HVA ER FRELSE?
Man har sagt til meg at John Wesleys og min forkynnelse ligner hverandre—at karakterforvandling og frelse er synonymer. Det kan være at denne forståelse vil bli særdeles viktig i vår tid når det gjelder kristen tenkemåte. Det kan være at bare en hellig rest som er rustet til krig vil unnslippe fra Laodikea, Babylon og den falske profet.
HVA ER FRELSE?
Da jeg var i bønn påskesøndag (16/4-06) åpenbarte Guds Ånd for meg på en usedvanlig klar måte hva frelsens egentlige mål er. For mange år siden begynte Herren å åpenbare for meg at målet ikke er en evig bolig i himmelen. I de etterfølgende år er løftet om Guds rikes komme til jorden blitt stadig klarere.
Jeg vil i det følgende forsøke å viderebringe det jeg mener ble åpenbart for meg.
Kanskje det beste sted å starte vil være å klargjøre hva uttrykket ”forløsning” egentlig betyr. Å forløse en person, eller innløse en eiendom, er å løskjøpe personen eller eiendommen fra én som har bemektiget seg denne ved beslagleggelse, eller ved tvang.
Ved å adlyde Satan, og ikke Gud, ble menneskeslekten Satans slave. Mennesker fremviser Satans person og vilje istedet for Guds person og vilje. Mennesket er ikke lenger i Guds bilde, men i Satans bilde.
Legg nøye merke til de to forrige avsnitt, for hva vi vil si heretter, bygger på det som sies der.
Når jeg nå vil forklare betydningen av frelse, eller forløsning, vil jeg bruke begge uttrykk synonymt. Frelse refererer primært til vår personlighets frelse, mens forløsning refererer til et eierskifte—dvs. om vi fremdeles er bundet til Satan på én eller annen måte, eller er blitt forenet med Gud gjennom Kristus.
Vi er frelst (reddet/bevart) innfor Gud. Vi er forløst fra fiendens makt. Satan er vår fiende.
Så skal de si, de som Herren har gjenløst, de som Han har forløst av nødens hånd… (Salme 107:2)
Hvis vi ønsker å forstå betydningen av frelse, eller forløsning, må vi holde det klart for øye at vi ikke forløses fra jorden, men fra Satan.
Jeg frir deg ut fra ditt folk og fra hedningene, som Jeg sender deg til, for at du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på Meg. (Ap.gj.26:17,18)
Frelse, eller forløsning, har å gjøre med vår frigjørelse fra syndens lenker, og ikke med en evig bolig i den åndelige verden (himmelen).
Det ville være korrekt å si at vi blir forløst—vi arbeider på vår frelse. Det er ikke korrekt å si at vi ble frelst på det og det tidspunkt, fordi frelse, eller forløsning, er en prosess som fører oss fram til Guds bilde. Vi er ikke ”frelst” før vi har holdt ut til programmet er slutt. Det ville være mer korrekt å si at vi er blitt beseglet til forløsningens dag.
Dette siste avsnitt er uhyre viktig å forstå betydningen av. Selv om dette åpenbart er korrekt, kjenner jeg ikke til noen i vår tid som underviser i at frelse er å betrakte som frigjørelse fra verdens lenker, kjødets lyster og egenviljen. I tidens løp er John Wesley én av de ganske få som har undervist om dette. Men i det store og hele vant denne form for undervisning aldri fram. Det bibelske begrep angående forløsning synes å være fraværende i vår tenkemåte.
Hvis du stiller deg tvilende til dette, så spør kristne som du kjenner, eller hvem som helst ufrelst person, hva resultatet er av å være ”frelst”. Det mest sannsynlige vil være at ikke én person ut av én million, frelst eller ufrelst, vil svare at vi er frelst, eller forløst, fra Satans makt. Alle, selv i andre religioner, vil svare at vi er frelst fra det jordiske livs smerter og frustrasjoner for å komme til et åndelig paradis når vi dør.
Hvis jeg har rett i å si at meget få mennesker forstår frelsens mål, da har vi behov for et grundig ettersyn av kristen tenkemåte. Er du enig?
Hvis det er sant at frelse, eller forløsning, består i befrielse fra å være Satans eiendom slik at vi blir bevart i Guds nærvær, blir formet i Hans bilde, og er hos Kristus i sentrum av Guds Person og vilje, da blir spørsmålet når, hvor og hvorledes slik forløsning vil finne sted.
