninger, dens råtne talemåte, dens begjærlighet, dens ondskap, dens manér.

La oss bygge en mur mot verdens bilde.

Fellesskap med troende som lever i synd

Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver. Et slikt menneske skal dere ikke engang spise sammen med. Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere! (1. Kor.5:11-13)

Her er et problem. De kristne menigheter i dag er fyllt med mange som er utro (ledere, eldste, folket), som er begjærlige, som tilber penger og materielle ting. Noen fører råtten tale, er drankere, fråtsere og svindlere. Det forekommer mye svindel med penger når det gjelder en del framstående ledere. De uerfarne og de eldre må vokte deres penger meget nøye, idet evangelister og forstandere vil rane dem hvis de ikke er oppmerksomme.

Det finnes mange forstandere og evangelister som er ærlige og som har integritet. Men etter å ha hørt på vitnesbyrdene til dem som er blitt ranet, forstår vi at det er mange av det annet slag som berettiger vår advarsel.

Vår tid er som Esras’ tid. Det er megen synd i menighetene, og standarden er så lav, så det synes å være praktisk umulig å rydde opp i alt rotet. Situasjonen er værre enn på Esras’ tid fordi det ikke finnes noen person som de hellige kan stole på når det gjelder å gi en slik bedømmelse.

Da alt dette var fullført, kom høvdingene til meg og sa: Hverken Israels folk eller prestene eller levittene har skilt seg fra folkene rundt om i landene, og de motbydelige skikkene deres—fra kana’aneerne, hetittene, ferisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene. De har tatt hustruer for seg og sine sønner blant deres døtre, så den hellige ætt har blandet seg med folkene i landene. Og høvdingene og forstanderne har vært de første til å gjøre seg skyldig i denne utroskap. (Esra 9:1,2)

Da Esra hørte dette sønderrev han sine klær, rev hår av hodet og skjegget og satt i stum sorg.

Men hva gjør vi?

På Esras’ tid skilte de seg fra deres fremmede kvinner.

Hva gjør vi i dag når det gjelder mengden av troende som bedriver utukt, hor, er begjærlige, avgudsdyrkere av ting og mennesker, fører råtten tale, er drikkfeldige, fråtsere, svindlere?

Hvorledes skal vi reise en atskillelsesmur som vil utskille fra menighetene de som ikke vil holde Guds bud?

Takket være nåtidens falske lære, forventer disse syndere å bli ”bortrykket” hvert øyeblikk det skal være slik at Antikrist ikke kan skade dem. I mellomtiden har Antikrist dem i sin hule hånd. Hans merke er i deres sinn og hender.

Det beste vi antakelig kan gjøre er å forkynne og leve ut sannheten. Vi må ikke under noen omstendighet jage vekk fra vår midte de stakkarer som ikke er i stand til å få seier over en bestemt synd eller plage. Vi må være meget overbærende med de svake.

Det er ikke de svake som skal utskilles fra oss. Det er de som er stolte og oppsetsige. Det er de som av deres egen vilje velger hor, er begjærlige, grove, løgnere, renkesmeder. De som er fylt av hat og bitterhet. De tar ikke imot irettesettelse. De er deres egen lov. De vandrer ikke i ydmykhet og i syndsbekjennelse innfor Herren. De har valgt å følge Bileams, Jesabels, Koras og Kains vei. De kristne menigheter inneholder mange av denne type.

Hva kan lokalmenigheten gjøre? Vi kan selv vende oss bort fra alt ondt og nekte å ha fellesskap med dem som ikke er oppriktige i deres kristne vandring. Noen ganger føler sanne troende at de skal opprettholde fellesskap med dem som forsøker å bringe forstyrrelse i forsamlingen, idet de tror at de på den måte viser Kristi kjærlighet. Men ondskap er smittsomt. Resultatet kunne være at den velmenende troende selv blir forført og mister livets krone.

Men jeg formaner dere, brødre. Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende. (Rom.16:17,18)

”Vend dere fra dem”!

Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver. Et slikt menneske skal dere ikke engang spise sammen med. Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? (1. Kor.5:11,12)

”Ikke å ha samkvem”!

Hvis vi velger å be, å vende oss bort fra våre onde veier og måter, og ydmykt søke Herrens åsyn og velger å vente på Hans vilje i alle ting, vil Gud hjelpe oss med å rense bort fra vår personlighet alt som ikke behager Ham.

Det er sikkert at vår stolthet og våre synder er et hinder for floder av vekkelsesherlighet som vi ønsker så inderlig. Det er det vi behøver hvis Kristi legeme skal nå fram til Kristi fylde, og hvis Kristi evangelium skal bli forkynt til hele jorden i vår generasjon.

Tiden er inne for Gud til å sende oss sanne profeter. Enkelte ganger hadde Israel bare én sann profet, og han måtte stå opp mot hele nasjonen. Han alene bar hele ansvaret med å kunngjøre for folket Guds tale til dem om å vende om fra deres onde veier.

Herrens profeter (Jesaia, Jeremia, Esekiel etc.) ropte som regel ikke ut angående nasjonenes synd, men om Israels synd. Slike tjenere trenges i dag.

Derfor sier Herren: Hvis du vender om, så vil Jeg la deg komme tilbake og stå for Mitt åsyn. Hvis du skiller det edle ut fra det uedle, skal du være som Min munn. De skal igjen vende om til deg, men du skal ikke vende om til dem. (Jer.15:19)

Det er på tide i dag å vende tilbake til Herren. Pinsemenighetene var opprinnelig et sant mønster i bønn og hellighet. Nå er mange av pinsekirkene og de karismatiske menigheter et karneval. Undervisningen er ikke skriftmessig, er menneskesentrert og ment å appellere til tilhørernes ønsker. Vi lever i en tid med lunkenhet, apati, åndelig kulde og død.

Menighetene i dag blir undervist om at de hellige skal være rike, lykkelige og alltid ha det godt. Ærefrykten for Gud er ikke tilstede. Selvforherligelse er motivet. Mennesker tilbes, og de tilber seg selv. Ånden er egosentrisk, arrogant og overfladisk. Gud er ikke i det. Kristus er ikke i det. Helligånden er ikke i det.

Pinsekirkenes medlemmer er ved å bli den falske profet og vil støtte Antikrists regjering.

Gud ber oss om å avlegge forførelsens ånd, og alt som har med sensasjon, det impulsive og morsomme å gjøre. Våre menigheter har ikke blitt disiplinert ved fengsling og lidelse. Gud vil befri oss fra forførelse hvis vi ber Ham om det.

Nå er tiden inne til å vende om til Jesu enkelhet, til hellighet, til bønn, til åndens stillhet og ydmykhet. Selv om vi skryter av vår åndelige formåen, skal vi slett ikke gjøre noe ”for Gud”. Vi er fullstendig hjelpeløse med mindre Gud i Hans barmhjertighet beslutter å tilgi vår arroganse og anvende oss til å bygge Hans rike.

