JOHANNES EVANGELIUM - KAPITEL 17 (ET UTDRAG)
Jeg har gitt dem Ditt Ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom Jeg ikke er av verden (Joh.17:14)
Mellom verden og de utvalgte er det en guddommelig bygget mur. Det finnes mengder av skriftsteder, både i Det Gamle Testamente (GT) og i Det Nye Testamente (NT), som dreier seg om Herrens utvalgte. Disse skriftsteder er helt klare: det er en forskjell mellom de utvalgte og resten av menneskeheten, som er forordnet av Gud.
For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren utvalgt av alle de folk som er på jorden til å være Hans eiendomsfolk. (5. Mos.14:2)
Tenk over hva dette skriftsted egentlig sier!
For Jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din Frelser. Jeg gir Egypt til løsepenge for deg, Etiopia og Seba gir Jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i Mine øyne, fordi du er aktet høyt og Jeg elsker deg, gir Jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv. (Jes.43:3,4)
Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. (Rom.8:33)
Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne Hans storhet, Han som kalte dere fra mørket til Sitt underfulle lys. (1. Pet.2:9)
osv., osv.
Hver og én av de utvalgte må strebe etter å leve i et fortrolig fellesskap med Herren som har kalt ham ut av verden. Hvis han unnlater å gjøre det, vil Herren disiplinere ham. Hvis han nekter å la seg disiplinere, vil han oppdage at han står ansikt til ansikt med en vred Gud, selv om vedkommende tilsynelatende var én av de utvalgte.
Læren om den guddommelige utvelgelse er én av hovedtankene i hele Skriften.
I Joh.17:14 sier Jesus til Faderen at Han har gitt Faderens Ord til de utvalgte. Har ikke Jesus gitt Guds Ord til alle? Nei, ikke slik det menes her.
Jesus talte til folkemassene i lignelser, men Han forklarte betydningen av lignelsene til Sine utvalgte. Det var bare tre av Hans disipler som fikk lov til å være øyenvitner til Hans forklarelse. Vi ser tre kategorier her: mengden, de utvalgte, og de tre ut av de utvalgte.
En bestemt plass i Guds rike kan ikke fortjenes, men tildeles ved guddommelig utvelgelse. (Skjønt hvem kan si hva Gud vil gjøre med en person som søker Ham med et fullkomment hjerte?)
Legg merke til i det følgende skriftsted hvordan muligheten for en bestemt plass i Guds rike tildeles ved utvelgelse. Vi sier mulighet, fordi det nettopp er—en mulighet. Vi tvinges ikke til å gjøre noe—heller ikke gis det garanti for at vi ikke kan miste vår arv. Muligheten for herlighet er tilstede. Det er opp til oss å nå fram til seierskransen—det mål hvortil vi er blitt grepet av Gud i Jesus Kristus.
Men å sitte ved Min høyre eller venstre side, det står ikke til Meg å gi, men det gis til dem det er beredt for. (Mark.10:40)
Uttrykket ”… til dem det er beredt for” minner oss om Joh.14:3 ”… går Jeg for å berede et sted for dere”.
Da Gud på forhånd planla Guds rikes struktur, identifiserte Han to eller flere personer som vil være ved Jesu Kristi høyre og venstre side når Han kommer i herlighet.
Hvem er disse særskilt velsignete individer? Det er ennå ikke åpenbart. Men vi vet at disse plasser med ufattelig herlighet og autoritet nær Mesteren, er blitt beredt av Faderen fra evighet av for bestemte personer.
På ett eller annet tidspunkt i menneskehetens historie ble disse høyt plasserte personer født (eller vil bli født—for mange som er sist i tid skal bli først i Guds rike). Han eller hun var én gang en baby, lærte å gå og snakke, gikk på skole, opplevde pubertetens følelsesmessige forvirring, ble voksen, hadde én eller flere stillinger, levde i deres tilmålte tid, døde og kom i paradis.
