VÅR EVIGE BESTEMMELSE
Kristne er ikke klar over de forskjellige evighetsmuligheter som er tilgjengelige for dem som Gud frelser fra ildsjøen. For hver eneste person som unnslipper den evige ild, finnes mange forskjellige muligheter. Disse varierer i autoritet og herlighet-fra det å sitte på Jesu Kristi trone til å bli ”frelst—som gjennom ild”.
Kristen undervisning og forkynnelse gir mennesker det inntrykk at det bare finnes to muligheter for menneskeslekten, nemlig frelse eller fortapelse, og at alle frelste mottar mer eller mindre samme lønn. Dette stemmer imidlertid ikke. I henhold til Skriften er de frelstes evighetsmuligheter forskjellige, og lønnen for hellig livsførsel attråverdig. Den vil være vårt evige eie. Frykt for straff og håpet om herlighet gir oss den aller sterkeste motivasjon for å tjene Herren med alt hva vi er og har.
VÅR EVIGE BESTEMMELSE
Kristen undervisning og forkynnelse gir mennesker det inntrykk at bare to evighetsmuligheter for menneskeslekten finnes. Enten vil vi sitte på Jesu Kristi trone som én av Guds konger og prester, eller vi vil tilbringe evigheten i ildsjøen.
Det er et aspekt i frelsesplanen som virkelig er en enten/eller situasjon. Det dreier seg om fremtiden for dem som skal dømmes ved avslutningen av tusenårs-perioden (Åpb.20:11-15). Ved denne dom vil menneskene enten få oppleve evig liv under Jesu Kristi herredømme over den nye himmel og den nye jord, eller bli kastet i ildsjøen som er beredt for djevelen og hans engler.
Når det gjelder de frelste, som vil få del i evig liv under Jesu Kristi herredømme, ser vi av Skriften at ikke alle disse har del i Kristi trone. De som har del i Kristi trone, det nye Jerusalem, Lammets hustru, er én avdeling av frelste som vil bo på den nye jord. Men i tillegg vil det finnes nasjoner med frelste mennesker på den nye jord som er underlagt Lammets hustru.
Og de frelste folkeslag skal vandre i dens lys, og kongene på jorden fører sin herlighet og ære inn i den. (Åpb.21:24)
”Den” i dette vers er Lammets hustru. ”De frelste folkeslag” er nettopp hva verset sier—jordens frelste folkeslag. Både Det Gamle Testamente (GT) og Det Nye Testamente (NT) åpenbarer for oss at det er Guds hellige som skal regjere over de frelste folkeslag.
For det folk og det rike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne, og folkeslag skal bli lagt øde. (Es.6O:12)
Natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem. Og de skal være konger i all evighet. (Åpb.22:5)
Når vi begynner å diskutere dette emne, blir det etterhvert klart for oss at frelse ikke bare dreier seg om å bli frelst eller å gå fortapt. I stedet for to, dreier det seg om tre, mulige evighetsbestemmelser: å tilhøre det regjerende presteskap—Lammets hustru, å tilhøre ett av de frelste folkeslag på den nye jord eller å tilhøre Satans og hans englers familie.
Den primære betydning av uttrykket frelst er ”befridd fra ildsjøen, fra åndelig død, og ført over til evig liv”. Å bli frelst i en videre betydning er å overføres fra Satans bilde og forening med Satan hele veien til Guds bilde og forening med Gud.
Slik vi vanligvis bruker uttrykket frelst tenker vi på det å reddes-å redde en person fra å drukne. Vi vet ikke hva slags person vedkommende vil bli, eller hva slags liv vedkommende vil leve etter å ha blitt reddet fra å drukne. Alt vi vet, er at vedkommende ikke døde. Han ble brakt fra død til liv.
Hver person som ved den andre oppstandelse ikke blir kastet i ildsjøen, vil leve under Jesu Kristi herredømme på den nye jord. Her dreier frelsen seg om en enten/eller situasjon. Enten blir vi henvist til ildsjøen, eller vi får adgang til å få leve evig i Guds nærvær og under Hans velsignelse.
