GUDS RIKES ADMINISTRASJON
Det er mulig at det sentrale emne i kristendommen i våre dager er Guds rikes administrasjon.
Aldri tidligere har Helligåndens gaver og tjenester vært så utbredt blandt troende som nå. Men dette bekjentskap med Guds Ånds kraft og egenskaper skaper et problem. Kristne ledere—sikkert med de beste intensjoner—søker å anvende Helligånden etter deres egen oppfattelse om hva som bør gjøres i Guds rike, og hvordan dette rikes ressurser bør administreres. Spørsmålet er om den åndelige ledelse og praksis utgår fra menneskers meninger og ønsker, eller fra Kristi sinn og ønsker.
Det store spørsmål som vi konfronteres med er: ”Skal jeg, eller Jesus Kristus, kontrollere det som har med Guds rike å gjøre?”
GUDS RIKES ADMINISTRASJON
Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne. (Rom.12:1,2)
Vi leser i Åpenbaringsbokens trettende kapitel at den falske profet vil støtte Antikrist. Etter vår oppfattelse står Antikrist for menneskers administrasjon når det gjelder det politiske område og den falske profet står for menneskers administrasjon når det gjelder det religiøse område.
La oss et øyeblikk tenke over hvem Guddommen er. Det er tre Personer i Guddommen. Disse tre er ett og har hver Sin identitet. Faderen er Én hvis vilje vil skje i Guds rike. Jesus er Faderens Ord—Faderens Uttrykk. Helligånden er Faderens visdom og kraft, som skaper universet etter Faderens vilje og som kommer til uttrykk gjennom den store Administrator, Jesus Kristus.
- Jesus kom for å bringe oss til Faderen. Han er veien til Faderen.
- Jesus er menighetens brudgom, samtidig som Han er Faderens elskede Sønn.
- Jesus er Guds lam som døde for å forsone oss med Faderen.
Det er Faderens vilje og ønske at hele universet skal uttrykke Sønnen. Sønnen skal være sentrum og omslutte alt som eksisterer.
Det er også Faderens vilje og ønske at de hellige skal ha Sønnens fylde. Faderen elsker de hellige, slik Han elsker Sønnen.
Sønnen er Kongen. Hans septer er rettferdighet. Han er Faderens Trofaste. Sønnen er det blitt gitt å regjere og å administrere hele Guds rikes rikdom. Selv om Sønnen vil dele Guds rike med de hellige slik at de blir medarvinger, så blir Guds vilje alltid uttrykt gjennom Sønnen, det levende Ord.
Helligånden beveger Seg alltid i henhold til Faderens vilje, slik den kommer til uttrykk gjennom Sønnen. Dette er grunnen til at det står skrevet at alle ting ble skapt ved Ham, dvs. ved Sønnen.
Kongen ble sendt inn i verden, og ble deretter korsfestet for våre synder. Nå har Kongen, den guddommelige Administrator og Dommer, vendt tilbake til Faderen.
Helligånden er blitt sendt inn i verden for å føre oss til Kongen. Helligånden er som Eliezer som ble sendt av Abraham for å finne en brud for Isak, sønnen.
Helligånden søker aldri å bli tilbedt, bli forkynt, eller å bli oppløftet på noen som helst måte. Helligånden taler alltid om Sønnen og herliggjør Sønnen. Han er trofast i Sin tildelte rolle.
I våre dager er noe gått galt i religiøse kretser, særlig i pinsebevegelsen og blandt karismatikerne (hvor vi forøvrig selv har vårt tilhørsforhold). Forkynnerne søker å bruke Helligånden til å utøve store kraftgjerninger for å herliggjøre deres tjeneste og for å trekke mennesker til seg selv. De ser ikke at deres motiv er å herliggjøre seg selv. De tror at hvis alle disse mennesker kommer til dem, vil Jesus automatisk bli herliggjort.
De troende blir oppmuntret til å komme og dra fordel av Helligåndens kraft og velsignelse. Dette er ikke den guddommelige orden. Helligånden skal aldri forkynnes, bli sunget til, tilbedt eller beordret på noen som helst måte. Det er Jesus som vi skal søke og herliggjøre.
Når Jesus løftes opp vil Han dra alle mennesker til Seg selv.