Han kan ha vært berømt eller vært helt anonym. Han kan ha vært en mild lærer, eller kanskje en flammende evangelist. Han kan ha hatt Daniels edle personlighet, eller vært mere fjern som døperen Johannes, eller vært en god og troverdig nabo.
De som er blitt utvalgt til å være så nær Jesus begynte livet som resten av oss. Deres fremtidige evighetsbestemmelse er å regjere over universet i en ufattelig herlighet og autoritet.
Denne vidunderlige evighetsbestemmelse er imidlertid en mulighet som de er blitt tilbudt (eller vil bli tilbudt), og som de må gripe med hengivelse og nidkjærhet. De vil i sannhet måtte drikke lidelsens beger til den siste dråpe. Alle Guds sønner er nødt til å gripe Guds rike med tro og besluttsomhet.
Kristus gir Faderens Ord til de utvalgte, til hver person som Faderen har gitt til Ham. Kristus vil ikke åpenbare Guds Ord til dem som ikke er blant de utvalgte.
Disiplene kom da til Ham og sa: Hvorfor taler Du til dem i lignelser? Han svarte dem og sa: Fordi dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. (Matt.13:10,11)
Det er denne åpenbaring av Faderens Ord til de utvalgte som bevirker at de skiller seg ut fra verden. Følgelig hater verden Guds utvalgte. Hver og én av Guds Israel blir kalt ut av verden. Israel er en utvalgt rest av menneskeheten. Verden og religiøse mennesker som går i kirken, men som aldri er blitt kalt av Gud, hater Guds utvalgte, og vil myrde dem på grunn av sjalusi.
Når Faderens Ord gis til et menneske, og dette menneske mottar Ordet, fødes vedkommende ovenfra, fra himmelen. Han er ikke lenger en del av verdenssystemet. Hans åndelige liv er fra nå av ved Faderens høyre hånd i Jesus Kristus. Han er blitt del av Guds rike, Guds familie, menigheten av de førstefødte.
Etterhvert som Ordet begynner å vokse i ham, begynner han å handle, tale og tenke på en slik måte som verden hater. Han blir en fryktet fiende av verdenssystemet, fordi hans liv er et vitnesbyrd om at verdens gjerninger er onde. Satan står foran ham og forsøker å forhindre at Kristus formes i ham.
Hans borgerskap er i himmelen, og inntil Herren kommer tilbake, er han en fremmed og pilgrim på jorden. Det er Guds Ord som skaper en fremmedgjørelse fra verden i hver av Guds utvalgte.
Vi er av den mening at mange, om ikke de fleste, av vår tids ”kristne” aldri er blitt født av Gud. De ble født av kirkene, og ikke av Guds Ånd.
Tiden vi nå lever i er en tid med rystelse og utskillelse. Forfølgelse og trengsel tester ektheten til hver person som bekjenner Kristus.
Det ser ut som om den guddommelige rystelse vil frembringe to separate menigheter: (1) menigheten, Kristi legeme, som består av Guds utvalgte, Hans egen hellige rest, og (2) en meget større gruppe av kristne ”troende”, som på mange måter vil synes å tilhøre den kristne tro. De vil ha ord på seg for å være ”levende”, men de er åndelig døde.
Bekjennende kristne er villige til å tro slike ting som ikke står i Guds Ord. F.eks. overbetones ”nåde” på bekostning av hellig livsførsel, Guds kjærlighet på bekostning av gudsfrykt, våre ”rettigheter” på bekostning av tilbedelse av Gud, bortrykkelse av umodne troende på bekostning av åndelig liv som er en forutsetning for den første oppstandelse fra de døde (Fil.3:11).
Det undervises om at kristne alltid må være komfortable og ikke akseptere noen form for lidelse eller trengsel.
Noen hellige begynner imidlertid å tvile på om denne form for forkynnelse og undervisning har del i Kristus, til tross for at tilhengerne synes ”fundamentalistiske” i lære, er aggressive i evangelisering, og i noen tilfelle taler i tunger og hevder at de er fylt med Guds Ånd.