Problemet i kristen tankegang er at vi ikke er tilstrekkelig klar over de forskjellige evighetsmuligheter som er tilgjengelige for dem som Gud frelser fra ildsjøen. For disse vil det finnes mange forskjellige oppgaver. De vil variere i autoritet og herlighet, fra det å sitte sammen med Jesus Kristus på Hans trone til det å bli ”frelst, men da som gjennom ild” (1. Kor.3:15). Fra de største til de minste i Guds rike.
Vi må huske på to ting:
Med unntak av dem som tilhører det kongelige presteskap, eller værende del av Lammets hustru, vil evighetsbestemmelsen for andre ikke bli avgjort før ved slutten av tusenårsperioden under Jesu Kristi herredømme.
Flere skriftsteder taler om forskjellige typer belønning og straff.
Skriften sier lite om hva som skjer med oss når vi dør. Hovedvekten ligger på hva som vil skje på Jesu Kristi dag. En gjennomgang av epistlene vil vise dette.
… for at han som har syndet skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag. (1. Kor.5:5)
Det er ikke sant at vi, dersom vi er frelst, derfor vil arve fylde av herlighet som Guds konger og prester. Det er ikke sant at de frelstes evighetsbestemmelse er så ens at vi ikke behøver å diskutere emnet.
Den undervisning som sier dette, har medført minst to skadelige virkninger for de troende:
Skriftens motiv for å løpe et seierrikt løp, dvs. å nå frem til belønningen med evig tjeneste sammen med Jesus Kristus, er blitt alvorlig svekket.
Det bringer forvirring for en enkel og direkte fortolkning av atskillige skriftsteder.
Den som da bryter et eneste av disse minste bud, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men dem som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike. (Matt.5:19)
”… han skal kalles den minste i himlenes rike.” ”… han skal kalles stor i himlenes rike.”
Forskjellen i menneskers evighetsbestemmelse når de forlater denne verden, kan vise seg å være meget større enn forskjelligheten i deres karakter og i deres funksjoner under deres jordiske vandring.
Det later til at det i populær kristen undervisning hva angår frelse ligger den antakelse at fysisk død vil forandre hva vi er, og føre oss fra den åndelige tilstand vi er i nå til en veldig tilstand av herlighet og velsignelse. Når derfor Jesus kommer tilsyne, vil vi motta en kropp som Hans herliggjorte kropp.
Hvis vi ”aksepterer Jesus”, vil vi bli lik Ham når vi dør, og vil leve i all evighet i et land hvor det ikke eksisterer noen mulighet for å synde mot Gud. Syndsspørsmålet blir avgjort ved vår fysiske død. Befrielse fra syndens bånd og lenker vil skje når vi dør. ”Den siste fiende”, den fysiske død, er blitt vår befrier.
Dog er det intet skriftmessig bevis for noen åndelig forbedring på grunn av, eller ved, vår fysiske død. Skriftens stilling er at hver person vil bli belønnet på dommens dag i henhold til hans jordiske livsførsel. Skriften sier nesten ingenting vedrørende tiden mellom vår fysiske død og Jesu Kristi tilsynekomst i luften.
Det som menes er at hva vi er som person, er vi. Det er intet skriftmessig belegg for å tro at den fysiske død vil forandre hva vi er. Når vi våkner opp på dommens dag, vil vi være uforandret som person. Ja, hva vi er blitt under vår jordiske vandring vil bli åpenbart på den dag.
Vitnesbyrdet til kristne som har fått et glimt inn i det åndelige område, inn i livet etter døden, er at vi ikke opplever noen forandring når vi dør annet enn en lettelse over å være fri fra vår jordiske kropp.
Synd er ene og alene et åndelig fenomen. Det dreier seg ikke om noe fysisk. Vår kjøtt-og-blod kropp har gud-gitte behov og lyster. Hadde ikke synden gjort sitt inntrede ville mennesket fremdeles være i paradis.
Krigen foregår i det åndelige område. Gud og Jesus Kristus, samt alle utvalgte engler, er rettferdige hva angår personlighet og atferd. Men det finnes en hær av falne engler og onde, opprørske ånder. Disse urene ånder opphisser og forvrenger de naturlige behov og lyster som Gud har gitt oss.
