Trumpet Ministries, Inc. Copyright © 2010 Alle rettigheter reservert Oversettelse til norsk: Kari Klem Alle skriftsteder er tatt fra ”Bibelen—Den Hellige Skrift” 1988

---

Gud forandrer Seg aldri. Skriften lærer oss, og vi kristne bekjenner, at Gud aldri forandrer Seg. Men vi opplever et press for å akseptere at ”Det Gamle Testamentes (GT) Gud” var annerledes enn ”vår tids Gud”. Sannheten er at Han aldri har vært annerledes. Den levende Gud forandrer Seg aldri. Det er også sant at Guds plan for mennesket, inklusive menneskets lydighet overfor den evige moralske lov, rettferdiggjørelse av tro, Guds krav om hjertes renhet, ydmykhet, og en hel rekke andre betingelser og forhold, ikke har forandret seg fra Adams og Evas tid, og vil aldri forandre seg.

For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, Han som ga Seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for Seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger. (Titus 2:11-14)

---

GUDS FREMADSKRIDENDE PLAN

Jeg, Herren, har ikke forandret Meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort. (Mal.3:6)
Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid. (Hebr.13:8)

Gud forandrer Seg aldri. Skriften lærer oss dette, og vi kristne anerkjenner at Gud aldri forandrer Seg. Men vi opplever et press for å akseptere at ”GTs Gud” var annerledes enn ”vår tids Gud”.

Sannheten er at Han var ikke annerledes. Gud forandrer Seg ikke.

Den guddommelige rettferdighet som ble fullkomment tilfredsstilt på Golgata kors har muliggjort enkelte ting som ikke var tilgjengelig før Kristus fullførte den store forsoning. Men Guds godhet og strenghet ble forstørret, ikke forandret, ved det som skjedde i Getsemane Have og på korset.

Guds plan for mennesket, inklusive menneskets lydighet overfor den evige moralske lov, rettferdighet ved tro, Guds krav om hjertets renhet, ydmykhet, og en hel rekke andre betingelser og forhold, har ikke forandret seg fra Adams og Evas tid, og vil aldri forandre seg.

De hellige fra alle tidsaldre har mer til felles enn de har forskjeller. Dette er grunnen til at Guds Ånd i Hebreerbrevets ellevte kapitel, anvender personer fra GT, som starter med Adams annen sønn, for å lære de kristne betydningen av at ”den rettferdige skal leve ved tro” (Hebr.10:388 og 11:4)

Alle troshelter opp til i dag har alltid hatt meget til felles. Den ydmyke har alltid arvet, og vil alltid, arve jorden (ikke himmelen, slik våre tradisjoner feilaktig lærer).

Den villige og lydige person har alltid spist, og vil alltid spise, av landets goder. Fullkommen fred har alltid de eiet som elsker Herrens lov. Intet godt er noensinne blitt holdt tilbake fra det menneske som vandrer i rettferd.

De guddommelige prinsipper vil alltid være i funksjon. Når de hellige i Det Nye Jerusalem om én million år styrer jordens frelste nasjoner, vil de rettferdige fremdeles leve ved tro. Gud bruker ikke tid på å lære oss Sine veier og måter, for deretter å oppgi dem i framtiden. Himmelens Gud vil alltid velsigne dem som vandrer i rettferdighet framfor Hans åsyn, mens de som nekter og gjør opprør vil finne seg selv på tørre steder. Himmel og jord vil forgå, men Guds Ord vil aldri noensinne bli forandret.

Teologer har brukt mye tid på studiet vedrørende de guddommelige ”pakter”, og det er mulig at dette studium har forøkt vår forståelse av dette skriftmessige begrep.

I tillegg har noen forskere introdusert begrepet ”dispensasjon”. Personlig har vi ikke funnet denne modell hjelpsom, særlig fordi dette konsept atskiller det fysiske Israel fra den kristne menighet. Vi mener at idéen om ”den hedenske menighet” har ødelagt vår evne til å forstå GTs profeter. Resultatet er blitt feilaktige mål og et ukorrekt syn på Kristi gjenkomst.

Studiet om pakter og om ”dispensasjoner” kan være med på å avspore Guds hensikt med Sine barn. Guds ønske for oss har imidlertid ikke forandret seg, og vil aldri forandre seg.

Han har sagt deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud? (Mika 6:8)

Mika 6:8 henvender seg til Adam og Eva, til Enok, til Noah, til Job, til Abraham, til Moses, til David, til Paulus, til Peter, til deg, til meg, og til alle andre personer—i fortid, nåtid og framtid—alltid.

Hele Skriften har ett emne—rettferdighet. Ikke en rettferdighet som vi håper vi kan fortjene ved våre egne døde gjerninger, men den sanne rettferdighet som vi får ved å håpe og å stole på Gud. Rettferdighet er Guds nærvær i Kristus.

Intet menneske noensinne er blitt funnet rettferdig (rettferdiggjort) på noe annet grunnlag enn håp og tillit til Gud. Hebreerbrevets ellevte kapitel lærer oss at Enok, Noah, Abraham, og resten av Guds hedersmenn ble rettferdiggjort ved tro. Den tro kom til uttrykk—slik den alltid må gjøre—i deres livsførsel.

Hebreerbrevets ellevte kapitel åpenbarer for oss enheten, likheten i Guds forhold med alle Sine barn.

Hvorfor ser det så ut som om Skriften lærer at Gud stadig forandrer Sitt forhold med oss? Årsaken er at det finner sted en progressiv åpenbaring av Guds rikes ufattelig storslagne aspekter-av den guddommelige plan for å åpenbare Faderen gjennom Kristus, og Kristus gjennom lemmene på Jesu Kristi legeme.

Det at Gud ikke forklarte hele omfanget av Sin plan til Adam og Eva, betyr ikke at Han ønsket én ting for dem, og deretter forandret mening, og ønsker noe annet for deg og meg. Begrepet forutviten og forutbestemmelse utelukker konklusjonen om at Gud stadig forandrer oppfattelse.

Vi kan best forstå Guds handlemåte ved å sammenligne den med en skoles undervisningsplan som begynner med en barnehaveklasse og avslutter med universitetet.

Hvordan ville det være hvis vi betrakter overgangen fra et skoletrinn til et annet som en overgang til en annerledes pakt eller dreiende seg om en annen dispensasjon? Ville eleven på det høyere trinn betrakte eleven på det lavere trinn som tilhørende en dårligere pakt—en annerledes dispensasjon?

Hebreerbrevet lærer riktignok at det har funnet sted en paktsforandring, og at den nye pakt står over den gamle pakt. På den måten er vår analogi om en skoles undervisningsplan ikke helt holdbar. Men paktsforandringen betyr ikke at Gud har forandret mening eller natur. Den innebærer i stedet et mer omfattende skritt mot det samme mål som eksisterte allerede i Edens have.

Har ikke alle pakter hatt som formål å virkeliggjøre Mika 6:8 utover hele jorden?

