SÅ NÆRT OG DOG SÅ FJERNT
Det finnes mennesker som er nevnt i Bibelen, som vandret så nær Gud og den guddommelige herlighet, og dog var uendelig langt borte fra Hans rike. På samme måte er det også i dag mennesker som vandrer så nær Kristus, og dog er uendelig langt borte fra Hans rike. Det maner til ettertanke!
SÅ NÆRTOG DOG SÅ FJERNT
Men en mann ved navn Ananias og hans hustru Saffira solgte en eiendom. Han stakk til side noe av pengene, og hans hustru visste det. Han kom så med en del av summen og la det for apostlenes føtter. (Ap.gj.5:1,2)
Den følgende essay skulle være nok til å forurolige alle. Jeg selv er foruroliget!
For noen dager siden begynte jeg av én eller annen grunn å tenke på Ananias og Saffira. Jeg hadde aldri tenkt særlig meget over disse to personer. Men det er vel verdt å gå litt dypere når det gjelder disse to, på grunn av den usedvanlige harde dom som Helligånden administrerte i deres tilfelle.
Alle kristne kjenner fortellingen. Hvordan disse to tidlige kristne solgte et stykke jordeiendom, brakte noe av pengene til apostlene, og beholdt resten av pengene for seg selv. Det var Ananias som holdt noe tilbake av pengene, men han gjorde det med sin kones fulle medvitende.
Peter kunne ha reagert på deres løgnaktige atferd på forskjellige måter. Han kunne ha utelukket dem fra fellesskapet. Han kunne ha bedt om resten av pengene. Han kunne ha tuktet dem og bedt dem om aldri å gjenta noe lignende. Han kunne ha gitt tilbake det de hadde gitt, og sagt at Gud ikke var interessert i noe mindre enn fullkommen overgivelse til Hans vilje.
Hvorfor denne voldsomme dom?
Var ikke åkeren din så lenge du hadde den? Og når du så hadde solgt den, bestemte du da ikke selv over pengene? Hvorfor har du satt deg denne gjerning fore i ditt hjerte? Det er ikke for mennesker du har løyet, men for Gud! Men da Ananias hørte disse ord, falt han om og utåndet. Og det kom stor frykt over alle som hørte det. (Ap.gj.5:4,5)
Kanskje skjedde denne voldsomme dom på grunn av Helligåndens ekstraordinære tilstedeværelse. Som Peter sa hadde Ananias ikke løyet for apostlene, men for Gud. Det kan være at dette er sakens kjerne. Ananias løy for Gud. Hans hjerte sto ikke i det rette forhold til Gud.
Ananias og Saffira var medlemmer i den aller første menighet. De var antakelig troende jøder som holdt Moseloven, men som hadde mottatt Jesus som deres Messias. Det er intet som tyder på noe annet enn at de var velansett i den kristne menighet.
De troende hadde besluttet seg for å dele deres materielle goder. Jeg kan ikke huske å ha lest at Gud hadde påbudt dem å gjøre dette. Kanskje forsøkte de å praktisere hva Herren hadde sagt til den rike unge mann, da Han sa ”Selg alt du har, gi det til de fattige, og følg så Meg”. Eller det kan ha vært en videreførelse fra de dager hvor Jesu disipler hadde alt til felles.
Som Peter påpekte, tilhørte pengene Ananias. Ingen presset ham til å gi bort noe av dem.
Kjernen i det hele var ikke at Ananias ga bort noe og beholdt noe selv. Kjernen var at han og hans kone lot som om de var like innviete som resten av de troende.
Det samme var tilfellet med Judas. Ingen tvang Judas til å følge Kristus. Judas besluttet seg for å være en disippel, og Herren gikk så langt som å benevne Judas som en ”utvalgt”.
Jesus svarte dem: Har Jeg ikke utvalgt dere tolv? Og én av dere er en djevel. (Joh.6:70)
Så det er altså djevler som følger Jesus og som har fellesskap med de sanne disipler.
I Salmenes Bok talte Jesus med sorg over Judas.
