Forførelse

FORFØRELSE

Det Nye Testamente taler om en utbredt forførelse som vil finne sted ved slutten av menighetens tidsalder. Satan er en forfører. Hans makt ble tilintetgjort på Golgatas kors, slik at han ikke kan påtvinge oss å gjøre hans vilje. For at Satan skal kunne overtale en kristen til å gjøre sin vilje, må Satan forføre den person. Satan er en mester i å forføre troende kristne så de løper inn i vranglære og synd.

FORFØRELSE

Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten. (2. Tess.2:9-12)

Å forføre er å villede noen, hva enten det skjer med overlegg eller det skjer ufrivillig. Forførelse kan få et individ til ikke å tro det som er sant eller å tro det som ikke er sant. Forførelse leder offeret inn i gale, skadelige eller syndige valg eller atferd.

Jeg tror at all synd og alt opprør mot Gud er en form for forførelse.

Å stole på verdens krefter for trygghet og overlevelse er forførelse, for verden kan aldri frembringe trygghet og overlevelse. Selv om vi sitter på hele verdens pengebeholdning, hjelper dette ikke, fordi vi allikevel kan miste livet i en ulykke eller dø av kreft.

Å gi etter for sjelens og kjødets lyster og begjær er også en form for forførelse, hvis vi tror at disse ting vil kunne gi oss glede. I stedet får vi samvittighetsnag, og høster ødeleggelse og vanære.

Når vi følger våre egne ambisjoner i stedet for å søke etter Guds vilje, er dette på samme måte forførelse, for Gud vet alt om oss. Han vet hva som vil bringe oss glede, og Han har makten til, og ønske om, å tilføre oss sann glede. Vi derimot forestiller oss hva som vil bringe oss glede, og forstår ikke hva som virkelig vil bringe oss glede. Og når vi klarer å gjennomføre våre målsetninger, så oppdager vi at vi slett ikke har funnet glede.

All synd og ulydighet mot Gud blir, sett på denne måten, en form for forførelse.

Forførelse er langt mer fremtredende blant kristne mennesker enn man vanligvis tror. Pr. definisjon forstår vi ikke når vi er i en tilstand av forførelse. Jeg tror at kristne ofte mener at hvis de setter sin lit til Herren og prøver å leve et gudfryktig liv, så kan de ikke bli forført. Kong David stolte på Herren og prøvde også å leve et gudfryktig liv, men han ble forført.

Jesus rådet oss til å be Gud om ikke å føre oss inn i fristelse, men vi ber ikke alltid på denne måten, eller hva? Før vi vet ordet av det er vi kommet i klørne på Satan. Jeg tror at de fleste av oss ikke er klar over Satans evne til å forføre selv de mest hengivne kristne.

Vi skulle alltid be Gud om ikke å lede oss inn i fristelse, og at Han ikke vil tillate oss å bli forført.

Hvis du begynner å føle ubehag ved en situasjon når du tjener Herren, gå til Ham med én gang og spør Ham om du på noen måte er ved å bli forført. Hvis det er passende, spør din ektefelle eller en eldste i menigheten som ikke farer med sladder, for hans eller hennes mening. Forførelse virker best i det subjektive. Når du inndrar en annen person i saken, så blir kraften i det subjektive minsket eller helt og holdent ødelagt.

Satan elsker å arbeide i de mørke områder i vårt sinn og i våre følelser, og gjør alt han kan for å forhindre at våre skjulte tanker kommer i lyset. Dette er hvorfor det er så vigtig å samles regelmessig med brennende troende. Hvis du virkelig er forført, kan Helligånden legge en byrde på en bror eller søster til å be, selv om de ikke vet hva de ber om. Resultatet vil være at du er i stand til å se klarere, og, hvis du handler ut fra dette lys, vil kunne komme ut av forførelsen.

Det kan ofte være vanskelig for den modne kristne å innrømme å være blitt forført. Uten å være klar over det har han blitt åndelig hovmodig, og følgelig ikke være villig til å innrømme at han har blitt forført.

Jesus talte om troende som er forført når det gjelder Hans gjenkomst.