Det synes som om den karismatiske (pinse) bevegelse, som forfatteren tilhører, er meget sårbar når det gjelder forførelse. Vi er mer opptatt av opplevelser enn å holde konsekvent fast på Guds Ord.
Vi er også mer enn villige til å tro på mirakler og englebesøk, og er ikke nøye nok når det gjelder å undersøke kilden. Vi ”prøver ikke apostlene”, særlig hvis de bruker familiære uttrykk, eller hvis de oppfører seg på en for oss akseptert og anerkjent måte. Vi karismatikere er ofte vise som duer, og derfor ufarlige som slanger.
Dessuten har vi reagert overfor det formelle i de ”døde” kirker, og er blitt altfor familiære med Jesus Kristus. Noen ganger taler vi som om Kristus er vår tjener for å brukes til våre formål. Dette er en forførelse, en løgnånd.
For stor familiaritet med Guds herlighet kan føre til død.
La oss tenke tilbake på den tid hvor Paktens Ark var i Abinadabs hjem, i Kirjat-Jearim. Arken var i hans hjem i over 50 år. Familien ble vant til å ha arken hos seg, og dette førte til innbilskhet og mangel på ærbødighet.
Abinadab hadde to sønner, Ussa og Ahjo, som begge to var vant til å se arken i deres hjem. Var de ikke fortrolige venner med den allmektige Gud? Er det ikke ofte slik med oss kristne at vi synes vi har Gud i vår lomme?
Da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa sin hånd ut og tok fatt i Guds Ark, for oksene var blitt ustyrlige. Da ble Herrens vrede opptent mot Ussa. Gud slo ham fordi han handlet overilet, så han døde der ved Guds Ark. (2. Sam.6:6,7)
Vi må huske på at i Guds nærvær er det alltid død såvel som liv.
Vi tror kanskje at Gud må velsigne oss fordi vår lære er ”korrekt”. Istedet burde vi være fylt med frykt og beven fordi selv kristne med rettferdig atferd med nød og neppe vil bli frelst på Kristi dag (1. Pet.4:18).
Profeterer vi over mennesker som gir oss penger, slik noen har gjort? Vil vi profetere immunitet overfor sykdom for dem som gir oss penger? Selger vi bedekluter og fetisjer i Jesu Kristi navn?
Er vi så åndelig innbilske at vi sier at apostelen Paulus kunne ha unngått sine problemer hvis han hadde hatt den ”tro” vi kjenner i dag? Er mennesket blitt suveren i Guds rike? Er ikke dette Anti-Krist?
Vil vi være rike i denne verden? Vil vi tvinge og kommandere Gud etter vårt forgodtdbefinnende? Er Jesus Kristus vår slave? Smiler Faderen overbærende over vår synd, vårt opprør, vår selvtilfredshet, vår innbilskhet?
Vil ingen blant oss bli irettesatt på Kristi dag? Vil vi alle, som den gudfryktige Enok og Elias, stige opp i skyene i den første oppstandelse fra de døde, hva enten vi har seiret over verden ved Kristi Ånd eller ikke?
Er vi mer dyrebare for Gud enn alle tidligere generasjoner? Eller er vi ikke fryktelig forført og står overfor den alvorligste dom i historien?
Vil ikke Sodoma, Gomorra, Kapernaum, og alle andre byer og nasjoner som er blitt dømt av Herren, stå opp på Kristi dag og avlegge vitnesbyrd mot vår tids ”kristne” nasjoner?
Er dette en tid for selvtilfredshet fordi vi taler i tunger, eller skulle vi ikke rope ut til Herren og bekjenne våre synder, slik at Han kan bevare oss og våre kjære under den trengselstid som står for døren?
Hvilken stemme er Jesu Kristi stemme? Én stemme sier at det ikke er grunn til engstelse. Vi kan jo rykkes bort når som helst, og vil etterlate verden og jødene til den store trengsel.