Vi er av den oppfattelse at tanken om Guds omfattende og ensrettede handlemåte med mennesket hjelper oss med å forstå det som har hendt, det som hender nå, og det som vil hende i framtiden i Guds rike.

Oppfattelsen i dag går ut på at Gud har forandret Sine forventninger angående mennesket. En enda værre idé er at Gud på én eller annen måte er ”blitt voksen”—at Gud ved å arbeide med mennesker ”har latt Seg utdanne”. Vil menneskets stolthet aldri opphøre?

Et annet aspekt av nåtidig tankegang er at den kristne menighet er blitt Israel, og at den guddommelige velsignelse ikke lenger gjelder Israels fysiske land og folk. Gud har ikke glemt Sitt utvalgte folk. Hans nådegaver og kall angrer Han ikke. Jakobs sønners navn er inngravert i all evighet på det nye Jerusalems porter.

Skriften lærer at det har funnet sted en paktsforandring.:

For hadde den første pakt vært mangelfri, så hadde det ikke vært grunn til å søke plass for en annen. For det er nedsettende ord Gud taler til dem når Han sier: Se, dager kommer, sier Herren, da Jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. (Hebr.8:7,8)

Men vi må balansere dette mot hva Skriften lærer andre steder:

Så sier Herren, Han som gjør dette, som Han har visst fra evighet av. (Ap.gj.15:17b,18)
For i Ham har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn. (Ef.1:4)

Det faktum at Gud kjente menneskehetens historie før dens skapelse, at de utvalgte ble utvalgt fra begynnelsen av, at Kristus ble slaktet før Adam og Eva ble plassert i haven, fører oss fram til én konklusjon: Guds handlemåte med mennesker er ikke en serie med start og stop basert på menneskers gjensvar til Guds mange forskjellige planer som Han har forsøkt å få til å fungere.

Guds handlemåte med mennesker omfatter en progressiv, stadig utvidende åpenbaring av den guddommelige deklarasjon som ble uttalt ved starten: la Oss skape mennesket i vårt bilde; la Oss skape ham til mann og kvinne; la Oss gjøre ham fruktbar; la Oss gi ham herredømme over Våre henders verk.

Det har vært noen forandringer i de guddommelige bestemmelser, krav og muligheter, for at åndelig opplyste mennesker kan bevege seg mot fylden av hva Gud alltid har satt som mål for Sine sønner og arvinger. Men det har aldri vært noen forandring hva angår Hans planer eller selve målet.

Den tanke at Gud til stadighet forandrer Sine forventninger og taktikk (i motsetning til tanken om en enhetlig og progressiv plan) har ført til alvorlig misforståelse angående Guds hensikter. Mennesker er i stand til å tolke Guds pakter så de betyr noe annet enn Mika 6:8. Jødene gjorde dette (Rom.2:17-29), og vi kristne gjør det samme. Vi anser rettferdiggjørelse av nåde ved tro som et guddommelig middel for å omgå Mika 6:8. Vi hevder at det å tro på Kristus frir oss fra nødvendigheten av gudfryktig livsførsel. Lærer vi ikke at ”den rettferdige skal leve ved tro” betyr at et menneskes viktigste handling er en trosbekjennelse på Kristus, og at etter denne bekjennelse unnskylder den guddommelige nåde hans oppførsel? Vi har gjort Guds Ord virkningsløst ved våre tradisjoner. Kristus har blitt den som rettferdiggjør en vanhellig, urettferdig, ulydig, selvsentrert, fornøyelsessyk, åndelig slurvete og verdslig ”menighet”.

Vår tids definisjon av uttrykket ”nåde”, inklusive idéen om start-stop-forandring når det gjelder Guds forhold til Sine barn, har vært med på at vi misforstår prosessen og målet med den nye pakt.

Hva ligger egentlig i begrepet guddommelig nåde, slik det særlig anvendes for å beskrive den nye pakt?

Nåde er blitt definert som ufortjent gunst. Dette er en sann definisjon så langt den rekker, men den er misvisende fordi den er ufullstendig.

Nåde er blitt definert som Guds rikdommer på Kristi bekostning. Dette er også en ufullstendig definisjon, men den er helt på linje med det tyvende århundredes kristne tradisjoner, som f.eks. ”bortrykkelse”. Tanken her er at Kristus led helvetets kvaler, slik at vi som er Guds favoritter, aldri vil bli avkrevet å lide. En person på begynnerstadiet når det gjelder skriftkunnskap og kirkehistorie (fortidig og nåtidig) vil hurtig kunne punktere slike selvsentrerte uttrykk hos bortskjemte troende!

Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden. (1. Pet.4:1)

Vi lider ikke for å forsone oss med Gud på grunn av synden. Men vi lider i sannhet fordi vi er kristne. Kristus betalte en fryktelig pris for vår forløsning. Alle de som ønsker å være seirende hellige, må forstå at de også vil komme til å lide, de vil dele i Kristi lidelser. Det kreves av oss ikke å elske vårt liv inntil døden (Åpb.12:11).

Guddommelig nåde er himmelvidt mer enn ”ufortjent gunst”.

Guddommelig nåde er meget mer enn ”Guds rikdommer på Kristi bekostning”, uansett hvor meget denne definisjon kan appellere til vår egenkjærlighet.

Vi har sagt at de hellige fra alle tidsaldre har langt mer til felles enn de ikke har til felles. Nåde må forstås på bakgrunn av det almene krav om å handle rettferdig, elske barmhjertighet og vandre ydmykt med vår himmelske Far.

Hvis de gammel-testamentlige hellige ble rettferdiggjort (erklært rettferdige) ved tro (virkeliggjort i lydighet overfor Gud, jfr. Hebreerbrevets ellevte kapitel), hva er så nåde under den nye pakt?

For det første er nåde ikke en ny metode for å bli hellig. Den nye pakts nåde er ikke en metode for å skape hellige ved å anvende Kristi rettferdighet i stedet for vår egen. Det er ikke sant at vi kan erstatte en tro på Kristus med Abrahams lydighet, Moses’ ydmykhet, Daniels innvielse, Elias’ hellighet. Nåde er ikke en mekanisme for å kunne kalle syndere for hellige. Hvis dette var tilfelle, har Gud forkastet Sin frelsesplan.

Guds evige hensikt er å skape mennesket i Sitt eget bilde, få ham til å vandre i rettferdighet og ydmykhet med Gud, ha medfølelse, og berede ham til å regjere over Guds skaperverk. Hvis Han så oppretter en pakt som fjerner menneskets behov for å bli dannet og formet i Guds bilde, fjerner menneskets behov for å vandre i rettferdighet og ydmykhet med Gud, fjerner menneskets behov for å kunne vise medfølelse, og behovet for å utvikle karakteren hos en framtidig regent over nasjonene, da kan det sies at Gud har forkastet Sine egne hensikter.