Troende kristne pr. i dag regner med å komme til himmelen for å bli der bestandig—enten når døden inntreffer, eller ved en ”bortrykkelse”, som ikke er skriftmessig. De mener åpenbart at overgangen fra jorden til himmelen er det samme som frelse eller forløsning. Men hvor i Skriften finner de støtte for denne alminnelige oppfattelse?
Slik Jesus ba, er hensikten ikke å fri oss ut av verden, men å beskytte oss fra den onde.
Blir vi frelst ved å komme til himmelen—dvs. fri fra Satans kontroll og ført over i Guds bilde og Hans vilje? Hvor står det? Vil frigjøring fra vår kjærlighet til, og avhengighet av, verdenssystemet, frigjørelse fra kjødets og åndens urene lidenskaper og vår tendens til å følge vår egen vilje mer enn å følge Kristus i selvfornektelse og total lydighet—vil dissse tre områder når det gjelder befrielse skje når vi dør eller blir ”bortrykket” til det åndelige område?
Tenk over følgende: synden startet i himmelen rundt Guds trone da Satan valgte å opphøye seg selv over Faderen. Mange engler fulgte Satan. Ildsjøen er blitt beredt for dem. De var i himmelen. Og dog syndet de. Demonene, som plager oss kontinuerlig, og som oppildner vår kjærlighet til verden, kjødets og åndens lyster og begjær og vår egenvilje, lever i den åndelige verden.
Hvis dette er sant, hvilket grunnlag har vi for å håpe på at vår inngang i den åndelige verden vil forløse oss fra Satans lenker? Hvilken logikk gir grunnlag for vårt håp? Hvilket skriftsted gir grunnlag for vårt håp?
Hvis inngang i den åndelige verden ikke frigjør oss fra fiendens hånd, ikke frigjør oss fra syndens lenker og egenviljen som binder oss, da frelser ikke døden og inngangen i den åndelige verden oss—forutsatt at vi ser på frelse som befrielse fra syndens makt.
Frelse, eller forløsning, er frigjørelse fra Satans makt. Vi er ikke blitt frelst, eller forløst, før vår personlighet og atferd, og til sist vår kropp, er i Guds bilde. Å hevde at det å være ”frelst av nåde”, eller det å ” akseptere Kristus”, forløser oss fra fiendens hånd, motsies ved at kristne mennesker hevder å være ”tilgitt, men at de ikke er fullkomne”. Med det mener de at de fremdeles er bundet av mange synder, selv om de er blitt tilgitt ved forsoningen i Jesu blod.
Er det mulig å være tilgitt på grunnlag av forsoningen i Jesu blod, og fremdeles ikke være frelst, eller forløst? Hvis hva vi har sagt ovenfor er sant, så ja—man kan være tilgitt på grunnlag av forsoningen, og dog ikke være forløst fra Satans bilde og atferd.
For ufrelste mennesker, og mennesker med en annen religion, er det klart at kristne mennesker ikke er blitt forløst fra fiendens hånd. Kristne kan si at de er nye skapninger i Kristus. Dette hevdes i tro, men det er ennå ikke blitt en realitet. Før det er blitt en realitet, er de ikke forløst.
Det Nye Testamente (NT) taler om forløsningens dag som værende i fremtiden. Hvis vi tror på Jesus Kristus, er vi blitt beseglet for forløsningens dag.
Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, Han som dere har fått som segl til forløsningens dag. (Efes.4:30)
… dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid. (1. Pet.1:5)
… så skal og Kristus, etter å være ofret én gang for å bortta manges synder, annen gang bli åpenbaret, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham. (Hebr.9:28)
Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. (Rom.13:11)
Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! (Rom.7:23)
Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. (Rom.8:23)
Vi ser av ovenstående skriftsteder at frelsen er i fremtiden. At Paulus så fram til å bli fri fra sin syndige natur. At Paulus’ syn på forløsningen var at hans kropp skulle fylles med Helligånden. Forløsningen av hans kropp ville være svar på hans bønn i Rom.7:24. Når Jesus talte om ikke å fortapes, men ha evig liv (Joh.3:16), henviste Han til forløsningen av vår kropp, til det som ble mistet i Edens have. Det er kroppen som fortapes i den fysiske død.
Når Jesus talte om å holde ut til enden for at vi må bli frelst, mente Han at vi må utholde forløsningens prosess, slik at vi til sist frigjøres helt fra Satan. Dette er en annen måte å se på frelse, ikke sant?