En annen stemme advarer oss om å vende om til Gud, bekjenne våre synder og avlegge vår dårlige livsførsel, fordi vi er ved å tre inn i brudens ilddåp (Jes.4:4).
Hvilken stemme er Kristi stemme? Vet du det? Én ting er sikkert: begge kan ikke komme fra samme kilde.
En rystelse kommer. En utskillelse. Guds Ånd bringer Kristi Ord til menighetene i dag. Guds utvalgte folk vil høre hva Ånden sier, og vil bli fremmede og pilgrimmer blant verdens mennesker og blant åndelig døve kirkegjengere.
De som ikke er utvalgt av Herren vil fortsette i den villfarelse at de er Guds ”favoritter”—Kristi favoritter. De tror ikke at Jesus vil irettesette eller disiplinere dem fordi de er lunkne.
Fariseerne som ropte etter Jesu blod trodde at de var Guds favoritter.
Guds utvalgte i dag, som kan høre Hans røst, må gjøre en dobbel innsats for å vandre helinnviet og være i stadig bønn innfor Kristi Åsyn, idet de vender seg til Ham i oppriktig anger og ydmykhet.
Har det noensinne tidligere i historien vært så stor forførelse blant kristne som i dag?
Skal vi forvente Kristi komme i overmodig selvsikkerhet og med en familiær ånd overfor Gud?
Ve dem som stunder etter Herrens dag! Hva vil dere med Herrens dag? Den er mørke og ikke lys. Det er som når en flykter for en løve, men støter på en bjørn, og når han kommer hjem og støtter seg til veggen med hånden, blir han bitt av en orm. Ja, Herrens dag er mørke og ikke lys, belgmørk og uten lysskjær. (Amos 5:18-20)
”Dette er riktig”, vil vi kanskje innvende, ”men disse uttalelser gjelder de stakkars jøder som skal gjennom den store trengsel, mens lunkne hedningetroende vil være tilskuere til Israels misère fra orkesterplass i paradis”.
Er dette sunn lære? Vil vi oppdele Kristi legeme, det ene nye menneske, Guds Israel (Gal.6:16), den sømløse kjortel, i hedenske og jødiske troende, på tross av Paulus’ undervisning (Efes.2:11-19)?
Hør på advarselen i Guds Ord som gis til alle troende, til alle Guds utvalgte. For det er ingen forskjell mellom jøde og hedning i Kristus:
For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen? (1. Pet.4:17,18)
Dette skriftsted stemmer lite overens med vår tids selvsikre kristne.
Jesus Kristus er slett ikke den ettergivende type som åndelig dovne kristne holder Ham for å være.
Hvis vi går i dybden med kapitel 4 i Peters første brev, så vil vi se at de lidelser som vi må gå gjennom i denne verden er Guds dom over oss, slik at vi kan være beredt til å møte Herren i skyene. Dette budskap stemmer ikke med vår tids kristne undervisning.
Jesus Kristus gir Sitt Ord til vår tids utvalgte. Hver og én som hører Guds Ord vil oppdage innen det går lang tid, at Ordet som kommer til ham, utskiller ham fra verden, og i noen tilfelle, fra mennesker som han alltid trodde var hans søsken i Herren.
Menighetenes Herre vandrer i disse dager omkring blant ”lysestakene”. Hans øyne er som luende ild. Han er ikke den venlige, milde Jesus som elsker og tilgir oss, hva enten vi oppfyller vår del eller ikke når det gjelder forløsningen av vår personlighet.
Spørsmålet er om Jesus faktisk kommer til å spytte vår tids lunkne troende ut av Sin munn, eller om Han vil ta imot dem fordi de er ”frelst av nåde”? Forfatteren er overbevist om at Jesus Kristus virkelig vil spytte dem ut av Sin munn, slik det står i Ordet.