Jesus svarte og sa til dem: Se til at ingen fører dere vill! For mange skal komme i Mitt navn og si: Jeg er Messias! Og de skal føre mange vill. (Matt.24:4,5)
Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange. (Matt.24:11)

Læren om ”bortrykkelse” av de kristne før trengselstiden, er én av de helt store forførelser i vår tid. Læren om ”bortrykkelsen” har å gjøre med Kristi tilbakekomst til jorden. Det er mange nidkjære troende som er overbevist om at det når som helst kan finne sted en ”bortrykkelse” til himmelen av bekjennende kristne. De har imidlertid ikke mottatt denne ”åpenbaring” under bønn, men følger en lære som tilbyr håp og trygghet i den farefulle tid vi lever i. Hvis de som tror dette ville se hen til Jesus og spørre Ham om hvilken hjelp Han har sørget for når det gjelder de siste tider, tror jeg de vil få høre at de må vende seg bort fra verdens fristelser og lære å forbli uavbrutt i Ham..

I alle de år jeg har vært i pinsebevegelsen, har jeg aldri hørt et klart profetisk ord angående den nært forestående ”bortrykkelse”. Men jeg har hørt mange profetiske formaninger om å omvende oss og søke dypere fellesskap med Jesus før dommen faller.

Vi forstår derfor at forførelse kan finne sted når det gjelder lære og teologi.

Jeg er av den oppfattelse at forførelse når det gjelder personlig moralsk atferd er meget farligere enn forførelse hva angår teologi eller eskatologi. Selv når det gjelder villfarelsen angående ”bortrykkelse” før trengselstiden, er det ikke noe problem om folk tar feil av tiden for Kristi tilbakekomst, for vi vil forstå denne hendelse fullkomment når dette skjer. Ingen skade har skjedd når det bare dreier seg om en feilvurdering vedrørende de siste dagers begivenheter.

Problemet er derimot at læren om ”bortrykkelsen” får troende til å unnlate å forberede seg på å kunne bli stående i den forferdelige tid både fysisk som moralsk som snart kommer. De vil ikke kunne overleve åndelig. De vil ikke kunne bli stående i åndelig seier innfor Kristus i en tid med åndelig mørke. De vil ikke bli i stand til å henvise andre mennesker til den trygghet det er å være i Kristus. De troende vil selv være skrekkslagne ved synet av hva som vil finne sted—både i USA og andre steder i verden.

De uforberedte troende vil gi etter for frykt og fortvilelse fordi deres utsvevende liv og bekymring hva angår denne verden vil ha hindret dem i å presse inn i Kristus og på den måten forbli under Herrens beskyttelse. De har blitt fortalt at det ikke er behov for å forberede seg for vanskeligheter, og de har praktisert det som har blitt forkynt søndag etter søndag.

Etter min oppfattelse er verdenshistoriens mest alvorlige eksempel på forførelse forrederiet av Jesus Kristus av Judas Iskariot.

Var Judas et tvers igjennom ondt menneske? Jeg tror ikke det fordi han angret bitterlig etter at Satan hadde forlatt ham.

Da Judas, som forrådte Ham, så at Jesus var blitt domfelt, angret han. Han kom tilbake til yppersteprestene og de skriftlærde med de tretti sølvpengene, og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak. Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. (Matt.27:3-5)

Denne handling er ikke et tvers igjennom ondt menneskes handling. Vi har i våre rettslokaler dømte kriminelle som ikke viser anger overhodet, men forblir hårde etter domsavsigelsen.

Det faktum at Judas følte seg så skyldig at han kastet pengene fra seg og deretter hengte seg, er alvorlig. Dette kunne ha vært deg eller meg, for dette er hva vi kunne ha gjort når vi innså at vi hadde forrådt en uskyldig person.

Legg merke til at Judas ikke viste tegn på anger fordi han hadde forrådt sin Messias, men for å ha sendt et uskyldig menneske i døden. Men Jesus refererte til Judas som en ”djevel”. Det finnes en hemmelig makt knyttet til lovløshet som er vanskelig for oss å forstå.