For det er ikke en fiende som håner meg—det kunne jeg bære. Heller ikke er det én som hater meg, som opphøyer seg over meg—da ville jeg gjemme meg for ham. Nei, det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning. Vi som hadde fortrolig samfunn med hverandre, da vi vandret i høytidsskaren opp til Guds hus. (Salme 55:13-15)
Ser du problemet i ovenstående vers? Årsaken til Jesu dype sorg når det gjaldt Judas’ handlinger hadde å gjøre med Judas’ nærhet til Herren. Hvis Judas hadde vært en fiende, kunne Kristus ha utholdt det. Dette er kanskje grunnen til at Herren sa: ”Jeg vil heller at dere er kolde enn lunkne.”
Den guddommelige vrede som rammet Judas var voldsom.
La hans etterkommere bli utryddet, la deres navn bli utslettet i neste slektledd. Må Herren minnes hans fedres misgjerning, og må hans mors synd ikke bli utslettet! Må Herren alltid ha dem for øye, må han utrydde deres minne av jorden. (Salme 109:13-15)
Jo nærmere vi er Gud, dess viktigere blir vår atferd for Ham. På samme måte berøres vi av våre nærmestes atferd.
Hva er det som driver mennesker til å ønske nærhet med Gud, med Jesus, når de innerst inne ønsker å klynge seg til verden?
Jeg tviler på at det var noen som tvang Gehasi til å bli Elisas tjener. Lønnen var høyst sannsynlig ikke særlig høy. Av én eller annen grunn ønsket Gehasi å være nær Guds mann. Men i sitt hjerte ønsket Gehasi personlig rikdom. Kanskje var det en stor ære å være tjener til en slik fornem profet. Gehasi kan ha sett i Elisa en anledning for selv å være mer betydningsfull.
Jeg har lagt merke til at noen av dagens forkynnere som har evnen til å bli rike i forretningsverdenen, går inn i forkynnergjerningen. På grunn av deres naturlige evner høster de hurtig suksess og blir kjente. Deretter sender de deres agenter rundt til de eldre som er svake og lett påvirkelige i menighetene, for å få dem til å forandre deres testamenter så evangelisten blir mottaker.
Når disse kunne bli millionærer ute i verden, hvorfor velger disse begavete mennesker å tjene under Guds salvese i menighetene? På samme måte som Ananias, holder de tilbake noe av utbyttet. De stjeler fra de fattige.
Disse ulver som er kledt i fåreskinn betraktes i dag som troshelter, men når Herren kommer, vil Han støte dem bort fra Sitt nærvær.
Hvorfor opplevde Gehasi, Judas, Ananias og Saffira å komme inn under en slik voldsom vrede?
Vi forestiller oss dem som djevler med horn og lange haler. Det var de ikke. De var religiøse mennesker. De ønsket å være kjent som Guds folk. De ønsket de helliges fellesskap.
Hvis du hadde kjent dem ville du antakelig ha bedømt dem som pene mennesker, sanne venner i Herren.
Det samme skjer i dag. Vi har fellesskap med mennesker som ber, som gir penger (Ananias ga penger til apostlene—antakelig en hel del), som tilber sammen med oss, som har én eller annen tjeneste, som kanskje taler i tunger og profeterer.
Men i deres hjerte lyver de overfor Guds Ånd. De er i virkeligheten falske. De er hyklere. Og jeg vil gå ett skritt videre med å hevde at de kanskje innser at de lyver, mens en annen del av deres samvittighet gir et motsatt signal.
Dette er grunnen til at jeg sa at denne essay er skremmende. Tenk om du selv er en slik hykler? Eller jeg? Holder vi tilbake en del av utbyttet, eller er vi virkelig en del av Herrens hær—de som er tvers igjennom oppriktige og trofaste mennesker, som ikke holder noe tilbake av utbyttet, og som gir alt hva de er og har til Guds rikes sak?
