ER DEN KRISTNE FRELSE BETINGET?
Mange kristne troende lever skjødesløse liv. De forsaker ikke verden, de nedlegger ikke deres liv, de tar ikke opp deres kors og følger ikke Jesus med hele deres hjerte og sinn. Hvorfor? Fordi den idé er innplantet i dem at de kommer i paradis når de dør uaktet deres jordiske livsførsel. Det finnes en mengde slike villedete troende. De ødelegger deres egen oppstandelse gjennom deres synd og ulydighet.
Skylden er å finne hos dem, som på tross av mange motsatte uttalelser i Det Nye Testamente (NT), lærer at frelsen ikke er betinget av et individs atferd.
Sannheten er at en kristen tillates å forbli i Kristus forutsatt at vedkommende bærer frukt ved en rettferdig livsførsel. Hvis vedkommende ikke bærer en kristus-lignende frukt, vil Gud fjerne vedkommende fra Vintreet, fra Kristus. Vår frelse er sannelig betinget. Hver og én av oss skal tre frem for Kristi domstol for at vår jordiske livsførsel vil bli åpenbart og bedømt. Vi vil bli frelst forutsatt at vi stoler på Jesus, ser hen til Ham kontinuerlig, og utholder trofast alle de prøvelser og trengsler som vi vil møte i vår jordiske pilgrimsvandring.
ER DEN KRISTNE FRELSE BETINGET?
Ved gjennomgang av fotnotene i en kristen utgave av Skriften—en utgave som vil bli akseptert av evangeliske og bibeltro kristne—ble vi oppmerksom på to punkter som vekket vår bekymring. De later til å motsi grunnleggende sannheter i Guds Ord.
Disse motsigelser har intet å gjøre med spissfindige teologiske spørsmål, som f.eks. Guddommens tre-i-én natur. Hvis det var dette det dreier seg om, ville det ikke bekymre oss. Guds vesen og natur vil utvilsomt ikke bli forstått av oss i de kommende millenier.
Motsigelsene dreier seg om grunnleggende sannheter i Guds Ord. Emnet som vi behandler her gjelder frelsens betingete natur.
Det første punkt gjelder fotnotene som forklarer Efeserbrevet 2:8 til å bety at frelsen er betingelsesløs. Guds nåde er betingelsesløs.
Jesus sa: ”… men den som holder ut til enden skal bli frelst” (Matt.10:22) Fotnotene i denne populære utgave hevder (hvis vi forstår dem korrekt) at vi ikke er frelst forutsatt at vi holder ut til enden, men på grunn av en betingelsesløs, evig Guds ”nåde”. Dette er en benektelse av Guds skrevne Ord.
Viser disse fotnoter oss at en periode med forførelse har sneket seg inn iblant oss?
Kristne lærere svarer at de fire evangelier henvender seg til jøder, og ikke til kristne. Forstår slike lærere hvilke ringvirkninger en slik stillingtagen fører med seg? Dette ville bety at Bergprekenen, som er én av den kristne menighets historiske eiendeler, aldri virkelig gjaldt menigheten. Dette ville bety at Jesu uttalelser, som alle sanne kristne verdsetter høyt, ikke er for oss, men for jødene.
Dette er alvorlig. Når Herren sa: ”Bli i Meg”, talte Han bare til jødene? Personlig kan vi aldri akseptere at Jesu Ord i evangeliene ikke henvender seg til kristne mennesker.
En våken gymnasiast kan med letthet påvise vår tids teologiske vranglære. Kristne lærde er intelligente og gudhengivne mennesker, og sannheten må være at de fortolker Skriften ut fra en feilaktig tankegang. De oppfatter Skriften ut fra en menneskeskapt tankegang. De motsier Skriften, og kan av én eller annen grunn ikke se motsigelsene.
La oss se litt nøyere på den idé at frelse av nåde er betingelsesløs, dvs. ifølge fotnotenes forfatter, at vår atferd, etter at vi er kommet til tro på Jesus, ikke kan skade vårt forhold til Gud.
Det finnes flere steder i Skriften som sier det motsatte.
Hver gren på Meg, som ikke bærer frukt, tar Han bort… (Joh. 15:2)
Dette skriftsted er en klar uttalelse at frelse, som har å gjøre med at vi forblir i Jesus, avhenger av om vi er fruktbærende. Men vår tids lærde hevder at frelsen er betingelsesløs. Skriften lærer at frelsen er betinget. De lærde hevder at frelsen er betingelsesløs. Det er på tide med en reformasjon av vår tankegang.
En gren i Kristus er en kristen.
En kristen tillates å forbli i Kristus forutsatt at han eller hun bærer frukt gjennom en rettferdig livsførsel, ved å ligne Kristus. Hvis ikke, vil vedkommende bli fjernet fra Vintreet, fra Kristus. Denne tanke forsterkes i Johannes 15:6.
For oss å se vil et intelligent menneske, hvis oppfattelsesevne ikke er blitt påvirket av en annerledes tankegang, fortolke Joh.15:2,6 til å bety at kristne kan forbli i Kristus forutsatt at de bærer frukt.
Videre:
Men Kristus var tro som Sønn over Hans hus. Og Hans hus er vi, så sant vi like til enden holder fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av. (Hebr.3:6; og igjen vers 14)
Vi er blitt delaktiggjort i Kristus forutsatt at vi like til enden holder fast ved håpet om frelse, eller, slik Jesus uttrykte det, hvis vi ”holder ut” til enden. Men vår populære kristne utgave hevder i virkeligheten at dette ikke er sant.
Er den almektige Guds skrevne Ord ikke sant?