Hvis vi bekjenner våre synder og vår stolthet innfor Herren, og vender oss til Ham i dyp ydmykhet, vil vi igjen kunne stå for Hans åsyn. Vi vil tilbede Ham og utføre Hans fullkomne vilje, og ignorere de forventninger fra dem som er blitt slaver i vår tids selvforherligelse. De som måler suksess ved størrelsen på bygninger og antall menighetsmedlemmer, og som har forvandlet kristendom til et kommersielt foretakende.

Vi må skille det edle fra det uedle. Det har vært liten bedømmelse blant oss. De troende er uvitende når det gjelder å skjelne mellom åndelig renhet og urenhet, og hvor de antar at fordi vi er ”under nåde” vil ikke våre synder hindre oss fra å komme inn i Guds rike. Vi er ikke oppøvd til å skjelne mellom godt og dårlig eller å velge det gode og avvise det onde.

Tiden er inne til at Gud døper oss med Sin guddommelige ild. Tiden er inne til at Gud viser oss hva Han aksepterer og hva Han ikke aksepterer. Mange kristne er svake og dør før tiden, fordi de vandrer i urettferdighet. Kristi legeme og blod bringer død, og ikke liv til dem.

De ny-testamentlige skrifter er helt klare når det gjelder hva Gud aksepterer og hva Han ikke aksepterer. Paulus, såvel som de andre forfattere, har gitt oss flere lister over kjødets gjerninger, med advdarsel om at de som praktiserer slike ting ikke vil arve Guds rike (Ef.5:5).

Men menighetene fortsetter i sitt spor, og ignorerer fullstendig de fleste av alle budene i NT. Fra plattformen og kirkebenkene hører vi den eldgamle løgn: ”Dere skal visselig ikke dø.”

Med mindre vi straks renser oss fra kjødets og åndens urenhet og vender oss som kristne fra synd og fra ”troende” som er fulle av lyst, begjær og drukkenskap, vil Gud sende ild for å dømme oss, slik at Hans menighet kan bli ren og hellig og være Ham til behag.

Det finnes en mengde religiøse røster som taler til oss i dag. Men den person som velger det edle fra det uedle, vil tale som Guds rene Ord.

Det øyeblikk vi beslutter å søke Herren for alvor, må vi aldri vende oss til dem som tar del i det religiøse underholdnings-scenario. De kan gjøre narr av oss og ellers prøve å øve press på oss for at vi skal ta del i deres synd og dumhet. Men vi må aldri under noen omstendigheter frykte for hva de mener om oss, eller vende oss til deres kjødelige atferdsmønster. Det kan være at de vil vende om og følge oss. Men vi må aldri vende om til det religiøse Babylons praksis (menneske-ledet kristendom).

Jeg vil gjøre deg til en fast koppermur mot dette folket. De skal stride mot deg, men ikke få overhånd over deg. For jeg er med deg og vil frelse deg og redde deg, sier Herren. Jeg vil redde deg av de ondes hånd, og Jeg vil løse deg ut av voldsmenns grep. (Jer.15:20,21)

Det er vanskelig å forstå hvordan Gud kan referere til Sin egen utvalgte nasjon som ”ond” og ”voldelig”. Men Satan slåss med særlig ildhu når han bruker religiøse mennesker til å forfølge de sanne hellige.

Når en troende holder opp med å synde, blir han et bytte for andre troende. Deres religiøse stolthet reiser seg, og står klar til å myrde. Det forklarer hvorfor noen kristne i dag reiser seg imot tungetale.

Alminnelige mennesker lyttet med glede til Jesus. Israels skriftlærde hylte etter Hans blod.

I dag finnes megen religiøs likegyldighet i de rike nasjoner. Mennesker er forholdsvis tolerante når det gjelder naboens tro.

Men tre ting lurer nå i horisonten: (1) den lille rest av sanne troende vil begynne å praktisere og undervise om Herrens rettferdige og hellige veier; (2) verdslige ”kristne” og mennesker i sin alminnelighet vil føle seg truet ved denne oppblomstring av rettferdighet; og (3) forskjellige katastrofer vil sette en stopper for det komfortable, velernærte liv hos dem som lever i de rike nasjoner.

Disse tre ting, som vil komme til å skje delvis på grunn av de helliges bønner (Åpb.8:5; 11:6; Jak.5:17), vil resultere i intens religiøs forfølgelse, slik vi forstår situasjonen. På det tidspunkt vil de sanne kristne bli skilt ut fra mengden av mennesker som bekjenner seg som troende, men hvis oppriktighet inntil da har vært uprøvet.

De falske troende, de som sier de er ”jøder”, men som i virkeligheten hører til Satans synagoge, vil kjempe mot den sanne lille rest. Men alle som er grunnfestet i Jesus Kristus vil være uovervinnelige. I virkeligheten vil den tid komme da de falske troende skal tilbe Gud ved føttene til Kristi sanne hellige. Disse kan ikke kastes omkull, fordi de er evig og uatskillelig delaktiggjort i Jesu Kristi oppstandelse.

Gud gjør den sanne hellige til en forsterket bronsemur. Bronse taler om det som kan overleve den guddommelige domsild. Hvis vi er villige til å gå ut fra dem som ikke har integritet, de som ikke er helt oppriktige i deres vandring med Kristus, da vil Herren gjøre oss til en forsterket bronsemur. Vi vil være et skille mellom det hellige og det som ikke er hellig, mellom det som er akseptabelt og det som ikke er akseptabelt for Herren.

Så snart denne bronsemur er etablert, vil enhver troende bli ført ned i avgjørelsens dal. Han må beslutte om han ønsker å vandre på Herrens rettferdige veier eller om han vil følge de komfortable, tilsynelatende trygge, lite krevende og populære veier i det religiøse Babylon.

Det er tid for dem som er ulykkelige over nåtidens elendige åndelige tilstand i de kristne menigheter, til å gjenoppbygge muren omkring Guds hellige by.

Vi må holde opp med å være avhengig av verden og av penger til hjelp for å bygge Guds rike.

Vi må bekjenne og vende om fra all vår synd og selvopptatthet.

Vi må aldri inngå i allianse med en vantro med mindre det er nødvendig av én eller annen grunn, og vi har Guds fred angående dette.

Vi må vende oss bort fra å stole på budskapet fra mediene, og i stedet meditere dag og natt i Guds Ord, og bli forvandlet til Jesu Kristi bilde.

Vi må skille oss ut fra troende som vandrer i synd og som ikke søker Herren med iver for å bli befridd fra deres synd.

Hvis vi ønsker å bygge en atskillelsesmur mellom menigheten og verden, vil Jesus Kristus komme til oss og velsigne oss. Vi vil stå framfor Ham. Vi vil bli Hans stemme i landet. Guds lys vil skinne med klarhet over verden, og vi vil bli den lovete velsignelse til jordens nasjoner (1. Mos.22:18; 28:14).