Når jeg ser mennesker som elsker å tilbe sammen med de hellige, som ønsker å være kjent som en sann bror eller søster, og jeg vet at det finnes en reservasjon i deres hjerter, at de har en fot i verden, da ber jeg for dem. Jeg ber om at Gud vil gjøre noe for å vise dem en mangel på oppriktighet i deres personlighet. For hvis Gud ikke gjør det, men tillater dem å fortsette med å leve i en løgn, vil de ikke ha noen del i Guds rike. Det finnes ingen hyklere i Guds rike. Kanskje i menighetene, men ikke i Herrens hær, i Guds sanne rike.
Slike mennesker er så nær den evige herlighet, og dog så uendelig langt borte fra den evige glede og herlighet!
Hva var det som drev Ananias og Saffira til å ønske å være sammen med Jesu apostler? Var det den guddommelige herlighet som de følte? Trodde de virkelig at Jesus er Messias? De må ha trodd det, fordi de satte deres liv på spill ved å samles med de troende.
Ananias og Saffira ønsket virkelig Guds rike. Men det fantes i dem en tillit til verden, et ønske om den trygghet og lykke som verden synes å tilby. De var ikke helt klar til å legge ut på havet i fullkommen tillit til Gud.
Denne reservasjon i deres personlighet var nok til at den guddommelige dom rammet dem. Det finnes ikke mange beretninger i Det Nye Testamente om at Helligånden handler så voldsomt når det gjelder synd. Gud forteller oss noe meget viktig i denne beretning. Hvis vi skal kunne telles med som sanne lemmer på Kristi legeme, må vi være fullstendig oppriktige og fullstendig trofaste. Mindre enn det vil til sist ramme og ødelegge den troende.
Det er på mote blant kristne å hevde at hvis en troende fortsetter i synd, har han eller hun aldri vært frelst. Jeg tror ikke at Bibelen sier dette. Det finnes intet bevis overhodet for at Ananias og Saffira ikke var virkelig kristne. Peter sa ikke: ”Ananias, du var aldri en sann kristen i utgangspunktet.” I stedet behandlet Peter selve den syndige handling.
Vi kan ikke trekke konklusjoner som passer inn med vår teologi. Vi må ha skriftmessig belegg for det vi tror.
Vi forstår at Judas hadde stjålet fra de andre disipler. Og allikevel inkluderte Herren ham blant de utvalgte, selv om Herren visste at det var synd i hans hjerte.
Men da Satan hadde fått sin vei med Judas, viste det seg at Judas ikke var helt og holdent ond ved måten han angret på. Han kastet bort de tredve sølvstykker, som er en bemerkelsesverdig handling for en tyv. Judas angret virkelig over at han hadde forrådt en uskyldig person, og ikke fordi at han hadde forrådt Israels Messias.
Det samme skjedde med den rike mann i helvete. Selv da han var i dypeste kvale uttrykte han bekymring for sin familie.
Jeg tror at Judas kan ha ment at Jesus virkelig var Messias. Hvis Han virkelig var Messias, kunne Judas ha fått en maktfull stilling når Herren overtok Sin trone som Israels Konge. Men jo nærmere disiplene kom til korset, desto mer begynte de å se at det å følge Tømreren til sist ville bety katastrofe.
Judas’ selvmorderiske anger var som hos et på mange måter rettferdig menneske, hvis samvittighet brakte ham kvaler over å ha forrådt et uskyldig menneske.
Vi har noen forestillinger i vår tankemåte som ikke er skriftmessige, og derfor ikke er på linje med åndelige realiteter. Vi har det med å tro at mennesker er totalt onde eller totalt rettferdige. Dette stemmer ikke. De fleste av oss har både ugress og hvete i vår personlighet.
Husker du hvordan Israels konge spurte Gehasi om de store ting som Elisa hadde gjort? Gehasi, som var spedalsk, unnlot ikke å svare kongen. Det ville han ha gjort hvis han hadde vært fylt av hat mot Elisa som hadde forårsaket hans spedalskhet. I stedet får man det inntrykk at Gehasi skrøt over de herlige opplevelser han hadde hatt da han arbeidet som Elisas tjener.