Lederne vil kanskje protestere og si at de virkelig opphøyer Jesus. Men deres avertissementer og uttalelser sier noe annet. De søker å bruke Åndens kraft i henhold til deres egen visdom og ønsker. Dette er den falske profet, som i framtiden vil komme til å støtte en menneske-sentrert regjering.
Disse ledere søker store antall mennesker. De fører derfor ikke søkende mennesker til korsdøden. De oppmuntrer dem til å komme for å få en spennende opplevelse. Jesu navn blir gjerne anvendt igjen og igjen som et slags mantra (som Baals profeter). Det er ikke Herren som de søker. Det er følelsen eller opplevelsen de søker.
Da åndelige opplevelser og manifestasjoner virkelig er tilstede, må man spørre hva slags ånd som står bak det hele, og hva mennesker mottar? Kanskje er det en forførelsesånd.
Man kan legge merke til at de som deltar i slike ekstravagante oppvisninger, aldri kommer ut derfra og opphøyer Jesus. Det man taler om er deres opplevelser. Pengesterke troende reiser rundt til slike ”oaser” med ”fornyelse”, men hvor besluttsomt kristent disippelskap sjeldent forkynnes.
Det er ikke skriftmessig å be til Helligånden eller å søke Hans nærvær på denne måten. Det er skriftmessig å søke Jesus Kristus med hele vår styrke. Når vi gjør det, vil Helligånden alltid være nærværende for å hjelpe og velsigne oss.
Når vi forsøker å dirigere Guds Ånd, stjeler vi fra Jesus Hans gudgivne autoritet til å administrere Guds rikes ressurser. Mennesket er i førersetet. Dette er den falske profet.
Vi ser at total forførelse er underveis i Amerika og mange andre steder i verden. De troende er blitt ført bort fra Herren ved undervisning om betingelsesløs nåde, bortrykkelse før trengselstiden av de troende, tros-og lykke-evangelium, Guds rikes opprettelse før Jesu gjenkomst, vekt på fellesskap og økumenisme. Og sist, men ikke minst, ukritisk mottakelse av én eller annen ånd. ”Ånden får meg til å føle meg vel til pass. Derfor må det være Herren.”
Hvorfor spør du ikke ånden etter dens navn? Det pleier jeg å gjøre. Jeg mottar ikke noen ånd inn i min personlighet før jeg er absolutt sikker på at ånden er fra Jesus. Prøver du åndene, eller gjør du som de aller fleste i vår tid gjør?
Som nevnt ovenfor, veien for total forførelse forberedes nå. Snart vil vi få se utrolige overnaturlige tegn—kanskje noen av dem vil finne sted i en katolsk sammenheng. Vil du motta disse fordi de hevder å presentere Jesus?
Deilige katolske mennesker har opphøyet Jesu fysiske mor til en stilling som ikke finnes i Skriften. En slik opphøyelse er ikke akseptabel for en sann disippel av Jesus Kristus. Men hva hvis mektige tegn synes å bekrefte at Maria virkelig er medfrelser sammen med Jesus Kristus?
Er du orientert mot Guds Ord eller mot opplevelser og spesielle fenomen?
Én inngang som Satan kan bruke for å ”liste inn” etterligninger, er menneskers trang til det store. Nåtidig kristen tankegang setter likhetstegn mellom store menighetsforsamlinger og suksess. En menighet med 25 medlemmer har ingen verdi. En menighet på 10 000 medlemmer sees som bevis for at Gud virkelig er med!
Og dog! Det er mulig—og mange troende vil være enige—at mer verdi hva angår Guds rike skjer i menigheter med 25 mennesker enn i mega-menigheter.
Vi vet at dette er sant. Ingen kan være uenig i dette. Vi forstår at et stort antall mennesker kan indikere at Gud virkelig beveger Seg, eller det kan også indikere at budskapet som forkynnes er for å behage mennesker—et budskap som klør i ørene—og tiltrekker troende som ikke ønsker å bli sanne disipler.
Vi vet alt dette. Men denne kult for de store antall har vært—og er—meget framherskende, og hvor en menighets verdi blir målt på antall mennesker som deltar.
Tror du at Jesus har behag i en slik holdning? Jeg vet at Han ikke har det. Han er mer intereressert og tilgjengelig når noen hjelper et lite barn, enn når en kjent forkynner leder en stor konferanse for pastorer.
