HAN SKAL ALDRI I EVIGHET DØ
Jesus Kristus sa at hver den som lever og tror på Ham aldri vil dø. Vi forstår at Han ikke henviser til fysisk død (noe som Det Nye Testamente (NT) ofte henviser til som ”søvn”). Det later til at tanken om at den sanne hellige aldri vil dø, meget tidlig i den kristne tradisjon har kommet til å bety ”komme i himmelen”.
Kanskje ligger det mer i uttrykket om å fortsette å leve, enn det å komme i himmelen for å bli der i all evighet. Kanskje understrekes det i stedet fortsatt å kunne leve på jorden. Kanskje er dette den virkelige betydning av Joh.3:16!
HAN SKAL ALDRI I EVIGHET DØ
Jesus sa til henne: Jeg er Oppstandelsen og Livet. Den som tror på Meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på Meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? (Joh.11:25,26)
Dette er kanskje den mest dypsindige uttalelse i hele NT.
Vi må prøve å forstå hva som menes med liv. Å leve vil si å bevege seg, tenke, tale, forestille seg, planlegge, elske, hate, og alt som ellers har å gjøre med det å være menneske. Den fysiske død bringer alt dette til en slutt—tror vi!
Den tanke at vi skal bo i en residens i himmelen i all evighet ligger så dypt i kristen tankegang at evangeliets budskap er blitt uklart for oss. Det å dø og komme i himmelen assosierer vi ikke normalt med det å leve. Vi vet ikke riktig hva som venter oss når vi dør. Vi taler om flotte boliger og det å være sammen med Jesus og våre kjære. Vi forventer å være fri fra frykt, bekymring, smerte, sykdom. Men vi assosierer ikke dette med å leve, slik vi anvender dette ord i alminnelighet.
Vi mister et barn i en bilulykke. Vi håper å få se barnet i himmelen når vi kommer der. Vil han eller hun ha samme alder? Vi vet det ikke. Vår elskede sønn eller datter er ett eller annet sted bak stjernene. Han eller hun er død! Død! Jesus taler om at vårt barn bare sover, men vi vet at vår elskede Kristin eller Henrik er død. Hvorfor kan vi ikke venne oss til tanken? Vårt elskede barn er borte!
Den talentfulle pianist øver og øver i 40 år for å perfeksjonere seg på Beethoven-sonatene. Så får han et hjerteslag og dør. Ingen kan lenger gledes over hans perfekte fortolkning. Han er død! Borte! Det er slutt med hans opptredener. Kunstneren råtner opp i jorden. Kan vi akseptere det? Bach er borte. Beethoven er borte. Rembrandt van Rijn er bare en grinende hodeskalle og litt støv.
Døden gjør narr av våre talenter og alt hva vi har oppnådd i livet. Den atskiller oss fra dem vi elsker mest av alt. Jo, de er i himmelen—ett eller annet sted, og spiller på harper og er sammen med englene. Er de i hvite klær mens de svever over jordoverflaten? Ligner de englene? Vi forstår at vi ikke kan berøre dem. Vi antar at de vil være helt annerledes, ikke virkelig de samme.
Hva vil du svare hvis jeg fortalte deg at dette ikke er evangeliet om Guds rike. Det er en del av den kristne religions mytologi.
”Den som lever og tror på Meg vil aldri dø”. Hva mener du egentlig, Jesus?
”Sa Jeg noen gang at det å ha evig liv er å komme i himmelen?”
Nei.
”Hva sa Jeg?”
Du sa at hver den som tror på Deg ikke skal fortapes, men ha evig liv.
”Hva har så dette med å komme i himmelen?”
Nei, det må være noe vi har funnet på.
”Det Jeg mente var at hver den som tror på Meg vil ha evig liv. Jeg sa ingenting om å komme i himmelen.”
”Ønsker du å dø?”
Nei.
”Ønsker du å leve?”
Ja.
”Hva mener du med det å leve?”
Jeg mener å kunne fortsette omtrent som nå, men i en verden uten synd, sykdom, tretthet, angst, vold osv.—en verden hvor små barn kan leke i trygghet; en verden uten onde mennesker som ødelegger alt og som påfører andre lidelse.
”Vil du foretrekke å leve sammen med engler i paradis i den åndelige verden eller på jorden, hvis den var som du har beskrevet? Eller vil du heller være en ånd enn å være i en kropp av kjøtt og ben på en gjenopprettet jord?”
