Bob Taylor

Det følgende er en serie visjoner som en venn av meg fikk se etter to kliniske døds-opplevelser. De er en utfordring til Kristi legeme til å våkne opp og bevege seg fremover i Herren—Bob Thompson

Bølgen

Kjære familie og venner,

Salme 5: 12,13

”Men alle de som tar sin tilflukt til Deg, skal glede seg. Til evig tid skal de juble. Du skal verne om dem, og de som elsker Ditt navn, skal fryde seg i Deg. For Du, Herre, velsigner den rettferdige. Som med et skjold dekker Du ham med nåde.”

Priset være Herren! Hans miskunnhet varer evindelig!

Når jeg ser tilbake på det som skjedde er det et mirakel at jeg ikke døde før jeg dro på ferie. Det er et mirakel at jeg ikke døde før jeg gikk ned til stranden. Det er et mirakel at jeg ikke døde på stranden. Det er et mirakel at jeg ikke døde på hospitalet. Det er et mirakel at min hjerne er intakt, og at alt, minus mitt høyre øye (det ble skadet da jeg falt om på stranden), fungerer optimalt. Det er enda et mirakel at netthinnen på mitt høyre øye fortsetter å ta til seg næring, og er ved å bli helbredet. Jeg kan nå se min hånd og fingre med hele synsfeltet intakt!

Mens jeg svevet mellom liv og død, opplevet jeg å bli ”rykket bort” til det jeg tror er det åndelige område. Det sentrale av det som ble vist meg hadde å gjøre med ”Guds rike”, og særlig ”Kristus i oss”, og hvordan menigheten behøver å forstå hvem hun er, og hva som står på spill.

Hva jeg nå vil dele med deg nedenfor er ment å oppmuntre og oppbygge deg. Men, etter min oppfattelse, blir dette til liv bare når Gud åpenbarer Sin sannhet i det jeg vil dele med deg. Alt som er av ”Bob Taylor” må settes i dets rette perspektiv. I den sammenheng vil jeg dele med deg en ting som jeg fikk se angående de bønner som ble bedt for meg selv og min familie.

En stemme sa til meg: ”Kom, jeg vil vise deg noe”. Og øyeblikket etter befant jeg meg hevet opp over jorden og så ned på konturene av De Forente Stater. Overflaten var ikke en topologisk representasjon, men besto av noe som lignet lag med forskjellig lengde av ”strimler” som lå flatt på jordoverflaten. Deretter så jeg noen strimler på vestkysten som begynte å løftes opp i den ene ende inntil den andre ende også ble løftet opp fra jordoverflaten. Jeg visste at strimlene som ble løftet opp representerte bønner på våre vegne. Deretter så jeg at de andre strimler ble løftet opp på en slik måte at de formet en orkestrert bølge av bønn som kruste frem og tilbake over nasjonen. Bølgen minnet noe om hva man kan se på en baseball kamp, men er meget mer dyp og ”koreografert”. Det var den skjønneste, orkestrerte bølge, som hadde sitt utspring og vendte tilbake til forskjellige områder, hvor Faderen ventet på bønnebegjæringer fra de hellige og hvor Han besvarte dem.

Da jeg så på alt dette, gikk det opp for meg hvordan virkelig dyp bønn er, og vil bli, når Kristi legeme modnes og blir orkestrert av Helligånden.

Dine bønner har vært og er en velsignelse for meg selv og min familie. Jeg ber Guds velsignelse hvile over deg og din familie mens vi alle presser fremover for å kjenne Ham og kraften i Hans oppstandelse.

Din hengivne i Kristus,

Bob

Korridoren

Bob Taylor—Rockwall, Texas

Mens min familie og jeg ferierte ved havet utenfor Bethany, Delaware, døde jeg én gang på stranden, og én gang til på Beebe Medical Center Trauma Center… I dette tidsintervall ble jeg ”bortrykket” og opplevde en rekke separate og presise hendelser. Nedenfor vil jeg forsøke å beskrive hva jeg husker fra den ene av disse hendelser, inklusive senere åpenbaring som jeg mottok, og tror er fra Herren.