Nehemias’ bok inneholder noen prinsipper som hjelper oss i arbeidet med å gjenoppbygge muren av rettferdighet og hellighet—den mur som en dag skal stå mellom det nye Jerusalem og jordens frelste nasjoner.

Så jeg kom til Jerusalem og var der i tre dager (Neh.2:11)

Skriftens typologi gjør det klart at Gud vil bygge og fullkommengjøre Sitt rike på ”tre dager”.

Det Hellige i tabernaket var på to tusen kubikk, mens Det Aller Helligste var på ett tusen kubikk. Disse tall symboliserer menighetens tidsalder (Det Hellige) på to tusen år, og Guds rikes tidsalder på ett tusen år (Det Aller Helligste). 3000 år tilsvarer tre dager.

Jesus sa: ”Se, Jeg driver ut onde ånder og fullfører helbredelser i dag og imorgen, og på den tredje dag er Jeg ved enden” (Luk.13:32).

Den ”tredje dag” er milleniet, tusenårsriket, Guds rikes åndelige fullbyrdelse av Forsoningsdagen. I denne tidsepoke vil det nye Jerusalem bli fullkommengjort i himmelen, og jordens nasjoner slippe fri fra Satans lenker.

Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil Han oppreise oss, og vi skal leve for Hans åsyn. (Hos.6:2)

Vi er nå i overgangsfasen fra menighetens tidsalder til Guds rikes (milleniet) tidsalder. Dette er grunnen til at visjonen i Dan.12:9, som har vært forseglet til nå, blir fjernet og vi kan bedre begynne å forstå Guds plan og hensikt. Vi nærmer oss ”den tredje dag”—tiden da Guds verk i Kristus blir brakt til fullkommenhet.

Men så brøt jeg opp om natten… (Neh.2:12)

Nehemias hadde fått melding om at ”Jerusalems mur er nedrevet og portene oppbrent” (Neh.1:3).

Nehemia var munnskjenk hos perserkongen Artaxerxes, og levde et meget komfortabelt liv i Babylon, men ble bedrøvet over meldingen om hans nasjons elendige tilstand.

Noen av oss lever også komfortable liv i ”Babylon”, dvs. i verden og i en verdslig menighet. I dag er Jesu Kristi menighet sønderrevet i tusen deler. Synd og selviskhet har ødelagt dens vitnesbyrd. De såkalte ”kristne nasjoner” velter seg i lyst, begjær, drukkenskap og vold. Dette finnes også i menighetene. Muren er revet ned og portene er oppbrent.

Vi kan velge å tilbringe resten av våre liv med å leke kristendom. Eller vi kan vende oss til Herren i virkelig desperasjon og oppriktighet for å finne ut av om vi kan hjelpe til med å bygge muren mot urenhet og opprør.

Nehemia, som må ha vært en meget dyktig mann, fastslo, etter inntrengende bønn og faste, at Gud ønsket at han skulle gjøre noe vedrørende den forferdelige tilstand som levningen av hans egen rase, jødene, befant seg i i Jerusalem. Dette innebar en radikal forandring fra Nehemias’ komfort og luksuriøse tilværelse i Babylon til det harde og farlige arbeid som forsterkningen av Jerusalem mot dets fiender ville medføre.

Nehemia ”brøt opp om natten”. De nåværende aktiviteter i de kristne menigheter er meget ofte overfladiske og lite krevende. Det er for meget løst snakk og for stor selvtillit blant forkynnerne. Det er en avskyelighet å se forringelsen i Kristi legeme verden over. De av oss som tjener skulle uavlatelig rope ut til Gud.

Hvis vi beslutter oss for å gjenoppbygge atskillelsesmuren mellom det hellige og det vanhellige, da vil mørket bli åpenbart. Vi vil begynne å forstå hvor uhyggelig langt fra Gud menighetene har beveget seg.

Når vi går i gang med å restaurere det som er blitt revet ned av fienden, vil vi finne at leken er over. Vi vil få oppleve Kristi kors. Vi vil bli konfrontert med et meget krevende og risikabelt arbeid. Vi må ofre oss selv og våre liv i Guds rikes arbeid. Ordet som var søtt i åpenbaringsøyeblikket blir bittert i vår sjel når vi begynner å utfylle i vårt kjød det som fattes i Kristi trengsler (Kol.1:24).

Det er ingen annen måte å begynne restaureringen av Kristi legeme på enn ved å ”bryte opp om natten”.

… jeg og noen få menn;… (Neh.2:12)

I vår tid blir stor vekt (for meget) tillagt antall mennesker. Jo, fler mennesker, desto mer kan gjøres i Guds rikes arbeid. Eksemplene i Skriften understreker det motsatte. Vi kan nok prate om kvalitet i våre samlinger, mens vi tilber ved det alter som heter størrelse.

I det øyeblikk vi bestemmer oss for virkelig å søke Guds rike og Hans rettferdighet blir vi ofte en minoritet. I alle fall kan vi ikke regne med å bli populære. Virkelig disippelskap hvor rettferdighet, hellighet og lydighet mot Gud understrekes, må igjen inn i menighetene hvis vi ønsker å få oppleve Guds hellige nærvær i vår midte. Så snart vi begynner å insistere på slike ting kan det være at majoriteten av ”troende” forlater oss. Og vi må være forberedt på å la de forlate oss!

Mer kan utrettes med elleve sanne hellige enn med tolv tusen troende som ikke er villige til å ta opp deres kors og følge Jesus. De fleste av oss samtykker i dette, men når vi begynner arbeidet med å gjenoppreise forsvarsmuren mot fienden, vil det kanskje bli krevet av oss å skulle demonstrere vår overbevisning.

… men jeg hadde ikke nevnt for noe menneske hva min Gud hadde gitt meg i sinne å gjøre for Jerusalem… (Neh.2:12)

Guds folk er barnaktige når det dreier seg om åndelig krigføring. Altfor meget prat foregår i menighetene. Den som vil reise seg og bygge Jerusalems mur og porter lærer seg hurtig å si mindre. Etter en del erfaring når det gjelder åndelig krigføring finner vi at megen smerte, forvirring og nederlag kan unngås hvis vi lærer å holde munn. Det er klokt ikke å tale før det er nødvendig, og før vi har noe å si som vil bygge opp tilhørernes tro og visdom. Å bable hører til barnestadiet og er for de svake. Det sømmer seg ikke i en krigers munn.

Nehemia var klok og besluttet seg til å foreta undersøkelser uten å la noen få vite om det. Han visste at å framlegge sine intensjoner for tidlig bare ville forårsake unødvendig motstand.