Hvis dette er tilfelle, står den gamle pakt over den nye pakt. Den gamle pakt frembrakte noen enestående hellige, som f.eks. Daniel, Esra og foreldrene til døperen Johannes. Men den nye pakt frambringer mislykkede individer. Den nye pakts skapninger er hellige bare i ordet. De er ikke hellige i det hele tatt.

Det har eksistert enestående hellige under den nye pakt, som f.eks. Peter, Paulus og Andrew Murray fra Sør-Afrika. Sant nok. Men disse menn var virkelig hellige, ikke fordi de ble rettferdiggjort ved tilregnet rettferdighet, men fordi de framviste i deres personligheter de samme hellige kvaliteter som gjaldt for den gamle pakts hellige. Hellige er aldri hellige ved tilskrevet rettferdighet, men bare ved å praktisere rettferdighet, elske barmhjertighet og vandre ydmykt med Gud.

Kristus er perfekt i alle de attributter som Gud ønsker for mennesket (og ingen kan benekte det). Men så ofte gis det inntrykk at kristne, Kristi disipler, Kristi brødreog søstre, kan fortsette å leve i ubesluttsomhet, lunkenhet, uvillighet til å gjøre Guds vilje, selvsentrerthet, tåpelighet, et liv fattig på bønn, og fremdeles ha Guds velbehag, fremdeles være Herrens brødre og søstre. Deres oppførsel spiller ikke noen rolle, fordi Kristi rettferdighet er tilskrevet/tilregnet dem.

Hvis dette var tilfelle, ville Gud være i ferd med å bygge et meget skrøpelig hus. Det ville være lite substans i det. Det ville bare være rettferdig og hellig i navn.

Det er vanlig å høre fra kristne forkynnere at Gud vil gå tilbake til den gamle pakt for å hente Sine to vitner (Åpb.11). Dette gir det inntrykk at den nye pakt ikke er i stand til å frambringe en hellig karakter som det den gamle pakt formådde. Det er interessant at kristne lærde går tilbake til den gamle pakt for å hente den kristne tidsalders mest kraftfylte vitner.

Vår tids troende har utviklet en lære om en før-trengsels ”bortrykkelse” for å kunne rykkes bort til himmelen, og dermed unnslippe den store trengsel og Antikrists styre. Vi tror ikke at Elias eller Elisa behøvde å flykte fra hverken trengsel eller Antikrist. De var vant til å leve ved mirakler, og ved å utøve hevn over deres fiender. De tjente Gud under en ringere pakt, og var ikke født på ny.

Men lærer ikke NT at Kristus er vår rettferdighet og vår helliggjørelse, og at vi ikke kan frelse oss selv ved rettferdige gjerninger? Jo, det er riktig. Men å si at det ikke er behov for å vandre i rettferdighet og hellighet, og å være gudfryktige som Abraham og Moses, er ikke riktig. Det er ikke Paulus’ eller de andre forfatteres konklusjon. Paulus advarer oss igjen og igjen om at dersom vi fortsetter å leve på vår gamle levemåte, vil vi dø åndelig. Vi vil ikke arve Guds rike (Rom.8:13; Gal.5:21; Ef.5:5).

Det har vært, og er ennå, mange enestående hellige som har tjent, og tjener, Gud like omhyggelig under den nye pakt som enhver mann eller kvinne under den gamle pakt. I virkeligheten er den nye pakt trådt i kraft, så vi kan bli ennå mer rettferdig (virkelig rettferdig, og ikke ved tilskrevet rettferdighet), og ikke mindre rettferdig i personlighet og oppførsel, enn de gammel-testamentlige hellige.

For Jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike. (Matt.5:20)

Hvis den nye pakt er ment å gjøre oss mer rettferdig, mer hellig, mer lydig overfor Gud, og mer barmhjertig, enn tilfelle var under den gamle pakt, og hvis Guds nåde er det viktigste aspekt ved denne ypperligere pakt, hva er så nåde?

Nåde under den nye pakt, inkluderer tilgivelse for våre synder ved Jesu Kristi blod. Paulus understreket den nye pakts nådesaspekt-den tilregnete rettferdighet – fordi han gjorde motstand mot undervisningen hos de jødiske lærere. Paulus viser oss at vi er frelst, ikke ved Moselovens gjerninger, men ved Guds nåde, ved rettferdighetsgaven som er tilgjengelig ene og alene på grunn av Jesu Kristi utgytte blod.

Men den nye pakts nåde inkluderer Kristi legeme og blod, opplevelsen av å bli født på ny, Helligåndens iboen i oss, Guds skrevne lov i våre hjerter og sinn, formingen av Kristus i oss, og Faderens og Sønnens komme for å bo i oss.

Ved nåde er vi blitt kalt, rettferdiggjort og herliggjort, og Guds nåde skaper nå rettferdighet, hellighet og lydighet i oss. Guds nåde har gitt oss de ny-testamentlige skrifter og Helligåndens kraft til å praktisere det som står skrevet. Gud har også gitt oss kraft til å bære vitnesbyrd om Kristi forsoningsdød og triumferende oppstandelse fra de døde.

Ved Guds nåde er vi blitt skapt i Kristi bilde (Rom.8:29).

Intet av det ovenstående ble gitt til GTs hellige, og allikevel anvender Helligånden dem som modeller for oss—modeller for hva det betyr å være rettferdiggjort ved tro (Hebr.10:388 og 11:7).

Den allmektige Guds fulle autoritet og kraft er tilgjengelig for å istandsette oss til å tjene Gud på en ypperlig måte i verden. Jesu blod har åpnet forhenget, slik at våre bønner kan høres av Faderen, og for at vi kan motta all den nåde og barmhjertighet som vi behøver for å kunne praktisere rettferdighet, elske barmhjertighet og vandre ydmykt med Gud.

Vi har mottatt meget mer enn det som GTs hellige mottok. Meget mer kreves derfor av oss enn det som ble krevet av GTs hellige.

Vår rettferdighet slik den kommer til uttrykk i vår atferd må overgå de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet. Den som er minst i Guds rike er større enn noen av profetene. De uten oss kan ikke bli fullkommengjort. Mange av de siste vil bli de første i Guds rike.

Den nye pakt inneholder meget mer nåde enn den som ble gitt til patriarkene og profetene. Gud forventer at vi kommer meget nærmere det ideal som er beskrevet i Mika 6:8. Gud forventer at konger og prester vil formes ved den nye pakts virke. Den nåde som skjenkes oss av Gud og som utarbeides ved levende tro vil frambringe det kongelige presteskap, Lammets hustru, Kristi legeme, Guds evige tabernakel, som er sentrum for Guds rikes regjering.

Det er en felles tro som eksisterer blant alle Guds hellige uansett under hvilken pakt de lærer å vandre med Gud. Alle ble, og er, erklært rettferdige på grunn av deres tillit til Herren, deres håp om en bedre verden hvor rettferdighet bor, og deres kontinuerlige søken etter Guds rike og Hans rettferdighet, etter en by med faste grunnvoller.