Personlig er jeg meget forsiktig når det gjelder følelser eller personlig oppfattelse som kan fordreie det sanne budskap i de opplevelser som jeg har hatt. Jeg tror det er en ”guddommelig kjerne” av sannhet i det jeg var vitne til, men denne guddommelige sannhetskjerne må bli åndelig bedømt av hver enkelt av oss ved at vi lar Gud åpenbare hva som er av Ham og hva som ikke er av Ham (Matt.16:13-18).

Hvordan døde jeg? Nedenfor følger et tillegg som i korthet beskriver de mirakler som jeg tror Gud orkestrerte, og som samtidig i Hans visdom ble brukt med andre formål for øye.

Jeg har ikke ord som kan beskrive tilstrekkelig klart forskjellen slik jeg oppfatter det mellom det å bli ”bortrykket” og det å drømme. Jeg er overbevist om, etter hva jeg syntes å merke i ånden og hva jeg tror ble åpenbart for meg i løpet av, og etter hendelsen, at det ikke dreiet seg om en drøm. Jeg velger å beskrive min opplevelse som en mikro-hendelse, kanskje noe i likhet med Johannes’ opplevelse beskrevet i Åpenbaringsboken, eller som beskrevet av Paulus i 2. Kor.12:2, hvor han sier: ”Jeg kjenner et menneske i Kristus—om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det—én som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel.”

Korridor-opplevelsen startet på samme måte som ofte er blitt beskrevet. Det synes ikke å være noen ”reisetid” til og fra hendelsen, men du befinner deg plutselig ”der”, og når dette er over, blir du øyeblikkelig fjernet derfra og videre til noe annet. Mennesker har spurt om jeg så et klart lys ved enden av tunnellen—det gjorde jeg ikke.

Det første jeg la merke til i korridoren var at jeg følte meg utrolig trett, helt utslitt. Deretter forsto jeg at jeg nettopp hadde gått igjennom dødsøyeblikket, og nå var på den andre side av døden, hvor jeg spasserte ned gjennom denne korridoren. Jeg ”vandret” ikke hurtig, men jeg var klar over at jeg vandret lenger og lenger bort fra selve dødsopplevelsen, og antakelig mot det som typisk følger den fysiske død.

Jeg visste at jeg døde, men på det tidspunkt visste jeg ikke hvordan eller hvorfor. Mens jeg vandret så jeg ned på min kropp, og innså at jeg ikke kunne hverken se eller beslutte om jeg hadde en fysisk kropp på det tidspunkt. Men det føltes som om jeg hadde en kropp mens jeg vandret.

Korridoren så ut som følger:

• Bredden og høyden av korridoren er ca. tre gange to og en halv meter.
• Konstruksjonen av korridoren minnet meg om gjennomsiktig plastikk, hvor hele strukturen, veggene, taket og bunnen, er ens belyst av et mykt hvitt lys utenfra.
• Korridoren har ingen synlige tilstøtende korridorer eller andre utganger. Korridoren tillater en bare å bevege seg fremover (bort fra den fysiske dødsopplevelse) eller tilbake (mot dødsopplevelsen).

Der hvor jeg befant meg i korridoren, var det en svak kurve bak meg og en annen foran meg. Jeg kunne bare se ca. tre til syv meter i hver retning.

Jeg følte det som om jeg var totalt alene. Jeg følte meg også fullstendig fysisk og emosjonelt utkjørt. Jeg var klar over at jeg beveget meg langsomt bort fra dødshendelsen og mot min ”hvile”. Hvile føltes meget attraktivt og ønskverdig for meg på dette tidspunkt under vandringen.

Det var da jeg hørte en stemme bakfra, litt til venstre. Jeg så mot der hvor stemmen lød, og oppdaget at jeg ikke var i stand til å se hvor stemmen kom fra. Stemmen syntes å inneholde alt du noensinne kunne ønske å høre fra en person. Den lød barmhjertig, vitende, oppmuntrende, lindrende, intellektuell, analytisk, logisk m.m.