Hva så med deg, kjære leser? Din evige fremtid står på spill her. Vil du satse på at vår tids ”profeter” taler det som ligger på Guds hjerte, når de råder oss til ikke å bekymre oss så lenge vi har mottatt Jesus Kristus. ”Slapp av og vent på bortrykkelsen”, er parolen.
Forfatteren er av den oppfattelse at deres budskap ikke er fra Gud. Vil du virkelig ta den sjanse å bli kastet ut i mørket hvor det er gråt og tenners gnidsel?
Eller vil du i stedet vende deg til Skriften, særlig NT, og undersøke om Jesu apostler, eller Jesus Selv, noensinne lærte oss at alt som Gud krever er en trosbekjennelse på Jesus?
Når du gjør dette så velg ikke ett, to eller ti vers for å bevise noe spesielt. Les hele epistelen og forsøk å forstå hva hovedtanken er.
Ett eller to steder i Paulus’ skrifter kunne synes å underbygge vår tids overbetoning av nåde. Hovedinnholdet i Paulus’ argumentasjon i epistlene gjør det dog klart at denne overbetoning av tilgivelsens nåde (den idé at gudfryktig livsførsel er mindre viktig når det gjelder vår frelse inn i Guds rike), i virkeligheten er en snedig fordreining av Paulus’ evangelium.
Det ville kanskje være til hjelp å understreke de steder i (NT) som lærer at gudfryktig livsførsel er en nødvendighet for inngang i Guds rike.
Slike steder er det mange av i NT, og finnes i alle apostlenes skrifter. De steder som kunne fortolkes dit hen at rettferdig levevis ikke er nødvendig, er få i antall. Hele Skriften underviser om rettferdig levevis (i den nye pakt dreier det seg om rettferdig levevis som resultat av vår forening med Kristus, og ikke våre egne anstrengelser utenom Kristus).
Husk på at vi ikke blir frelst ved rettferdig atferd. Istedet er det slik at rettferdig atferd er et resultat av frelsen. Hvor det ikke er vekst i rettferdighet, finner ingen frelse sted.
Skriften sier ikke at Gud på grunn av Hans nåde overser de troendes synder. Skriften sier ikke at Guds kjærlighet hindrer Ham fra å straffe de troende som synder. Skriften sier ikke at Guds folk vil bli bortrykket til himmelen for å unnslippe den store trengsel. Skriften sier ikke at de troende skal anvende tro for å tjene penger eller annen form for materiell velstand. Alle disse læresetninger kommer fra mennesker som gjør seg selv til Gud, og kommer fra den falske profets ånd.
Skriftsteder som synes å understøtte ovenstående er en forvrengning av Guds hellige Ord. De må isoleres fra ”Guds hele råd”.
Det dreier seg om din frelse! Hvis Guds Ord viser deg at du må vende om til Gud, ber vi om at du vil vie all din oppmerksomhet til denne overordentlig viktige sak.
Ønsket og evnen til å omvende oss er Guds gaver. De er de mest dyrebare av alle gaver, og vi må vokte dem med omhu. Noen har dessverre neglisjert dem, og følgelig mistet dem.
Pass på ikke å bli for familiær med Kristus når det gjelder din evige glede, inntil du finner et skriftlig grunnlag for en slik tillit (Salme 2:10-12).
Når du undersøker Skriften, og blir overbevist om at vi alle må vende oss til Kristus og omvende oss fra vår likegyldighet, så bli ikke overrasket om verden begynner å hate deg. Bli heller ikke overrasket om kirkemedlemmene begynner å unngå deg.
Du er imidlertid ikke alene. Faderen, Sønnen og Helligånden er med deg. De utvalgte engler er med deg. Dessuten er du i ferd med å bli en evig del av Kristi legeme med alle dets lemmer utover hele jorden, og mange flere i himmelen som omslutter deg som en sky av vitner. De er tilskuere og jubler, mens du presser fremover til seier i Kristus.
Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble, for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike. (2. Pet.1:10,11)
(“Johannes Evangelium - Kapitel 17, et utdrag”, 4219-1)