Det finnes en guddommelig hensikt, en evig plan og et mål, som står bak, og som styrer alt det som skjer på jorden. Syndens inntreden i haven var ikke en overtredelse av den guddommelige plan, den var et middel for å skape evig immunitet mot synd i Guds rikes arvinger.

Gud fikk ikke mennesket til å synde. Han fristet heller ikke mennesket. Intet overrasker imidlertid Gud.

Det finnes noen faktorer som fra tid til annen forandres når Gud beveger oss mot Kristi bilde, mot fullkommen forening med Seg Selv ved Kristus, mot herredømme over Guds henders gjerninger, og mot stor fruktbarhet—oppfyllelsen av hele universet og dets skapninger med Kristi person og bilde.

Vi har valgt fire faktorer som fra tid til annen undergår forandring når Gud søker å fremme Sitt evige formål:

De guddommelige gaver og den guddommelige utrustning—det som Gud gir til mennesket. Dette er nåde. Livet selv er en nåde som Gud har gitt til oss (1. Pet.3:7).

Guds krav hva angår det som mennesket må bli og gjøre. Moseloven var i én periode en stor del av det guddommelige krav.

Muligheter og belønning som er tilgjengelig. Konsekvensen av å leve det seirende liv, slik det står nevnt i Åpenbaringsbokens andre og tredje kapitler, er eksempler på muligheter og belønning som er tilgjengelig for de hellige under den nye pakt.

Straff som påføres når mennesker ikke besvarer Guds utrustning og krav. Gud straffer mennesker når de overtrår Hans vilje. Straff kan finne sted i det fysiske område, og også i det åndelige helvete og ildsjøen.

Guds utrustning, krav, muligheter og straff har forandret seg noe mens Guds plan har utfoldet seg.

I enhver historisk periode har ikke denne periodes fire faktorer blitt anvendt overfor alle mennesker med like stor kraft og nøyaktighet. Det står helt klart at predestinasjon og utvelgelse oppsøker utvalgte individer fra hele menneskeheten. Abraham, nasjonen Israel og den kristne menighet er eksempler på dem som har mottatt meget fra Gud, og som meget vil bli avkrevet.

Det finnes ingen mellomvei for dem som er blitt utvalgt for å være del av Israel, Guds ”førstefødte”. Hvis den utvalgte person møter kravene, blir han overmåte velsignet. Hvis han ikke gjør det, vil han motta streng straff. Enten mottar han flere talenter, eller kastes ut i det ytre mørke. Han vinner herredømme over alle ting, eller inviterer til ødeleggelse.

Det å bli kalt til å være en hellig, medfører et fryktelig ansvar.

Vi må også nevne at mulighetene er for ”enhver som vil”. Hvis en persons hjerte får ham til å søke Gud, og han gjør det som Gud leder ham til å gjøre, vil Gud ikke forkaste ham.

Vi vil nå vende oss til de guddommelige gaver, krav, muligheter og straff slik de berørte Adam, patriarkene, Noah, Abraham og Israel, og slik de nå berører den troende som tilber Gud under den nye pakt.

Det er vanskelig for dem av oss som følger Kristus å forstå anvendelsen av de fire faktorer når det gjaldt Adam og Eva. Vi som avkreves å hate vårt eget liv, å ofre vårt legeme som et brennoffer til Gud, forbauses over det lille som ble avkrevet det første menneske og hans hustru.

Gud ga Adam og Eva et vidunderlig paradis hvor de skulle leve. Høyst sannsynlig ble de velsignet med sterke og sunne legemer og sinn så de kunne nyte alt det vidunderlige som i overmål omga dem på alle kanter. Dette var den nåde, Guds gunst, som helt fritt ble gitt til dem.

Gud ba dem om å arbeide i haven og ha omsorg for den. Samtidig ble de beordret til ikke å spise av treet til kunnskap om godt og ondt.

Mulighetene som lå foran dem var å være i Guds, deres Fars, bilde, til å være forenet med hverandre, å være fruktbare og formere seg, å fylle jorden med mennesker, og å ha herredømme over jordens skapninger.

Straffen for å spise av det forbudte tre var tapet av Guds nærvær, slaveri under synden, smertefulle fødsler, mannens herredømme over sin kone, og anstrengende arbeid på en forbannet jord.

Guds nåde var storslagen overfor Adam og Eva. Kravene var minimale. Mulighetene var rike og storslåtte. Straffen var et overveldende tap av paradiset og udødelighet.

Fra Adam til Noah, mottok mennesker livet som nådegave. De hadde fysiske kropper som istandsatte dem til å nyte livet på jorden. Jorden var frodig og vakker.

Det eneste krav helt fram til Noah synes å ha vært å lytte til samvittigheten. I virkeligheten har samvittigheten ledet mennesker i alle tidsaldre til å praktisere rettferdighet, å elske barmhjertighet og å vandre ydmykt med Gud. Dessuten har menneskene hatt muligheten for å være i Guds bilde og å påkalle Gud som Hans barn, å være forenet som mann og hustru, å ha barn og barnebarn, og å utøve herredømme over naturen.

Straffen som fulgte ved å overtre samvittighetens lover opp til Noahs dager, er ikke presisert. Men så kom syndfloden. Vi vet at Kristus prekte for de ulydige mennesker i Noahs dager, da Han steg ned i det åndelige område, rett etter korsfestelsen (1. Pet.3:19,20). Ifølge Skriften, lever de døde som Gud i ånden, men dømmes som mennesker i kjøttet (1. Pet.4:6).

Gud ga Noah den spesielle nåde at Han varslet Noah om den kommende ødeleggelse. Gud erklærte Noah for rettferdig, og viste ham hvordan han kunne bevare sin familie og seg selv under de følgende måneders katastrofale ødeleggelse.

Den guddommelige betingelse var at Noah måtte fortsette å vandre i rettferdighet etter sin samvittighet, og at han måtte bygge arken. Dessuten krevet Gud at Noah måtte adlyde spesifikke direktiver som kom fra Herren.

Noah hadde muligheten for å redde sin familie og seg selv, og deretter bli grunnleggeren av en ny verden. Hvis Noah hadde vært ulydig overfor Gud, ville han og hans familie ha druknet i floden. Menneskeslekten ville ha gått til grunne.

Abraham hadde alle alle de velsignelser og den utrustning som Gud hadde gitt helt fritt til menneskene. Men i tillegg fikk han den spesielle nåde å være kalt til å være menighetens far. Gud åpenbarte Seg for Abraham og talte med ham ved flere anledninger.

Gud krevde at Abraham skulle tro på de storslåtte løfter som han mottok, at han ville vandre innfor Gud med en fullkommen samvittighet, og at han ville overgi sin sønn, Isak, til Gud. Så vidt vi vet var disse krav meget mer vanskelige enn dem Gud hadde avkrevd noe annet enkeltindivid fra skapelsens begynnelse.