Jeg stoppet opp, da jeg hørte denne stemmen først si: ”Gratulerer!” (I dette første ord, lød stemmen som om den sa: ”Vel gjort!”). Etter ”Gratulerer” sa stemmen: ”Du klarte overgangen”. Jeg forsto instinktivt at han snakket om min fysiske død. Jeg hadde klart det! Skjønt jeg ikke visste hvordan jeg døde, ble jeg lettet over at det hele var overstått. Det var en meget vakker og bekreftende stemme.

Deretter sa stemmen: ”Du vet vel at hvis du går tilbake, vil du bli som en grønnsak og bli blind. Alt du behøver å gjøre er å fortsette å vandre, og du vil da ikke bare ha klart det, men du vil få hvile deg”. Gå tilbake? Hva betød det? Jeg trodde at jeg allerede hadde dødd. Jeg bekjenner at jeg følte en sterk fristelse til å fortsette mot min ”hvile”. Jeg var trett, og helt ærlig, jeg ønsket virkelig ikke å gå gjennom døden igjen, og heller ikke leve resten av mitt liv blind og som en hjernedød grønnsak.

Jeg visste ikke at det var noen mulighet for å ”gå tilbake”, og slett ikke hva min tilstand kunne bli. Mitt svar var: ”Men Gud er ikke ferdig med meg”. Jeg var overbevist, og er ennå mer overbevist nå, at jeg ikke har avsluttet det løp som Gud har satt foran meg. Selv som en grønnsak og blind (ikke noen særlig ønskverdig ”livskvalitet”), visste jeg at jeg måtte benytte meg av anledningen til å avslutte det løp som Gud har bestemt for meg. Under hele denne hendelse, føltes det som om jeg var helt alene med denne stemmen.

Det var da jeg forsto at denne stemmen IKKE VAR MIN VENN. DEN VAR MIN FIENDE! Og jeg som trodde at når du døde, var du i trygghet! Stemmen sa igjen: ”Alt du behøver å gjøre er å vandre, og alt vil bli OK. Fred og glede venter deg”. Selv om det hørtes så godt ut, svarte jeg igjen at Gud ikke hadde avsluttet med meg enda.

Umiddelbart etter at jeg sa dette forsvant både korridoren og stemmen, og jeg befant meg i noe annet. Når jeg ser tilbake har jeg forstått at det var da jeg vendte tilbake til min kropp på hospitalet. Følgende er en åpenbaring som jeg mener jeg har fått fra Herren vedrørende hele denne hendelse:

• Stemmen var fiendens stemme (2. Kor.11:14,15).
• Kampen, i ethvert fall for meg, er ikke over når du dør fysisk.
• Fienden kan kjenne til ting som du ennå ikke kjenner til. I mitt tilfelle tror jeg fienden kjente til at jeg hadde blodpropper, og at jeg sto i fare for en massiv bevegelse av blodpropper på vei til hjertet.
• Fienden må ha kjent til såret i mitt høyre øye bak selve øyet, og den blødning som ville inntreffe senere.
• Fienden lyver.
• Selv etter min død, kunne jeg velge ikke å avslutte det løp som Gud har satt foran meg (l.Kor.9:23-27).
• Midt i alt dette, fikk jeg å vite at Faderen hadde ventet på at vår datter, Joanne, ville bønnfalle Ham om å beskytte hennes fars ”gode forstand”. Jeg fikk å´forstå at Han hørte hennes rop, og at Han besvarte hennes bønn. Vær klar over at på dette tidspunkt visste jeg slett ikke hva som skjedde med meg.
• Jeg har fått å forstå at ”korridor”-opplevelsen lignet den fristelse som Jesus måtte gjennomgå i ørkenen av Satan (Matt.4:1). Da dette ble åpenbart for meg, sa jeg til Herren: ”Men jeg var helt alene”. Hans svar var omtrent som følger: ”Du var ikke alene. Du er min sønn, og Min natur er i deg”. Tenk-Kristus i deg, håpet om herlighet! (Kol.1:27).

Det er unødvendig å si at jeg er tilbake i min kropp og løper det løp som er satt foran meg (1. Kor.9:23-27)! Ære være Gud!

Tillegg

Hvordan døde jeg?