Kongen holdt nettopp da på å tale med Gehasi, Guds manns tjener, og sa: Fortell meg om alle de store gjerninger Elisa har gjort! Nettopp som han fortalte kongen at han hadde gjort den døde gutten levende, kom moren inn og bad kongen om hans hjelp til å få igjen sitt hus og sin jord. Da sa Gehasi: Herre konge! Her er kvinnen, og her er hennes sønn som Elisa vakte til live! (2. Kong.8:4,5)
Nei, Gehasi, Judas, Ananias og Saffira var ikke djevler med horn og lange haler. De var mennesker som deg og meg som ønsket å være i nærheten av det som hadde med Gud å gjøre. De var ikke helt igjennom onde mennesker.
Uten tvil fantes det mange israelitter i Elisas dager som var værre enn Gehasi.
Det fantes mange fariseere på Jesu tid som var værre enn Judas—fariseere som av misunnelse fikk Jesus dømt til døden. Legg merke til hvordan disse onde, hjerteløse mennesker besvarte Judas’ anger.
Da Judas, som forrådte Ham, så at Jesus var blitt domfelt, angret han. Han kom tilbake til yppersteprestene og de skriftlærde med de tretti sølvpengene, og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak. Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. (Matt.27:3-5)
Etter å ha fått Judas til å utføre den forræderiske gjerning, overlot de ham til hans pinefulle samvittighet.
Fariseerne var så totalt onde og perverse at de forsøkte å drepe Lasarus etter at Jesus hadde oppreist ham fra de døde, fordi folk trodde på Lasarus’ vitnesbyrd.
Det fantes mange jøder som var mer ondskapsfulle enn Ananias og Saffira. Vi ser hvordan jødene fulgte etter Paulus fra by til by for å drepe ham og ødelegge det evangeliske arbeide. Jeg tviler på at Ananias og Saffira ville ha gjort dette.
Gud drepte ikke de jøder slik tilfelle var med Ananias og Saffira.
Vi har altså Gehasi, Judas og Ananias og Saffira. Mennesker som deg og meg, som er våre venner i menigheten.
Hvorfor ble Gehasi rammet av spedalskhet når han ikke var værre enn andre mennesker?
Hvorfor er Judas’ ettermæle at han var fortapelsens sønn, forløperen for Antikrist? Tidligere i hans liv var Judas en liten landsbygutt fra Keriot som var oppttt med sine leker.
Hvorfor ble Ananias og Saffira, som antakelig var gode mennesker som så mange andre, gjort til eksempler på Guds holdning overfor hykleri—eksempler som er blitt forkynt i de 2000 år siden det hendte?
Hva med deg og meg? Hva med våre venner i menigheten? Er vi så nær herligheten, nær Guds rike, og dog så uendelig langt borte fra det som vi tror vi higer etter?
Hvordan kan vi bedømme det?
Fra det vi nettopp har lest, forstår vi at det er en farlig ting å ville dra nær til Israels Ild når vårt hjerte ikke er oppriktig, når det finnes en løgn i oss. De mennesker som vi har omtalt brakte slik ødeleggelse over dem selv, fordi de ønsket å bli regnet blant dem som er nær Gud.
Ild kan ødelegge det som ikke er brannsikkert!
Men hvordan kan vi vite om vi virkelig er akseptert av Gud, om vi virkelig vil få en plass med Herren i Hans rike?
Det finnes et vers som jeg ofte siterer.
Disse skal føre krig mot Lammet. Men Lammet skal seire over dem, fordi Han er herrers Herre og kongers Konge –seire sammen med dem som er med Lammet, de kalte og utvalgte og trofaste. (Åpb.17:14)
Jeg våger den påstand at Gehasi, Judas og Ananias og Saffira i det minste var kalt av Herren. Skriften sier at Jesus hadde utvalgt Judas.
Men det finnes et annet karaktertrekk—trofasthet. Noe av det mest karakteristiske hos Jesus var Hans trofasthet. Han er Guds trofaste og sanne vitne. De som vil tre fram med Kristus har vist seg trofaste.