Denne form for kult med de store antall kjenner vi godt til. Vi ser kanskje venligsinnet på det som tingenes tilstand. Men det kan være at det nettopp er denne form for kult, hvor de troende er på utkikk etter én eller annen form for overnaturlig opplevelse, som gjør at de troende ikke er på vakt og aksepterer alt uten tilstrekkelig bedømmelse.
Herrens syv fester er ett av symbolene som Herren har latt nedskrive i Sitt Ord for å vise oss veien hvor Han beveger Seg. De syv fester finnes beskrevet i Tredje Mosebok, 23. kapitel, og enkelte andre steder i Skriften.
De første tre fester—påsken, de usyrede brøds høytid og førstegrødefesten illustrerer den grunnleggende frelse. De representerer påskeblodet, omvendelse, vanndåp og det å bli født på ny. Den som tror og blir døpt skal bli frelst fra vreden når Herren kommer i Sitt rike. Jesus blir virkelig for oss når vi tar disse grunnleggende skritt på frelsesveien. Disse tre høytider blir feiret over én uke—uken for de usyrede brød.
Den fjerde festen—pinse—representerer Helligånden. Kirken har fått oppleve Helligåndens gjerninger i det tyvende århundrede. Den fjerde fest kommer alene—den inntreffer femti dager etter de usyrede brøds uke. Dette er kanskje fordi Helligåndens gjerning er så viktig når det gjelder å bringe bruden til Lammet.
De tre siste fester finner også sted i løpet av én uke. Det dreier seg om basunfesten, forsoningsdagen og løvhyttefesten.
Vi står nå på terskelen til den åndelige oppfyllelse av de tre siste fester. Guds Ånd begynner nå å understreke viktigheten av lydighet mot Faderen, og den fullkomne hvile i Hans Person og vilje.
For dem som kjenner til de syv gjenstander i sammenkomstens telt, står lysestaken for pinse, røkofferalteret for basunfesten, paktens ark for forsoningsdagen og nådestolen for løvhyttefesten.
Pinsefesten er det samme som lysestaken i sammenkomstens telt. Pinse og lysestaken er begge to nummer fire i en rekke av syv symboler. Fire er halvveis mellom én og syv.
Når vi er ved pinse-ved lysestaken for å si det slik—står vi overfor en viktig beslutning. Betydningen av denne beslutning kan ikke betones sterkt nok. Det gjelder om vi vil tillate Jesus Kristus å administrere Guds rike, eller om vi selv forsøker å bruke vår egen visdom og styrke (”med Herrens hjelp” selvfølgelig!) til å administrere Guds rike.
Dette har å gjøre med den troendes personlige kors. Hvis vi er villige til å legge ned våre liv og vår religiøse ærgjærrighet, ta opp vårt kors og følge Jesus, da kan vi gå videre fra pinse til basunfesten (annonseringen av Guds rike). Vi kan gå fra lysestaken til røkofferalteret.
Røkofferalteret er stedet hvor vi sier farvel til vår egenvilje og roper: ”Ikke min vilje, men Din vilje!” Har du vært der?
Hvis vi ikke er villige til å legge ned våre egne liv, vår religiøse ærgjærrighet, men insisterer på å få Helligånden til å følge vår vilje, kan vi ikke bevege oss fra pinse til basunfesten—fra lysestaken til røkofferaltereet.
I stedet for følger vi den falske profets vei. Den falske profet kommer fra jorden—dvs. fra menneskets sjel. Den falske profet har ”to horn som et lam”. Dette betyr at han ønsker å bruke Kristi kraft, men han taler som en drage. Slik er det i dag når tjenere i Guds rike søker kraft, mer kraft og enda mer kraft! Men de taler som en drage. Dvs. de opphøyer seg selv slik som Satan gjør.
En del nåtidige kristne ledere søker kraft mer enn Jesus Kristus. De sier at de søker Kristi vilje. Sannheten er at de søker deres egen vilje, og forsøker å bruke Helligånden for deres egne hensikter. De ønsker å administrere Guds rike ved å opphøye seg selv.
De kjenner ikke Jesus Kristus. De forstår ikke Herrens nensomme, ydmyke måte. På Herrens dag vil de få å høre: ”Jeg har aldri kjent dere”. Hvorfor vil de høre dette? Det er fordi den ydmyke Jesus aldri kjente dem, selv om de virket store mirakler i Hans navn. De trodde at Han var imponert over deres mektige åndelige foretakender. Og dog—Han kjenner dem ikke!