Jesus svarte dem: Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og én av dere er en djevel. (Joh.6:70)
For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort. (2. Tess.2:7)

Hvilken dør i Judas’ personlighet tillot Satan å forføre ham i denne grad? Var det de tredve sølvpengene? Vi vet fra teksten at han stjal penger fra deres felles pung.

Det bemerkelsesverdige er dette: Judas var ikke et tvers igjennom ondt menneske, men bare et individ med noen forræderiske motiver i sin personlighet. Og dog Judas var i nærkontakt med Gud kommet i kjød! På samme måte som Satan, som var en dekkende kjerub tettest på Guds trone i himmelen, levde Judas tett på Gud! Har du noensinne tenkt over dette? Judas vandret med Gud, og stjal samtidig penger fra den felles pung. Etter en slik nærhet med Gud, var allikevel Judas villig til å utlevere ham til myndighetene for penger!

Dette var og forblir helt utrolig. Hva ville ikke du og jeg ha gitt for å være sammen med Jesus i tre år! Det faktum at Judas kunne være så nær Gud, og enda gjøre det han gjorde, viser forførelsens overveldende makt.

Forførelse er ikke en tilstand som eksisterer der ute blant mennesker som er forskjellige fra oss. Forførelse er en mulighet så lenge som det finnes dører i vår personlighet, som hat, utilgivenhet, lyst, begjær, jalousi, løgn, tyvaktighet osv. som ikke har blitt brakt inn i Kristi lys og blitt fjernet fra oss.

Husk på dette: enhver kristen kan når som helst, uansett hengivenhet overfor Gud, bli forført. Og særlig hvis hans eller hennes personlighet er av en lidenskapelig karakter. Derfor må vi be hver eneste dag om at Gud vil fjerne fra oss alt som ikke er av Ham, og at vi bare må høre det som kommer fra Hans tronstol.

Jeg nevnte kong David. Vi ser fra David Salmer at hans hjerte var rett i Guds øyne. Og dog ved ikke å gå i krig sammen med sine soldater, la David til rette for den kommende katastrofe. Hvis David hadde vært sammen med sine menn, ville han ikke vært på taket av sin residens hvor han fikk se Batseba. Vi kan unngå mange fristelser ved ikke å tillate situasjoner som er åndelig farlige.

David kjente Mose lov. Han visste at hor innebar dødsdom. Og dog hans lidenskap tok overhånd over hans lydighet mot loven og hans samvittighet.

David gikk videre fra hor til mord ved å sende Uria helt opp i fronten. Når forførelse begynner å bære frukt i våre liv, er det ikke lenge før det ondes frukt mangfoldiggjøres.

Da Natan sa ”Du er mannen” var forførelsen avslørt.

Kanskje Satan håpet at David ville skaffe Natan av veien, slik Herodes gjorde med døperen Johannes, som advarte Herodes om at hor var synd. Men Herodes var ond og David var rettferdig.

Gud tilga med én gang David, men det medfulgte alvorlige konsekvenser, inklusive barnets død.

På samme måte tilgir Gud vår synd når vi bekjenner den og vender oss bort fra den, men det kan medføre konsekvenser for resten av livet.

De to første mennesker på jorden ble forført. Satan forførte dem, idet han lovte dem visdom uten å minne dem om døden som ville følge i kjølvannet. Adam og Eva var uskyldige. De visste ikke at det fantes noe slikt som forførelse. Gud kunne ha advart dem om at dette ville skje. Gud kunne ha trådt frem og drevet Satan ut av haven. Men dette er ikke Guds måte.

Guds måte er å tillate oss å måtte erfare konsekvensene av våre handlinger, slik at vi blir opplært i bedømmelse og åndelig krigføring. Hvis vi vandrer årvåkent innfor Herren, forhindrer Han ofte at vi blir forført. Andre ganger tillater Han oss å bli forført, og søker vi Ham trofast, vil Han åpenbare for oss at vi er blitt forført. Jeg kan ut fra personlig erfaring fortelle deg at dette er meget smertefullt. Vi må innrømme at vi tok feil, gjøre de forandringer som er nødvendige, og så fortsette med Herren, men som en mer erfaren kriger enn tidligere. Dette er en hard måte å lære på, men i visse tilfelle den eneste måten Gud kan ramme noen av kongene i vår personlighet.

