FRA EGYPT TIL KANA'AN

Et utdrag
Trumpet Ministries, Inc., Copyright © 2009 Alle rettigheter reservert
Oversettelse til norsk: Kari Klem
Alle skriftsteder er tatt fra ”Bibelen—Den Hellige Skrift” 1988

Israels utvandring fra Egypt, ørkenvandringen i Sinai og innmarsjen i Kana’an, er ett av de viktigste gammel-testamentlige forbilder på den kristne frelse.

Tradisjonelt anses Egypt for å være type på verden, ørkenvandringen type på våre jordiske liv, og Kana’an type på himmelen.

Denne oppfattelse er villedende og ufullstendig.

Snarere er Egypt type på verdenssystemet, og ikke på selve jorden. Verdenssystemet er ondt, men jorden i seg selv er ikke ond. Ørkenvandringen er i en viss grad type på våre jordiske liv, hvor vi undervises og prøves på forskjellig måte. Men Kana’an har intet med himmelen å gjøre med mindre med ”himmel” man mener Guds nærvær i Jesus Kristus.

Ørkenvandringen har å gjøre med å følge Jesus gjennom de mange krevende disipliner som Han underkaster oss. Det er et liv hvor vi har anledning til å kjenne Herren, Hans hellighet, Hans rettferdighet. Fristelsene i ørkenen lærer oss helhjertet lydighet mot Faderen. Vi tilhører ikke lenger denne verden. Vi er pilgrimmer og fremmede på jorden, mens vi jager etter byen med de faste grunnvoller.

Det er sjelden å møte en sann kristen disippel i dag. Det er mange som går i kristne menigheter, men de er ikke kristne. De har aldri forlatt denne verdens tidsånd. TV spiller en stor rolle i deres liv, fordi de innerst inne ikke har forlatt Egypt. Vi vet ikke nøyaktig hva som venter dem, men det er i alle fall sikkert at de ikke kommer inn i Guds rike.

Vi vil i resten av dette hefte drøfte løftelandet, Kana’an, når det gjelder det kristne disippelskap.

Én grunn til at den kristne menighet på mange måter har feilet målet, er en manglende forståelse av hva frelsens mål egentlig er.

Hvis vi anser himmelen som målet med frelsen, kan vi komme til å leve våre liv i påvente av å komme til himmelen når vi dør. Hvis vi tar imot Jesus og frelses av Hans nåde, vil vi komme til himmelen. Vi frelses og får evig liv ved å dø. Frelsens dag er imorgen. Dette er hva det undervises i.

Hvis vi derimot betrakter evig liv som vårt mål, da venter vi ikke på vår fysiske død for å bli frelst. Da foregår forvandlingen fra åndelig død til åndelig liv her og nå. Vi overvinner synd og når fram til oppstandelsen fra de døde (den åndelige side av oppstandelsen) nå—idag.

Vi må forstå at vi streber ikke etter evig liv for å komme til himmelen, eller komme til himmelen for å motta evig liv. Vi streber etter å få evig liv, slik at vi kan leve i Guds nærvær. Slik vil vår vekst, vår opplæring og tjeneste som en Guds sønn og datter fortsette på alle områder i Guds rike i evigheten. Den som lever og tror på Jesus skal aldri dø.

Noen vil si at en slik vedvarende vekst i tjeneste er hva mennesker mener med ”himmel”. Hvis det er dette som menes, er vi enige.

Men faren er at den troende vil betrakte ”himmelen” som et sted hvor han skal én gang i fremtiden, et land hvor han er fri for angst, smerte og alt ansvar. Det er en flukt fra vanskelighetene som er basert på ”frelst av nåde”.

Den kristne frelse er ikke en flukt fra kampen, men seier i kampen. Det er å seire over synd og opprør, slik at rettferdighet, glede og fred kan komme inn i våre liv, og til sist til hele Guds skapelse.

Vi får evig liv, vi seirer, nå—idag!

Og se, der kom én til Ham og sa: Mester, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv? Men Han sa: Hvorfor spør du Meg om det gode? Det er bare Én som er god! Men vil du gå inn til livet, så hold budene! (Matt.19:16,17)

”Men vil du gå inn til livet”.

La oss for det første slå fast at evig liv, når det gjelder Guds rike, ikke betyr en evig bevissthets-tilstand. Den rike mann var bevisst i helvete, og han hadde ikke evig liv.