Hvordan skal vi kunne unngå å bli forført av disse iøynefallende, åndelige fenomen i vår tid? Vi må vende oss bort fra vår personlige religiøse ærgjærrighet, ta opp vårt kors og følge Jesus. Det spiller ingen rolle om vi får et ettermele. For oss er det å leve Kristus, og å dø en vinning. Alt som betyr noe er at Kristus blir forherliget.
Den neste bevegelse etter pinse er illustrert av basunfesten. Kongen står foran oss og erklærer krig overfor Sine fiender i vår personlighet. Han disiplinerer oss som et medlem i Sin hær.
Nå føres vi videre til den åndelige fullbyrdelse av forsoningsdagen—jødenes Yom Kippur.
Forsoningsdagen er dagen for forsoning med Gud. Hvert eneste område i vår personlighet uten unntakelse kommer inn under den guddommelige luppe. All kjærlighet til verden, og verdens måte i oss, må oppgis. I stedet må Jesu Kristi stålsatte rettferdighet bli utviklet.
Alle kjødets lyster må dødes, og i deres sted må total lydighet mot Faderen bli utviklet.
Du tenker kanskje at en slik forvandling er umulig for deg. Frelste du deg selv? Nei, Gud frelste deg ved Sin nåde.
Fylte du deg selv med Helligånden? Nei, Jesus Kristus gjorde det.
Vel, det samme er sant når det gjelder stålsatt rettferdighet, nidkjær hellighet og total lydighet mot Faderens vilje. Du kan selv ikke klare dette. Men Gud kan, hvis du vil samarbeide hver dag med Hans Ånd. Si til Gud at det er dette som du ønsker. Hungre og tørste etter rettferdighet, hellighet og lydighet. Du vil bli fylt, vær helt sikker på det. Skaperen av det enorme univers har nok visdom og kraft til å forvandle deg til Hans Sønns bilde, og føre deg inn i fullkommen hvile i Ham selv ved Kristus.
Alle oss som elsker Gud står ved en korsvei. Vi har mottatt Guds Hellige Ånd. Nå må vi velge. Vil vi forsøke å bruke Guds Ånd til å bygge Guds rike og på den måten bli administratorer av Guds ressurser. Eller vil vi ta alle våre gaver og legge dem ned ved Kristi føtter og la Ham være Administratoren?
Dette er et reelt valg, og det må gjøres med kraft og klarhet.
Du må ydmyke deg framfor Gud og be Ham om å hjelpe deg til å la din religiøse ærgjærrighet fare og ditt ønske om å ”gjøre store ting for Gud” eller å bli en viktig person i Guds rike. Ikke vær opptatt med slike ting! Bli intet! Overgi hele ditt liv til Kristus!
Søk Herrens ansikt. Forsøk ikke å få Gud til å velsigne det du gjør. Be Gud om å vise deg hva Han ønsker du skal gjøre. Det kan hende at du ikke hører noe over et stykke tid. Det er fordi din beslutning blir prøvet. Gud ønsker å vite om du er en del av den falske profet eller en del av Hans Sønn. Han kan ikke kjenne alt det som er i ditt hjerte før Han stiller deg på prøve.
Fristelsen til å bli en stor apostel eller profet kan dukke opp i deg. Hva skal du gjøre? Jesus selv nektet å hoppe ned fra tempelgavlen. Han flyktet når de forsøkte å gjøre Ham til konge. Han gikk rett til korset som vi må gjøre.
Etter forsoningsdagen begynner forsoningsprogrammet overfor Gud å finne sted i vår personlighet. Vi vil bli ført videre til den åndelige fullbyrdelse av løvhyttefesten. Dette er stedet for den fullkomne hvile i Gud ved Jesus Kristus—et meget attråverdig mål.
Nå er du Guds vogn. Nå følger du med i Guddommens bevegelser. Alt Guds er ditt, fordi alt ditt eget er blitt gitt til Gud. Dette er hva Jesus er. Dette er hva Han ønsker du skal være.
La alle ambisjoner om å bli noe i Guds rike fare. La alt fare! Alt! La Jesus være alt. Vær tilfreds med å ikke være noe som helst.
Hvis Herren ønsker å opphøye deg, å få deg tilbake på tronen av ditt liv, vil Han gjøre det—men først når Han er sikker på deg.