… og jeg hadde ikke andre dyr med meg enn det jeg red på (Neh.2:12)

Arbeidet med å gjenoppreise menighetens forsvarsmurer blir ofte gjort lettere hvis vi begrenser oss til det som er nødvendig. Vi trenger ikke store summer med penger eller mange mennesker eller annen kjødelig assistanse for å utføre arbeidet i Guds rike. Alt som trenges er Herren og noen mennesker som vil gjøre alt som Herren sier.

Skriften viser oss helt klart at Guds arbeid bør utføres av én eller noen få lydige personer. Penger og mengder av mennesker blir aldri understreket i Skriften. Når vi ser menighetene understreke penger og mengder av mennesker (kjødelige anstrengelser) vet vi at ledernes hjerter har vendt seg bort fra Gud.

Jeg dro om natten ut gjennom dalporten… (Neh.2:13)

Uttrykket ”dal” er ett av de viktigste uttrykk i Skriften. Dalen er ”avgjørelsens dal” (Joel 3:19). Uttrykket betyr å velge, å beslutte seg for noe. Den kristne krigføring er meget vanskelig, for å si det mildt. Det er umulig for en person som ikke beslutter seg for å dø fra verden og å ta sitt kors opp og å følge Mesteren.

Da trådte Elias fram for alt folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg Ham, og dersom Ba’al er det, så følg ham! Men folket svarte ham ikke et ord. (1. Kong.18:21)

Folket svarte ikke fordi de ikke kunne bestemme seg.

For å bli en seirende hellig må den troende kaste fra seg verden som en uren ting. Han må forakte alt som har med den å gjøre og trampe under fot alt som virker tillokkende. Han må gjøre det samme når det gjelder fristelser som kommer fra onde ånder. Han må stå dem imot, avvise dem og kaste dem vekk slik Helligånden vil istandsette ham.

Inntil vi innser og beslutter oss for at det ikke er noe godt å hente fra verden og tidsånden, og at Satan og hans demoner er ondskapsfulle, perverse skapninger som søker å rive ned alt som Kristus skaper i oss, så er det ikke mulig å seire eller hjelpe til med å gjenoppbygge muren og portene i Jerusalem.

Skare på skare samler seg i avgjørelsens dal. For nær er Herrens dag i avgjørelsens dal. (Joel 3:19)

Menighetene i dag er fyllt med mennesker som søker Kristi velsignelse over deres liv. Denne holdning er anbefalelsesverdig. Men den er ikke på langt nær sterk nok for å kunne klare prøvelsene som nå står for døren. Vi nærmer oss klimaks for tidsaldrenes konflikt. Hver person vil bli tvunget ned i avgjørelsens dal før Jesus kommer tilbake.

Det er to steder hvor man kan velge å oppholde seg-nemlig på hver side av avgjørelsens dal. På den ene side av dalen er stolthetens og selvviskhetens område. På den andre siden er det område hvor vi nedlegger våre liv og tjener Gud.

Nettopp nå er det mye forvirring. Det er ingen mur mellom de to områder. De er sammenblandet. Lyset er ikke blitt atskilt fra mørket.

Denne blanding vil ikke kunne bestå på Kristi dag. Lyset må bli skilt fra mørket. Hvert individ må velge den ene eller den annen side.

Etterhvert som den gudfryktige lille rest i dag begynner å gjenoppbygge muren mellom det hellige og det vanhellige, og etterhvert som hveten og ugresset modnes, vil hver person måtte ta en beslutning. Han må velge å ta side-enten med dem som blander kristendom og verden, eller med dem som forstår at de ikke er av verden, og gjennom store personlige ofre atskiller seg fra verden.

Men Gud krever denne grad av selvoppofrelse, smerte og villighet for å få sine ønsker gjennomført. Dette er ikke lett. Det er mulig, men ikke lett. Den person som ikke er villig til å legge ned sitt liv for Kristus, er Ham ikke verdig. Kristus la ned Sitt liv, slik at vi kunne leve. Nå må vi legge ned våre liv slik at Han kan leve i oss, og slik at andre mennesker kan leve.

Guds hammer knuser inntil den rammer vår sjels ambolt. Det er når vi er i ildovnen med prøvelser, frustrasjoner og tørste at vi begynner å kjenne Gud. Det er ingen annen måte! Det er ingen annen måte!! Adam-naturen i oss hviner som en gris som slaktes! Men det er ingen annen vei.

Så snart vi beslutter oss for å tjene Jesus Kristus og Ham alene, blir hele vårt vesen fyllt med lys. Da er livet i seier en mulighet.

Intet av verdi som vi overgir til Kristus vil ikke bli gitt tilbake i denne verden. Og vi vil motta evig liv i den verden som kommer. Tro og tillit til Gud er selvsagt nødvendig hvis vi skal bli i stand til å overgi til Kristus alt hva vi har kjært.

Enhver person som sier ja til å begynne gjenoppbyggingen av muren og portene i Jerusalem, vil snart bli avkrevet om de er villige til å være tro like til døden. Å seire over våre brødres anklager er bare mulig for dem som er villige til dette (Åpb.12:11).

Nehemia overga sitt liv da han forlot Artaxerxes’ palass for å begynne å gjenoppbygge muren og portene i Jerusalem.

… og bortimot dragekilden… (Neh.2:13)

Så snart vi er blitt tvunget ned i avgjørelsens dal blir vi konfrontert med den gamle drage Satan. Til nå har vårt kristne liv vært fyllt med moro og latter, med deilige kor og mange interessante menighetsaktiviteter. Nå vil vi oppdage at Satan er likeså virkelig som Jesus Kristus. Satan er besluttet på at vi som person ikke skal lykkes i å reise opp en mur mellom det som er hellig og det som ikke er hellig. Satan stortrives i blandingen av mørke og lys. Han vil motstå med all sin sluhet ethvert forsøk på å definere godt og ondt.

Satan angriper hver enkelt av oss i overensstemmelse med våre spesielle svakheter. Vær helt sikker på at ethvert svakt område i din personlighet vil bli nøye undersøkt for sårbarhet. Disse sonderinger vil variere fra søte forførelser av romantiske ånder til angrep på sinnet av onde ånder. Du vil bli angrepet på alle tenkelige måter.

Alt som du setter pris på vil vakle. Du vil bli siftet som hvete. Kristus vil be for deg at din tro ikke vil svikte. På dette område er det at du vil begynne å kjenne Gud. Slik du er nå har du kjennskap til Gud, men da vil du kjenne Gud. Her er det en veldig stor forskjell.

Regn ikke med at noen andre vil hjelpe deg eller vil forstå dine lidelser! Kanskje du blir vist døren. Men Jesus Kristus vil aldri forlate deg, og Han er klokere og sterkere enn Satan. Fienden kan overhodet ikke skade deg forutsatt at du stoler på Kristus. Han vil føre deg igjennom på samme måte som Han gjorde det med Sadrak, Mesak og Abed-Nego.

