KRISTNE SKAL LØNNES ETTER DERES GJERNINGER!
Det er en alminnelig oppfattelse blant kristne at de ikke skal lønnes i henhold til deres gjerninger. Skriften støtter ikke denne oppfattelse. Apostelen Paulus lærte aldri at kristne ikke skal dømmes og lønnes i henhold til deres gjerninger. Heller ikke Jesus, Johannes, Peter, Jakob, Judas eller Hebreerbrevets forfatter. Denne undervisning er en kristen tradisjon. Den finnes ikke i Skriften, og er ikke inspirert av Guds Hellige Ånd.
Hvis vår tids kristne hadde noen som helst idé om den redsel og gru som venter ved Kristi dommersete, og den ydmykelse, smerte og tap av lønn som venter dem i nær fremtid, ville menighetene ligge på deres ansikter i dyp anger og omvendelse og bekjennelse av synd.
KRISTNE SKAL LØNNES
ETTER DERES GJERNINGER
Det er en alminnelig oppfattelse blant kristne at de ikke skal lønnes i henhold til deres gjerninger. Ifølge Skriften, er denne oppfattelse ikke sann.
La oss se hva Guds Ord sier.
I Åpenbaringsbokens andre og tredje kapitel vandrer Jesus blant de kristne menigheter. Hans øyne er som ildsluer. Til hver menighet sier Han: ”Jeg vet om dine gjerninger”. Ikke, Jeg vet om din trosbekjennelse, men ”Jeg vet om dine gjerninger”.
Til de kristne i Tyatira sier Kristus:
Hennes barn vil Jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at Jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og Jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger. (Åpb.2:23)
”Jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger!”
”… hans gjerninger!”
Skal menighetenes medlemmer bli lønnet etter deres gjerninger? Slik ser det ut.
Dette understrekes i Åpb.3:2:
Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For Jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for Min Gud. (Åpb.3:2)
”Jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne…”.
Betyr dette at Jesus Kristus dømmer og lønner de hellige etter deres gjerninger?
I henhold til Åpenbaringsbokens kapitler 2 og 3 er lønnen til de seirende avhengig av hva de gjør. Deres teologiske synspunkter er slett ikke nevnt.
Vår vurdering er åpenbart i motstrid med Jesu Kristi vurdering. Vi understreker viktigheten av læresetninger, og legger liten vekt på gjerninger. Kristus understreker betydningen av gjerninger, og tillegger læresetninger liten vekt. Dette fremgår av Skriften fra Matteus til Åpenbaringsboken.
For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt. (2. Kor.5:10)
Dette skriftsted gir et klart uttrykk for dette syn.
Imidlertid tolker man i dag dette skriftsted som om det dreier seg om en premieutdeling ved en idrettskonkurranse, hvor noen av deltakerne mottar pokaler og andre en annen form for hedersbevisning.
Men det greske ord som er oversatt med ”domstol” brukes i hele Det Nye Testsamente (NT) for å beskrive en rettsal hvor forbrytere blir forhørt og domfelt. Den tradisjonelle fortolking om at den troende vil slippe fri for alvorlige konsekvenser ved Jesu Kristi domstol, gjør at de troende ikke får fatt i hva ovennevnte skriftsted virkelig sier.
Hvis det virkelig er slik at Jesu Kristi domstol ikke innebærer noen trussel for dem som bekjenner tro på Jesus, hvorfor sier så Paulus like etterpå: ”Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker”?
Ved å lese 2. Kor.5:10 i sin sammenheng vil vi se at Paulus ikke sier noe som helst om at mennesker som bekjenner tro på Jesus ikke har noe å frykte ved domstolen. I stedet formaner Paulus de troende til å leve for Kristus som døde for dem og sto opp igjen, og ikke motta Guds nåde forgjeves. Dvs. ikke motta guddommelig nåde og så leve i urettferdighet og urenhet (2. Kor.5:15; 6:1; 7:1).