Det finnes så megen ærgjærrighet i Guds menighet! All slik personlig ærgjærrighet skaper splittelse, forvirring og ødeleggelse. Dette har å gjøre med en kristus-myrdende ånd. Menneskers religiøse ærgjærrighet vil alltid korsfeste Kristus når Han viser Seg. Store kristne organisasjoner i tidligere tider har torturert og myrdet kættere, dvs. de ydmyke troende som virkelig kjente Herren.
Disse babylonske, menneske-sentrerte organisasjoner som bærer Kristi navn er som de høye høyder som gjør seg bemerket i deres ønske om å være prominente. Men vår rettferdige Herre bor i Sion—i Hans sanne legeme av troende.
Herren setter pris på et sted hvor Han kan komme, hvor Han kan ta av Seg skoene, snakke litt med ydmyke mennesker som elsker Ham, og som ikke forsøker å bruke Ham i ett eller annet stort selvpromoverende foretakende. Han ønsker å holde måltid med oss uten å få fordøyelsesbesvær på grunn av vår hektiske, religiøse poseren og våre krav.
Jesus elsker oss akkurat slik vi er uten den babylonske kosmetikk eller religiøse varer.
Her er vi ved begynnelsen av det tjueførste århundrede. Jesus Kristus har i sinne å utdelegere stor autoritet til Sine hellige, slik det er illustrert ved symbolikken med de to vitner i Åpenbaringsbokens ellevte kapitel.
Før Gud kunne gi Kristus all autoritet i himmelen og på jorden, måtte Han først bevise Sin ubestridte lydighet. Kristus måtte bli brakt lavere enn noe menneske.
Før Kristus kan dele med oss Sin majestet og autoritet, må Han først teste vår ubestridte lydighet. Vi må bli brakt helt ned.
Det er en hvile der nede på det ydmyke sted. De stille Siloas vann flyter der.
Beslutningen vi må ta er følgende: ”Vil vi forsøke å gjøre Kristus til vår tjener for å fullføre vår vilje når det gjelder det religiøse område, eller vil vi være Herrens tjener?”
I Guds rike gjelder bare Faderens vilje. Ingen annen enn Jesus Kristus er konge der, og bare den visdom og kraft som utgår fra Guds Ånd.
Vi må ikke forsøke å få igjennom vår egen vilje, vårt lederskap og vår egen visdom og kraft.
Vi må være fullstendig lydig når det gjelder å gjøre Guds vilje. Uten denne totale lydighet overfor Faderen kan vi overhodet ikke gå fra pinse til løvhyttefesten, fra lysestaken til nådestolen—til Guds hvile.
Vi må opphøye Jesus Kristus som kongers Konge og herrers Herre. Vårt lederskap vil bare kunne oppnås gjennom lidelse. Det er lidelse som tilintetgjør vår egenvilje, egenkjærlighet, selvopptatthet, egoisme, opprør og gjenstridighet. Det er bare én Kristus. Han er det eneste Konge. Vi skal bli del av Ham. Når vi er en integrert, og evig uatskillelig del av Ham, da kan vi regjere med Ham. Når dette er tilfelle, kan vi regjere med Ham.
Det finnes ingen dronning i Guds rike—bare Kristi legeme.
Vi må ikke forsøke å utnytte Ånden. Vi må ikke synge til Ånden, be til Ånden, påkalle Ånden, eller tilbe Ånden. Det er skriftmessig å be til Jesus for mer av Hans Ånd, men vi må aldri henvende oss til Ånden. Helligånden adlyder Guds vilje slik den administreres av Jesus Kristus alene—aldri av oss.
Vi må ikke gjøre reklame for Helligånden. Vi må gjøre reklame for Kristus. Vi må ikke opphøye Ånden. Vi må opphøye Jesus Kristus og Ham alene.
Ønsket om å utnytte Helligånden, å påkalle Ånden, å be til Ånden, er noe som skjer gjennom kristne lederes egenvilje som bygger deres eget kongedømme. De forsøker å utnytte Helligåndens visdom og kraft til å gjøre dette. De tror at de behager Kristus, men Kristus kjenner dem ikke.
Det er et sted for evangelisering av massene. Evangeliet lyder. Mengder tror og blir døpt, og blir derfor frelst fra den vrede som kommer på Herrens dag.