Integritet—en dyd som mangler i Amerika i dag dessværre—er en blanding av trofasthet og oppriktighet.
Gehasi var kalt og utvalgt av Elisa, men han var ikke fullkomment trofast.
Judas var kalt og utvalgt av Jesus, men han var ikke fullkomment trofast.
Ananias og Saffira var kalt av Gud og tilsynelatende utvalgt til å være del av den første menighet. Men de var ikke fullkomment trofaste.
Vi vet ikke om vi er trofaste før vårt disippelskap koster oss noe av stor personlig verdi.
Jeg tror at vi har kommet til et veikryss i kristendommen. Jeg tror at Gud ønsker å frambringe for verden et endetids vitnesbyrd angående Hans Person, vilje og måte. Vitnesbyrdet i Amerika i dag, og sikkert i mange av de rike vestlige land, er meget svakt. Mange tjenester, men lite vitnesbyrd.
I går fortalte en venn av meg hvordan han var blitt behandlet av sin menighet. Han er en ordinert prest. Min venn kom i diskusjon med sin veileder. Denne konflikt ble værre og værre, inntil én som var enda høyere i gradene ble innkalt. Denne tok min venn til side og sa til ham på en vennlig måte: ”Du kan like så godt sende inn din resignasjon fra menigheten, fordi din veileder er en hevngjerrig person. Det vil bare bli bråk fra nå av.”
Min venn oppsa sin stilling.
Er denne veileder et sant Guds vitne? Han tror at han er det fordi han er leder i en menighet. Men er han det virkelig? Er Kristus en hevngjerrig person?
Det kristne vitnesbyrd i Amerika er blitt ødelagt på grunn av prominente ”tjenere”s narrestreker. Gud elsker verden, og jeg tror at Han er i ferd med å forberede et sant vitnesbyrd overfor verden om Hans Person, vilje og måte i Kristus.
Hvordan vil disse vitner bli forberedt?
Jeg tror at de vil bli forberedt gjennom lidelse.
Vi kan være kalt og utvalgt, men vi må finnes trofaste. Gud tillater Satan å sikte oss, å sette oss i ett eller annet slags fengsel. Gud løslater oss ikke med det samme. Han tillater at prøvelsen fortsetter for å se om vi forblir trofaste.
Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve, og dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil Jeg gi deg livets krone. (Åpb.2:10)
Du og jeg har Gehasi i oss. Vi har Judas i oss. Vi har Ananias og Saffira i oss. Vi er så nær Guds herlighet. Men hva vil vi gjøre når vi blir kalt til å lide—når våre mest intense ønsker holdes borte fra oss? Vil vi forsøke å finne en vei ut av fengselet for deretter å kunne være sammen med brennende kristne?
Hvor mange gifte menn eller kvinner er blitt avskrekket av en tilsynelatende mangel på åndelighet hos deres ektefelle, og har funnet en annen som de mener er mer ”åndelig”. Deretter har de forlatt deres mann eller kone, muligvis deres barn, og har løpt av gårde med ”deres sanne venn—den som de mener Gud har gitt dem”. Deretter blir de framtredende i de kristne menigheter og synger og forkynner sammen i evangeliets tjeneste.
Hvordan tror du at Gud ser på slike individer? De er i stor fare for evig undergang. Gud kan i Sin barmhjertighet føre dem gjennom ilden for å frelse dem inn i Sitt rike, eller Han gjør det kanskje ikke.
De synes å være så ”salvete”! Alle blir så velsignet! Men de stinker i Jesu nesebor! De vil i sannhet bli utspydd av Hans munn.
I dag kjenner vi ikke Gud! Vi kjenner alt omkring Guds hus, men vi kjenner ikke Gud! Vi sammenblander Ham med julenissen.
La oss si at vi har en gruppe med oppriktige disipler. De har gitt alt til Kristus. De lærer sine lekser hver dag, de forblir i deres personlige fengsel, overlever fem minutter av gangen, og stoler på at deres brødre og søstre også utholder tålmodig deres egne kors. Kanskje oppholder de seg i et område med forfølgelse, og er i konstant fare for fengsel, tortur eller død.