For det andre, evig liv er ikke, som vi tidligere har anført, det samme som å komme til himmelen. Himmelen er et sted i det åndelige område. Evig liv er en tilstand som vi høster-en tilstand som vi må nå fram til (Gal.6:8). Jesus Kristus er Selv Oppstandelsen og Livet. Så lenge vi bruker uttrykkene himmel og evig liv om hverandre, vil vi aldri forstå hva som er ment med evig liv. Vi vil heller ikke forstå de strenge krav som Jesus forlanger av oss.

For det tredje er evig liv ikke eksistens i det åndelige område. De falne engler og demoner eksisterer i det åndelige område, men de har ikke evig liv.

Evig liv er å kjenne den sanne Gud og Jesus Kristus ved å bli ett med Gud og Jesus. Det dreier seg ikke om teologisk kunnskap, men kunnskap som betyr forening og deltakelse i guddommelig liv. Evig liv er Guds liv i Jesus Kristus som utvikles i oss.

Evig liv formes i et individ bare når vedkommende er villig til å undergå død når det gjelder ens første personlighet.

For å gå inn i ”Kana’an”, inn til evig liv, Guds rike, må vi dø når det gjelder verden (gå over Rødehavet), dø til synden (motta loven på Sinai-fjellet), og dø til egenviljen, egenkjærligheten og selvet (krysse over Jordan). Vi må dø når det gjelder verden, synden og selvet. Hele vår første personlighet må dø Jesu død på korset.

Det dreier seg om to stadier når det gjelder å komme inn i Guds rike:

  • fullkommengjørelsen av Kristi liv i oss.
  • tilegnelsen av vår egen arv, vår spesielle plass i Guds rike.

Når Jesu Kristi liv begynner å formes i oss, åpenbarer Gud for oss vår arv. Vi selv får evig liv. Deretter åpenbares vår fremtid.

Denne tosidige prosess starter det øyeblikk vi mottar Jesus Kristus som vår Frelser og Herre-når vi i tro tar imot forsoningen ved Ham. Prosessen starter da, forutsatt at vi erkjenner at hele vår første personlighet i tro er blitt naglet til korset, at vi forblir i Ham kontinuerlig, og lærer å støtte oss til Ham, og å leve ved Hans makt og visdom.

Konklusjonen må bli at det er stor forskjell mellom en navne-kristens død, og en kristens død som er fylt med evig liv. Da den navne-kristne lever i kjødet, vil hans liv også dø når han dør fysisk. Paulus advarte oss mot dette da han skrev til de hellige: ”For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø”.

Vi sier ikke at den navne-kristne vil opphøre å eksistere når han dør fysisk. Vi sier at Jesu velsignede nærvær ikke vil være hos ham. Han er åndelig død.

Men når den kristne dør, som har nådd fram til ”oppstandelsen fra de døde” (Fil.3:11), fortsetter han som hittil. Han kan ikke opphøre med å leve og å tjene Gud, fordi han levde ved Kristus—ved Oppstandelsen og Livet-mens han var i verden. Den som lever og tror på Kristus skal aldri dø.

Hebreernes innmarsj i Kana’ans land er det viktigste gammel-testamentlige forbilde på den kristnes inngang til det evige liv, til Guds rike.

Israels grenser står omtalt i Josvas bok, såvel som stammenes områder. De individuelle gårder og trær for hver familie er ikke beskrevet, man var gjenstand for israelittenes individuelle tro, anstrengelser og kamp.

Begivenhetene i Josvas bok er et bilde på kampen om å få evig liv i vår personlighet, og også om å få herredømme over Guds skapelse. Så vidt vi vet hører man sjelden om disse ting i de kristne menigheter. Men vi er nå kommet dit hvor vi må bevege oss fremover i Guds rike. Mange skriftsteder som har vært forseglet opp gjennom den kristne æra, vil nå begynne å bli åpnet for oss. Det andre og tredje kapitel i Åpenbaringsboken sier mye om den seirende helliges arv.

Generelt vil dette si hele skaperverket, inklusive, og spesielt, de frelste nasjoner. Den seirende arver alt. Vårt løfteland er alt som Gud har skapt, men særlig jorden og dens nasjoner.

Jordan er type på den tredje død som hver troende må dø for å gå inn i fylden av det evige liv som er Jesus Kristus.

Den første død som vi må dø, er å gå over Rødehavet. Dette er døden når det gjelder verden. Når vi blir døpt i vann vil det si at hele vår første personlighet er blitt henvist til korset sammen med Jesus Kristus. Vår nye personlighet i Herren er henvist til oppstandelsen, til evig, uforgjengelig liv med og i Jesus Kristus.