Sannheten er at hvis nåtidens kristne bare hadde en anelse om den redsel og gru som Jesu Kristi domstol vil innebære, og den ydmykelse, smerte og tap av lønn som de må igjennom i nær fremtid, ville menighetene være på deres ansikt i anger og syndsbekjennelse.
Se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter som Hans gjerning er. (Åpb.22:12)
Hvor har vi kristne fått den idé at vi ikke skal lønnes etter våre gjerninger?
Fra Paulus? Nei, slett ikke, for Paulus underviste alltid om at vi vil høste hva vi sår.
Til galater-menighetene skrev Paulus:
Far ikke vill! Gud lar Seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal Han også høste.
Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. (Gal.6:7,8)
Deretter sier Paulus: ”Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette (dvs. oppføre oss slik det sømmer seg for kristne): For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett”.
Vi kristne skal høste det gode vi sår, og også det onde vi sår, med mindre vi bekjenner det onde for Gud og ved Hans nåde vender oss bort fra det.
Apostelen Paulus underviste aldri om at kristne ikke vil bli dømt og lønnet i henhold til deres gjerninger. Det gjorde heller ikke Jesus, Johannes, Judas eller Hebreerbrevets forfatter. Denne undervisning er en kristen tradisjon og finnes ikke i Skriften. Den har intet med Guds Hellige Ånd å gjøre.
Mange kristne mennesker var hurtig ute med å si at det å tale i tunger er av djevelen-noe som er skriftmessig korrekt og av Guds Hellige Ånd. Men det var de selv som ikke forsto hva Guds nåde innebar, og hensikten i det hele tatt med den kristne forløsning.
Når det gjelder spørsmålet om at kristne vil høste hva de sår, la oss se på hva Paulus underviser oss om vedrørende nattverden:
La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av kalken. (1. Kor.11:28)
Prøve seg selv i forhold til hva? I forhold til deres holdning og livsførsel som en troende, som et lem på Kristi legeme.
For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme. (1. Kor.11:29)
Dette vers betyr at vi kan ta del i nattverden når vi er i en rett tilstand. Hvis ikke, fører nattverden dom over oss.
Hvis en hellig er i en tilstand av ufred med sine brødre og søstre i Herren, vil Jesu legeme og blod gjøre vedkommende fysisk svak og sykelig. Noen av de troende i Korint døde før tiden fordi de ikke deltok i Herrens bord med en rett innstilling overfor Herren eller overfor sine trossøsken.
Vi må dømme oss selv når det gjelder våre holdninger og vår livsførsel. Hvis ikke, vil Gud dømme oss, og vi vil motta konsekvensene av vår livsførsel. Gud vil tukte vårt kjød, slik at vi ikke kommer inn under den dom som hviler over verden.
Paulus’ klareste uttalelse når det gjelder dom og lønn, finner vi i Romerbrevets andre kapitel. Undervisningen om rettferdighet av tro (Romerbrevets kapitler 3—5) er omsluttet av kapitlene 2 og 6, som tydelig viser at Gud ikke unnskylder eller overser kristen livsførsel på grunnlag av Jesu Kristi nåde. Alle mennesker, kristne eller ikke-kristne, vil høste hva de sår. Rom.6:23 f.eks. henvender seg til kristne.
Følgende skriftsted fra Romerbrevets andre kapitel, understreker dette særdeles tydelig.
For Han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger. (Rom.2:6)
Betyr dette enhver, eller enhver ikke-kristen, eller enhver kristen? Dette er de tre valg vi har. Gud vil gi igjen til enhver etter hans gjerninger. Det vet vi. Men hva mener Helligånden med ”enhver”?
La oss fortsette å lese og se om vi kan finne ut av hva som menes med ”enhver”.
Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal Han gi evig liv. (Rom.2:7)
Ifølge dette vers, hvordan får vi evig liv?
Evig liv får vi ved å være utholdende i all god gjerning.
Hva håper de som vedvarende søker å gjøre godt?
Herlighet og ære og uforgjengelighet og evig liv.
Hva gir Gud de som vedvarende gjør godt?
Evig liv.
Hvordan får de evig liv?