Ut fra disse betraktninger forstår vi at den fysiske død ikke evner å forbedre vår rettferdighets tilstand. Selv om vi kommer i omgivelser i det åndelige område som er over det område hvor de onde ånder og falne engler utfolder seg, blir ikke vi forandret ved å forlate dette fysiske område til det åndelige område.
Ved å få en ond ånd inn i paradis, vil ikke dette forandre den ondes indre natur. Vi kommer ikke i paradis for å oppleve forandring. Det skjer her på jorden når vi vandrer med Kristus.
Sundar Singh, som var en kjent kristen visjonær, vitnet om at vi overføres til det åndelige område hvor vi best passer inn. Andre kristne forfattere, som også har hatt visjoner om livet etter døden, bekrefter at vi kommer dit som passer best for vår åndelige utvikling, og at den åndelige verden ikke bare er oppdelt i det dypeste helvete og den høyeste himmel, men i grader av himmel og grader av helvete.
Gitt at Skriften intet sier som er motsatt det ovenstående, gitt at gruppering av mennesker ut fra kall og åndelig utvikling i en viss grad finner sted mens vi vandrer på jorden, og gitt at slik plassering er rimelig og barmhjertig, er vi av den oppfattelse at alle personer—kristne eller ikke—vil, når de dør, komme i et område som passer til deres åndelige utvikling, for å vente på dommens dag.
Dette betyr ikke at ingen går fortapt ved deres fysiske død, eller at de onde ikke med det samme vil oppleve helvetets ild, for der å vente på dom ved den annen oppstandelse (den hvite trone). Det synes klart ut fra Skriften at dette er tilfelle. Vårt poeng er at det finnes andre—en stor ”sjø” av mennesker—som ikke vil komme i Guds og Lammets nærvær ved den fysiske død, eller kastes i helvetets flammer-men som vil være blant mennesker av samme åndelige utvikling.
Jeg er av den opfattelse at den fysiske død ikke vil resultere i en gruppering av mennesker i to uniforme flokker, men i stedet resultere i en nøye bedømmelse av hver enkelts fremgang, eller mangel på samme, hva angår guddommelig karakter. La oss håpe at dette er tilfelle.
Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom,… (Hebr.9:27)
Det er frelse i Jesu Kristi navn og Hans blod. Når vi får høre evangeliet om Jesus Kristus, må vi motta Kristus, bli døpt i vann, og tjene Ham med alt hva vi er og har. Hvis vi ikke vil motta Kristus når vi får høre om Ham, kommer vi under Guds fordømmelse. Vi må motta Kristus når Han presenteres for oss. Gud vil ikke akseptere et nei fra vår side.
Hvis vi er en sann hellig, så bor Kristus i oss. Englene vil legge merke til dette når vi går over i det åndelige område. Imidlertid vil dette herlige faktum ikke automatisk plassere oss i det samme område i Guds rike hvor apostelen Paulus er. Vi vil plasseres der hvor vi passer inn, der hvor vi er forberedt på å kunne være-i den guddommelige ild som vi kan tåle. Ikke alle vil sitte ved Jesu Kristi høyre hånd når Han kommer i herlighet. Men noen vil!
Vi opplever dette i dag. Noen kristne søker Gud kontinuerlig for å være i Hans nærvær. Andre er langt mindre ivrige når det gjelder å søke Herrens nærvær. De er bare tilfredse med å holde seg innenfor Guds nådes område, og er opptatt av at deres rutiner ikke rystes. De er utilpass iblant nidkjære og brennende hellige.
Det er klart at de kristne som ikke ønsker å tilbringe tid i Guds nærvær når de lever i denne verden, ikke vil kunne tåle å komme i sentrum av den guddommelige ild når de dør, ved bare å tro på forsoningens under. De vil være utilpass ved tanken på å leve i en slik atmosfære her, og Gud vil visselig ikke torturere dem med Sitt hellige nærvær i paradis.
Vårt nåværende forhold til Gud og Kristus vil fortsette når vi dør. Hva vi er, er vi, og hva vi er, vil bestemme vår plassering etter at vi dør. Dette er denne forfatters oppfattelse, såvel som vitnesbyrdet til enkelte kristne visjonærer.