Jeg er av den oppfattelse at det finnes minst to forskjellige slags forførelser. Det er forførelsen av den egentlig rettferdige person, som f.eks. kong David i hans forhold med Batseba. Og så er det forførelsen av den grunnleggende onde person, som i Absaloms tilfelle i hans forsøk på å tilrane seg sin fars trone.

Absalom brukte flere år på å fremme det plot hvor han ville tilrane seg sin fars trone. Jeg vet ikke om Absalom var urolig omkring dette, om hans samvittighet plaget ham. Ulikt David, ga Absalom ikke etter for en plutselig impuls. Han visste presist hva han gjorde.

Absalom var ikke et menneske etter Guds hjerte, slik David var. Absalom fikk ingen sjanse til å angre. Han ble slaktet midt under forrederiet.

Absalom visste hva han gjorde, og allikevel gjorde han det ikke. Med det mener jeg at Absalom ønsket forrang ved å sitte på Israels trone som hans far. Absalom ønsket makt og prestisje. Han ønsket å bli sett og beundret, og ikke som David som hele tiden søkte Herren.

(De av oss som har noe av Absaloms ånd i oss, må fortelle dette til Herren og bli renset fra den. Ellers vil den ødelegge oss.)

Absalom var forført. Han så seg selv sitte på tronen og bli adlydt av folket så vel som av Israels ledere. Hva Absalom ikke gjennomskuet var at Gud hadde utvalgt David. Gud var med David i alle Davids kamper. Det var Gud som ledet David og talte veldige ting til ham angående hans etterkommere.

Dette gjaldt ikke Absalom. Selv om Absalom hadde slått David i kamp og hadde overtatt tronen; selv om alle Israels adelsmenn hadde samlet seg om ham og vist ham ære; selv om menneskene hadde vist ham ære og tiljublet ham—så ville Absalom vært i sitt livs dypeste mørke. For Gud ville ikke ha æret Absaloms stilling, og han ville ha blitt tilintetgjort på den ene eller annen måte.

Absalom var totalt forført!

Gud alene opphøyer én person og avsetter én annen. Forfremmelse og degradering kommer fra Herren. Hvis vi får oppleve fremgang eller rikdom uten at Gud er med i det, lever vi i et innbilt paradis—og dette vil bli åpenbart før eller senere.

Det som skjedde med Korah, Datan og Abiram er et annet eksempel på forførelse i likhet med det som skjedde med Absalom. Disse israelittiske ledere var misunnelige på Moses, og foraktet ham og Aron.

De var ondskapsfulle menn. Gud ledet dem ikke til anger og omvendelse, men begravde dem levende sammen med deres familier.

Disse tre menn var dypt forført. Moses så Gud åsyn til åsyn. Israelittene hadde kommet ut av Egypt under hans lederskap. Moses kom ned fra det hellige fjell med loven. Hvor var Korahs, Datans og Abirams sunne fornuft så de trodde at Gud ville akseptere deres lederskap i stedet for Mose og Arons lederskap?

Det er mulig at manglende åndelig forståelse, mangel på sunn fornuft og mangel på tro på Gud ofte gjør seg gjeldende når det gjelder forførelse. Det later til at Korah og hans venner ikke har vært tilstrekkelig klar over Guds nærvær. Jeg tror at dette ofte er tilfelle når kristne trakter etter en stilling i menigheten som en annen innehar. Jeg tror ikke at de har tilstrekkelig fornemmelse av Guds nærvær i Hans menighet. De er bare opptatt av at en spesiell tjeneste er blitt gitt til en annen—en ære de gjerne selv ville ha, enda Gud ikke har gitt den til dem, men til en annen.

Så vi ser at det finnes forførelse i lære og forførelse i atferd. Jeg mener at vi legger for stor vekt på vranglære med hensyn til undervisning, og ikke nok på vranglære når det gjelder livsførelse. Gud er ikke imponert når det gjelder mengde eller nøyaktighet i vår viten. Dagen vil komme når vi kjenner alle ting. Men det som Herren er mer opptatt av er hvordan vi oppfører oss, særlig hvordan vi behandler andre mennesker.