Jeg vil heller leve på jorden i en kropp av kjøtt og ben hvis det var fred på jorden, og hvis jeg kunne besøke den åndelige verden når jeg ønsket det.
”Jeg innvilger deg ditt ønske. Det er dette som jeg mente når Jeg sa: ”Hver den som lever og tror på Meg vil aldri dø.”
Hvis denne dialog svarer til sannheten, betyr det at vi i vår tid har forandret evangeliet om Guds rike. Og denne forandring har medført noen dårlige konsekvenser. Vi har mistet håpet om evig liv—virkelig liv blant virkelige mennesker.
På grunn av Adams og Evas ulydighet ble menneskeslekten nektet adgang til livets tre. Livets tre er Jesus Kristus. Når vi får del i Ham forvandles vi fra å være et dødelig dyr til å bli en udødelig skapning. Dette er grunnen til at det er helt nødvendig at vi vinner evig liv i vår indre natur ved å seire over verdslighet, lyst og egenvilje. Hvis vår indre åndelige natur ikke fornyes i Gud, og vi deretter fikk tildelt en udødelig kropp, ville vi aldri kunne gjenopprettes til å kunne være i Guds nærvær. Vi ville være som Satan og de falne engler.
Helt siden tiden i Edens have har Gud fullkommengjort en plan for å restaurere mennesket til jorden. Det har vært nødvendig med den lange historien om patriarkene, deretter Israel, og til sist den kristne menighet, for at Gud kan bygge et rike som vil kunne bevare en paradisisk tilstand på jorden.
Det er Guds hensikt at mennesket skal leve på jorden og være fri fra synd, at jorden skal være betagende vakker, og at det ikke lenger skal finnes sorg, smerte eller død.
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. (Åpb.21:4)
Dette vers taler ikke om himmelen, men om den nye jord. Jorden!
Dette er evangeliet om Guds rike. Det er ikke de gode nyheter om at dersom vi tror på Jesus, vil vi komme i himmelen når vi dør. Det er de gode nyheter om at vi vil bli oppreist fra de døde og igjen leve på jorden.
Den kristne frelse peker henimot gjenopprettelsen av det som gikk tapt i Eden. Det er ikke en plan for å forandre alt og plassere mennesket i det åndelige område. Gud skaper ikke noe nytt. Han skaper alt som er helt nytt—alt det som vi er vant til.
Hva mente så Jesus da Han sa at vi ikke skal dø, men fortsette å leve i Ham? Han mente at vi skal leve slik vi kjenner livet, dog for en tid ute av stand til å bebo vår kjøtt-og-ben kropp. Det vil komme senere.
Hvis vi forblir i Kristus (og mange medlemmer av den kristne religion forblir slett ikke i Kristus), hvis vi virkelig lever og har del i Hans guddommelige liv, vil vi aldri dø. Når vår kropp sover i den fysiske død, vil vi fremdeles være levende. Dette betyr ikke at vi kommer i himmelen. Det betyr at vi fremdeles lever.
Jesus mente helt nøyaktig hva Han sa.
Vi lever altså etter at vi dør. Husk at vi ikke taler om hvert menighetsmedlem, men om dem som lever i Jesus. Du kan ta ”de fire frelsestrinn” og kunne den kristne lære til punkt og prikke, og fremdeles ikke leve i Jesus. Å leve i Jesus vil si at vi hver eneste dag framstiller oss for Herren og lar oss lede av Ham i alle detaljer. Du må hele tiden være klar over at du lever ved Hans liv, og har del i Ham i tanke, ord og gjerning.
Vi lever fremdeles etter at vår kropp er sovnet inn, men hvor er vi? Det betyr ingenting hvor vi er. Poenget er at vi er bevisst og levende i Herrens nærvær, på samme måte som vi var det på jorden. Intet har forandret seg.
Intet har forandret seg! Hører du? Intet har forandret seg, utenom det faktum at vi for en tid ikke bor i en materiell kropp.
”Hva kan jeg så gjøre hvis jeg fremdeles lever?”
Du kan gjøre det du ønsker å gjøre. Gud vil vise deg hva Han ønsker at du skal gjøre, og Hans vilje og din vilje vil være det samme. Vi må utvikle dette med å ha samme vilje som Gud hver eneste dag. Det er av aller største viktighet i Guds rike at Gud virker i oss både å ville og å kunne gjøre Hans gode vilje.