På Jesu Kristi dag vil hva vi er, bli åpenbart. Da vil vi bli belønnet i henhold til hva vi har praktisert i vår kropp. Hvis vi har lært våre åndelige lekser og vokst i Kristus, vil vi fortsette å lære og vokse. Hvis vi derimot har neglisjert, eller sagt nei, til den guddommelige frelse, gjenstår det for oss en fryktelig guddommelig vrede. Mange skriftsteder understøtter dette.
Ta derfor fra ham talenten og gi den til ham som har de ti talenter. For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. (Matt.25:28,29)
Hvilken forskjell det ville virke i de kristnes liv hvis de forsto at fysisk død ikke vil forandre hva de er, men i stedet vil åpenbare hva de er!
La oss betrakte læren om ”slag”:
Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag. Men den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres. (Luk.12:47,48)
Et menneske vil ikke bli dømt ut fra et annet menneskes gaver. Hvert eneste individ vil holdes ansvarlig for det lys han eller hun er blitt gitt. Siden intet menneske kan komme til Jesus Kristus med mindre Faderen drar ham, er det klart at det er Gud som bestemmer hvor meget lys hver person vil bli gitt. Derfor skulle vi ikke være hårde når vi bedømmer andre mennesker.
La oss for det første bemerke at Luk.12:47,48 refererer til Herrens tjenere. Vers 46 stiller Herrens tjenere i kontrast med de ”vantro”.
… da skal denne tjeners herre komme en dag da han ikke venter det og i en time som han ikke vet. Og han skal hogge ham i sønder og gi ham del med de vantro. (Luk.12:46)
Det er vår oppfattelse at ”slag” ikke betyr ildsjøen. Slag innebærer tukt, straff, og ikke den ytterste form for ødeleggelse. Det kan være mange typer straff i det åndelige område. En henvisning til ildsjøen er den ultimative straff. Skriften sier at ildsjøens pine er evig. Undervisningen om ”mange” og ”få” slag betyr forskjell i antall eller varighet, med de få som slutter før de mange. Muligvis også forskjell i intensitet.
Læren om ”slag” antyder irettesettelse eller straff, og ikke bortvisning fra Gud, som har med ildsjøen å gjøre.
Hvis det er riktig når vi sier at ”mange” og ”få” slag ikke refererer til ildsjøens pine og ultimative atskillelse fra Gud, hva refererer de så til? Hva innebærer det for den skjødesløse—og dog frelste—person å motta slag i Herrens nærvær?
Det åndelige område kan sammenlignes med det naturlige område, for de to områder er mere like enn ulike. Vi kan studere måten som Herren straffer oss i det naturlige område for å kunne forstå hvordan Han vil kunne straffe oss i det åndelige område.
Den ulydige kristne kan f.eks. oppleve sykdom (eller en nær venns sykdom), én eller annen form for ulykke, angst på grunn av at Herrens nærvær synes fraværende, tap av styrke i bønn, tap av glede over å lese Skriften, eller en hel mengde forskjellige vanskeligheter. Overtrederens vei er hard. Opprøreren bor i et tørt land. Adam og Eva ble fordrevet fra Edens have, og ble tvunget til å leve ved hardt arbeid i fiendtlige omgivelser.
Vi antyder med disse eksempler at noe tilsvarende eksisterer i det åndelige område. Det opphører ikke nødvendigvis når vi dør. Hvilket skriftsted sier at når vi dør vil vi ikke kunne oppleve disiplin?
Fred får vi når vi vandrer i lydighet mot Kristus, og ikke ved å dø og gå over i det åndelige område. Hvem vet hva det å gå over i det åndelige område egentlig vil innebære for oss? De eneste garantier vi har er de som står i Skriften. Våre idéer forøvrig er antakelser.
Tidligere frafalne kan bevitne år i fortvilelse som vedkommende har måttet utholde, eller stadig utholder, i forsøket på å gjenvinne Kristi nærvær og glede i deres liv. Å oppleve en frafallen rope til Gud om barmhjertighet, er en grufull opplevelse.
Til dem som protesterer, og som sier at Skriften gir håp for den frafalne om øyeblikkelig tilgivelse, og at vedkommende ikke behøver å gå igjennom noen form for lidelse, svarer vi med å si at frelse som kommer fra Herren er mer håndgripelig enn dette. Det er noe vi kan føle og merke. Vår frelse er mer enn å tro på selve bibelteksten.