Det var en sterk kristen mann som ønsket å diskutere med meg angående ”bortrykkelsen”. Jeg svarte: ”Det er mot min religion å diskutere eskatologi.”

Det kommer ikke noe godt ut av å argumentere med noen om hans eller hennes troslære. Den slags ordkløveri kommer fra en ond ånd, og det kommer ikke noe oppbyggelig eller verdifullt ut av det.

”Trosbekjennelsen” som Herren ser etter er ikke våre teologiske standpunkter, men det er at vi erkjenner vårt behov for Herrens hjelp og ledelse i alt hva vi foretar oss. Når to troende er i Kristus i en slik grad, har de nådd frem til troens enhet.

Gud ser til vårt hjerte for å se om vi elsker sannheten. Hvis dette ikke er tilfelle, sender Gud oss en ”kraftig villfarelse”.

Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten. (2. Tess.2:9-12)

Kanskje dette er grunnen til at Jesus advarte oss om å be om ikke å bli ledet inn i fristelse.

Nøkkelen finnes i uttrykket ”men hadde sitt behag i urettferdigheten”.

våre begjær og lyster kommer fra hjertet,
våre valg kommer fra våre begjær,
vår evige bestemmelse bestemmes av våre valg,
over dette står vår vilje som tjener som dommer, som foretar beslutninger vedrørende vårt hjerte, våre begjær og våre valg.

Vi må bruke vår vilje for å be Gud om å rense vårt hjerte fra alt som ikke er av Ham, slik at gudfryktige ønsker kommer ut fra vårt hjerte og leder våre valg.

Vi må befale vårt hjerte om å elske sannheten, hva enten vårt hjerte ønsker å gjøre dette eller ikke. Hvis vi ber, vil Gud hjelpe oss med vårt hjertes tilstand. Bibelen sier at Gud vil sende oss en kraftig villfarelse slik at vi vil tro løgnen, dersom vi gleder oss over ondskap.

Dette minner oss om en hendelse i Det Gamle Testamente.

Men Mika sa: Så hør da Herrens ord: Jeg så Herren sitte på Sin trone og hele himmelens hær stå omkring Ham på Hans høyre og venstre side. Og Herren sa: Hvem vil lokke Akab til å dra opp til Ramot i Gilead, så han faller der? Og den ene sa så og den andre så. Da gikk ånden fram og stilte seg for Herrens åsyn og sa: Jeg skal lokke ham. Herren spurte ham: Hvorledes? Han svarte: Jeg vil gå av sted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn: Da sa Herren: Ja, du skal lokke ham. Det skal også lykkes deg. Gå av sted og gjør det! Se, nå har Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men Herren har varslet ulykke for deg. (1. Kong.22:19-23)

”Ransak meg, og se om det er ondskap i meg”! Vi trenger å gjøre dette hver dag i vår jordiske pilgrimsvandring, og ikke bare én gang i et øyeblikks overbevisning.

Hvis vi ikke elsker sannheten, sender Gud en kraftig forførelse over oss og vi tror løgnen. Når dette skjer, ser vi ikke hvor vi går. Vi er blinde.

Når du møter en forført troende, vil du finne at han eller hun ikke er åpen for sannheten. Alt hva du kan gjøre er å be og være så venlig som mulig med en slik person.

Hvis pastoren ber før han forkynner Guds Ord om at Herren må tale til hjertene i forsamlingen, kan det hende at lys begynner å skinne i noens hjerte som har vært forført, men som ønsker sannheten.

Hvis dette skulle skje med deg, kan det være at du begynner å stille spørsmål vedrørende en opplevelse eller en lære som du har holdt i mange år. Du kan ha vært overbevist om at læren var fra Gud, men det viste den seg ikke å være. Du vil være overrasket hvordan Satan kan imitere Herrens arbeide.

Ta konsekvensen av den tvil, det spørsmål. Vær helt oppriktig med Herren, og be Ham dømme opplevelsen eller læren med guddommelig ild. Vær ikke redd. Gud vil ikke skade deg.