Et år før dette la jeg merke til at bena mine ikke fungerte slik de pleide (de var følelsesløse og trette). De begynte også å heve. Jeg er av natur en somlekopp, men til sist gikk jeg til legen (to uker før ferien), hvor jeg fikk diagnosen ”Kronisk Venesvikt” (Chronic Venous Insufficiency) (CVI) i begge ben. CVI forårsakes av ødelagte veneklapper, hvor det tilbakevendende blod fra benene ikke kommer tilbake til kroppen. Resultatet er at blodet forankrer seg i benene, og derfor forårsaker hevelse og ubehag. Behandlingen for meg var å heve bena, slik at det ansamlede blod kunne løpe tilbake til kroppen, og at jeg skulle bære støttestrømper som rakk til knærne.

For nylig har jeg hørt at ovenstående behandling IKKE må anvendes, med mindre det samtidig blir testet at det ikke finnes blodpropper. Denne undersøkelse ble ikke foretatt, og på mindre enn to uker med bena hevet og med støttestrømper på, forsvant nesten all hevelse. Hva jeg ikke visste var at jeg hadde atskillige blodpropper i bena, og nå lå en mulig tidsinnstilt bombe med blodpropper ferdige til å bevege seg opp mot hjertet, lungene og hjernen. Etter å ha fløyet fra Texas til Maryland, etter å ha kjørt i ca. tre timer i en bil, og tilsist etter å ha sittet i en stol på stranden med bena rett ut, begynte massive blodpropper (CAT scanning viste at proppene var på størrelse med en sølvmynt) å bevege seg fra bena og blokkerte fullstendig lunger og hjerte. Legene kaller det ”multippel, massiv lunge-emboli”. Vi fant senere ut av at min tilstand var så kritisk at sjansene for å overleve den første natten var én ut av en hundretusendedel.

Telegrafstrimmelen

Bob Taylor—Rockwall, Texas

Hospitaler er meget interessante steder. Det alle klager over er at du stadig vekkes om natten på den ene eller den andre måten. Mens jeg var i bedring var det meget vanskelig for meg å våkne opp når noen forsøkte på det. Jeg måtte kjempe for å finne ut av hvem jeg var, hvor jeg var og hva som skjedde rundt meg. En natt, ved 3-tiden, ble jeg vekket av hva jeg trodde var en sykepleierske. Jeg anstrengte meg for å våkne, og klarte å åpne øynene for å se hvem som var der. Men ingen var der. Jeg forsøkte ennå mer å våkne opp-da skjedde det noe!

I en brøkdel av et sekund, så jeg Salme 23 bevege seg foran mine øyne som en telegrafstrimmel, hvor ordene kom fortløpende. Det var steder hvor strimmelen saknet farten. To steder var: ”Herren er min Hyrde. Det mangler meg ingenting” og ”Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider”.

Da jeg undret meg over hva dette kunne bety, følte jeg at jeg skulle ”besøke” det første sted hvor telegrafstrimmelen beveget seg langsommere enn de andre vers. Jeg så hvordan strimmelen stoppet ved ”Herren er min Hyrde. Det mangler meg ingenting”. Da spurte en stemme meg: ”Hvor dypt ønsker du å gå?”

Da jeg hørte dette, tilstår jeg at jeg nølte med å svare. Jeg visste med det samme at ”full dybde” betyr å ha hele Kristi sinn (1. Kor.2:15-16). Jeg var like ved å svare: ”Så meget som dette kar nå er i stand til å klare”. Da ble jeg klar over at jeg ble oppmuntret til å se i øynene at det ene og alene er meg selv som hindrer meg fra å kjenne Ham, slik Han ønsker at jeg skal kjenne Ham. Noe av det å kjenne Ham er å ha Hans sinn når det gjelder alle deler av våre liv. Jeg mener at det var på dette punkt at jeg hørte ”Jern mot jern”. ”Du (dere?) skal bringe fienden til taushet”. Da jeg ikke svarte, viste Han meg hva Han mente. Det Han sa var: ”Hvis Jeg ikke er din Hyrde, gjelder denne Salmes løfter ikke deg”. Jeg innså samtidig at Salme 23 snakker om ”Kristus i dere, håpet om herlighet”.