Du vil kjempe for ditt liv, og når du vinner, vil Gud forandre ditt navn. Du vil bli forvandlet for evigheten. Du vil ikke feile i din kamp med mindre det finnes en person, ting eller omstendighet som du verdsetter høyere enn å ha Kristi gunst. Valget er ditt.

Satan ble helt og holdent beseiret på Golgata kors. Han kan overhodet ikke skade en kristen med mindre han kan lokke den kristne til å vende seg bort fra Kristus. Kristus er uendelig større enn Satan. Kampen er ikke en kamp mellom to makter. Kristus innehar all makt. Kampen har å gjøre med vår tro på Gud. Det er troen som overvinner verden.

Gud er på utkikk etter mennesker som tror på, og stoler på, Hans karakter. Ingen makt kan skade den troende som bevarer sin tillit til Guds trofasthet.

Dragen, Satan, føler seg ikke truet av de troendes ønske om å komme i himmelen, til det åndelige område. Satan ønsker tilbedelse av jordens nasjoner, som er Jesu Kristi arv. Så lenge som de kristne snakker om å komme i paradis og være der bestandig, bekymrer ikke dette Satan.

Men Satan har stor frykt for Faderen, Sønnen og Helligånden. Han forstår at Gud mener å ville etablere Sitt rike på jorden. Han forstår også at det å opprette Guds rike på jorden innebærer å reise opp en mur mellom en hellig menighet og nasjonene.

Satan vet at en slik konstruksjon betyr slutten på hans frihet til å slavebinde jordens nasjoner, fordi det betyr at Jerusalem nå er sterk nok åndelig og moralsk til å bringe nasjonene inn under Guds vilje. Derfor vil også Satan gjøre voldsom motstand mot dem som forsøker å bygge muren—atskillelsen mellom det gode og det onde.

… og kom til møkkporten (Neh.2:13)

Ett av de viktigste systemer i det menneskelige legeme har å gjøre med utskillelse av avfallstoffer. Når dette ikke fungerer som det skal, vil det resultere i sykdom, ja enda død.

Dette gjelder også for den kristne menighet og for den individuelle troende. Vi må passe på å vandre i kontinuerlig bekjennelse av, og omvendelse fra, våre synder. Vi må ”vaske våre føtter” daglig. Vi må hele tiden vaske våre klær i Lammets dyrebare blod.

Hvor hurtig syndene tårner seg opp! Det tar ikke lang tid før vi blir likeglade når det gjelder andre, før vi begynner å se skjevt til en annen troende, før vi blir fanget inn av en uren fantasi og før vi blir ledet inn i aktiviteter (f.eks. pengetransaksjoner) som fører oss bort fra å tjene Herren med nidkjærhet.

Den kristne kriger som vil være med på å hjelpe til med gjenoppbyggingen av Jerusalems mur og porter, vil hurtig lære seg alltid å forbli i lyset og i omvendelse innfor Herren. Han bekjenner sine synder etterhvert som Helligånden åpenbarer dem for ham.

Når vi bekjenner våre synder, er Gud trofast og rettferdig til å tilgi oss våre synder og å rense oss fra all urettferdighet. Det dreier seg ikke om å gjenta de samme synder igjen og igjen. Gud ikke bare tilgir oss våre synder. Han renser oss også. Det er makt i Lammets blod. Det er makt i Guds Hellige Ånd. Vi må ved Helligånden tilintetgjøre legemets gjerninger (Rom.8:13).

Det finnes ingen synd som ikke Jesu blod, Guds Ånd og Guds Ord tilsammen kan bringe fram i lyset og kaste ut. Kunnskapen om godt og ondt er i Ordet. Autoriteten er i blodet. Kraften er i Helligånden.

Den hellige i den nye pakt er ikke underlagt å måtte synde. Kristus ble åpenbart for å tilintetgjøre alle djevelens gjerninger. Hvis vi ønsker å bli fri fra synd, kan vi bli fri fra synd. Nåden under den nye pakt inneholder sannhet, autoritet og kraft til å sette oss fri fra syndens lenker.

I dag er de kristne menigheter fyllt med troende som synder. Dette er fordi Kristi sannhet ikke er blitt forkynt. Hengivne, oppriktige kristne fortsetter med å synde, fordi de ikke kjenner til hva den nye pakt innebærer. Det er også et faktum at mange oppriktige troende er fysisk syke, fordi de ikke forstår at helbredelse er tilgjengelig under den nye pakt. Jesu Kristi sannhet og nåde istandsetter oss til å seire over kjødets synder, og i mange tilfelle bli helbredet i våre legemer.

Ett av vår tids største behov er at kristne troende ydmyker seg, ber, søker Herrens åsyn og vender om fra sine onde veier. Jesus vil velsigne hver og én av oss når vi gjør dette.

Jeg så på Jerusalems murer som var nedrevet… (Neh.2:13)

Vår tids menighet er sammenblandet med verden. Den er ikke atskilt fra forretningsverdenen, undervisning og politikk. Verdens måte florerer i menighetene, og i mange tilfelle er de kristne ikke noe særlig annerledes enn de ikke-kristne.

Én av grunnene for denne sammenblanding er læren om at frelsens mål er å skaffe oss en billett til himmelen. Fordi vi er frelst av nåde, og nåde blir definert (ikke ifølge Skriften) som en betingelsesløs og kontinuerlig tilgivelse av våre synder, så er vårt hovedanliggende ikke å miste ”billetten” slik at vi kommer i paradis når vi dør. Vår atferd her på jorden er ikke spesielt avgjørende.

En annen grunn for sammenblandingen av verden med menigheten er oppfattelsen av den lokale menighet som en sosial organisasjon, som en del av det lokale samfunn. Dette er nikolaittenes lære. Den lokale menighet er ikke en del av det lokale samfunn. Den er Guds profet, lampen, i det lokale samfunn. Uttrykket menighet betyr kalt ut fra samfunnet. Vi, de hellige, er ikke av denne verden.

En tredje grunn for sammenblandingen er den idé at så lenge vi er i denne verden må vi synde. Dette gjaldt den gammel-testamentlige tid, og de stadige ofre var Guds måte å hjelpe dem som led under Moselovens maktesløshet til å sette dem fri fra synden.

Men det faktum at Kristus ble ofret én gang innebærer at vi under den nye pakt skulle settes fri fra syndens makt. Den gamle pakt tilveiebrakte tilgivelse for syndene. Den nye pakt er først og fremst ment å forme en ny skapning som ikke synder.

Jesu blod fortsetter å tilgi oss såfremt vi fortsetter i forvandlingsprosessen. Ellers faller Guds dom over oss. Vi forblir ”i Kristus”, og er derfor fri fra anklage, forutsatt at vi bærer frukt etter Kristi bilde (Joh.15:6).