Noen ganger blir vi urolige og engstelige om vi virkelig kan ha tatt feil i alle disse år. Bry deg ikke om det! Du er ikke universets sentrum som du kanskje tror du er! Bare hold deg til Herren. Han vil befri deg fra den store forfører hvis du ønsker sannheten. Trøst deg med at mange troende er, og har vært, under forførelse slik som deg. Forførelse er vanlig blant Guds folk.

Noen vil kanskje si: ”Jeg leser min Bibel og jeg kan aldri bli forført!” Vet du hva? Du er faktisk allerede forført ved å tro at du ikke kan bli forført.

Bibelen beordrer oss til å prøve åndene, på grunn av alle de falske profeter som er i verden.

Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. 1. Joh.4:1.

La meg forsikre deg om én ting: Gud vil aldri irettesette deg for å prøve åndene. Det er alltid i orden å kontrollere alt. Du kan spørre Gud hundre ganger om noe virkelig kommer fra Ham, og Gud vil ikke bli fornærmet fordi du spør. Jeg mener ikke at vi skal være overforsiktige og aldri akseptere hva Gud gjør. Det er en tid hvor vi må vandre med Herren på vannet.

Herren komplimenterte de troende i Efesus fordi de hadde prøvet dem som hevdet at de var apostler.

Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Åpb.2:2.

Hvis Guds folk hadde brukt mer tid i bønn, og latt være med å tilbe deres forkynnere, da ville vi aldri ha akseptert villfarelsen angående ”bortrykkelse” før trengselstiden, ”lykke-teologien”, ”visualisering”, og andre merkelige forekomster i vår tid

Men Guds folk ber ikke! I stedet ønsker de å ha en forkynner som får dem fullstendig eksaltert og opp i skyene av begeistring. De betaler sin billett, og show’et går sin gang.

Hvor mange holder seg i stedet hjemme og bøyer kne for Jesus, og spør om det er Ham som er opphav til alt det merkelige som foregår.

Det er mulig at de troende er engstelige for å slokke Guds hellige Ånd, eller å stille spørsmålstegn ved Guds salvede. Kanskje dette er årsaken til at de ikke spør om hva som skjer.

De eldste er ansvarlig for hva som foregår under møtene. Gud vil lønne dem for deres beslutninger, hvis de er gjort under alvorlig bønn. Husk på at Guds får kjenner Hans stemme, men lammene behøver å bli ledet.

Hvis noe skjer i menigheten som gjør pastoren og de eldste urolige, skulle de henvende seg til Herren med det samme. Hvis de blir presset til å ta en beslutning, skulle de si: ”Jeg trenger mer tid til å be over dette.”

Vær ikke redd for å slokke Helligånden. Hvis du innehar en lederstilling, og ber og søker Herren, da kan du stanse det som foregår i forsamlingen på en venlig, men bestemt, måte inntil du er sikker på at det er fra Herren.

Guds Ånd vil ikke ta det ille opp hvis du på en rolig måte og i bønn, leder forsamlingen. Hvis du ikke gjør dette, vil alle slags åndsmakter ta kontroll, og du vil få uorden og forvirring, noe som aldri er passende blant troende som er forsamlet.

For en tid tilbake kom en eldste til meg fra en annen stat i Amerika, og fortalte meg at mennesker lå og rullet rundt på gulvet mens pastoren forkynte Guds Ord. Han spurte meg hva jeg mente om dette, ettersom det etterhvert var blitt vanlig i mange forsamlinger.

Mitt råd var at han på en kjærlig måte skulle be folk om å holde opp med det, fordi det distraherte Guds Ords forkynnelse, for siden å gi mulighet for dem som måtte ønske å komme frem foran og ligge på teppet og anrope Gud. Det er ikke noe galt å rope ut til Gud ”mellom porten og alteret”, for å bruke et skriftmessig uttrykk.

Tanken er å gjøre alt, men å gjøre det på en anstendig måte og under full kontroll.