Videre:
Men etter som dere en gang for alle har fått vite alt, vil jeg minne dere om at da Herren hadde frelst folket ut fra Egypt, ødela Han likevel senere dem som ikke trodde. (Judas 1:5)
”… hadde frelst folket… ødela Han dem senere”.
Gjelder denne type de kristne? Hvis ikke, hvorfor gikk så Judas til det bry å ”minne oss”. Vil ikke en fordomsfri leser konkludere at Guds Ord advarer oss om at vi må holde ut til enden hvis vi ønsker å fullføre Guds vilje for våre liv?
Villfarelsene som det undervises i nå for tiden dreier seg ikke om spissfindige teologiske problemer. Slike ting tar professorer og lærde seg av. Nei, det dreier seg om villfarelser som har å gjøre med grunnleggende fakta vedrørende vår forløsning.
Det annet punkt gjelder fotnotene som kommenterer Hebr.6:4-8. Fotnotene argumenterer for at dette skriftsted ikke gjelder kristne som har neglisjert deres frelse (som er hovedformaningen i Hebr.2:3), men til religiøse Kristus-bekjennere, slike som ikke har fått del i evig liv. De har bare vært kristne i det ytre.
Hva har slike hyklere (ifølge fotnotenes forfatter) ”falt fra”, siden de aldri har hatt del i frelsen?
Her følger Skriftens beskrivelse av de ”religiøse bekjennere”, hvis erfaring, ifølge fotnotene, ikke gikk dypere enn ytre religiøse former:
For de som én gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter… (Hebr.6:4,5)
La oss nøye undersøke de kriterier som fotnotenes forfatter må ta med i betraktning når vedkommende beslutter at disse troende aldri har hatt del i evig liv, men bare har vært navnekristne, hvis kristendom bare besto i ytre formaliteter.
”Som én gang er blitt opplyst”.
”Har smakt den himmelske gave”.
”Har fått del i Den Hellige Ånd”.
”Har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter”.
Dette er fakta som kommentatoren må ta i betraktning når vedkommende bedømmer disse frafalne til aldri å ha eid evig liv, men bare var kristne i det ytre.
Vi må spørre: Hvilke kriterier anvender vår kommentator når det dreier seg om å si hvem som er en sann kristen? Dreier det seg om én eller annen form for gjerninger? Hvis det dreier seg om en rettferdig livsførsel som identifiserer en sann troende, da understøtter dette vårt argument i denne artikkel.
Eller har det med tid å gjøre? Hvis ja, hvor lenge skal en person ha mottatt Helligånden og smakt Guds Ord før vedkommende ikke lenger anses for å være en kristen i det ytre?
Hvis de kriterier som angis i ovenstående skriftsted ikke er tegn på sann frelse, hvorledes kan noen som helst av oss vite om vi er frelst eller ikke?
Hvordan kan det være at en lærd person, såvel som gudhengivne troende som leser den aktuelle utgave av Bibelen, ikke kan se den klare uoverensstemmelse her? Er det fordi nåtidig kristen tankegang ikke tillater Guds Ord å bety hva det sier?
Årsaken til at vi ikke lar Guds Ord bety hva det sier, er at Satans ånd er i oss. Satan har besluttet at hverken han eller noen annen behøver frykte Gud, og at en regnskapets dag aldri kommer, uansett hvor dårlig ens livsførsel har vært.
Flere teologer i dag mistolker innholdet i Hebreerbrevet. I deres forsøk på å bevise at frelsen er betingelsesløs, og at intet i en troendes livsførsel kan bringe deres frelse i fare, forvrenger de Skriften til å bety det de ønsker at den skal bety.
Hvor mange kristne troende lever skjødesløse liv, forsaker ikke verden, nedlegger ikke deres liv, tar ikke opp deres kors og følger ikke Jesus med hele deres hjerte og sinn, fordi den idé er blitt innplantet i dem at de kommer i paradis når de dør uansett hvordan de har levd?
Antallet er legion. Ved deres synd og ulydighet ødelegger de kristne deres egen oppstandelse. Skylden ligger hos dem som lærer at frelsen er betingelsesløs, uaktet hva NT lærer.
Vi er av den oppfattelse at troende som synder og deres lærere sammen vil stå til regnskap ved Kristi domstol. De vil sammen bli bedømt og stå til ansvar for deres jordiske livsvandel. Vekterne unnlot å advare. De skyldiges blod vil bli avkrevet av deres hender.
Vår frelse er i sannhet betinget. Både belønning og straff vil bli administrert ved Kristi domstol, akkurat slik Skriften sier.
Vår tids kristendom er så svak når det gjelder Guds rikes rettferdighet og kraft, at den ikke er i stand til å forhindre at sivilisasjonen styrter inn i Anti-Krists armer. Det kristne svar til denne mangel på kraft synes å være: ”Vi kan når som helst bli bortrykket til en komfortabel residens i paradis, så hvorfor være altfor opptatt av hva som skjer i verden?”
Kristus lærte at de hellige er verdens lys, og ikke himmelens lys. Når Herren vender tilbake til jorden, skal vi vende tilbake med Ham. Da vil verden bli vårt hjem. Vårt hjem er der hvor Jesus er.
Hver og én av oss skal tre frem for Kristi domstol for at vår jordiske livsførsel vil bli åpenbart og bedømt. Vi vil bli frelst dersom vi setter vår lit til Jesus, ser kontinuerlig til Ham og utholder trofast de prøvelser og trengsler som kommer i vår jordiske pilgrimsvandring.
(“Er Den Kristne Frelse Betinget?”, 4215-1)