For dem som virkelig har kjent Herren, er Hans tukt og fravær av Hans nærvær, en stor lidelse. De vet når de har mistet deres glede, og når de har fått den tilbake. De kan komme til i mange år å måtte vandre trofast etter Skriften under indre tørke, før de igjen mottar frelsesvisshet.
Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg! (Salme 51:12)
Fundamentalisme er sterk når den minner oss om at Skriften er hellig og for evig uforanderlig. Fundamentalisme er svak når den lærer oss å bekjenne tro på en tekst fremfor en levende erfaring av Guds nærvær.
Påstanden om at vi eier noe fordi ”Bibelen sier det”, kan frembringe en ”frelse” uten Herrens rike nærvær. Skriften leder oss til den levende Jesus. Evig liv er i Ham, og ikke i Bibelens tekst.
Den åndelige tørke som en angrende frafallen opplever, må ikke forveksles med den ørkenvandring som Herren fra tid til annen lar Sin brud oppleve, når Han fullender hennes kjærlighet, tro og tålmodighet.
Er det ikke rimelig å anta at våre jordiske opplevelser kan lære oss hva som venter oss i det åndelige område, hvis vi har unnlatt å besvare på tilfredsstillende måte det lys som vi har mottatt?
Dr. Ritchie, i sin inspirerende bok, Return from Tomorrow (Waco, Texas: Chosen Books, 1978), forteller hva som skjer med selvmordere. Hvordan de blir avkrevet å være nær de mennesker som de har skadet ved den synd å ta deres egne liv. Deres mange angersrop kan ikke høres av deres elskede venner. Dette kunne være det aller minste av deres ”helvete”, deres ”slag”.
Vi ønsker med dette på ingen måte å antyde at vi hver gang vi blir syke, eller en kjær venn blir syk, eller at det blir tungt for oss å be eller å studere Guds Ord, har vært ulydige overfor Gud. Mange ganger er dette helt vanlige prøvelser som hver eneste kristen opplever. Slike prøvelser er for å styrke oss. De lærer oss å be og å holde opp med å synde (Jak.5:13:1. Pet.4:1). Etter at vi har lidt tilstrekkelig, vil Gud dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste oss.
Det er også sant at en kristen som er ulydig og synder, ofte mottar i det nærværende liv konsekvensene av sin ulydighet. Skriften antyder at hans tukt vil fortsette i det åndelige område når han går over fra denne verden til den neste, med mindre han går i dybden med sin anger.
Noen menneskers synder er synlige for alle og går foran dem til dommen. Hos andre følger de etter. (1. Tim.5:24)
Det finnes ingen synd i Guds rike. På Kristi dag, vil mennesker motta det onde de har praktisert (2. Kor.5:10).
Det later til at mange troende dør med alvorlige og uløste atferdsproblemer. Hvor i Skriften står det at de ikke vil bli korrigert etter døden? Jesu undervisning tyder på at de vil fortsette å bli tuktet—særlig på Kristi dag.
Vi kristne har mange tradisjsoner når det gjelder hva som skjer med oss når vi dør, og hvordan himmelen egentlig er. Disse tradisjoner hviler delvis på visjoner som hellige har hatt. Forfatteren avviser ikke disse visjoner, men anser dem for inspirerende.
Apostelen Paulus nevner noen som blir ”frelst, men da som gjennom ild” (1. Kor.3:15).
Har vi noensinne stoppet opp for å tenke nøyere over hva det å bli frelst som gjennom ild egentlig innebærer? Frelst som gjennom ild?
Hvis dette uttrykk refererer til Lot, som så vidt kom seg ut av Sodoma, taler vi her om et enormt tap av arv. Lot, som var en velstående mann, kom til Sodoma med masse kveg. Han forlot Sodoma som en fattig enkemann.
Hans incest-forhold med sine to døtre frembrakte Moab og Ammon. ”Ingen ammonitt eller moabitt skal være med i Herrens menighet. Selv ikke deres ætt i tiende ledd skal noen gang være med i Herrens menighet,…” (5. Mos.23:3)
Moabittene og ammonittene var en torn i siden på Israels folk. Det var Moabs konge som leiet Bileam til å forbanne Israel, og som forførte de israelittiske krigere til å synde.