I deres gruppe kan det være troende som de selv, som tar del i nattverden, gir av sine penger, ber med dem, har fellesskap med dem og som arbeider hardt for å hjelpe til med de forskjellige oppgaver i forsamlingen.
Og allikevel kan det hende at de holder noe tilbake for seg selv. De har reservert nok penger og eiendeler for å beskytte seg selv i tilfelle av en nødssituasjon. Det kan hende at de mener å bruke dette for gruppen i en slik situasjon, men de lyver overfor seg selv. De holder i virkeligheten noe tilbake for seg selv og deres nære familie—særlig seg selv.
Jeg sier ikke med dette at de kristne i Amerika ikke skal legge penger tilside til deres alderdom eller
til uforutsette medisinske utgifter. Jeg taler om at de deler deres lojalitet mellom Gud og verden. Bare den individuelle troende kan avgjøre om i hvilken grad han eller hun virkelig gir hans eller hennes beste til Kristus.
I virkeligheten trenger ikke Kristus våre penger eller tjeneste. I stedet er det slik at Han gir oss en anledning til å gi av oss selv til Gud, slik at når Guds rike kommer, kan vi med glede få del i vår arv. Hva vi vil få på oppstandelsesdagen er i direkte proporsjon med det vi gir av oss selv og våre eiendeler til evangeliets fremme. Noen vil motta tredve fold, noen seksti fold og noen hundre fold.
Det fyller meg med sorg når jeg ser mennesker som mister del av, eller hele deres arv, fordi de ikke har vært totalt oppriktige med Gud. Livet er så kort! Dette er vår eneste anledning til å tjene Kongen!
Jeg har observert denne mangel på total innvielse ved flere anledninger. Det er fordi mange generasjoner av amerikanske kristne (og det gjelder sikkert også kristne i mange andre land) har vært opplært i å ”leke” kristendom. Det vil si at de kjenner og taler religiøst i gudstjenestene, og etterpå går ut for å leve deres egne liv slik de lyster, og samtidig kritiserer og baktaler deres brødre og søstre i menigheten. Fra hva jeg har observert er hele denne generasjon bestemt til å dø i vantroens og ulydighetens ørken. Jeg antar at det vil bli barna og nye kristne som vil være så hengivne overfor Gud at de vil kunne arve Guds rikes fylde. Vi som er pastorer og eldste må begynne å bygge opp en slik integritet i dag, for det har ikke eksistert i fortiden, med unntak av enkelte lysende eksempler. Vi behøver ledere av Josvas og Kalebs kaliber.
Jeg har følt Guds vrede mot det framherskende hykleri. Jeg har vært vitne til at de som vedblir med denne form for hykleri og kritikk, utstøtes fra Herrens hær. De unnlater å følge med der Guds rike beveger seg framover.
Slike mennesker er ikke helt og holdent onde mennesker. Det var heller ikke Gehasi, Judas eller Ananias og Saffira. Det er nettopp det skremmende aspekt ved situasjonen. Hvis de var som Hitler eller en annen ond historisk person, kunne vi kalle dem for ”ugress” og glede oss over at vi tilhører Guds ”hvete”.
Men disse personer er ikke direkte onde, i det minste ikke slik som vi vanligvis bedømmer ondskap. De er venner-ærlige, generøse, samvittighetsfulle mennesker-som Gehasi, Judas og Ananias og Saffira.
Med andre ord, det som hender med dem, kunne likeså godt hende med deg og meg! La oss ransake våre hjerter for å se om vi holder noe tilbake fra eiendommens verdi.
Jeg tror at lidelse er på vei for å frambringe et renere kristent vitnesbyrd. Dette kan bety at mange vil forlate menighetene, fordi de ganske enkelt ikke er oppriktige og trofaste nok til å kunne akseptere de nye krav for total innvielse.