Deretter må de troende bli forvandlet til disipler. De må opplæres i å holde Kristi bud.
Det er alltid behov for evangelisering. Men det later til at det største behov i dag er å skape disipler—å oppfylle misjonsbefalingen. Vi har mengder av åndelige babier, men det er bare noen enkelte Guds tjenere som opplærer babiene til å vokse til å bli modne sønner og døtre av Gud.
Inn i denne enorme mengde av babier kommer så tjenere som tilbyr dem spenning og åndelige opplevelser. Slike åndelig følelsesladede opplevelser inspirerer til å begynne med de selvopptatte babier. Men til sist vil disse opplevelser avta, og så må tjenerne finne på en ny idé for å fange de umodne kristne, og holde fast på medlemstallet.
Slik fungerer ikke virkelig disippelskap. Disippelskap dannes ved Guds Ord. Det er når Ordet kommer til oss linje på linje, bud på bud, at vi begynner å vokse i Herren.
Disippelskap trekker normalt ikke de store mengder. Det praktiseres med noen få mennesker ad gangen under ledelse av en erfaren og gudfryktig eldste, som lytter trofast til Herren og føder Hans hjord.
Jesus trakk alltid mengder til Seg. Men det var de elleve disipler som etter opplæring av Herren, gikk ut og forvandlet historiens forløp.
Jesus elsker mengdene. Men når Han begynner å tale til dem om å nære seg ved Hans legeme og blod, vil de forlate Ham for mer interessante begivenheter. Det er dem som vender seg bort fra alt og som lar seg opplære av Ham, som til sist kan bringe evig vekst i Guds rike.
Slik er det i dag. Herren har tjenere som har et sant kall til verdensvid evangelisering. De følger Hans Ånd når Han bringer dem ut til store arenaer med mennesker, hvor tusener og hundretusener tror og blir døpt.
Men det er et tilsvarende stort (om ikke større) behov for trofaste pastorer og lærere som vil være tilfreds med noen enkelte mennesker. Disse oppdrar de så tålmodig som deres egen familie i Herren, og elsker dem og hjelper dem til å gå videre når Herren bringer dem igjennom forsoningsdagen.
Det finnes sanne evangelister, og det finnes sanne pastorer og lærere. Begge har en viktig rolle å spille når det gjelder å bygge Guds rike.
Men det å være en evangelist er ingenting, og det å være en pastor eller lærer er ingenting. Det er konsekvent, robust og total lydighet som behager Herren. Det er dette som teller i Guds rike.
Det er ingen plass for evangelisten, pastoren eller læreren som ikke hører fra Herren, og som er drevet av personlig ærgjærrighet og har behov for det flotte og store i tjenesten, og som søker deres egen ære. Det er disse som vil bli den falske profet i dagene som ligger forut.
Det er en duft av regn i luften. Jesus står klar for å øse livets vann ut over alle som tørster etter rettferdighet.
Men det finnes også en annen type vann som vi ikke er så sikre på. Gideons hær ble utvalgt ut fra måten soldatene drakk vannet på. Dette gjelder også i dag. Vi må ikke hoppe ut i vannet som så mange gjør i dag uten å være på vakt overfor fienden. Vi må alltid, alltid, alltid prøve åndene—selv om lederne oppmuntrer oss til bare å akseptere ånden som er tilstede og gi oss helt til den.
Det finnes vann som ikke er fra Gud. Da er det ikke måten vi drikker vannet på, men å være sikker på at vannet vi drikker virkelig er Helligånden.
Hvordan kan vi oppdage forskjellen? Det kan være vanskelig. Erfarne krigere, troende og eldste med stor erfaring, styrter avgårde for å få del i friskt ”fornyelsesvann”.
Jeg er likevel urolig i mitt indre. Jeg spurte Herren hva slags ånd som gjør seg gjeldende mer og mer i Amerika og mange andre steder i verden, og det eneste svar jeg fikk var: ”forførelse”.
Var dette Herren? Noen erfarne tjenere som jeg respekterer ville svare: ”Aldri!”
Men jeg er ikke sikker. Jeg ser røde flagg. Når det skjer ting som helt åpenbart ikke kan være av Gud, og de eldste ikke stopper det, hvordan kan jeg så tro at Jesus Kristus er i kontroll?
Når jeg hører troende fortelle hvor herlig deres opplevelser var, men som ikke ærer Kristus, hvordan kan jeg være sikker på at dette er Gud?