Er dette hva vi ønsker? Å bli frelst som Lot uten arv, og med et avkom som var under Herrens forbannelse? Sammenlign Lots arv med Abrahams arv.
Mange kristne bruker ovenstående skriftsted om å bli frelst som gjennom ild, som bevis på at når de én gang har bekjent Jesus som Frelser, kan de aldri fortapes. Grunnen er at de ikke forstår mangfoldigheten av evighetsmuligheter i Guds rike. De antar at hvis de er ”frelst”, er alle problemer over. Når Herren kommer, vil de bli forvandlet til en åndelig kjempe, og vil sitte på tronen med Jesus og regjere over nasjonene med en jernstav.
Hvis derimot det som vi sier er sant, nemlig at det å bli frelst som gjennom ild, antyder tap av vår førstefødselsrett som Guds sønner, slik at vi går over i det åndelige område som blinde, døve og nakne, for å motta en alvorlig refselse av Herren på dommens dag, da vil det å bli frelst som gjennom ild ikke være en velsignet fremtidsutsikt.
Troende av i dag, som forventer en ”bortrykkelse” når som helst, har ingen idé om hva det vil si å bli ført frem for Herrens åsyn i deres synder, tåpelighet og ulydighet overfor Gud.
Jesus advarer oss i evangeliene helt tydelig om at når Han vender tilbake, vil Han stille Sine tjenere til strengt regnskap for deres livsførsel. Dette er Skriftens undervisning, og det trenger til å bli understreket.
De som hevder at vi ikke kan gå fortapt etter at vi har bekjent Kristus, anvender 1. Kor.3:15 for å understøtte deres argument. Deres idé om å bli frelst som gjennom ild innebærer at ulydige og skjødesløse troende vil arve en to-etasjes residens i stedet for en tre-etasjes residens.
Har de aldri opplevd å være under Herrens brennende tukt?
Mener de at det å bli frelst som gjennom ild vil være en behagelig opplevelse? Forestiller de seg at ”slag” som vil bli Herrens ulydige tjenere til del, vil bety noen små faderlige klaps?
Har de aldri lagt merke til de vedholdende ildprøver som Herrens mest lydige tjenere må utholde, og ut fra dette vil ha forstått hva som venter skjødesløse og ulydige kristne? Forstår de ikke at selv de rettferdige blir frelst med nød og neppe? (1. Pet.4:18)
Mange av Herrens utvalgte vil bli avstraffet i denne verden for deres synder og ulydighet. Hvis de ikke har omvendt seg i en grad som tilfredsstiller Herren, vil de fortsette med å bli straffet etter at de dør. Vi forstår dette ut fra Herrens ord i evangeliene, og vi kjenner ikke noe skriftsted som sier det motsatte.
Det er også vår oppfattelse at de ”slag” som de hellige lider i den nåværende verden, og kanskje i den neste, også er ment for deres frelse. ”Slag” er ikke den samme dom som det forferdeligste av alt—å bli kastet i ildsjøen uten noensinne å kunne slippe ut derfra.
Vi mener med dette slett ikke at alle mennesker til sist vil bli frelst. Slik vi forstår Skriften, sier den helt tydelig det motsatte. Heller ikke antyder vi tanken om en ”annen sjanse”.
Noen kunne kanskje ut fra våre argumenter tro at de kan være ulydige mot Kristus i dette liv, lide en liten stund i det neste liv, og til sist bli frelst og belønnet med herlighet. Slike personer forstår ikke at Gud tar de vise i deres egen list (Job 5:13). Gud kjenner til deres hjertes tanker, og vil behandle dem deretter.
Gud kan komme til å beslutte at det er slik ondskap og list i deres hjerter at deres navn må bli strøket ut fra livets bok—bekjennende kristne eller ikke! Herren kan ikke spottes!
Jesus Kristus er den store og forferdelige HERRE, så vel som den milde Hyrde. Hvis vi er kloke, vil vi elske Ham og tjene Ham med hele vårt hjerte.