Du vil leve og kunne glede deg uten å behøve slepe rundt på en aldrende kropp.
Tenk nøye over følgende vers:
Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss,… (Hebr.12:1)
Hvem er disse vitner?
De er de mennesker som er nevnt i det foregående kapitel, så vel som en stor skare av mindre kjente hellige.
Ved tro falt Jerikos murer, da israelittene hadde gått omkring dem i syv dager. Ved tro unngikk skjøgen Rahab å gå til grunne sammen med de vantro, fordi hun tok imot speiderne med fred. Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David og Samuel og profetene. (Hebr.11:30-32)
Alle de personer som er nevnt i Hebreerbrevets ellevte kapitel var og er Guds vitner. Vi lærer fortsatt om Gud gjennom beretningene om deres liv. Hver eneste én av Guds vitner er evige. Den som gjør Guds vilje lever for alltid.
Hvor er disse vitner nå? De omringer oss. Lever de? Selvfølgelig!
Hva gjør de? De lærer fra oss på samme måte som vi lærer fra dem gjennom det som står i Skriften. Vi skal alle modnes sammen. Hver eneste av Guds sanne vitner, fra den rettferdige Abel, omslutter de hellige på jorden for å få del med dem i Kristi rikdom så vi alle kan modnes.
Kristi legeme, Guds vitner, er én stor organisme. Det meste foregår i det åndelige område. Men hva enten Kristi lemmer er i det åndelige område eller i en menneskekropp på jorden spiller liten rolle.
Det finnes dog én viktig forskjell. Det er at Guds åpenbarelse kommer gjennom de hellige på jorden. For at de hellige som befinner seg i det åndelige område skal kunne bli oppbygget til et fullkomment menneske, til Jesu Kristi fylde, må de omslutte dem av oss hvor Kristus arbeider.
Forløsningens plan utfolder seg kontinuerlig. Moses og Elias diskuterte med Jesus vedrørende forsoningen på forklarelsens berg. De ønsket å forstå det, slik at de kunne dra nytte av det.
Intet menneske kan se eller komme inn i Guds rike før vedkommende er født på ny. Men ingen person kunne fødes på ny før Jesus var oppreist fra de døde, fordi Han er den Førstefødte fra de døde.
For at Abraham, Isak og Jakob kunne komme inn i Guds rike, måtte de fødes på ny. De ble født på ny etter at Jesus ble oppreist fra de døde. De hadde omsluttet Kristus og Hans apostler og lært fra dem om hva det betyr å bli født på ny. Da den erfaring ble tilgjengelig, mottok de det.
Husk på at hvert aspekt i forløsningen innebærer et valg. Vi kan akseptere eller avvise det. Vår tro på Gud er involvert her. Det spiller ingen rolle hva enten vi befinner oss på jorden eller i det åndelige område. Vi vil alltid kunne avvise det som Gud viser oss. Det virker skremmende på dem som ønsker at Gud vil gjøre det umulig for dem å synde—de som gjerne vil kunne lene seg tilbake og la Kristus gjøre alt for dem. Men det er ikke desto mindre sant. Vi vil alltid kunne synde og gjøre opprør mot Gud.
Guds vitner ønsker alt som Gud har for dem—både når det gjelder guddommelig visdom og guddommelige egenskaper som vil føre fram til den lovete modning. Derfor omslutter de oss for at de kan gå fram i forløsningens plan. De kan ikke fullendes uten oss.
Kunnskapen om den guddommelige forløsning gikk tapt ved slutten av det første århundrede i den kristne tidsregning. Mennesker som ikke hadde apostlenes åndsåpenbarelse begynte å anvende menneskelig fornuft når det gjaldt studiet i teologi.
Men i løpet av de 2000 år i den kristne tidsalder har den sanne kunnskap om Herren økt—den som bare kan komme ved Helligåndens åpenbarelse. Det som apostlene mottok helt fritt, måtte gjenvinnes av de hellige som levde i lydighet mot Herren.
I dag har vi blitt ført så langt som den åndelige fullbyrdelse av den jødiske fest pinsen. Det er mulig at de vitner som omgir oss også har fått del i fullbyrdelsen av pinse.
Tre fester ligger foran oss—åndelige erfaringer som vil bringe Kristi legeme til den nødvendige modning for å kunne vende tilbake sammen med Jesus.
De tre fester er følgende:
Basunfesten, som betyr at Kristus står foran lemmene på Sitt legeme og erklærer krig når det gjelder de deler av vår personlighet som er fiender av Guds Person og vilje.