En fjerde grunn for denne sammenblanding av verden med menigheten er den humanitære oppfattelse at vi kan frelse mennesker ved å være som dem, ved å ”elske” dem. Det er imidlertid ikke bibelsk at vi kan frelse mennesker ved hjelp av vår naturlige, velmenende kjærlighet.

Vi skal vise venlighet overfor alle fordi vi er kristne. Men det er bare Guds Ånd som kan bringe et menneske til Kristus. Hvis vi forsøker å bringe mennesker til Kristus ved å ”elske” dem, ved å være som dem, for å gjøre dem mer komfortable, for å vinne deres bifall og godvilje, så vil vi ikke være et sant vitnesbyrd, men gå på kompromiss når det gjelder disippelskap, hellighet og rettferdighet.

En femte grunn for sammenblandingen er å overdimensjonere evangelisering på bekostning av å bygge opp de troende til ”aldersmålet for Kristi fylde” (Ef.4:13).

Ingen av Guds formål kan fullbyrdes før vi er helt og holdent forenet med, og modnet i Kristus. Gud er i ferd med å forme en brud for Lammet (en ny Eva for den nye Adam), en evig bolig for Seg Selv. Han reiser opp dommere som skal dømme mennesker og engler, prester og regenter som skal regjere over nasjonene i tidsaldrene framover. Ingen av disses funksjoner er mulig for en person som ikke er blitt brakt til fullkommen forening med, og modning i Kristus.

Når evangelisering (arbeidet med å føre nye sjeler inn i Guds rike) blir overbetonet på bekostning av å bygge opp de troende til likhet med Hodet, får dette siste minimal oppmerksomhet. De helliges forsamlinger holdes med vilje på et lavt åndelig stade for ikke å ”fornærme” dem som ikke er kjent med Guds rikes mysterier.

Hva har denne overdimensjonering av evangelisering innebåret? Det har frembrakt millioner av kristne ”troende” som fremdeles har del i tidsånden og dens system. Tjenesten har ikke vært sterk eller dyp nok til å skape en virkelig forvandling—dannelsen av Kristus—i denne ”blandede mengde”.

Muren av jaspis står ikke fast, og er ikke krystallklar. Sammenblandingen av verden og menighetene er av liten innvirkning overfor Satans rike. Derfor må vi forvente et ramaskrik både i den religiøse som i den sekulære verden når Guds menn og kvinner reiser seg for å bygge Jerusalems mur og porter.

Det er et behov i dag for å evangelisere slike som aldri har hørt Jesu navn nevnt. Det er også et behov (kanskje større!) for å bringe fram de hellige til enhet og modning i Kristi fylde.

… og på portene som var fortært av ild (Neh.2:13)

Det er interessant å legge merke til at det er tolv porter i muren i det nye Jerusalem. Det er en engel forankret ved hver port. Israels tolv stammers navn er skrevet på portene. Det er tre porter for hver retning på kompasset. Hver port er en stor perle. Portene vil aldri være lukket (for dem som holder Guds bud).

Etter at muren som atskiller verden fra Guds nærvær er blitt bygget, trenges det inngangsporter hvor de rettferdige i verden kan komme inn og nyte godt av Guds nærvær.

Én av de største misforståelser angående den kristne frelse er oppfattelsen av at bare menighetens medlemmer er de som vil bli frelst fra ødeleggelse. Dette gjelder muligvis for menighetens tidsalder (f.eks. Ap.gj.2:47; Rom.9:27). Men ut fra profetene synes det helt klart at Israel er den ætt gjennom hvilken jordens nasjoner vil bli velsignet.

Fremmede skal bygge dine murer, og deres konger skal tjene deg. I Min harme har Jeg slått deg, men i Min nåde har Jeg igjen forbarmet Meg over deg. (Jes.60:10)

Dette skriftsted beskriver hvordan jordens frelste nasjoner vil komme til menigheten, det nye Jerusalem, Lammets brud. Det er helt tydelig at vi her har å gjøre med to grupper av frelste mennesker: de frelste nasjoner og menigheten, Guds utvalgte. Disse to grupper nevnes atskillige ganger i profeten Jesaias bok.

Uttrykket ”Israel” betyr ikke at Israels innbyggere skal bli frelst og alle andre tilintetgjort. Uttrykket ”Israel” betyr en utvalgt nasjon gjennom hvilken de andre nasjoner vil bli velsignet.

Det er sant at Kristi legeme, som er det sanne og evige Israel (selv om Gud husker på Israel i kjødet og vil igjen vende Seg til jødene før denne tidsalders slutt), er en utvalgt nasjon av konger og prester som vil tjene som adgang til Gud for jordens frelste nasjoner (1. Pet.2:9).

Denne oppfattelse av menigheten (Israel) og av de frelste nasjoner, som er forskjellig fra menigheten, og regjert over og velsignet av menigheten, kommer tydelig til uttrykk i profeten Jesaja, kapitlene 60 og 61.

Derfor er årsaken til gjenoppbyggingen av denne ugjennomtrengelige mur mellom menigheten og verden, ikke for at menigheten skal bli frelst og verden kastet i ildsjøen. Nei, det er for å tilveiebringe kontrollert adgang for jordens befolkning, slik at de kan nærme seg Gud (som bor i Hans utvalgte hellige) og ikke bli tilintetgjort.

Legg merke til denne oppfattelse i profeten Jesaia:

Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det.
Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss Sine veier, og vi ferdes på Hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Og Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lære å føre krig. (Jes.2:2-4)

Dette er ikke et bilde på mennesker som ved Helligånden blir døpt inn i Kristi legeme. Istedet er det et bilde på fullbyrdelsen av Guds løfte til Abraham om at i hans ætt skal alle jordens nasjoner bli velsignet.

Disse versene i det annet kapitel i profeten Jesaia taler om virkningen på nasjonene når Guds rike kommer til jorden. Guds rike er menigheten, det nye Jerusalem, Kristi legeme, Lammets hustru.

Når de, hvis liv er Kristus, blir åpenbart med Ham fra himmelen, vil jordens fanger bli befridd. Da vil skapningen bli befridd fra ødeleggelsens og forråtnelsens fengsel og komme inn i Guds barns herlige frihet. Da vil jordens nasjoner virkelig tro at menigheten er elsket av Gud, slik Han elsker Kristus (Joh.17:23).

Men intet av denne herlighet er mulig inntil muren mellom menigheten og verden er blitt bygget. Uten mur, ingen porter, dvs. ingen adgang til Guds herlighet. Gud vil ikke etablere Sin trone på jorden før det finnes en mur som skjermer Hans nærvær fra jordens nasjoner.

Og folkeslagene skal vandre i dens lys, og kongene på jorden bære sin herlighet inn i den. (Åpb.21:24)

De tolv porter illustrerer størrelsen på Guds familie. Alle av Guds sanne Israel vil bli brakt til ”enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til Ham” (Ef.4:13). Alle skal kjenne Herren, ”fra den minste til den største” (Hebr.8:11).