Den andre død som vi opplever er døden når det gjelder synden. Loven, som ble gitt på Sinai, er bilde på denne død. En stor del av vår kristne erfaring består i at vi døder ved Helligåndens hjelp de mange synder og alt det opprør som bor i vårt kjød. Det er bare når vi er villige til å samarbeide med Herren for å kunne avlegge synden, at vi går inn til Jesu Kristi liv.

Den tredje død som vi må dø før vi fullt ut blir i stand til å gå inn til evig liv, illustreres ved Jordan-elven. Det er døden til selvet. Vi må korsfestes med Jesus Kristus. Vi må være tålmodige i vår trosvandring når Gud fører oss gjennom alle slags prøvelser og fengsler, inntil vi som person er blitt brakt til død, og Jesus Kristus har fått Sin rettmessige plass på vår personlighets trone.

Vi må dø til verden (Egypt) for å begynne på vår reise inn til livet.

Vi må dø til vårt kjøds synder (Sinai) for å unnfly den åndelige død. Synd er av Satan, og Satan er evig forgjengelighet og død. Det er umulig for oss å være i Guds liv og lys og samtidig tjene Satan. Det er først når evig åndelig død (synd) kastes ut at evig liv kan komme inn i vår personlighet.

Den tredje død er selvets død (Jordan). Vi må dø til vårt selv og leve i og ved Jesus Kristus, før Faderen vil kunne la oss regjere over Hans skapelse.

Død til verden fører oss inn i Guds familie. Død til synd fører oss inn til evig liv. Død til selvet gjør oss i stand til å bli del av Herren selv.

Gud vil aldri gi Sin herlighet til noen annen. For å bli del av familien som én dag skal regjere i Guds rike, må vi bli ett med Kristus slik Han er ett med Faderen. For å bli ett med Kristus må vi erfare Hans oppstandelseskraft og fellesskapet med Hans lidelser.

De tre dødserfaringer og evig liv begynner å utvikles i oss det øyeblikk vi i sannhet mottar Jesus Kristus inn i vår personlighet.

Vår kristne pilgrimsferd består i en konstant død til verden, til synd og selvopptatthet, og et vedvarende intimt fellesskap med Jesus Kristus. Vår oppgave er å fastholde vår tillit til Kristus, mens Helligånden fører oss uavbrutt gjennom død og oppstandelse.

Helligåndens oppgave er å døde hver trevl av verden, synden og selvet i oss, og å fylle hvert område i vår personlighet med evig oppstandelsesliv—det liv som oppreiste Jesus fra de døde og ved hvilket Han lever i dag.

Guds nåde er ikke bare tilgivelse for våre tidligere synder, tilsidesettelse av loven om at det vi sår det høster vi, og en evig tilgivelse for dem som blir i Kristus. Guds nåde inkluderer også guddommelig kraft som forvandler oss, inntil det vi er og gjør resulterer naturlig og normalt i evig liv.

Satans intensjon er at vi forblir opprørske og syndige, idet han skjuler for oss den virkelige befrielse fra synd som er mulig ved Kristus. For tilintetgjørelsen av Satans herredømme skjer, ikke når vi tilgis, men når vi befries. Paulus’ epistler inneholder mange alvorlige advarsler til kristne om at hvis de fortsetter i synd vil de ikke arve Guds rike. Disse advarsler forbigås av vår tids kristne undervisning om at vi vinner evig liv av ”nåde” uten noen forandring i vår oppførsel. Denne undervisning er ikke korrekt, og har ødelagt menighetene.

Den første oppstandelse, den som vil inntreffe når Jesus kommer tilbake, må vinnes (Fil.3:11).

Hvis det er sant at vi mottar et udødelig, herliggjort legeme ved et suverent inngrep fra Guds side, basert på tilregnet rettferdighet, og derfor ikke har noe å gjøre med hva vi er som person, ville det ikke være noen ”ørken-erfaring”. Hvis dette er tilfelle, kunne Israel ha forlatt Egypt og inntatt Kana’ans land med det samme—uten noen form for motstand.

Sannheten er at det er i ørkenen vår innmarsj i Kana’an bestemmes. Det er i ørkenen at det bevises om vi er verdige eller uverdige til Guds rike. Gud prøver oss i ørkenen før Han lar oss starte krigføring som driver fienden ut av vårt løfteland.