Normalt tenker vi ikke på vekkelse som innebærer reduksjon i antallet av troende. Vi pleide å kalle dette for en ”bakdørs-vekkelse”. Du har kanskje hørt dette uttrykk før. Jeg tror at vi står på terskelen til den største bakdørs-vekkelse i den kristne kirkes historie.
Hvorfor? Det er fordi de kristne menigheter i mange tilfelle er i teologisk forvirring. Rapporter som vi mottar er nesten ikke til å tro. Noen av ”forkynnerne” hevder at alle kristne skulle være rike med alle regninger betalt, mens resten av verden er forarmet. Dette vil forårsake, hevdes det, at verden vil kunne fatte at Jesus Kristus er Guds Sønn.
Kan du forstå hvordan Guds folk kan la seg narre av et slikt budskap! Det er fordi de ikke ber og leser deres Bibel. De søker ikke først av alt Guds rike og Hans rettferdighet. Derfor sender Gud forførelse over dem, og de tror løgnen som forkynnes i Jesu navn.
Jeg hadde aldri trodd at jeg ville få oppleve en slik forvirring i de kristne menigheter. Folk får å høre at det spiller ingen rolle hvordan de lever, for de er jo frelst av nåde og vil aldri kunne komme ut av Guds plan med deres liv. Når vi ser det demoniske åndelige mørke i Amerika og mange andre vestlige land hvor vi prøver å overleve som kristne, er det så å forundres over at landene er oversvømt av pornografi og sex? Vi—og jeg taler særlig om Amerika som jeg kjenner best—er simpelthen sykelig opptatt av dette!
Jeg tror at problemet startet med den protestantiske reformasjon, hvor hovedvekten ble lagt på frelse av tro alene. Vi har forlatt Skriften. Det er fullstendig riktig at vi ikke kan frelse oss selv ved rettferdig atferd. Det er også fullstendig riktig at det eneste sanne bevis på at vi har omvendt oss, er at en ny rettferdig skapning trer fram.
Som apostelen Johannes har skrevet: ”Ingen som kjenner Herren fortsetter med å synde”. Les Johannes’ første brev, det tredje kapitel.
Hvis og når de kristne ledere begynner å forkynne og undervise Guds Ord, og hvis Gud samtidig sender både herlighet og lidelse, vil vi komme til å oppleve en bakdørs-vekkelse.
Vi opplever i dag et forferdelig rot. Men Guds Ånd beveger Seg blant oss. Alle disse villfarelser, som bortrykkelse før trengselen til det aller siste om at vi ikke behøver å betale våre regninger, fordi vi nå er i jubelåret, er oppstått på grunn av en mangelfull definisjon på hva guddommelig nåde betyr. Vi har gjort Guds nåde til et alternativ for rettferdig atferd. Dette er fellesnevneren for det tyvende århundres mange falske læresetninger.
Men det er ikke læren som er saken. Det er vår atferd. Gud vil ikke være tilstede der hvor det finnes synd. Vi burde vite dette, men vi er blitt snakket ut av det. Vi må absolutt vende tilbake til Herren, ydmyke oss selv, bekjenne våre synder, og ved Guds nåde i Jesus Kristus vende om fra våre synder og begynne å tjene Herren.
Vi vil bli prøvet. Hvis vi bevarer ordet om Kristi tålmodighet og ikke flykter unna det kors som Gud gir hver enkelt av oss, vil Kristus bevare oss gjennom alle fristelser. Synden vil øke så voldsomt, at det bare blir dem som er fullt og helt innviet, som vil bli i stand til å vende seg bort fra, og gi avkall på kjødets lyster og begjær. Det er bare ved Jesu Kristi kraft at vi kan unngå å falle.
Mange pastorer og forkynnere faller fra deres sted i Gud i våre dager, på grunn av kjødets lyst og begjær. La hver eneste én av oss som tror oss å stå, gi akt, så ikke vi også faller.
Vi er blitt kalt. Vi er blitt utvalgt. Vil vi forbli trofaste imot Kristus eller ikke?