Det faktum at de tolv stammers navn ble skrevet på de tolv porter-én stamme for hver port-antyder at Gud fullkommengjør mennesker med forskjellig personlighet, for å tjene som adgang til Ham Selv. Hver av Jakobs sønner var forskjellig fra de andre sønner, og hver mottok en særskilt profeti. Guds sønner er forskjellige. Gud likedanner oss ikke med andre hellige. Han bevarer vår særskilte personlighet mens Han fullkommengjør oss.

Det finnes bare én port til Gud, og det er Jesus Kristus. Men etterhvert som Kristus modnes i hver enkelt av Hans legeme, blir mange porter til Guds herlighet dannet på grunn av de nye skapninger som dannes ved at Kristus forenes med unike individer.

”Salige er de som bor i Ditt hus, de skal stadig love Deg. Sela.” (Salme 84:5).

Slike hellige fører oss med glede på de stier som fører fram til Sion, til fylden av Guds herlighet og velsignelse.

Tidsaldrene framover vil fylles av forskjellige typer av personligheter. Gud forbereder med omhu forskjellige innganger til Ham Selv, slik at alle typer mennesker vil bli i stand til å finne en inngang til Gud.

La oss aldri forsøke å likedanne andre til vårt bilde. Vi kan tjene som et eksempel og en inspirasjon for andre, men vi må tillate hver person å modnes åndelig og å tjene, nøyaktig som Gud leder han eller henne.

Det er en engel ved hver port for å hindre de ugudelige i å komme inn. Den hellige bys innbyggere er blitt fullkomne, men det er jordens nasjoner ikke.

Når det gjelder de frelste nasjoner så har Gud tørket bort alle tårer fra deres øyne. Det finnes ikke lenger noen død. Heller ikke sorg, gråt eller smerte. Gud har fjernet forbannelsen fra menneskene og fra jorden.

Men menneskene fortsetter å være mennesker og ikke roboter. Engelen ved hver av de tolv porter vil passe på at ingen går inn gjennom portene til Guds paradis som ikke overholder Guds bud. Én gang er nok!

Menneskene må fortsatt bli styrt og undervist, også under Jesu Kristi herredømme over den nye himmel og den nye jord. De hellige skal regjere over verdens nasjoner og vil påse at Kristi vilje alltid skjer.

Natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem. Og de skal være konger i all evighet. (Åpb.22:5)

Overtredernes legemer, som nå er i den evige ild, vil tjene som en evig advarsel til de frelste nasjoner og til englene, om hva konsekvensen medfører ved å gjøre opprør mot Gud (Jes.66:24).

De tre porter i hver av murens fire sider sier oss at Gud elsker verden og vil frelse verden fra ødeleggelse. Gud elsker ikke det nåværende verdenssystems sataniske ånd. Men Gud elsker jordens nasjoner og ga Sin enbårne Sønn slik at verden kan bli frelst gjennom Ham.

Vi kristne har en tendens til å tro at Gud bare elsker Sin menighet. Det er sant at Gud vil elske den fullkommengjorte menighet som Han elsker Jesus Kristus. Men det er også sant at Gud elsker alle de mennesker som Han har skapt. Han fullkommengjør de hellige for at jordens nasjoner må ha et lys hvorved de kan vandre, og gjennom hvilke de kan ha adgang inn i Guds nærvær.

Portene skal aldri være stengt. Vi må alltid være parate til å tjene menneskers behov—i tide og utide. Gud knuser våre hjerter, slik at det må være rom for andre i oss.

Den virkelig hellige gir ikke del av sin tid til Gud. Han gir all sin tid. Han blir formet som en port i det nye Jerusalem også mens han er opptatt med verdslig arbeid. Han må alltid være beredt til å tjene som adgang til Gud slik Ånden leder ham. Vi må overgi hele vår personlighet til Herren for at Han kan bruke den slik Han vil, ellers vil vi miste en stor og uerstattelig del av den arv vi var tiltenkt.

Muren er av jaspis, mens portene er perler. Jaspis dannes ved varme og press, mens perlen formes gjennom årelange frustrasjoner og irritasjoner.

Så lenge vi lever i kjødet og i vår selviskhet kan vi ikke tjene som adgang til Guds nærvær. Når mennesker kommer til oss for å finne Herren blir de møtt av vår selviskhet og selvopptatthet, ikke av Guds herlighet. Derfor må Herren bruke mye tid på å ødelegge våre lyster og egenvilje. Dette er en smertefull prosess, men resultatet er en port inn til Guds nærvær.

Prosessen innebærer en nedrivning og utvidelse av oss. Den resulterer i en ”perle” av uendelig verdi. Mengder av mennesker mottar Guds nåde på grunn av vår tålmodige aksept av Kristi lidelser.

Kristus, Hode og legeme, er Guds evige hus. Guds hus er ”porten” til himmelen, ”stigen” som er stilt opp på jorden og som rekker inn i himmelen (Guds alternativ til menneskets tårn i Babylon).

Da hadde han en drøm. Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og steg ned på den. (1. Mos.28:12)
Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port. (1. Mos.28:17)

Dette at Nehemia så at portene var ”fortært av ild” viser at Guds dom hadde falt over inngangsportene til Guds nærvær og at de ikke lenger kunne tjene med den funksjon de var ment å skulle tjene.

Jesus advarte menigheten i Efesus om at hvis den ikke omvendte seg og gjorde de første gjerninger, ville Han komme og fjerne lampen fra dets sted. Dette betød at menigheten i Efesus ikke lenger ville være i stand til å tjene som verdens lys, og kunne føre mennesker til Guds vilje og nærvær.

Det er interessant å legge merke til at den evige bys porter vil bære Jakobs tolv sønners navn. Dette er bemerkelsesverdig, fordi ingen av dem levde eksemplariske liv. Men deres navn skal vare ved i evigheten. Dette faktum understreker sterkt den funksjon som utvelgelse og nåde spiller i Guds rike. Gud utvalgte Abraham, Isak, Jakob og Jakobs sønner. Gud velger hvem Han vil. Pottemakeren gjør som Han vil med leret.

Så tok jeg over til kildeporten og til kongedammen… (Neh.2:14)

Det evige livs vann som Kristus gir oss begynner som en liten kilde dypt inne i oss. ”Vannene” fra vårt kjød og vår sjel flyter i motsatt retning enn Helligåndens evige vann. Disse to slags liv streber etter herredømme i vår personlighet i mange år.

Hvis vi forblir trofaste overfor Kristus så vil dødens vann gradvis ebbe ut og til sist forsvinne. Men det vann som Kristus gir oss utvider seg inntil det er blitt en stor innsjø, ”kongedammen”. Når det skjer vil vi aldri tørste igjen.