Vi kunne kanskje tenke: ”Hvordan kan en slik konfrontasjon finne sted i det åndelige område blant avdøde vitner?”
Hvorfor ikke? Peter sier at Gud dømmer de levende og de døde—de døde som om de fremdeles lever i kjødet.
For derfor ble evangeliet forkynt også for de døde, for at de vel skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve som Gud i ånden. (1. Pet.4:6)
Neste høytid er Forsoningsdagen. Fullbyrdelsen av den jødiske Forsoningsdag inntreffer når alt i vår personlighet blir forsonet med Gud. Basunfesten annonserer Forsoningsdagen, kan man si.
Hvis vi ønsker å modnes som et lem på Kristi legeme, må all verdslighet fjernes fra vår personlighet.
Hvorfor ikke? Hvor kom kjærlighet til verden inn om ikke fra Satan og hans følgesvenner? I det åndelige område er det sikkert mulig stadig vekk å søke etter trygghet og overlevelse i tidsånden.
Vi må forstå at den fysiske død ikke forandrer hva vi er. Den eneste forskjell ved å leve i det åndelige område og å leve i en dødelig kropp på jorden er at vi i det åndelige område ikke har en fysisk kropp.
Vi får en anelse om hva som ligger forut i kommende tidsaldre når vi blir klar over at Enok, Elias og Jesus fremdeles har fysiske kropper, selv om de befinner seg i det åndelige område. Og hvorfor skulle de ikke det? De himmelske ting er ikke så forskjellig fra det vi opplever her.
Men den person som vi er-dvs. vårt liv, vår måte å leve på, fortsetter hvis vi lever og tror på Jesus. Beethoven fortsetter å komponere. Rembrandt fortsetter å male, hvis han lever og tror på Jesus. Dette er hva Herren sa.
Hvis hele Kristi legeme skal fullkommengjøres sammen som beredelse for deres og Herrens komme for å etablere Guds rike, Guds herredømme, på jorden, da må de lemmer som er avdøde omslutte oss, for at de kan lære hva Gud krever av oss for at den åndelige fullbyrdelse av den jødiske Forsoningsdag, kan skje.
Kjærlighet til verden må drives ut av oss.
Kroppens lyster og begjær må drives ut av oss.
Men vil ikke kroppens egenskaper opphøre å virke når vi dør?
Hvorfor det? Kjøttets synder, som umoral, løgn, mord, drukkenskap osv. er åndelige krefter som bor i oss. Vi som er modne troende forstår meget godt Satans innflytelse på vår personlighet.
Det finnes lystdemoner, alkohol-og nikotindemoner, jalousi-og misunnelsesdemoner, baktalelses-og sladderdemoner, morddemoner, demoner som misbruker barn. Disse krefter eksisterer i det åndelige område, og forsøker å komme inn i den menneskelige kropp, slik at de kan uttrykke den ild som brenner i dem. Når vi gir etter for den ånd som forsøker å uttrykke seg gjennom oss, blir ånden tilfredsstillet, mens vi i kjøttet lider, og noen ganger blir syke med døden til følge, på grunn av vår syndige oppførsel.
Disse åndelige lidenskaper bor i vårt kjøtt, men de blir ikke begravet sammen med vårt kjøtt. De oppløses ikke i jorden som våre kropper. De må bli behandlet på ett eller annet tidspunkt. Det finnes ikke noe skriftsted som jeg vet av, som antyder at den fysiske død frir oss fra kjøttets synder.
Det står riktignok:
For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. (Rom.6:7)
Men dette må sees i den sammenheng det står i. Der står det at vi skal regne med at vår adamittiske, syndige natur har blitt korsfestet med Kristus, og derfor ikke er i overensstemmelse med den trosbekjennelse vi har avlagt. Når vi har blitt korsfestet med Kristus, er vi fri fra Moseloven—og syndens kraft er loven.
Jeg tror ikke at den fysiske død setter oss fri fra trangen til å synde. Da ville jo døden-den siste fiende-være vår forløser. Det står klart at de kroppsløse demoner er fylt med all slags lyster og begjær. Derfor vil vi ikke ved å forlate denne verden nødvendigvis frigjøres fra trangen til å synde.
Av denne grunn er det mulig at de vitner som omgir oss må bekjenne disse synder, frasi seg dem og stå dem imot, slik vi må gjøre. Slik bekjennelse og motstand er en dom overfor Satan, og de avdøde såvel som de levende må alltid velge å følge Jesus hele veien fram til full forløsning.