Å bli frelst som gjennom ild er en fryktelig mulighet. Denne operasjon kan vise seg å være en meget, meget lang og smertefull operasjon.
Nåtidig kristen undervisning går ut på at det bare er to evighetsmuligheter som er tilgjengelige når vi dør: den høyeste himmel og det dypeste helvete. Enten å være Guds konge og prest eller å bli pint i ildsjøen i all evighet.
Det er sant at vi enten vil frelses eller fortapes. Men mellom disse to ytterpoler finnes mange muligheter.
Et hovedproblem i vår tids kristne undervisning er at det i tillegg til disse to ytterpoler læres, at når vi én gang har bekjent Jesus Kristus som Frelser og Herre, vil vi ved livets avslutning nå opp til den høyeste herlighetstrone. Og at vi aldri vil kunne erfare smerte, enda tukt, i det åndelige område, uansett hvordan vi lever våre jordiske liv. Denne tanke er ikke skriftmessig. Den fjerner den gudgitte motivasjon for å overvinne synd, nemlig utsikten til belønning og straff for de troende.
Det finnes mange skriftsteder som angir forskjellige evighetsmuligheter som er tilgjengelige for kristne. Det dreier seg om meget store og forskjellige muligheter når det gjelder herlighet, tjeneste, grader av evig liv, den type kropp som vi vil bli oppreist i, autoritet, kraft, fellesskap med Gud og med mennesker
Mangfoldigheten i evighetsmuligheter og forskjellen i lønn blant de frelste, er betydelig. Belønningen som Skriften lover oss er attråverdig, da den vil være vår bestandig.
Frykten for straff og håpet om herlighet gir oss sterk motivasjon for å tjene Herren med alt hva vi er og har.
Hvis Gud ikke hadde ønsket å motivere oss ved å fremholde straff og belønning, ville Han ikke ha nevnt disse faktorer så mange ganger som Han gjør i Skriften. Når forkynnere og lærere avskriver slike motiver som værende uverdige, eller uvirkelige, gjør de seg selv klokere enn Gud. De setter tilside Guds Ord og Guds visdom til fordel for deres humanistiske undervisning, eller fordi de selv er blitt forført ved menneskers tradisjoner.
Når Jesu etterfølgere stilte spørsmål angående lønnen for å følge Ham, irettesatte Han dem ikke. Han svarte på en direkte måte:
Jesus sa til dem: Sannelig sier Jeg dere: I gjenfødelsen—når Menneskesønnen sitter på Sin herlighets trone—da skal også dere som har fulgt Meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. Matt.19:28
… Men å sitte ved Min høyre og Min venstre side, det står det ikke til Meg å gi, men det er for dem som det er beredt for av Min Far. Matt.20:23
Det er ikke sant at hver eneste frelste person vil sitte på en trone og dømme Israels tolv stammer, eller sitte ved Jesu høyre eller venstre hånd i Hans kongedømme, eller vil ha sitt navn innskrevet på det nye Jerusalems murs grunnstener. En slik ufattelig herlighet vil bli spesielle troende til del.
Det sanne Israel, de hellige martyrer og hellige, både jøder som hedninger, vil bli oppreist i den første oppstandelse fra de døde. De vil sitte på universets høyeste troner og regjere med Kristus i ett tusen år (Åpb.20:4-6). Det er ikke sant at alle frelste vil regjere med Kristus på en slik måte. Hvem vil de regjere over? Over hverandre? Over de fortapte? Det må selvsagt være frelste nasjoner som de vil regjere over.
Er det rimelig at et individ som tror på Kristus, men som aldri har vunnet seier over synd og egenvilje i denne verden, plutselig, ved å dø (kanskje en for tidlig død som følge av synd—1. Kor.11:30), skal bli opphøyet til én av de åndelige troner som regjerer over den materielle skapelse? Er dette skriftmessig—eller rimelig?
Noen av de frelste er som ”det knekkede rør” og ”den rykende veke” (Es.42:3). De må bli revet ut av ilden (Judas 1:23).
Det finnes de som er umodne, men som er beslektet med Lammets hustru (Høys.8:8). Det er mange dronninger, medhustruer og jomfruer. Det er én som Herren elsker mer enn de andre (Salme 45:10, Høys.6:9).