I dag flyter mange typer vann i verden. Menneskene er forvirret. Hva er av Gud—det verdifulle og evigvarende—og hva er ikke av Gud—det verdiløse og kortvarige? Det er spørsmålet.

Det guddommelige vitnesbyrd (”de to vitner”) i de siste dager har autoritet til å ”lukke himmelen, så det ikke faller regn i de dager de er profeter. Og de har makt over vannene, til å gjøre dem til blod, …” (Åpb.11:6).

Vi forstår dette som å være en symbolsk framstilling av en gud-given autoritet til å kontrollere livet. De ”to vitner”, som vi mener representerer de hellige som beveger seg i sildigregnets vekkelses fylde, vil være i stand til å tilbakeholde Helligåndens bevegelse, slik at Guds liv bare åpenbares der hvor Guds vilje skjer. Kjødets gjerninger vil vise seg å være korrupsjon og død (blodet).

Troende, såvel som verdens mennesker, er forvirret. Med hundrevis av forskjellige kristne menigheter, og utdannede menn og kvinner som kommer med mengder av forskjellige teorier, hvordan kan man avgjøre hva som er evig og av verdi og hva som er korrupt—det som kommer fra selv-promoverende mennesker? Ofte er det vanskelig å skjelne mellom det sanne og det falske, det verdifulle og det verdiløse, det guddommelige og det menneskelige eller demoniske.

Men slik vil det ikke være i perioden like før Jesu Kristi komme fra himmelen. Det guddommelige vitnesbyrd vil skjelne mellom Guds sanne liv fra alle imitasjonene. Muren som atskiller sannhet fra villfarelse og liv fra død, vil bygges av Jesus Kristus som arbeider gjennom og med lemmene på Hans legeme.

På den dag vil Ånden og bruden si: ”Kom, alle som tørster, og drikk av livets vann”. Livets vann kan bare finnes i Lammets brud, for Guds Ånd er i henne.

Men de som elsker mørket vil velge løgnen, og vil bli åpenbart for hva de er.

… Men der var det ikke rum for dyret som jeg red på, til å komme fram. (Neh.2:14)

Etterhvert som vi presser på i livet med Kristus blir veien smalere og smalere.

Nehemia begynte sitt arbeid ved å ri på et dyr, et esel eller kanskje en hest. Til sist ble han tvunget til å bevege seg fram i en annen retning.

Slik er det med oss i dag. Dess dypere vi trenger inn i virvaret som kjennetegner Jesu Kristi menighet i dag, dess mer anstrengende blir arbeidet. Vi trodde kanskje da vi startet, at dette ville kreve en rimelig stor anstrengelse fra vår side. Men nå oppdager vi at meget av kristetndommens byggverk (grunnmuren ble lagt meget nøye av Lammets apostler) må bli restaurert. Ikke noen overfladiske og raske rideturer er tilstrekkelig. Fra nå av kreves ett steg av gangen under megen bønn.

Det er intet av evig verdi som vi kan utføre i vår egen styrke og visdom. Det er Kristus alene som kan utføre dette arbeidet, som kan bygge Sin menighet. Vår oppgave er å vandre med Kristus og å gjøre nøyaktig hva Han ber oss om å gjøre, i fullkommen trofasthet og besluttsomhet. Hans oppgave er å utføre alle de gjerninger som Han får beskjed om av Sin Far.

Nehemia fullførte sin inspeksjon,og vendte deretter tilbake til jødenes ledere. Han informerte dem om de ting som Gud hadde lagt ned i hans hjerte og om støtten som kong Artaxerxes hadde gitt ham. Prestene og lederne blant folket og andre han snakket med, ble oppmuntret til å fortsette med gjenoppbyggingsarbeidet.

Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjener Tobias og araberen Gesem hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hva er det dere gjør der? Vil dere sette dere opp imot kongen? (Neh.2:19)

Vår tids lærde mener at Sanballat, Tobias og Gesem var innflytelsesrike menn. I Neh.2:10 ser vi at Sanballat og Tobias var meget bekymret over at Nehemia hadde kommet for å ”ville arbeide for Israels barns vel”.

Disse tre menn var bekymret over at Nehemia hadde kommet, fordi de ønsket politisk kontroll over området. De utnyttet tingenes tilstand, og tanken på et sterkt Israel virket truende på dem.

I mange tilfelle i dag er de lokale menigheter i hendene på folk som har gått der i årevis og som er velstående, men som ikke er hengivne disipler av Jesus Kristus. Det er ikke mulig å utføre Kristi verk mens slike ”sanballater” har innflytelse i menigheten. Én ut av følgende tre ting må antakelig gjøres, slik Herren leder: disse syndere må angre og omvende seg, de må forlate forsamlingen eller så må Herrens sanne disipler forlate forsamlingen.

Det er tid for Kristi menigheter å bli reformert.

Det er på tide at Guds forstandere og evangelister holder opp med å være ansatt av mennesker og i stedet begynner å forkynne Kristi sanne Ord. Hvis vi tror at vi må behage mennesker for at Gud skal kunne sørge finansielt for oss, da trenger vi å vende tilbake til sekulært arbeid og vente på Gud inntil vi hører fra Ham.

Det er på tide for de rike og innflytelsesrike syndere i Jesu Kristi menigheter å vende om.

Vi tror kanskje at vi vil kunne reformere menigheten på en spektakulær måte. Sannheten er at vi fra starten av vil bli møtt med hånlig latter. Men etterhvert som forsvarsmuren begynner å formes, så vil den hånlige latter bli etterfulgt av voldsom forfølgelse. Vi må heller forberede oss på dette.

Nehemias’ svar til Sanballat, Tobias og Gesem var av Gud:

Da svarte jeg dem så: Himmelens Gud, Han vil la det lykkes for oss, og vi Hans tjenere vil gjøre oss rede og bygge; men dere har hverken del eller rett eller ettermæle i Jerusalem. (Neh.2:20)

Nehemia pekte først på hans fullstendige avhengighet av Gud.

Deretter erklærte han jødenes beslutning om å gå i gang med restaureringsarbeidet.

Til sist ga han de verdslige beskjed om at de slett ingen plass hadde i Guds arbeid.

Følgende tre punkter må bli dypt forankret i våre hjerter og sinn hvis vi skal ha suksess i arbeidet med å bringe alle sanne hellige til ”enhet i troen og i kunnskapen om Guds Sønn” og med å bringe Rikets evangelium til alle nasjoner:

Vi må være avhengige av Gud og alltid se hen til Ham i de minste detaljer i hver situasjon;
Vi må satse alt når Herren viser oss hva vi skal gjøre;
Vi må ikke se til verden eller til verdslige troende for hjelp når vi bygger atskillelsesmuren mellom menigheten og verden, og inngangsportene til Guds nærvær.

(“Gjenoppbygging Av Muren”, 4225-1)