Faderen har gitt ildsjøen autoritet over åtte typer atferd. Disse vil aldri kunne tillates adgang i Guds rike—ikke ved nåde, barmhjertighet, tilgivelse, tro på Kristus, eller på annen måte. Når vi mottar Kristus som vår Herre og Frelser innstilles ildsjøens autoritet midlertidig, men frafalles ikke. Frelsen som er i Jesus Kristus ved at vi blir tilgitt og ved at guddommelig hjelp står til vår disposisjon, gir oss en anledning til å bli befridd fra de åtte typer atferd som står omhandlet i Åpb.21:8. Det er denne befrielse som er frelse, eller forløsning.
Men ildsjøen vil ha autoritet hvis vi er uvillige til å bli forvandlet, hva enten vi kaller Jesus ”Herre” eller ikke.
Taler NT til kristne mennesker om at de ikke kan arve Guds rike så lenge de fortsetter å synde? Ja, flere steder.
… misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere. De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. (Gal.5:21)
Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. (Gal.6:8)
For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk—han er jo en avgudsdyrker—har arv i Kristi og Guds rike. (Efes.5:5)
Er det mulig at vi kan bli frelst og komme i himmelen og leve evig, og dog ikke arve Guds rike? Jeg tror ikke at en seriøs Bibel-studerende ville bry seg om å forsvare denne påstand.
Det er helt klart at de ovennevnte skriftsteder refererer til kristne mennesker. For det første henvender disse vers seg til kristne menigheter. For det annet, hvis de var rettet mot ufrelste mennesker, ville dette bety at ufrelste kunne komme inn i Guds rike ved ikke å ta del i disse åtte typer atferd.
Å påstå at ingen sann kristen noensinne vil ta del i disse åtte typer atferd ville innebære å måtte eliminere de fleste av fortidens og nåtidens kristne troende. Dette er faktisk slik kristne oppfører seg. Et vanlig uttrykk blant kristne mennesker er: ”Så lenge vi er i verden, vil vi synde”. Med dette mener de at de ikke har funnet forløsningens program fra Satans lenker. Selv om deres synder er blitt tilgitt, er de fremdeles syndens slaver.
Uttrykket ”frelst av nåde” betyr i vanlig språkbruk at våre synder er blitt tilgitt ved tro på Jesus Kristus, og at vi nå kan leve i all evighet i det åndelige paradis. Meningen er at vi ikke er blitt befridd fra fiendens makt. Vi er bare blitt tilgitt. Bibelen lærer ikke at Guds makt er begrenset til å tilgi oss. At Guds makt ikke kan befri oss fra Satan. Hvis Gud bare kan tilgi oss, men ikke befri oss, da er vi redningsløst fortapt. Da ville det være best om vi aldri var blitt født!
Herrens fester, som er beskrevet i 3. Mosebok, kap. 23, gir oss en nyttig oversikt over forløsningens program. Festene begynner med påskehøytidens blod, og konkluderer med løvhyttefesten, som er bilde på at Faderen og Sønnen bor i den troendes personlighet.
På forsoningsdagen ble to geiter brukt for å gjøre soning for israelittenes synder. Den første geita ble slaktet, og blodet dens ble dyppet foran nådestolen. Den andre geita ble ikke slaktet, men israelittenes synder ble bekjent over den, og den ble ført bort i ødemarken.
Meningen synes klar. Forsoningen inkuderer både tilgivelse for synd ved blodofferet, og også fjernelse av synd. Hvis forsoningen ikke inkluderer både tilgivelse og fjernelse av synd, vil vår fremtid, som sagt tidligere, virkelig være uhyggelig!
Den åndelige fullbyrdelse av forsoningsdagen vil fortsette inntil det ikke finnes noen synd tilbake i Guds rike. All synd vil være innesperret i ildsjøen.
Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste. (Dan.9:24)
”… til å forsegle synder”! Det dreier seg ikke om skyld, men slutten på synd, dvs. på syndig atferd.
Hvis det er slik at vi ikke er frelst, eller forløst, før Satans makt er brutt i vår personlighet, må vi spørre: Hvordan, når og hvor vil vår forløsning fra fiendens hånd finne sted?
”Når” finner vi i Matteus, kap.13.
Likesom ugresset blir sanket sammen og oppbrent med ild, slik skal det gå ved enden på denne tidsalder. Menneskesønnen skal sende ut Sine engler, og de skal sanke ut av Hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. (Matt.13:40,41)
”Hvor” står det ikke noe om. Jeg er av den oppfattelse at forløsning kan finne sted både i den åndelige verden eller på jorden. Peter skriver at tiden er kommet for at Gud skal dømme de døde og de levende. Siden dom faller over Satan og hans gjerninger, kan vi dermed utlede at forløsning fra fiendens hånd ikke er bundet av stedet hvor vi befinner oss når befrielse finner sted.