Når jeg ser avertissementer om at ”baren er åpen” og at vi skal komme for å drikke, drikke, drikke, og man ikke hører ett ord om å framstille våre legemer som et levende offer, eller å ta opp vårt kors og følge Mesteren, er jeg i alvorlig tvil. Er du?
Jeg ser ikke de blodige naglemerker! Jeg hører ikke kallet til å bære det personlige kors, kallet til å korsfeste kjødet, den adamittiske natur! Jeg vet at majoriteten av kirkegjengere i våre dager er babier. Trenger babiene å høre hvordan de skal få oppleve litt mere morro fordi baren er åpen? Eller behøver de å høre om den nært forestående tid med grufulle moralske utskeielser, om behovet for å vokse i Herren så de kan stå forberedt til å kunne hjelpe mennesker når hedningenes tur til holocaust kommer?
Overbetoningen av nåde, nåde, nåde, bortrykkelse, bortrykkelse, bortrykkelse, har skapt mengder av kirkegjengere som bereder seg for Guds rikes komme med å hoppe opp og ned i kirkegangene så de kan stå klare for denne ”bortrykkelse”. Kan du forestille deg Lammets apostler gjøre dette?
Kan du forestille deg å fortelle en slik gruppe mennesker at baren er åpen og at huset spanderer? At alt hva de behøver er mer åndelig morro!
Det er derfor jeg ser røde flagg. Fornyelsesbevegelsene følger ikke mønstrene som gis oss gjennom Skriftens store forbilleder. Etter pinse kommer dom, krig og personlig forsoning med Gud. Ikke mer morro og underholdning.
Kan du se hvorfor jeg er meget forsiktig vedrørende det som finner sted i våre dager? Jeg ser ikke Jesus Kristus og Ham som korsfestet i den pågående forlystelsesrus. Det minner en om folket da Moses gikk opp på fjellet. Folket satte seg ned for å spise og drikke, og sto opp for å leke. Aron holdt dem ikke tilbake fordi han fryktet mengden.
Etter mange års erfaring som pastor vet jeg at vi må foreta et valg i hvert eneste møte. Vi kan lede møtet, eller vi kan la møtet lede oss. Vi kan alltid velge å akseptere en ånd som er nærværende, eller vi kan beslutte at den ikke er passende og nekte å gi etter for den.
Hvis vårt mål er å ære Jesus Kristus—å gi åndelig føde til Hans får—da må vi, om nødvendig, kunne legge bånd på enkelte tilstedeværende, selv om dette kan bety at de ikke vender tilbake. Men hvis vår målsetning er store antall mennesker, kunne vi være fristet til å tillate de tilstedeværende å vise tøylesløshet og la enhver ånd få manifestere seg.
Hvis vi forhindrer slike manifestasjoner som vi ikke mener vil være gavnlige for forsamlingen, påtar vi oss ikke så Herrens rolle som Administrator? Nei, slett ikke! Hvis Kristus har innsatt oss som eldste i forsamlingen, må vi passe på at alt gjøres på en passende og anstendig måte. Vi adlyder Jesus Kristus som Hoved-administrator ved å passe på at Hans Ord gjennom Hans apostler blir adlydt. Vi må også be omhyggelig over hver bevegelse som vi gjør for å være sikker på at vi følger Kristi ønsker i hver eneste detalj.
Men når vi blir personlig ærgjærrige, blir vår målsetning store antall mennesker. For å tiltrekke store antall mennesker i Amerika, og ellers i mange andre land, er det tilstrekkelig å komme med et lite symbolsk budskap, og la forsamlingen ellers få oppleve en masse åndelig ”morro”. Vi unngår å avkreve den disiplin som ekte disippelskap innebærer. Vi formaner dem ikke til å framstille deres legemer som et levende offer. I stedet legger vi vekt på opplevelser, så forsamlingen kan få en hyggelig og oppmuntrende stund sammen.
I Elisas dager besluttet profetsønnene å bygge et større hus til seg selv. Men de brukte en lånt øks.
Under byggingen løsrev øksehodet seg. Jernet forsvant, og de sto tilbake bare med skaftet. Dette kan skje når vi forsøker å ”bygge et større sted”.
De ropte: ”Herre, dette var en lånt øks og nå er hodet nede i dammen!”
Elisa sa: ”Kast en gren i vannet!”