Den helllige som dør, men som har vært underlagt et morderisk sinne, må bekjenne og avlegge denne lenke på ett eller annet tidspunkt. Denne syndige ånd har adgang til hans personlighet inntil han gjør dette.
I tillegg til kjærlighet til verden og kjøttets lyster, gjenstår et stort problem—nemlig egenviljen. Egenviljen er den ultimative kilde for all synd. Egenviljen har sitt utspring i Satan, da han var én av de to kjeruber som voktet Guds trone. Forstår du ut fra dette at det å komme over i det åndelige område i seg selv ikke frigjør oss fra egenviljen? Egenviljen og all annen synd begynte i det åndelige område. Egenviljen er en åndelig egenskap, og ikke en fysisk kraft, selv om den er en integrert del av vår personlighet. Egenviljen er et uhyre. Den er del av oss inntil vi ved å ta opp vårt kors og ved å følge Jesus, tilintetgjør tendensen i oss til å følge våre egne planer, i stedet for å vente tålmodig på Herren.
Jeg er av den oppfattelse at egenvilje og ulydighet best kan behandles under vår vandring på jorden. Selv vår trofaste Jesus lærte lydighet imot Faderen mens Han var på jorden, og Han lærte det gjennom lidelse. Jesus i egenskap av Ordet, har vært hos Gud fra evigheten av. Hvorfor ble Han ikke fullendt hva angår lydighet imot Faderen før Han kom til jorden?
Vitnene som omgir oss lærte kanskje lydighet mens de var på jorden. Tenk over følgende:
Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse, men andre ble pint til døde uten å ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse. Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn. De led nød, hadde trengsel og fikk hard medfart. Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss. (Hebr.11:35-40)
Legg merke til at disse vitner ikke ønsket å komme i himmelen, men å få en bedre oppstandelse. Legg også merke til at vi har noe bedre, slik at de ikke kan fullendes uten oss. Dette er grunnen til at de omgir oss. De ønsker å få del i ”noe bedre”, og derfor få en bedre oppstandelse.
I dag forstår vi at Gud ønsker all verdslighet, synd og egenvilje drevet ut av oss, slik at vi kan bli fullstendig forsonet med Ham.—slik at vi kan hvile i uforstyrret forening med Faderen gjennom Jesus Kristus.
En slik forståelse har ikke alltid vært så utbredt som den er i dag. Jeg tror at vitnene som omslutter oss også lærer og deltar med oss i alt dette. På denne måten vokser hele legemet opp til Hodet som forberedelse for å komme tilsyne sammen med Ham.
Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse op til Ham som er Hodet, Kristus. Ved Ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet. (Ef.4:15,16)
På et tidspunkt da jeg gikk på bibelskole hadde jeg et problem med å tilgi én av de lokale menighetsledere på grunn av noe som han hadde gjort. Så jeg ba og bønnfalt Herren om å istandsette meg så jeg kunne tilgi.
Det øyeblikk jeg gjorde det, ble mine åndelige øyne åpnet ganske kort, og jeg kunne se at jeg var omgitt av mange mennesker som i et amfiteater.
Øyeblikkelig kom ordet: ”Du har kommet til Sions berg, til det himmelske Jerusalem, den levende Guds stad.”
Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder. (Hebr.12:22,23)
Legg merke til verbets tid: ”Dere er kommet”. Ikke: Dere vil komme, men dere er kommet.
Den som lever og tror på Meg vil aldri dø. Tror vi virkelig dette? Tror vi virkelig at vi vil være en fullt bevisst person med kunnskap og hukommelse, og at vi vil omslutte dem som lever på jorden, mens vi venter på dagen når vi igjen vil være sammen med dem—ikke som en kroppsløs ånd, men som en person?
”En ånd har ikke kjøtt og ben slik dere ser at Jeg har”.
Jesus stekte fisk og spiste honningkake. Han levde på jorden da Han gjorde det. Før dette hadde Han dødd på korset. Jesus tilbrakte 40 herlige dager hvor Han nød å være på jorden, før Han steg opp til himmelen. Selv etter at Han steg opp til himmelen, sa Han at Han vil være med oss hvor som helst vi er samlet i Hans navn.