”Hvordan” innebærer hele den guddommelige nåde som er skjenket oss ved Jesus Kristus. Forløsningens program starter med forsoningen ved Jesu blod. Vi må bli tilgitt, hvis vi vil starte på frelsens program. Kristus forberedte et sted for oss ved å dø på korset, ved å stige opp til Faderen, og der rense helligdommen i himmelen.
Vi må huske på at sluttresultatet ved å føre oss fram til Jesu Kristi bilde, og inn i fullkommen hvile i Faderens Person og vilje, nødvendiggjør ikke bare at synden fjernes fra vår personlighet, men at Kristus også formes i vår personlighet. Fjernelsen av synd og formingen av Kristus arbeider sammen for å skape den nye personlighet i Guds bilde og vilje.
Gud har tilveiebrakt stor nåde og hjelp for at vi skal kunne bli delaktig i guddommelig natur.
Vi har adgang i bønnen til det aller helligste sted i himmelen for å få guddommelig visdom og styrke så vi kan seire over den onde.
Vi har den nye fødsel, hvor Guds sæd plantes i oss.
Vi har Helligånden som bor i oss.
Vi næres av Kristi legeme og blod når vi velger å adlyde Helligånden uavlatelig.
Vi har Jesu Kristi blods dekke til å beskytte oss når Guds dom faller på verdens avguder.
Vi har GT og NT til å veilede oss.
Vi har Jesu apostlers vitnesbyrd.
Vi har vanndåpen som tegn på at vi er vasket rene fra våre synder og nå vil tjene Herren.
Vi regner oss for korsfestet med Kristus og lærer nå å leve av Hans liv.
Vi har fellesskap med andre disipler.
Vi har Helligåndens gaver og tjenester.
Vi har eksempler fra GTs menn og kvinner.
Snart vil vi oppleve fylden av Faderens og Sønnens iboen i oss, og deretter et syndefritt legeme fra himmelen som vil overkle vårt oppstandne kjøtt og ben legeme.
Men er det noe vi må gjøre for å bli forløst fra fiendens hånd?
Ja. Vi må be uten opphør.
Vi må meditere daglig i Skriften, hvis de er tilgjengelige for oss, og adlyde det som står skrevet med Guds Ånds hjelp.
Vi må legge til vår tro høy moralsk standard, kunnskap, selvkontroll, utholdenhet, gudfryktighet, broderlig venlighet, kjærlighet, tålmodighet og frimodighet.
Vi må være nøye med å adlyde Kristi og apostlenes bud, så vel som det Herren har talt personlig til oss om.
Vi må kunne tåle trengsler.
Vi må bekjenne våre synder og vende oss bort fra dem, slik Helligånden leder oss.
Vi må samles så ofte vi kan med brennende hellige.
Vi må fremstille våre legemer som et åndelig offer for å kunne kjenne Guds vilje.
Vi må gi av våre materielle eiendeler slik Herren leder oss.
Vi må søke Jesu visdom og vilje for hver eneste beslutning vi tar dag som natt.
Vi må fornekte oss selv, ta opp vårt kors og følge Jesus Kristus til enhver tid.
Vi må leve et rettferdig, hellig, lydig liv, og alltid øke i innvielse, årvåkenhet og integritet.
Alt dette er hva det vil si å være en seirende hellig, og å arbeide ut vår frelse med frykt og beven. Det er noen som gjør dette, og de gjør fremskritt i forløsningens program.
Den standard som forkynnes i Amerika, og så vidt jeg forstår i de fleste menigheter i vesten, er langt under det ovenstående. Fremtiden vil åpenbare Guds holdning overfor oss, og den frelse Han har forberedt for oss. Vi er blitt beseglet for å kunne bli bevart og befridd på den store dag.
Hver den som velger å leve som en disippel, og som arbeider på sin frelse med frykt og beven, vil arve alt det som Faderen gjør nytt i Jesus Kristus. Gud skal være hans Far, og han skal være Guds sønn.
Ildsjøen vil ikke ha noen autoritet over ham eller henne. De er blitt forløst fra fiendens hånd og forvandlet til Guds bilde.
(“Hva Er Frelse?”, 4206-1)