Kong David hadde sine ”mektige menn”, og selv de hadde rangorden, alt etter deres tapperhet (2. Sam.23).
Jesus Kristus utvalgte Sine tre ”mektige menn”, og førte dem opp på Forklarelsens Berg (Matt.17:1).
Det er tredvefoll, sekstifoll og hundrefoll kristne (Matt.13:23).
Åpenbaringsbokens andre og tredje kapitler gir løfte om herlig belønning til ”den som seirer”, og advarer troende som synder, om straff. Det later til at belønning ikke gis til alle medlemmer i de forskjellige menigheter, men til noen få som Jesus bedømmer å være verdige til å vandre med Ham i hvit kledning (Åpb.3:4). Belønningen for de seirende, som står nevnt i disse to kapitler, har intet å gjøre med å dø og komme i himmelen. I stedet loves det ufattelig tildeling av autoritet, liv, nærhet til Gud og tjeneste blant menneskeheten. Det må være helt klart for vår tids troende at slik belønning, som ofte blir lovet til alle som bekjenner seg til Kristus, i Skriften blir lovet til ”den som seirer”. Ingen skjødesløs, ulydig troende kan ha noe håp om å spise av livets tre, å bli en støtte i Guds tempel eller å sitte på universets høyeste trone.
Må vi ut fra dette konkludere at alle andre troende vil bli kastet i ildsjøen for å bli pint i all evighet, uten håp og uten mulighet for noensinne å kunne få se Skaperen åsyn til åsyn? Aldri noensinne å bli bønnhørt? Sannsynligvis ikke!
Det finnes en ”førstegrøde for Gud og Lammet” (Åpb.14:4). Selve uttrykket førstegrøde innebærer at det kommer en ytterligere høst.
De som vender mange til rettferdighet vil skinne ”som stjernene, evig og alltid” (Dan.12:3).
Til alle våre medkristne som vil hevde at disse forskjelligheter (grader av herlighet) henviser til jødene alene, og at alle frelste hedninger vil motta den samme lønn i himmelen, vil vi si: denne form for fortolkning kan ikke forsvares ut fra Skriften, og har bare bidratt til å ødelegge de kristnes motivasjon til å vokse en vekst i Kristus.
Hvis man gjennomgår bekjennelsesgrunnlaget hos dagens kristne menigheter, er det nesten umulig å finne én menighet hvor uttrykket ”Guds rike” anvendes, eller hvor det undervises om kongedømmets opprettelse på jorden ved Jesu Kristi tilbakekomst.
Og dog forkynnelsen om riket, og belønningen som skal gis Kristi trofaste tjenere når dette riket kommer, er hovedbudskapet i NT.
Det viktigste håp i den kristne frelse har å gjøre med oppstandelsen fra de døde. Når vi oppstår fra de døde skal vi fremstå for Kristus. På det tidspunkt vil vi bli belønnet etter hvordan vår jordiske livsførsel har vært.
Det vil ikke være snakk om nåde på dette tidspunkt. Belønningen vi vil motta vil inkludere et ”hus”, en rettferdighets kledning, som vil overkle vår oppstandne kjøtt-og-ben kropp. Dessuten vil vi bli gitt autoritet og kraft når det gjelder guddommelig liv, nærhet til Gud, og mulighet for evig fruktbæring. Vår belønning vil være nøyaktig i henhold til hva vi har gjort i våre kropper.
En skjødesløs, lunken troende, som har levd ryggesløst på jorden, vil motta de nøyaktige konsekvenser for sin ulydighet. Når vedkommende plutselig oppdager at han har latt hånt om alle muligheter for vekst i sitt jordiske liv, og at de nå er tapt for evig, vil få ham til å skjære tenner i anger og gru.
La oss resolutt vende ryggen til den nåtidige undervisning som har forvirret så ufattelig mange troende kristne når det gjelder å forstå hva Guds rike dreier seg om. La oss i stedet med iver og all vår kraft følge eksemplet til Skriftens hellige menn og kvinner. Belønningen vil bli enorm. Straffen for å neglisjere vår frelse vil bli mer pinefull enn hva vi overhodet kan forestille oss i våre værste mareritt.
(“Vår Evige Bestemmelse”, 4204-1)