Ved å være utholdende i god livsførsel, i henhold til Skriften.
Men vi trodde at vi får evig liv ved å tro på Jesus. Det gjør vi også. Men vi forstår bare ikke at virkelig tro på Jesus må henge sammen med rettferdig, hellig og lydig livsførsel overfor Gud. Vi aksepterer ikke, eller forstår ikke, at ”tro uten gjerninger er død”.
Hvem er det så som får evig liv ved å gjøre gode gjerninger? Vi har bare tre valgmuligheter: den kristne, den ikke-kristne eller enhver.
Hva sier Skriften? Skriften sier ”enhver” mottar evig liv ved vedholdende og tålmodig å gjøre gode gjerninger.
Mon ikke dette reiser noen alvorlige spørsmål når det gjelder vår tids kristen-undervisning?
Vi kunne underbygge dette ved flere andre skriftsteder, særlig fra evangeliene. Men vi bruker Paulus nettopp fordi misforståelsen er oppstått ut fra hans undervisning.
Det kan være vanskelig å akseptere at ”enhver” mottar evig liv ved utholdende å gjøre gode gjerninger. Dette innebærer jo at en ikke-kristen kan vinne evig liv ved i utholdenhet å gjøre godt. Dette gjelder antakelig dem som aldri har hatt anledning til å høre evangeliet (selv om de i alle fall bare kan motta evig liv gjennom Jesus Kristus, fordi Han er oppstandelsen og livet). Når det gjelder spørsmålet om Guds handlemåte med dem som aldri har hørt evangeliet, vil vi ta dette emne opp i en annen artikkel.
Poenget vi ønsker å gjøre her er at Paulus, og resten av Skriftens forfattere, forbinder evig liv med rettferdig livsførsel. Å akseptere at gudløse mennesker får evig liv ved bare å bekjenne tro på Jesus, er å mistolke Guds hensikt med den nye pakt.
Hvis vi ikke kan akseptere Skriftens ”enhver”, fordi dette vil innebære at en ikke-kristen kan få evig liv ved utholdendhet i all god gjerning, er vi tvunget til å konkludere at Paulus henvender seg til kristne.
Den kristne vinner evig liv ved å være utholdende i all god gjerning.
Hvis ovenstående er sant, så bestyrker dette vår tese om at de kristne vil bli lønnet etter deres gjerninger.
Forvirringen omkring dette er oppstått på grunn av en misforståelse av Guds rikes prinsipp: ”Den rettferdige skal leve ved sin tro”.
Forvirringen henger sammen med forskjellen på vår tids definisjon av tro og Skriftens definisjon av tro.
Den populære kristne definisjon av tro beror på vår aksept og vår bekjennelse angående forsoningen og oppstandelsen.
Den skriftmessige definisjon av tro finner vi i Hebreerbrevets ellevte kapitel. Hvis vi tar for oss livsvandringen til alle dem som er nevnt ved navn i det ellevte kapitel, tilsvarer dette Skriftens definisjon av tro. Disse personer er alle fra Det Gamle Testamente (GT), og viser oss at ingen noensinne ble frelst ved Mose-loven eller ved diverse bud og forskrifter. De hellige, hva enten det dreier seg om GT eller NT, blir alle erklært rettferdige på grunnlag av deres tro.
Hebreerbrevets ellevte kapitel, er en fortegnelse over mennesker som søkte etter herlighet, ære og udødelighet, ved å være utholdende i all god gjerning. Hva vant de? De vant evig liv i Guds nærvær.
Hebreerbrevets ellevte kapitel nevner derimot ikke noe om aksept eller bekjennelse angående forsoningen eller oppstandelsen. For det menneske som Kristus har skjenket sann tro er bekjennelsen om forsoningen og oppstandelsen bare begynnelsen på troslivet-på et liv i ydmyk avhengighet av Gud. Det er rettferdig livsførsel som fører til evig liv, og ikke aksept og bekjennelse av visse fakta vedrørende forløsningen.