Gehasi var et godt menneske, men ikke fullstendig trofast. Judas var antakelig et ganske godt menneske på tross av svakheter, men han var ikke helt og holdent trofast. Ananias og Saffira, et jødisk ektepar, kan ha hatt mange venner som aktet dem høyt, men de var ikke fullstendig trofaste.
Gud vil teste vår trofasthet i disse dager. De kristne forsamlinger må beskjæres for dem som holder noe av avkastet tilbake, fordi de gjør de sanne soldaters hender slappe.
Jeg liker ikke å se at noen forlater menighetene, men Guds rike kan ikke bevege seg framover før urettferdighet fjernes fra vår midte.
Nærværende tid er eksepsjonelt gunstig for Guds rike. Mange av de siste vil bli de første i Guds rike. Vi kan bygge på alt det som har gått før oss, og lære fra de feil som er blitt begått. Grunnvolden er lagt av de hellige som har etterlatt blodige fotspor i sneen. Jesus Kristus står klar til å hjelpe hver og én av oss til å klatre til toppen.
Vi er så utrolig nær til en ubeskrivelig og ufattelig herlighet. Men glem ikke, at den som har fått meget, vil også bli avkrevet meget.
Vi har fått så meget i dag—særlig i Amerika. Men vi lever også i Sodoma og Gomorra. Synden er lett tilgjengelig. Rikdom er også tilgjengelig for mange.
Det er godt at vi går i kirke med andre kristne. Men er vi overgitt til Gud? Er vi fullstendig oppriktige, fullstendig trofaste, eller holder vi tilbake nok penger og eiendeler for å kunne overleve personlig i tilfelle av en katastrofe?
En gang da jeg sto i en stor karismatisk menighet, spurte Herren meg: ”Hva ville folk i din menighet gjøre hvis det ble banket på døren kl. 2 om morgenen til ordene: ”Vi tillater ikke at dere taler i tunger i gudstjenestene. Hvis dere ikke etterkommer dette påbud, vil dere aldri få se deres barn igjen!’”
Legg merke til at man forlangte ikke noe overveldende: bare la være med å tale i tunger i gudstjenestene. Nesten skriftmessig!
”Hvor mange”, spurte Herren, ”ville svare med én gang at de var Kristi tjenere og ville adlyde Ham mer enn mennesker, hva enten de så deres barn igjen, eller ikke?”
Jeg trodde at jeg visste svaret. Meget få! Vi var alle lykkelige kristne som talte i tunger, profeterte og sang Sions sanger. Men så innviet til Kristus? Nei, ikke i en slik grad!
Vi ser på de arme mennesker i Kosovo og tenker: ”Dette kunne aldri skje i Amerika!” Hvorfor ikke? Hva er så særlig med oss? Hvorfor skulle ikke vi eller våre barn bli tvunget til å ligge i tynne klær på isen som er tildekket med vårt eget frosne oppkast?
Elsker Gud oss mer enn Han elsker disse muslimer? Det tror jeg ikke.
Men hva vil vi gjøre hvis noe sånt skjer? Hva hvis vi blir invadert av Kina og Russland? Eller vi blir angrepet av terrorister som får våre atomanlegg til å eksplodere, eller forgifter vårt drikkevann? Hva hvis vi våkner en morgen og femti millioner amerikanere er blitt drept? ”Umulig”, sier du kanskje. Dette kan skje. Vi er ikke så trygge som vi tror vi er i Amerika.
Hva sier Herren til deg i bønn?
Er vi virkelig så trofaste overfor Jesus Kristus så vårt liv ikke teller, så lenge at Han blir herliggjort?
Jeg tror at vi alle trenger til å vokse en hel del. Jeg tror at Gud elsker Amerika, selv om vi har vært troløse, og vil gi oss tilstrekkelig lidelse for å frelse oss inn i Hans rike.
Vi er nær Guds herlighets fylde-kanskje nærmere enn noen annen tidligere generasjon.
Men hvis vi ikke er totalt trofaste og oppriktige, er vi uendelig fjernt fra den nye verden som Gud har forberedt for dem som elsker Ham.
(“Så Nært og Dog Så Fjernt”, 4223-1)