Det var Abraham som fikk det privilegium å skulle frambringe Ætten hvorved alle nasjoner skulle bli velsignet.

Abraham mottok stor nåde, det ble stillet store krav til ham, og muligheten for herlighet var også meget stor.

Hvis Abraham hadde nektet å tro Gud, å vandre med en fullkommen samvittighet, eller å ofre Isak, ville han uten tvil ha lidt et uoverskuelig tap, og opplevd å måtte motta en alvorlig straff.

Israelittene, så vel som alle jordens folk, arvet den nåde å motta fysisk liv. Men en særskilt nåde ble gitt til Jakobs etterkommere. De ble kalt til å være Guds prester blant jordens nasjoner. De mottok spesiell ledelse av Herren, åpenbarelse av Hans Person og vilje.

Moselovens krav og forskrifter ble lagt på israelittene. Disse forskrifter er strenge, og har å gjøre med hvert eneste aspekt av menneskelig livsførsel. I tillegg til disse forskrifter forklarte profetene de høyere prinsipper for denne livsførsel. De talte om nødvendigheten av barmhjertighet og rettskaffenhet, av å vandre i sann tro innfor Gud, av å elske Gud og ens næste.

Israelittene fikk den mulighet å kjenne hele jordens Gud, å være Hans representanter blant menneskene. Dette har aldri vært tilfelle for noen annen menneskerase.

Den ulydige jøde ble straffet med piskeslag, med å bli utelukket fra sitt folk, eller med å bli stenet. Dessuten har Israel opplevd mange nasjonale ulykker.

Israels folk mottok stor nåde og særskilte muligheter for å kjenne Gud og ha fellesskap med Ham. Deres lydighet overfor Gud brakte mange materielle velsignelser. Deres ulydighet overfor Gud resulterte i sørgelige tragedier, som er beskrevet i Klagesangene.

Fordi jødene meget mer enn noen annen rase er blitt velsignet av Gud, har de gjennom historien måttet lide forferdelig når de ikke har tjent Gud. Men Gud bryter aldri Sine pakter. I de siste dager vil jødene igjen bli mødt med Guds herlighet.

Vi kommer nå til den nye pakt—til de fire faktorer når det gjelder dem som setter sin lit til Jesus Kristus.

Den nåde som er gitt under den nye pakt er uendelig større enn den nåde som er blitt gitt på noe annet tidspunkt. Kravene som stilles til deltakerne er uendelig mer krevende. Belønningen og mulighetene for herlighet er i sannhet storslagne. Straffen for ikke å imøtekomme kravene er like alvorlig, eller enda mer alvorlig, enn den straff som tilfalt mennesker under Guds tidligere handlemåte.

Den nåde som er gitt til oss (til jøden først, og også til hedningen) under den nye pakt inkluderer Jesu blods dekke mot Guds vrede, blodets autoritet til å tilgi våre synder, blodets kraft til å rense bort våre synder, nattverdbordets legeme og blod, Guds Hellige Ånds evige iboen, Faderens og Sønnens bolig i oss, unnfangelsen og formingen av Kristus i oss, Helligåndens gaver og tjenester, Helligåndens visdom og kraft til å istandsette oss til å bære vitnesbyrd om Jesu Kristi forsoningsdød og triumferende oppstandelse, Kristi nærvær hos oss til tidsalderens slutt, og Guds Ords løfte om at intet kan noensinne atskille oss fra Guds kjærlighet i Kristus.

I tillegg har vi evangeliene og apostlenes skrifter til å lede og instruere oss.

Vi kan med én gang se at den nåde som er blitt oss til del under den nye pakt er uendelig mer fullstendig, uendelig større, enn i tidligere tider.

Vår tids definisjon av nåde er alvorlig mangelfull. Nåde blir presentert som et livslangt opphør av alle lover om rettferdighet, hellighet og lydighet overfor Gud. Det er som om Guds plan for å frambringe rettferdighet blant nasjonene (Jes.61:11) plutselig er blitt oppgitt til fordel for å unnskylde atferden hos en spesiell flokk hedninger i den hensikt å lede dem til en residens i himmelen. Denne doktrine er ikke korrekt. Den er ikke skriftmessig.

Legg merke til presentasjonen av den nye pakt i Hebreerbrevet:

For dette er den pakt Jeg vil opprette med Israels hus etter disse dager, sier Herren. Jeg vil gi Mine lover i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Og Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk. (Hebr.8:10)

Den nye pakt inkluderer nåde til å fjerne våre synder fra Guds hukommelse (Hebr.8:12). Men tilgivelsen av våre synder er ikke det viktigste aspekt av nåden under den nye pakt. Det viktigste aspekt er at Gud vil skrive Sine lover i våre sinn og hjerter. Gud nedlegger Sine lover i vårt sinn. Gud skriver Sine lover i våre hjerter.

Under den nye pakt er nåde ikke først og fremst tilgivelse for våre synder. Nåde inkluderer tilgivelse for våre synder, men handler primært om den autoritet, substans, visdom og energi som er tilgjengelig for å frambringe en ny skapning. Synder ble tilgitt under den gamle pakt (3. Mos.5:13). Forskjellen mellom de to pakter er at synder ikke bare blir tilgitt under den nye pakt, men at de fjernes fra vår personlighet, og guddommelig substans tar deres sted.

Under den nye pakt tilgir ikke bare Gud våre synder, men ved Sin kraft fjerner Han nærværet av synd fra oss, former Kristus i oss, og fyller oss med Sitt nærvær. Dette er nåde. Dette er forløsning. Dette er frelse. Dette er befrielse. Dette er herlighet.

I Galaterbrevets andre kapitel taler Paulus om det upassende ved å blande omskærelse med Kristi evangelium.

Deretter forteller Paulus hva kjernen i den nye pakt er:

Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og ga Seg selv for meg. (Gal.2:20)

Korsfestelse og oppstandelse er hovedingrediensene i den nye pakt. De er nåde under den nye pakt. Dette er hvordan Gud skriver Sine lover i våre sinn og i våre hjerter.

Det sentrale er ikke at Gud tilgir våre synder, skjønt tilgivelse av synder er en viktig del av den ny-testamentlige nåde. Det sentrale i den nye pakt er formingen av Kristus, og Hans iboen, i oss, slik at Guds Sønns liv blir vårt liv. Det er Gud som arbeider i oss både til å ville og å virke til Hans velbehag (Fil.2:13).

Under den nye pakt lærer vi å gjøre det som Kristus og Hans apostler befalte oss å gjøre. Etter en viss tid blir den nye skapning utviklet i oss, og får oss til å vandre av natur i rettferdighet. Vi var trofaste til å holde Guds Ord, og nå holder Guds Ord oss. Kristus er Ordet kommet i kjød. Vi er kjødet som blir gjort til Ordet—bud på bud, regel på regel. Vi blir formet tiil levende epistler. Fordi Kristus er i oss, er vi den nye pakt, verdens lys (Jes.42:6).