Hebreerbrevets ellevte kapitel nevner ikke hverken aksept eller bekjennelse av teologiske fakta. I stedet illustrerer det en hjertets og sinnets innstilling som gjør at den troende resten av sitt liv jager målrettet etter byen med de faste grunnvoller, det nye Jerusalem. Dette er den tro som frelser. Frelsende tro bør oversettes ”trofasthet”. ”Tro” i henhold til Skriften er trofasthet mot Gud. Det er ikke et forsøk på å slippe unna fra syndens konsekvenser mot Guds moralske lov ved å bekjenne tro på Kristus.
Vi må være utholdende i vår kristne vandring hele livet igjennom, hvis vi skal bli frelst. Den rettferdige vil bli frelst med nød og neppe, ifølge Skriften (1. Pet.4:18). Uttrykket ”med nød og neppe” betyr ut fra sammenhengen at store prøvelser frelser oss ved å rense vår ånd.
Disse prøvelser frelser oss hvis vi fortsetter å leve i trofasthet mot Gud. Hvis vi imidlertid ikke besvarer disse ildprøver på en korrekt måte ved å leve i trofasthet mot Gud, men i stedet anklager våre omgivelser eller Gud for våre prøvelser, vil dette resultere i bitterhet i stedet for rettferdighet og evig liv.
”Den rettferdige skal leve ved sin tro”, betyr at Gud vil ta imot det menneske som lever sitt liv i ydmyk avhengighet av Gud (gjennom Jesus Kristus, nå som Kristus er kommet). Men den kristne tradisjon fortolker dette guddommelige prinsipp til å bety at Gud vil motta det individ som bekjenner visse teologiske fakta (fakta som også demonene kjenner) hva enten det individ lever i trofasthet mot Gud eller ikke.
Vi må derfor si at vår tids definisjon og praksis er i motstrid med Skriften. Den rettferdige lever ikke i tro til Gud, men ved en trosbekjennelse. Denne falske undervisning sier at det ikke er nødvendig at vi lever i ydmyk avhengighet av Gud, men at vi må ha en korrekt teologi.
Dette er ikke nødvendigvis det som teologene ønsker å si, men svært mange blant Guds folk forstår undervisningen på den måten. Resultatet av denne misforståelse er at vitnesbyrdet til de kristne menigheter er blitt ødelagt. Vitnesbyrdet må alltid være rettferdig, hellig og lydig livsførsel, og ikke en teologisk tro som er uavhengig av livsførselen.
Ikke bare har Herren fjernet lysestaken (det guddommelige vitnesbyrd) fra menighetene på grunn av medlemmenes mangel på rettferdighet, men i tillegg er de troende under fordømmelse fordi de ikke vandrer og forblir ”i Kristus”. De vil bli lønnet presis i overensstemmelse med deres livsførsel. De vil høste hva de sår. De må derfor advares om dette.
La oss fortsette i Romerbrevets andre kapitel:
Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten—over dem skal komme vrede og harme. (Rom.2:8)
Hvem vil oppleve vrede og harme på Kristi dag?
Skriften sier ”enhver”.
Betyr dette ”bare den ikke-kristne”? Ikke med mindre vi fastholder at det bare er den ikke-kristne som kan få evig liv ved å være utholdende i all god gjerning (for å være i overensstemmelse med 2:7).
Betyr dette ”bare den kristne”? Kristne vil finne det vanskelig å tro at det bare er dem som vil oppleve vrede og harme på Herrens dag. Men dette må vi akseptere hvis vi fastholder at det bare er den kristne som kan vinne evig liv ved i utholdenhet å gjøre gode gjerninger.
Rom.2:6-8 henvender seg til den samme kategori mennesker. Hvis det dreier seg om de kristne, da gjelder den guddommelige vrede og straff over de kristnes onde gjerninger. Det er bedre å lese det som Skriften sier, nemlig ”enhver”, og så overlate til Herren på et senere tidspunkt å forklare oss hvordan mennesker som aldri har hørt evangeliet, kan håpe på evig liv fordi de er utholdende i all god gjerning.