Deretter stanset telegrafstrimmelen ved ordene ”Visselig (engelsk oversettelse) godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider”. Jeg ble så spurt hva de tre første ord var. Jeg svarte at det bare var to ord—godhet og miskunnhet. Og ”visselig” var ikke ett av dem. ”Visselig”, slik jeg forstår det, betyr ”noe som sikkert vil skje”. Godhet og miskunnhet er et resultat av at Herren er min Hyrde. Men nå kommer åpenbaringen. Jeg har alltid trodd at dette var en velsignelse som jeg fikk. Hva jeg tror at jeg ble vist er at ut av Kristus i oss kommer godhet og miskunnhet til andre! Vi oppfatter det omvendt.

Det følgende er tanker vedrørende det ovenstående:

• Ordsp.21:21 Den som jager etter rettferdighet og miskunn, han skal finne liv, rettferdighet og ære.
• En hyrde leder hjorden til visse hendelser og steder hvor resultatet kan bety liv og modning.
• I Joh.3:16 står det at Gud så elsket (agape) verden. Da Jesus spurte Peter om han elsket (agape) Ham med henblikk på å være hyrde for Hans hjord, kunne Peter bare svare at han hadde Jesus kjær (phileo). Senere ser vi i Peters to brev at Kristus i ham hadde resultert i at Peter hadde fått del i agape-kjærlighet.

Det er en parallell mellom sølvsmedene i det første århundrede og ”den kristne handel” med materialer/programmer som ikke er innblæst av Guds Ånd. Hyrdene skal ikke være sølvsmeder, men i stedet vokte hjorden, inklusive oppbygge menigheten, slik at den kan bedømme klart, se og høre klart-noe som hører med til en normal kristen vandring.

Lignelsen om den fortapte sønn og arbeiderne ute på marken reflekterer forventning om barmhjertighet i Guds rike.

Lyset

Bob Taylor—Rockwall, Texas

Visjonen starter med at jeg får den forståelse av at jeg døde og befant meg i totalt mørke. Det var ikke et naturlig mørke, men et mørke som ikke kan bli oppfattet av sansene. Jeg kunne ikke se, høre, føle, lukte, smake eller sanse hvor jeg var eller hva som var rundt meg. Jeg var komfortabel og fredfylt. Jeg merket at tiden gikk, men dette var uvesentlig for meg.

Mens jeg befant meg i denne tilstand, så jeg et lys som begynte å lyse opp et lite område rundt meg. Jeg kunne ikke se hvor lyset kom fra. Jeg kunne bare se det som ble opplyst. Først var lyset ikke særlig sterkt; det var et hvitt lys med en anelse blått. Etterhvert som dette lys belyste et større område, kunne jeg se at jeg befant meg i en dal med marker og trær. Det var meget vakkert og fredfylt. Det var flere enn ett lys som opplyste dalen.

Ett av lysene fokuserte på noe høyt gress på marken. Jeg konsentrerte meg om dette lys og det som ble opplyst, fordi lyset ble stadig klarere. Etterhvert som lyset ble klarere, la jeg merke til at det intensive lys gjennomlyste overflaten av gresset, slik at jeg så det tredimensjonalt. Lyset fortsatte å bli klarere, og mens det gjorde det, kunne jeg se dypere og dypere inn i bladene, inntil jeg så dem i tredimensjonal dybde. Mens jeg iakttok at lysets intensitet økte, ble jeg klar over at dette lys hadde evnen til å fremkalle en intensitet som kunne gjennomlyse alt det skinte på. Jeg så et annet lys som lyste på en gren med samme resultat. Deretter skinte lyset på min arm (betød det at jeg hadde et legeme?), og mens lysets intensitet økte, kunne jeg se ned på armen og iaktta alt som lå under huden. Igjen var jeg forundret over den energi som utgikk fra lyskilden.