Den nye pakt er intet mindre enn fjernelse av vår adamittiske natur, og skapelsen av en ny personlighet—en personlighet som er fylt med hele Guds fylde. Vår første personlighets opprør og synd blir ødelagt. Vår sjel fylles med Kristi liv, formet etter Guds bilde og forvandlet fra det som bare er kjøtt og blod til det som er av Guds Person. Vår ånd er evig i himlene hos Herren. Vår kropp vil bli oppreist fra de døde og fylt med Guds uforgjengelige Ånd.

Gud var ikke tilfreds med resultatet under den gamle pakt. Mange mennesker som levde under denne pakt praktiserte ikke rettferdighet, elsket ikke barmhjertighet eller vandret ydmykt med Gud. Moseloven er perfekt. Den er åndelig. Problemet er at vår syndige natur hindrer oss i å oppfylle den.

Gud søker alltid etter et rettferdig, hellig og lydig folk. Resultatet av utrustningen (nåde) som var tilgjengelig før den nye pakt har ikke møtt Guds standard for den menneskelige atferd. Gud visste at Hans standard ikke ville bli møtt ved loven. Han ga loven for å vise mennesket dets synd inntil Forløserens komme.

Den nye pakts nåde inneholder så meget guddommelig substans og kraft at rettferdig atferd er muliggjort. Ja, en helt ny skapning fødes.

Resultatet av den nye pakts nåde er beskrevet som følger:

Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd. (2. Kor.3:18)

Slik er nåden under den nye pakt.

Under den nye pakt er Gud Selv blitt vår frelse.

Gud Selv har kommet ned fra himmelen til jorden, ikke bare for å tilgi oss, men for å befri oss fra syndens makt og syndens virkninger. Han har kommet for å forme oss i Sitt bilde, for å gjøre oss til ett med Seg Selv og med andre hellige, for å gjøre oss fruktbare ved å forøke Kristi bilde i universet, og for å fjerne fra oss all autoritet og kraft utenom Guds nærvær ved Kristus.

Den eneste måte hvorved ethvert menneske kan bli sant rettferdig, hellig og fullkomment lydig overfor Gud, etter Guds standard for atferd, skjer ved at Kristus Selv formes i oss og bor i oss.

Hensikten med å frigjøre oss fra Moselovens krav, er for å føre oss inn i total og fullstendig forening med Kristus, så vi kan bære fram frukt for Gud (Rom.7:4).

Nåden under den nye pakt er uendelig større enn det som er skjenket i tidligere tider. Derfor er også kravene som stilles til dem som deltar meget mer krevende.

Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. (Rom.6:6)
Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. (Rom.12:1)
Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. (Kol.3:1)
Om noen kommer til Meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være Min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter Meg, kan ikke være Min disippel. (Luk.14:26,27)
Og Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for Ham som døde og oppsto for dem. (2. Kor.5:15)

Vi ser med én gang at Kristus under den nye pakt krever hele vår personlighet.

Aldri har Gud tidligere tilveiebrakt en slik overflod av nåde. Aldri har Gud tidligere avkrevet så meget av mennesker.

En kristen er pr.definisjon en Jesu Kristi disippel (Ap.gj.11:26).

Å være en kristen, å komme inn under den nye pakt, vil si at vi må regne oss selv som døde. Vi må framstille vårt legeme som et brennoffer for Gud. Vi må være fokusert på Kristus, som sitter ved Guds høyre hånd. Vi må anse vårt forhold til andre mennesker, selv til vår nærmeste familie, som sekundært i forhold til vårt forhold til Kristus. Ja, det må være som om vi hatet dem.

For å være en kristen, for å komme inn under den nye pakt, må vi ta opp vårt kors i selvfornektelse, og følge Lammet hvor Han går.

For å være en kristen, for å komme inn under den nye pakt, kan vi ikke lenger leve slik vi selv lyster, men for Kristus. Kristus, som døde i vårt sted, eier oss. Vi er Hans slaver.

Den tradisjon som sier at Kristus kom ned fra himmelen først og fremst for å tilgi oss på grunn av våre synder, og for å bringe oss tilbake til himmelen for å bo der i flotte residenser, er bare et svakt og forvrengt glimt av de åndelige realiteter. Guddommelig nåde er umåtelig meget mer enn tilgivelse av synder. Guddommelig nåde er Guds visdom og kraft i Kristus som befrir mennesker fra syndeskylden, syndens makt og syndens virkninger, og som fører dem inn i en total og fredfull forening med Guddommen.

Vi ser derfor at Guds nåde under den nye pakt overgår i høy grad det som Herren har stilt til rådighet for mennesker tidligere. Vi ser også at de medfølgende krav langt overgår det som ble avkrevd tidligere. I sannhet, meget er oss gitt, meget forlanges av oss.

Det er en gåte hvordan hengivne lærde, etter å ha studert Skriften, noensinne kan komme til den konklusjon at den nye pakts nåde først og fremst dreier seg om en ubetinget tilgivelse for dem som avgir en trosbekjennelse overfor Kristus, og deretter lever skjødesløse, kjødelige og selvsentrerte liv.

Hvis den nåde som er gitt, og kravene for disippelskap er så totale, så krevende, både overfor Gud og overfor mennesker, er så mulighetene for velsignelse og herlighet tilsvarende store? Ja, det er de.

Hva slags belønning og muligheter er tilgjengelige for dem som lever under den nye pakt? Åpenbaringsbokens andre og tredje kapitler sier hva konsekvensene er for å seire over verden, Satan og våre lyster og egenvilje—for å leve et seierrikt kristent liv.

For å leve et seirende kristenliv mener vi at den kristne disippel ved tro drar nytte av fylden av tilgjengelig guddommelig nåde, og at han gir seg selv til Kristus i henhold til den nye pakts krav. Ved Jesu nåde seirer han over all synd og egenvilje. Når han snubler og faller, reiser han seg opp igjen i Herren, og fortsetter i kampen slik Gud istandsetter ham. Dette er hva det betyr å være en sann kristen, en sann hellig, et sant lem på Kristi legeme, værende en del av Lammets hustru, av det nye Jerusalem.

Vi har beskrevet i tidligere essays den belønning som venter den seirende. Mottakelsen av denne belønning er ikke begrenset til tiden etter vår fysiske død. Belønningen som er beskrevet i Åpenbaringsbokens andre og tredje kapitler er forøkelse av liv, kraft, autoritet og guddommelig substans som blir gitt til oss når vi seirer, og dette hjelper oss til å oppnå flere seire.

Når vi betrakter Adam, patriarkene, Noah, israelittene, ser vi med én gang at den nåde som ble gitt til dem, og kravene som ble stilt til dem, ikke er på samme nivå som for oss.