Se Mine hender og Mine føtter, at det er Meg selv! Rør ved Meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at Jeg har. Og da Han hadde sagt dette, viste Han dem Sine hender og Sine føtter. Men da de ennå ikke trodde for glede, og undret seg, sa Han til dem: Har dere noe å spise her? De ga Ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake. Og Han tok det og spiste det mens de så på. (Luk.24:39-43)
Hvorfor tror du Herren gikk så langt for å vise at Han fremdeles var en person, fremdeles var ”levende” i ordets vanlige betydning?
”Se på Mine hender og Mine føtter! Det er Meg Selv!” Hvorfor Hans hender og føtter? På grunn av naglemerkene i dem.
Så den oppstandne Kristus ble identifisert, ikke ved Hans åndelige natur, men ved Hans fysiske kropp. For å være fullt ut deg, må du gjenvinne din kropp.
”Rør ved Meg og se!” Det å leve er å være i stand til bl.a. å kunne snakke med mennesker og at de kan snakke med oss. Å berøre mennesker og bli berørt av mennesker. Legg merke til at Kristus ikke sa at Han hadde kommet tilbake fra de døde åndelig, men fysisk.
”Da Han hadde sagt dette, viste Han dem Sine hender og Sine føtter.” Denne hendelse er typisk for liv, slik vi forstår det. ”Den som lever og tror på Meg, vil aldri dø-” Han refererte ikke til en slags mystisk eksistens i en mytologisk residens i det åndelige område. Han talte om å stå på jorden på stranden, hvor Han spiste stekt fisk og med en haug av fisk liggende ved siden av Seg. Dette er hva det vil si å leve. Dette er hva vi vil erfare i framtiden hvis vi fortsetter med å tro på Jesus.
Jeg vet ikke hvordan du har det. Personlig, fordi jeg er oppdratt på østkysten, foretrekker jeg å være ved havet og spise stekt fisk, eller krabbe, eller hummer eller muslinger, framfor å sveve rundt i det åndelige område uten å kunne gjøre noe av betydning.
Den legemlige oppstandelse fra de døde vil fullstendiggjøre vår tilbakevenden til et normalt liv. Hvis vår bestemmelse var evig residens i himmelen, ville det ikke være behov for oppstandelse fra de døde. Hensikten med oppstandelsen av vår kjøtt-og-ben kropp, er at vi kan fortsette et normalt liv på jorden.
Oppstandelsen fra de døde er så viktig at hele Det første korinterbrev, det femtende kapitel, omhandler dette emne.
Oppstandelsen fra de døde er det velsignete håp i det kristne evangelium—evangeliet om Guds rike. Denne viktige lære ignoreres til fordel for en ikke skriftmessig ”bortrykkelse” av de troende til himmelen. I dag tror vi det vil finne sted en legemlig oppstandelse av de troende, men det hersker stor forvirring omkring emnet. Vi forstår heller ikke forskjellen mellom oppstandelsen av vår kjøtt-og-ben kropp, og kroppen fra himmelen som blir formet etter vår atferd.
Læren om oppstandelsen har gått tapt. Vi tror virkelig ikke lenger på den, og tanken på den har ingen innflytelse på hvordan vi oppfører oss. Dette er alvorlig, fordi vår oppførsel i dag bestemmer hva slags oppstandelse vi vil få. De kristne menigheter må forkynne denne sannhet, fordi amerikanske kristne vil høste forkrenkelighet på oppstandelsens dag. Mange lever i kjødet, og ser ikke at dette vil påvirke hva de vil oppleve på Kristi dag.
Apostelen Paulus så ikke noe verdifullt i å leve i all evighet i det åndelige område. Han trodde at hvis vi ikke opplever oppstandelsen fra de døde, har vi gått glipp av hele evangeliets frelsesplan.
For dersom de døde ikke oppstår, da er heller ikke Kristus oppstått. Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder. Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus. Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker. (1. Kor.15:16-19)
Sammenhengen viser at da Paulus sa ”har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker”, mente han ikke at vi også har håp til Kristus i himmelen. Han mente at hvis vi ikke har håp om å oppreist til liv i oppstandelsen, er vi ynkverdige.
Vår tids kristne mytologi om en evig residens i himmelen var et fullstendig ukjent begrep for Paulus. Paulus lengtet etter å bli udødeliggjort i sin fysiske kropp slik at han kunne fortsette å leve på jorden. Dette er det sentrale håp i evangeliet om Guds rike—fortsettelse av livet på jorden i en udødelig, syndfri kropp.