Det gjorde de, og jernet kom opp til overflaten.
I dag bygger mange menigheter med en lånt øks—en øks som kommer fra tidligere tiders Guds menn og kvinner.
Nå har jernet skilt seg fra skaftet, og de slår løs på trærne uten virkning, og håper på å oppnå noe stort ved ikke skriftmessige midler.
Det finnes bare én løsning. Det er ”grenen”. Korset må kastes i vannet. Da vil jernet komme til overflaten og vil utføre noe av evig verdi i Guds rike.
Tiden er inne for at sildigregnet må utøses. Vi har trodd og forkynt i mange år at tidenes største vekkelse står for døren. Vi er av den mening at vekkelsen under sildigregnets tid, den dobbelte del, er symbolisert av de to vitner i Åpenbaringsbokens ellevte kapitel.
Vi ønsker mer av Gud. Men vi er på vakt. Vi vet godt at Satan ville elske å kunne bevege seg og ødelegge noe som alvorlig kunne true hans rike.
Guds bevegelse i dag vedrører rettferdig livsførsel. Gud ønsker kristne mennesker som begynner å holde Kristi og Hans apostlers bud.
Meget i nåtidig kristen forkynnelse arbeider imot det å skulle holde Kristi bud. Kanskje det sterkeste våpen er begrepet ”nådens tidsalder”—den tanke at Gud ikke lenger forlanger rettferdig livsførsel, men at vi bare tror på teologiske fakta vedrørende Kristus.
Slik undervisning og praksis står stikk i strid med Skriften, og er ødeleggende for Guds rike. Det resulterer i mennesker som forsøker å administrere Guds rike. De hører ikke fra Herren, men beveger seg i blinde.
Jesus, Guds rikes Konge, ser etter dem som holder opp med egne gjerninger og egne programmer, og i stedet lytter etter Hans stemme. Han ønsker at vi gjør alle nasjoner til Hans disipler, og lærer dem å holde Hans bud.
Dette er måten hvor vi kan bedømme om en ”bevegelse fra Gud” er autentisk. Hvis en ”spennende” åndelig bevegelse opphøyer Jesus Kristus, og ber oss om å praktisere rettferdighet, elske barmhjertighet og vandre ydmykt med Gud, da er det store muligheter for å kunne tro at Gud er nærværende.
Vi har imidlertid grunn til å tro at vi er vitne til en forførende ånd som proklamerer Jesu navn, men som kommer fra Satan, når en forsamling overbetoner følelser, manifestasjoner og åndelige fenomen. Likeledes hvis denne forsamling understreker Helligånden og forskjellig type opplevelser, ikke formaner oss til å adlyde Kristus og Hans apostler, og unngår å forkynne hva et disippelskap krever, og som Jesus Selv forlanger av Sine etterfølgere.
Husk på piken med en spådomsånd som talte sant: ”Disse menn er tjenere av den høyeste Gud som viser oss frelsens vei”. Demoner vet godt at Jesus er Kristus, og de kan meget lett kunngjøre Hans navn. Husk også på at Satan er klok nok til å gi litt for å få meget tilbake, å ofre en liten soldat til gjengjeld for kongen, å understreke kristne gjerninger, hvis programmet vil holde folket i en umoden tilstand og dermed forhindre at de når fram til Kristi fylde.
I våre dager foregår det en stor forførelse i kristen sammenheng. Hvis jeg hører riktig fra Herren, vil problemet med forførelse tilta i stigende omfang i tiden som kommer.
Det er bare én løsning. Det er at gudfryktige menn og kvinner, gutter og jenter, holder opp med å gjøre deres egne gjerninger, og søker Herren med omhu. Vi må ta hendene våre bort fra arken. Vi må gi tilbake retten til å administrere alt som har med Guds rike å gjøre til den sanne og eneste Administrator. Hvis vi bevarer ordet om tålmodighet, vil Han bevare oss fra forførelse. Han vil holde våre føtter på hellighetens høyvei.
Og best av alt. Når vi én gang skal se Ham, vil Han kjenne oss. Kanskje vil vi ikke ha gjort store mirakler eller fullført store ting i Hans navn. Men Han vil kjenne oss, og det er i et hvert fall etter min mening, det som teller og har evighetsverdi.
Hva med deg?
(“Guds Rikes Administrasjon”, 4218-1)