Når Skriften taler så tydelig om at kristne vil bli lønnet i overensstemmelse med deres gjerninger, hvor kommer så troen inn? Svaret er at troen blir fullkommengjort ved gjerninger.
Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene. (Jak.2:22)
Det er ikke noe som heter tro uten gjerninger. Ved gjerninger mener vi en livssførsel som er gudfryktig, rettferdig, hellig, lydig overfor Gud, og som bestandig setter sin lit til Herren og søker Hans ledelse i enhver situasjon. Vi mener ikke Mose-lovens gjerninger, eller annen religiøs eller humanistisk virksomhet som prøver å tekkes Gud utenom Golgata.
Tro uten gjerninger er død. Troen uttrykker seg gjennom gjerninger. Det finnes ikke noe slikt som en abstrakt tro-en tro som ikke uttrykker seg gjennom gjerninger. Tro gjør at vi velger en rettferdig livsførsel. Hellighet gir seg utslag i rettferdige gjerninger. Hellighet fører oss direkte til evig liv i Guds nærvær.
Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv. (Rom.6:22)
Der hvor det ikke finnes noen tjeneste for Kristus, ingen hellighet i personlighet og gjerning, der er det intet evig liv. Så enkelt er det. En trosbekjennelse på Jesus Kristus opphever ikke dette prinsipp. Tvert imot: ”Til den som meget er gitt….”!
Jesus Kristus vil lønne enhver av oss i overensstemmelse med våre gjerninger (Åpb.2:23).
Jesus Kristus bedømmer våre gjerninger (Åpb.3:2).
Vi vil motta det som er skjedd ved legemet, enten det er godt eller ondt (2. Kor.5:10).
Vi vil høste hva vi sår (Gal.6:7,8).
Nattverdselementene dømmer oss (1. Kor.11:29).
Vi vil bli lønnet etter våre gjerninger (Åpb.22:12).
Vi må være utholdende helt til slutten av våre liv hvis vi ønsker å få evig liv (Rom.2:7). La oss derfor med omhu be Jesus Kristus om å rense våre tanker og hjerter fra den villfarelse at det å være frelst av nåde betyr at Gud ikke vil dømme og lønne oss i henhold til våre gjerninger. Nåde er Guds kraft i aksjon i de troendes liv, og ikke en guddommelig unnskyldning for de troendes synder.
Vi ønsker sannheten fremfor noe annet (koste hva det koste vil). Gjør du?
I denne artikkel har vi bare talt om konsekvensene vi høster ved ikke å leve i trofasthet innfor Herren. Det er imidlertid en annen side av saken, og den er like viktig. Den annen side innebærer at det venter en ufattelig herlig lønn ved å tjene Herren.
Guds rike er et virkelig kongedømme med et autoritetsområde som inkluderer en konge, en adel og mennesker som vil bli regjert over. Det vil være et jordisk kongedømme. Det vil bli etablert når Herren åpenbarer seg fra himmelen. Det er det kongedømme som Johannes døperen og Jesus talte om når de proklamerte: ”Omvend dere, for Guds rike, himlenes rike, er nær!”
Vi taler ikke her om et fantasiland i det åndelige område, men om en sosial orden på jorden, hvor menneskene lever og gjør alminnelige ting. Den idé at vi skal til himmelen for å leve i et fantasiland, er nær beslektet med gnostisisme som sier at materien er ond og ånden er god. Vi kristne vet, imidlertid, at Gud sa om den materielle verden at den var ”meget god”, og at synd og opprør kom fra den åndelige verden.
Når Jesus kommer tilbake, når vi går over i Guds rike, vil vi ha ønsker. Vi vil ønske å gjøre visse ting, være på forskjellige steder, ha dype relasjoner med Herren og med mennesker.
Hvor stor frihet vi vil ha når det gjelder disse ønsker avhenger av vår trofasthet i å tjene Herren i dag. De som virkelig tar opp deres kors og følger Mesteren, vil få hva deres hjerter begjærer. De som vandrer i rettferdighet vil ikke mangle noe godt—alt skal bli gitt til dem.