Vi nevnte tidligere at vitnene som omringer oss er interessert i åpenbarelsen av jødenes siste tre fester.
Basunfesten annonserer Guds kommende krig mot Sine fiender i Sitt folk. Vi begynner i dag å bli klar over at en åndelig krigføring er i gang.
Forsoningsdagen taler om at vi er ved å bli forsonet med Gud i vår ånd, vår sjel, og til sist i vår kropp, når alle Guds fiender i oss er blitt underlagt Jesus. Vi kan være helt sikre på at vi skal aldri oppreises i en kropp fylt med en overflod av Guds liv, før Hans fiender i vår indre natur er blitt fullstendig overvunnet. Vi får å spise av livets tre i takt med at vi seirer over Guds fiender. Den siste fiende som skal tilintetgjøres er den fysiske død. De andre fiender må overvinnes først.
Den siste og største av de jødiske høytider er Løvhyttefesten. Løvhyttefesten fullbyrdes i oss når Kristus formes i oss, og Faderen og Sønnen kommer for å ta bolig i det som er blitt formet i oss. Vi skal fylles med hele Guds fylde.
Dette vil til sist ta bolig i vår oppstandne kropp av kjøtt og ben. Deretter vil denne kropp bli dekket inni og utenpå med Guds oppstandelsesliv. Dette er klimaks i frelsen—fullendelsen som er lovet til alle Guds vitner. De lærer om dette i dag, når denne åpenbaring gis til de hellige på jorden.
Vi har lært av fortidens vitner. Nå lærer de av oss. Hele Kristi kropp vokser opp til Hodet og modnes sammen—modnes til målestokken for hele Kristi fylde.
Når hele skyen av vitner—inklusive dem på jorden—er blitt brakt til modning, vil Jesus kalle alle opp for å møte Ham i skyene. Deretter vil hele hæren ført an av Hærføreren, stige ned på hvite hester, og befri Jerusalem fra Antikrist og den falske profet.
Dette er Herrens komme, slik det står omtalt i Første tessalonikerbrev, det fjerde kapitel.
For så sant vi tror at Jesus døde og oppsto, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med Ham. (1. Tess.4:14)
”Gud vil ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med Ham.”
Han skal sende ut Sine engler med veldig basunklang, og de skal samle Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen. (Matt.24:31)
Når Herren vender tilbake vil Han føre Sine utvalgte med Seg fra de fire vindretninger. Overalt hvor Hans vitner lever og arbeider, vil de vil bli samlet dit hvor Herren og Hans vitner befinner seg.
Vi taler nå om alle Guds vitner, fra Abels tid til nå.
Denne enorme mengde med hellige vil vende tilbake med Herren, og deretter stige ned fra Hans posisjon i luften, for å kreve tilbake deres kropper fra det sted hvor de ble begravet.
For Herren Selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. (1. Tess.4:16)
De døde i Kristus skal oppstå. Dette gjelder den første oppstandelse fra de døde, oppstandelsen til fylden av Kristi liv. Denne første oppstandelse må vinnes, slik Paulus sier det.
Du kan forestille deg Antikrists og jordens onde beboeres bestyrtelse når de får se millioner av skinnende krigere. Deretter vil de levende vitner, som er relativt få sammenlignet med dem som har kommet sammen med Herren, bli forvandlet der de står oppreist, til skinnende krigere.
Det forkynnes i dag at hensikten med å bortrykke de troende er for å befri dem fra Antikrist og den store trengselstid. Er du klar over at det ikke finnes ett eneste vers i hele Bibelen som underviser om formålet med å rykke opp de troende kristne for å befri dem fra fare og Antikrist? Vi må ikke forkynne og undervise om slikt som ikke har noen som helst basis i Skriften.
Denne idé om å unnslippe gjennom en ”bortrykkelse” er ikke skriftmessig. Den er også fullstendig urealistisk når vi tar i betraktning alt det som vil skje før oppstigningen av de hellige.
De døde som er vendt tilbake med Kristus—den store sky av vitner—vil oppstå først. Dette betyr ikke at de vil bli rykket opp i luften. Det betyr at de vil stå på føttene i oppstandelsesliv. Det greske uttrykk som er oversatt ”oppstå” refererer til oppstandelsen fra de døde.
Kan du forestille deg den redsel og gru som Antikrist og hans onde hær vil komme til å oppleve når de ser denne enorme skare?
La meg spørre deg—hvem vil være i fare på dette tidspunkt—de hellige eller Antikrist?