Kana’an representerer vår inngang i fylden av evig liv—særlig hva angår våre legemer. For å kunne gå inn til evig liv, og dermed gjenvinne det som ble mistet i Eden, må vi kjempe mot de åndelige fiender, dvs. synd og opprør, som dominerer den materielle skapelse, inklusive våre materielle legemer.

Det er en kjennsgjerning at vi ikke er beredt til å ikles udødelighet, dvs. å spise av livets tre, før vår åndelige personlighet, vårt legeme og vår sjel, er nådd fram til oppstandelsen fra de døde. Det ville være uklokt av Gud å fylle ny vin på gamle skinnsekker.

Så snart Sønnen setter oss fri fra syndens lenker, er vi klar til å gå inn til fylde av liv i Faderens og Sønnens nærvær. Da lever vi i evig liv. Alt hva vi er i personlighet og i liv, særlig når det dreier seg om mennesklige relasjoner, er i Kristus og er evig.

Hva angår det som møter den troende som ikke har gått over fra død til liv i sin personlighet, tør vi ikke uttale oss om. Den troende har ikke gått over fra død til liv, fordi han fortsatt vandrer i verden, i synd og i selvsentrerthet. Hans liv er fysisk og sjelelig, slik at når han dør fysisk, er det lite eller intet evig liv tilstede hvorved han kan fortsette med sine aktiviteter. Så vidt vi kan se vil det bli meget ubehagelig for en kjødelig kristen når han dør (Hebr.2:3).

Den første fase når det gjelder å få evig liv, å vinne Guds rike, dreier seg om at vi når fram til fylden av evig oppstandelsesliv inne i vår personlighet. Den neste fase er å bli konge og prest over Guds skapelse.

Disse to faser av evig liv er ”Kana’an”—målet for vår kristne vandring. De er den åndelige oppfyllelse av løftelandet. De er Guds hvile, arven, som vi må strebe etter med all den kraft, omhu, mot, håp, tillit, tro og besluttsomhet, som vi kan oppdrive. Porten som fører til livet er trang, og veien er smal. Få finner den midt i alle religiøse aktiviteter og byggeprogram.

La oss huske på at ”Kana’an” er like så unik som individet. Hver og én av oss har et unikt ”mål” satt foran oss. Vår oppgave er å gripe fatt i den unike rolle og plass som Herren ønsker å tildele oss. Ikke å nå fram til dette mål er dovenskap. Å gå etter mer er ærgjærrighet.

Det er mulig å nå fram til vårt mål. Det er mulig, med Jesu Kristi hjelp, å vinne seier over verden, synd og egenvilje.

Det er mulig å gå over fra død til uforgjengelig liv, og inn til vår unike arv.

Den som ber, søker og banker på, for ham skal veien åpnes opp. Belønningen med liv er verdt at vi satser alt på å søke etter det. Fortsett med å be, fortsett med å søke, fortsett med å banke på. Hold aldri opp. Jesus Kristus er der og prøver våre hjerters ønsker og lengsler.

Når Kristi liv er blitt tilstrekkelig utviklet i de utvalgte, vil Herrens dag komme. Morgenstjernen stiger opp allerede nå i de helliges hjerter. Det indre ”Harmagedon” utkjempes. Det indre ”Guds rike” har begynt.

Når vi er på det rette sted i vår utvikling, vil Herren komme og bringe med Seg dem hvis liv Han er. Han vil åpenbare Sine hellige som Gud elsker-slik som Han elsker Jesus Kristus. Han vil åpenbare dem ved å ikle deres usynlige åndelige personligheter med legemer fylt av liv og herlighet.

De hellige er blitt ett med Jesus Kristus. De er nå livgivende ånder. De er livsens trær. De vil dra ut i det materielle område og løfte forbannelsen og innblæse Jesu Kristi liv i de åndelig døde. De frelste nasjoner og hele naturen vil bli forløst til frihet og Guds barns herlighet.

Guds rikes velsignelser vil ikke utøses fra himmelen over nasjonene. Guds rike vil bli brakt til nasjonene gjennom dem hvor dette rike er blitt en virkelighet. Guds rikes rettferdighet, glede og fred vil komme gjennom dem hvor disse egenskaper dannes nå.

Dette er den åndelige fullbyrdelse av Israels stammers innmarsj i Kana’ans land. Dette er Guds rikes komme—det som Johannes døperen, Jesus fra Nasaret og Hans apostler forkynte. Dette ble også beskrevet i visjon av de hebraiske profeter.

(“Fra Egypt Til Kana’an”, 4221-1)

  • P.O. Box 1522 Escondido, CA 92033 US