Etterhvert som lysene belyste forskjellige ting i mine omgivelser, oppdaget jeg at jeg befant meg i et stort landskap. Selve landskapet var bare svakt belyst, og flere lys kastet sitt lys på andre mennesker som tilsynelatende hadde vært der hele tiden. Mens dette skjedde, la jeg merke til at alt jeg var i stand til å se var deres ansikter. Disse ansikter lot til å være i én dimensjon (flate). Lyset var sterkt nok til å kunne se at hvert ansikt var fylt av glede og som i stor forventning. Etterhvert som lyset ble klarere, så jeg en forandring i deres opptreden. De mistet deres forventning, og gleden var ikke så intens. Da lyset ble enda mer intenst, forandret gleden og forventningen seg til å bli forvirring og overraskelse. Deretter merket jeg at lyset var så intenst at det trengte igjennom overflaten av disse ansikter, og i takt med at lysets intensitet økte, forandret disse ansikter seg igjen slik at de uttrykte fare. Så ble lyset enda mer intenst, og ansiktene uttrykte, så vidt jeg kunne bedømme, gru. Lysets intensitet økte enda mer, og ansiktene uttrykte nå dyp redsel og gru.

Jeg er ikke sikker på hvordan eller hva som egentlig skjedde deretter, unntagen at jeg hadde inntrykk av at ansiktene forsvant ut av landskapet. Det var ikke ett ansikt som ikke hadde dette redselsslagende uttrykk, og etterpå så jeg ingen ansikter som forble i landskapet. På dette punkt var visjonen over, og jeg var på vei til andre ting.

Jeg er også nesten sikker på at jeg ble vist denne visjon to ganger. Det var den samme visjon to ganger. Noen har sagt til meg at årsaken er at visjonen er særdeles viktig. Jeg vet at jeg har en fornyet byrde for menigheten at den må ”våkne opp” og ”modnes” mens det ennå er tid.

Det følgende er mine tanker vedrørende budskapet om ovennevnte visjon:

• Dette budskap er for menigheten.
• Menigheten trenger å forstå hvem hun er, og hva som står på spill.
• Menigheten trenger å forstå at løftene er for de seirende, og at ikke alle som er kalt, løper løpet og/eller fullender løpet.
• Løpet vil ikke si å be Jesus inn i ditt hjerte, og deretter gjøre som du selv vil.
• Løpet begynner når du blir unnfanget og født ovenfra med Faderens, Sønnens og Helligåndens egen natur. Det er den nye natur som må vokse til modenhet. Denne natur vil bære Helligåndens frukt og være i Kristi bilde.
• Uten dette, har den troende ikke nådd sitt mål. Prisen for dem som ikke seirer, er ikke å kunne være med i den første oppstandelse, for ”Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse”.
• Det finnes mange ”troende” som ved deres egen beslutning om ikke å høre og se og ikke adlyde, vil gå feil av målet og først oppstå ved den andre oppstandelse fra de døde.
• Fra visjonen later det til at mange i den andre oppstandelse ikke forstår deres tilstand, for de er blitt narret til å tro at rettferdig livsførsel ikke hørte inn under det å bli ”frelst”.
• Ansiktene som jeg så startet ut i forførelse, hvor de trodde at de ville høre ”Vel gjort du gode og trofaste tjener”, og hvor de også trodde at de skulle få del i løftene til de seirende.
• Etterhvert som lyset skinner klarere, og begynner å opplyse det som er på innsiden av dem, begynner de å forstå deres sanne tilstand, og at deres gjerninger allerede har dømt dem.
• Hver gang som lyset øker i intensitet, viser det mer av personens sanne tilstand, og at deres glade forventninger om å komme inn i Det Nye Jerusalem er ubegrunnet, og ikke vil skje… Jeg tror at det er nettopp der at de begynner å innse deres sanne tilstand og det faktum at det er for sent å gjøre noe ved det. Jeg overdriver ikke når jeg sier at dette må oppleves som den ultimative og dypeste anger-faktor.
• På grunn av at jeg ikke så ett ansikt tilbake, må uttrykket ”mange” også være en alvorlig advarsel om at vi ikke må sove som de andre gjør, men at vi må våkne og riste av oss all sløvhet som kan være i oss, og trenge frem uten nølen mot målet som er satt foran oss—”At jeg må kjenne Ham og kraften i Hans oppstandelse”.

(“Et Vekkerrop Til Menigheten, by Bob Taylor”, 4209-1)