De som følger Herren på avstand vil ikke bare bli straffet. De vil bli regjert over av mer ansvarsbevisste mennesker (hvis de får adgang til Guds rike i det hele tatt). De vil ikke kunne gå hvor de ønsker, eller å gjøre hva de ønsker. Ingen herlig arv som venter de trofaste hellige vil være tilgjengelig for dem.
Her i tiden kan vi ikke se den lønn som vil bli gitt til de helhjertede troende. Derfor er det lett å være overfladisk når det gjelder Gud. Den synlige verden kan virke så attraktiv at vi neglisjerer bønn og lydighet mot Gud.
Men når Herren kommer, og vi ser mulighetene for glede og utfoldelse som eksisterer i Guds rike, vil vi oppleve en ufattelig pine og anger, fordi vi har levd så restriktivt i vår jordiske vandring.
Abraham er et eksempel på en frelst person som behager Gud ved sin lydighet. Lot er et eksempel på en frelst person som lever et skjødesløst, egosentrisk og selvopptatt liv.
Sammenlign Abrahams herlige fruktbærende liv med Lots elendige liv. Han måtte skjule seg i en hule med sine to døtre. Abraham er far til alle dem som tror. Han, sammen med Isak og Jakob, vil få oppleve Guds rikes underfulle herlighet—en prins blant Guds prinser.
Hvor vil Lot være på den dag? Lot ble far til Moab og Ammon, Herrens forbannede, ved sitt incestuøse forhold til sine døtre.
Skjødesløse kristne unnskylder deres dårskap ved å snakke om å bli frelst som gjennom ild. Forstår de overhodet hva det vil si å bli frelst som gjennom ild? Tror de at det dreier seg om å få et to-etasjes hus i paradis i stedet for et meget større hus? Er dette hva de forestiller seg det vil bety å bli frelst som gjennom ild?
Å bli frelst som gjennom ild betyr at størstedelen av vår personlighet vil bli brendt bort i en pinefull dom, for deretter å gå over i Guds rike som en naken ånd. Ingen lønn! Ingen ”vel gjort, du gode og trofaste tjener!” Ingen krone av liv og rettferdighet! Ingen nærhet til Gud som en søyle i Hans tempel! Ingen posisjon med myndighet over nasjonene som en kongelig prest! Ingen plass i Kristi trone! Tapet av lønn vil bli sjokkerende, og vil resultere i en ubærlig og pinefull anger i lang, lang tid.
Lønnen for å tjene Herren begynner i den nåværende verden, og vil fortsette i all evighet. Tapet av lønn, og slagene man vil få for ikke å ha adlydt Gud, er fryktelig, og vi vet ikke hvor lang tid konsekvensene vil vare.
Vi taler ikke nå om dem som blir kastet i ildsjøen. En grufull skjebne som langt overgår vår menneskelige fatteevne. Vi taler derimot om dette å bli frelst som gjennom ild—en skjebne som venter dem som bygger med ved, høy og strå på Kristi fundament.
Satan har med suksess overbevist vår tids kristne at lønnen som vil bli gitt til alle troende er så lik at det ikke er grunn til å spekulere over mulige forskjelligheter. Den overgitte lydige, den lunkne, den skjødesløse, den ulydige vil alle bli ”frelst”, dvs. komme i paradis og kanskje tjene Gud som en konge på jorden.
De som velger å fortsette i denne løgn må gjøre det. Men jeg og mitt hus, vi ønsker å tjene Herren helhjertet. Vi vet at Gud er fryktinngydende. Ved ikke å tjene Ham vil dette bety tap av lønn, og mulighet for slag, når Herren vender tilbake fra himmelen. Ved å tjene Herren trofast i ens jordiske liv vil dette bety håp om glede og herlighet ved Hans komme. Men selvsagt er den største glede å vite innerst inne at vi har vært en sann Kristi tjener, og at Gud har behag i oss.
Eller hva synes du?
(“Kristne Skal Lønnes Etter Deres Gjerninger!”, 4194-1)