Det har dog vært unntakelser. Kravet om å ofre Isak som et brennoffer tilsvarer, eller enda overgår, kravene om personlig korsfestelse som legges på mange troende under den nye pakt. Jobs lidelser gir gjenklang hos mange kristne. Jeremias rop: ”Ve meg, min mor, at du fødte meg—meg som alle i landet strider mot og tretter med!” (Jer.15:10), kunne være et rop fra en fortvilet hellig fra vår egen tid.

Når vi ser på den belønning som tilbys oss, ser vi med én gang at den nye pakt ligger på et langt høyere plan.

Hva kjente Adam til når det gjelder livets krone? Hva forsto Noah når det gjelder å regjere over nasjonene med jernstav? Hva forsto Elias når det gjelder å bli en støtte i Guds evige tempel, å få navnet på Guds by påskrevet, eller å sitte på tronen med Kristus?

Disse menn døde i tro og så fram til byen med grunnvoller. Men vi kristne har substansen. Vi har fylden, fullkommenheten. Foruten oss kan ingen av patriarkene og profetene bli gjort fullkomne.

Fordi vi tilhører den nye pakt, har vi muligheten for å bli en Guds sønn, for å bli forvandlet til Kristi bilde, for å bli en Kristi bror, for å regjere over jordens nasjoner med en jernstav, for å se Faderens åsyn og å tjene Ham i evigheten, for å bli en evig del av det nye Jerusalem, for å bli et lem på Kristi legeme, et lem på Herrens Tjeners legeme som vil bringe rettferdighet til nasjonene, for å bli en soldat i Kristi hær, for å bli en prest og Guds dommer, som representerer Ham blant Hans skapninger, for å bli Guds pakt med mennesker.

I sannhet vil mange som er sist (i historien) bli de første (i Guds rike).

Mulighetene og belønningene er sublime og herlige. Mer enn vi kan fatte. Kristus har kalt oss til å sitte sammen med Ham på Hans trone. Hva ellers kan Han tilby oss? Han har gitt oss alt som Han Selv er. Han krever vårt alt. Han tilbyr oss universets trone.

Det finnes én mulighet og belønning som overskygger alle de andre belønninger, og som får de andre til å blekne i sammenligning.

Det er muligheten for å bli ett med Gud ved Kristus.

… at de alle må være ett, likesom Du, Far, i Meg, og Jeg i Deg—at også de må være ett i oss, for at verden kan tro at Du har utsendt Meg. (Joh.17:21)

Å bli totalt og fullstendig forenet med Kristus i Gud med alle sanne troende er den største av alle muligheter.

Gud som har skapt hele universet, ber om vår hånd i ekteskap.

Dette er hellig grunn, og vi må ”ta av våre sko”.

Vi kan ikke fatte et slikt under. Ord kan ikke beskrive den herlighet som vil bli oss til del i forening med Gud ved Kristus. De kan bare si oss hva Gud har forordnet.

Det er ett element i mennesket som kan forstå denne mulighet i den nye pakt. Det er kjærlighetens element. På én eller annen måte forstår vi at Gud elsker oss tilstrekkelig til å ønske at vi blir del av Ham for all evighet. Samtidig merker vi vår egen personlighets ringhet og umodenhet.

Vi vet at vår kjærlighet ikke når opp til det guddommelige nivå. Vi stoler på at vi i framtiden vil lære å elske Gud. Men det vil sikkert kreve en evighet før vi får en anelse om storheten i Guds kjærlighet til oss.

På nåværende tidspunkt kan vi ikke gjøre annet enn å anerkjenne Guds hensikt, og å besvare den så godt vi kan.

Under den nye pakt har Gud og Kristus gitt Seg Selv til oss. Vi kan bekjenne dette, men vi kan ikke beskrive det. De gir oss mer enn det De eier, De gir oss det De er.

Kristus Selv er nåden som er gitt under den nye pakt. Jesus er gaven fra Guds eget hjerte.

Herren krever et lignende svar fra oss. Han ber ikke bare om våre eiendeler, vår tid og vår innsats. Gud ber om vårt hjerte. Han har gitt alt. Han krever alt. Gud har ikke tilbakeholdt noe fra oss. Han aksepterer intet mindre enn alt det vi er, alt det vi har og alt det vi gjør.

Den person som ikke forlater far, mor, barn, verden og sitt eget liv for å følge Kristus, er ikke verdig for Kristus. Den troende som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, passer ikke inn i Guds rike.

Gud har gitt alt. Han forventer å motta alt.

Det er umulig å motta fylden av den nye pakts nåde, eller å kunne få del i den nye pakts muligheter og belønning, før vi beslutter oss til å gi alt hva vi er til Kristus. Før vi beslutter oss til å dø i Kristus og å leve i Kristus, kan vi ikke fullt ut få del i den nye pakt.

Ingen tidligere pakt har inkludert at Gud har gitt Seg Selv fullt ut.

Ingen tidligere pakt har krevd at et menneske oppgir sitt eget liv fullt ut.

Ingen tidligere pakt har kunnet tilby noe som helst av den herlighet som er tilgjengelig for den som har del i den nye pakt.

Men hva med den straff som påhviler de utvalgte som ikke er villige til å satse hele deres liv i jakten på Guds rike og Hans rettferdighet?

Som vi nevnte tidligere finnes ingen mellomvei. Enten gir vi alt vi er til Gud, eller så vil vi bli alvorlig tuktet. Straffen som Jesus Selv taler om når det gjelder syndige og dovne tjenere, er bortvisning til det ytre mørke, slag og forvisning bort fra Hans hellige nærvær. Der vil sinnets og åndens ekstreme pine uttrykkes i gråt, jammer og tenners gnissel.

Det er mange referanser i NT til det som venter de skjødesløse, de ulydige og de syndige. Bildet er lite behagelig, og vi blir formant til å arbeide på vår egen frelse med frykt og beven.

Den lov som gjelder i Guds rike er som følger: De som kjenner Mesterens vilje og ikke utfører den, vil bli slått med mange slag, mens de som ikke kjenner Mesterens vilje, og gjør ting som fortjener slag, vil bli slått med færre slag.

Vår tids kristne undervisning sier ofte det motsatte. Det sies at de som kjenner Mesterens vilje, og som ikke utfører den, vil ved Guds nåde bli ført til en residens av gull i himmelen. De som ikke kjenner Hans vilje, de som aldri har hørt evangeliet, vil lide en evig skjebne i ildsjøen.

Sannheten er at den som meget er gitt, vil meget bli avkrevd.

Hebreerbrevets tekst antyder at brevets mottakere som regnes for erfarne hellige, er begynt å bli skjødesløse. De forsto grunnprinsippene når det gjaldt frelsen og hadde tjent Herren med glede, selv når deres eiendeler ble frarøvet dem. Men de presset ikke fram til Guds hvile, til fullkommenhet.

Man skulle tro at Gud ville minne dem om å holde ut til enden med samme iver som de hadde utvist da de kom til tro, ellers ville de ikke motta fullt ut det som var blitt lovet.