Du ser sikkert hvor malplassert den lære er som sier at de oppstandne hellige eller de levende troende som er blitt forvandlet til udødelighet, må løftes opp til himmelen for å unnslippe Antikrist og den store trengsel.
Vår tids undervisning om ”bortrykkelse før trengselstiden” av de troende til himmelen er en forførelse. Det finnes intet skriftmessig eller logisk grunnlag for denne lære. Den skulle oppgis, fordi den lar de kristne tro at de kan bli bortrykket til himmelen hva tid det skal være. Da er det jo ingen grunn til å berede seg for å kunne bli stående i tiden som ligger like forut med grufulle moralske utskeielser.
Det er nå på høy tid for oss kristne å legge vekk kristne tradisjoner som ikke har skriftmessig forankring. Det opprinnelige evangelium, som ble forkynt av Johannes døperen, Jesus Kristus og Lammets apostler, er evangeliet om Guds rikes komme til jorden, og ikke en flukt av menigheten til himmelen.
I tillegg til læren om forsoningen ved Jesu blod, er det sentrale i evangeliet om Guds rike den legemlige oppstandelse fra de døde.
For så har Gud elsket verden at Han ga Sin Sønn, den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. (Joh.3:16)
”… ikke skal fortapes…”. Hva mener Herren med ”ikke skal fortapes”?
Hvordan brukes dette uttrykk andre steder i NT?
Eller de atten som tårnet ved Siloa falt ned over og drepte—mener dere at de var skyldige framfor alle mennesker som bor i Jerusalem? (Luk.13:4,5)
Bare ett gresk ord brukes i de fire evangelier for å fortapes, og det refererer ofte til fysisk død, som i ovennevnte vers. Jeg oppfatter Joh.3:16 til å bety at hvis vi tror på Jesus Kristus, vil vår kropp bli forvandlet til en tilstand av udødelighet ved å bli oppreist fra de døde.
Vi kristne har tankemessig forlatt de gode nyheter som Jesus kom for å meddele oss. Han kom til oss som er bundet av frykt for den fysiske død. Han poengterte at hvis vi holder fast i vår tro på Ham, kan vi glemme alt om å dø. Alt som har betydning for oss når det gjelder livet vil opprettholdes i all evighet.
Selvfølgelig vil vi bli atskilt fra vår fysiske kropp i en periode. Men livet fortsetter som vanlig. Vi fortsetter med å lære og vokse i Kristus. Han erklærte oss for rettferdige da vi mottok Ham som vår Frelser. Nå skal vi fullkommengjøres i Sion. Vi beredes for å vende tilbake med Ham og regjere over jordens nasjoner.
Guds sønner vil åpenbares sammen med Jesus. De vil få oppleve den usigelige glede med å løfte forbannelsen fra jorden, og tjene som livets trær, slik at menneskene på jorden kan forvandles fra deres dyriske kjøtt-og-blod eksistens til Guds barns herlighets frihet.
Guds sønner vil være levende som aldri før. De vil ha adgang til det åndelige område, men de ble skapt på jorden, og jorden er deres hjem.
La oss begynne å tenke at vi alltid skal leve som mennesker, og ikke som ånder uten kropp. Husk på at alle som har forlatt familie, eiendom eller hva som helst annet for Jesu skyld, vil bli gitt tilbake med rente i den nåværende verden alt de har forlatt. I den kommende verden vil de ha evig liv. Dette innebærer at de ikke bare vil leve på jorden, men de vil regjere i kraft av uendelig og uforkrenkelig liv.
Jesus kom for at vi må ha liv, og ikke bare liv, men en overflod av liv—en livets krone. Vi er nå på jakt etter et slikt liv hvis vi er omhyggelige i vårt disippelskap med Jesus.
Hvis vi i denne verden lever etter våre kjødelige lyster, vil vi høste forkrenkelighet på oppstandelsesdagen. Hvis vi i stedet velger å leve etter Helligåndens disiplin, vil vi høste evig liv—ikke evig eksistens i det åndelige område-men virkelig menneskelig liv på en fullkommen jord, med en langt høyere dimensjon enn nå hva angår kvalitet og utfoldelsesmuligheter.
Troende kristne bror og søster! Beslutt deg for å leve i all evighet. For hvis du lever og tror på Jesus Kristus, vil du aldri dø!
(“Han Skal Aldri I Evighet Dø”, 4203-1)