Men Gud talte ikke om å forminske eller å begrense deres arv. Han advarte om ødeleggelse!

… hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? Denne frelse, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt Ham. (Hebr.2:3)
Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes. (Hebr.6:8)
Men den rettferdige, av tro, skal leve. Og dersom han unndrar seg, har Min sjel ikke behag i ham. Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse. (Hebr.10:38,39)

Enten presser vi fremad mot paktens fylde, eller vi vil bli straffet mer alvorlig enn de som ikke kjenner noe til pakten.

De av Jesu tjenere som ikke tjener Ham i trofasthet, vil straffes ved å bli kastet ut i det ytre mørke.

Legg merke til de ekstreme konsekvenser som gjelder i Guds rike:

For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. (Matt.25:29)

Her er det ingen mellomvei.

Enten avslutter vi som konge eller som boms.

Én av Herrens tjenere var ikke omhyggelig med det som var ham gitt. Han brukte ikke sin tildelte nåde på en god måte, kunne man si.

Unnskyldte Herren ham for hans atferd fordi han var fryktsom?

Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner. (Matt.25:30)

På grunn av våre tradisjoner, særlig når det gjelder å definere tro og nåde, har ikke Guds Ord lenger noen virkning. Vi har presentert den nye pakt som om den nesten ikke krever noe uten en muntlig trosbekjennelse om at Kristus er Guds Sønn, om at Han døde for våre synder på Golgata kors.

Resultatet av å neglisjere hele Guds råd har vært med på å frambringe selvsentrerte troende, som anser Gud og Kristus som deres tjenere. Tanken om at evangeliet om Guds rike er et håp som gjelder hele verdens framtid, er blitt betydelig svekket. Kristus betraktes som et middel for å hjelpe oss til å gå ned i vekt, til å bli en bedre selger, og til å gjøre oss rike.

På grunn av manglende vitalitet i vår tids forkynnelse av evangeliet, forandrer og preger humanismens verdier og idéer forkynnelsen av det guddommelige vitnesbyrd.

Det er sant at hvis vi vil regne med Kristus i alt hva vi er og foretar oss, vil Han lede oss i alle områder av vår jordiske vandring, og gjøre det slik at vi kan komme til å kjenne Kristus bedre gjennom de forskjellige aspekter av vårt jordiske liv. Men en slik daglig hjelp er ikke hovedtyngden i Guds rikes evangelium. Det er kun en kjærlig hjelp som gis til oss i vår nærværende nødstid.

Guddommelig nåde må aldri bli definert som en opphevelse av kravet om rettferdig, hellig og lydig atferd hos Jesu disipler, eller bli presentert som et middel for å kunne oppnå selvrealisering eller suksess i den nåværende verden.

Herrens dag, det tidspunkt når Jesus Kristus stiger ned fra himmelen med Sine ”mektige stridsmenn” for å innta Sin rettmessige plass som Konge over alle jordens kongedømmer, er blitt redusert til å bety en evakuering av en svak ”brud”. Bruden, på grunn av en ”nåde” som ikke krever noe, er ute av stand til å gjøre annet enn å kalle Jesus ”Herre”—uten at det virkelig kommer fra hjertet!

Tordentalene til de gammeltestamentlige profeter i Israel er forsvunnet. Visjonen om den Hellige som kommer fra fjellet Paran med fryktelig og uimotståelig kraft er forsvunnet. I stedet forkynnes det om en bortrykkelse av en umoden barnebrud før Satans hærer knuser henne. Man kan neppe kalle henne ”skremmende som hærskarer med sine banner” (Høys.6:10).

Hvis Kristus står ved Sitt Ord, vil majoriteten av vår tids kristne bli sendt ut i det ytre mørke, hvis ikke ut i noe enda værre, på grunn av at de har nektet å akseptere Kristi herredømme over deres liv. Og de som har undervist på denne ikke skriftmessige måte vil bli kastet ut sammen med dem. Slike grådige og kjødelige lærere har forandret Åpenbaringsbokens budskap.

Kanskje har Gud båret over med fortidens uvitenhet. Men nå er tiden inne til at vi alle omvender oss.

Hvis vi ikke omvender oss og vender om til Kristus med hele vårt hjerte, vil vi helt sikkert bli en evig del av Babylon, den falske kristne kirke. Vi vil komme til å tjene Antikrist. Vi vil komme til å drikke av Guds vredes vin. Vi vil bli plaget med ild og svovel i Lammets og de hellige englers nærvær.

Vi har nå sett at Guds program ikke har forandret seg fra verdens skapelse. Gud søker alltid en skapning som er fylt med rettferdighet og lovprisning, hvor Kristus er Sentrum og Omkrets for alt og alle.

Mika 6:8 har alltid vært sann. Habakkuk 2:4 har alltid vært sann, slik det står skrevet i Hebreerbrevets ellevte kapitel. 2. Krøn.7:14 har alltid vært sann.

Fra Abel via Enok og til vår tid søker Gud etter menn, kvinner, gutter og jenter, som vil leve rettferdig, elske barmhjertighet, og vandre ydmykt med Gud.

Det har alltid i alle tidsaldre vært hellige som har mottatt med takk den nåde som har vært tilgjengelig i deres tid, og har brukt den nåde til å presse igjennom til Guds hjerte.

Så har det vært andre, som på grunn av deres harde hjerte, har stått Helligånden imot. De overholdt paktens bokstav, men nådde ikke gjennom til Guds hjerte.

Det er Guds hensikt at den nye pakt vil frambringe hellige som befinner seg på et høyere plan når det gjelder tro, rettferdighet, barmhjertighet og ydmyk vandring med Gud, enn hellige fra tidligere tidsaldre. Den minste i Guds rike er større enn profetene.

Men det som vi frambringer i dag på grunn av våre tradisjoner, er hellige som bare er hellige i navnet—ikke virkelige disipler.

Gud søker ikke etter navnekristne, hellige som er tilregnet rettferdighet. Herren ønsker virkelig gudfryktige, trofaste menn og kvinner.

Peter og Paulus er ikke hellige som er blitt tilregnet rettferdighet. De er eksempler på gudfryktighet og herlighet som er tilgjengelig under den nye pakt. De behøver ikke å bli til skamme i selskap med Enok, Daniel, Elias, Johannes døperen og Jesus Selv.

Men Gud er ikke ferdig enda. Ved slutten av denne tidsalder, vil Gud frambringe forløsningens fylde. Når Jesus kommer tilbake, vil hellige fra alle tider bli oppreist ut fra de døde. Deretter vil alle som har elsket og tjent Herren i sannhet bli rykket opp for å motta denne frelses fylde av Jesu Kristi hånd. Vi vil alle bli fullendt sammen.

Under den nye pakt har Gud gitt til oss alt det som Han Selv er.

Kan vi til gjengjeld tilby mindre enn alt hva vi er?

(“Guds Fremadskridende Plan”, 4188-1)