Bror Stanley Howard Frodsham kom med en profeti for noen år siden, hvor han sa at problemet i de siste dager vil være åpenbaringer som for det meste er sanne, men oppblandet med litt villfarelse. Det er dette vi har sett skje i de siste år.

Alt som kommer til oss fra Kristus i det himmelske er ikke nesten sant, men fullstendig sant og fruktbringende. Satan er en ekspert i å fremme sine løgner ved å anvende ord og erfaringer som er skriftmessige og familiære for oss. Men det er død i gryten.

Hvordan kan vi si om noe er fra Herren? Hvis det kommer fra Helligånden vil det fjerne oss fra synd og frembringe Helligåndens frukt i oss. Enhver lære, enhver bevegelse som ikke fremmer rettferdighet, er ikke av Gud, uansett hvor spennende og oppløftende det virker.

Vi nærmer oss en tidsalder med fysisk og moralsk gru. Vi må for enhver pris lære å se hen til Herren Jesus hvert øyeblikk hver eneste dag. Hvis vi gjør dette, leser vår Bibel hver dag, kommer sammen regelmessig med andre brennende troende, og nekter å bli likedannet med verdens tidsånd som kommer til oss gjennom et hav av informasjon og påvirkning fra mediene, da har vi en god sjanse til å kunne bli stående i seier frem for Herren i midten av åndelig mørke.

Vi må vokte vårt hjerte med iver, for ut av det springer livet, slik det står i Ordspråkenes bok.

Selv om vi er årvåkne i alt dette, kan vi allikevel bli villedet. Men hvis vi fortsetter med å la Herren vite at vi elsker Ham, og har en åpen og mild ånd, da vil Herren føre oss tilbake på veien med Ham, slik som Han gjorde det i kong Davids tilfelle.

David begikk hor og mord. Han fikk å merke konsekvensene for sine synder resten av sitt liv. Men han døde i ære og blir husket i ære, og hans Salmer har vært en velsignelse for menneskeslekten i 3000 år.

Slik er det med deg og meg. Gud venter ikke at vi skal være fullkomne. Men Han forlanger at når vi blir klar over at vi har tatt feil, må vi ydmyke oss, komme opp å stå igjen, og fortsette videre i vår vandring med Kristus.

Én gang ble jeg ydmyket på en slik måte. Jeg hadde blitt forført.

Da fikk jeg en slags visjon. Jeg så Herrens legioner paradere i himmelen. Hvite hester passerte foran meg. Jeg kom med oppmuntrende tilrop, idet jeg innså at jeg ikke var verdig til selv å delta, men jeg ønsket at de skulle fortsette og vinne Herrens kriger.

Plutselig stopped en hvit hest foran meg. Det var ingen rytter på den.

Jeg visste at den hest var for meg.

Men min selvmedlidenhet hindret meg i å komme meg opp på den.

Jeg sto der i min fordreide stolthet og sa: ”Fortsett! Fortsett! Tilintetgjør fienden! Jeg er ikke verdig, men dere må fortsette!”

Men jeg visste at alt dette var forgjeves. Herren ønsket meg opp på den hesten og å innta min plass i Hans hær, og ikke gjenta hvor uverdig jeg var. Herren har humoristisk sans, ikke sant?

Jeg visste også at jeg heller måtte se å komme meg opp på den hesten, ellers ville en annen ride på den.

Det var meget vanskelig å seire over selvmedlidenheten.

Jeg kom meg til sist opp på hesten, og det var slutten på visjonen.

David forkastet ikke Batseba. Hadde han gjort det, ville han ha begått ennå en synd. David ektet Batseba, og ut av dette ekteskap ble kong Salomo født.

Slik vil våre bommerter resultere i noe stort hvis vi ydmyker oss og forblir tro mot Kristus.

La meg igjen understreke at Satans makt ble tilintetgjort på Golgatas kors. Han kan ikke tvinge noen til å gjøre hans vilje, å synde. Noen ganger sier folk: ”Djevelen fikk meg til å gjøre det”. Dette er en løgn. Personen gjorde selv sine valg ut fra hans eller hennes egne ønsker, slik vi alle gjør.

Djevelen arbeider gjennom forførelse og list. Han studerer vår personlighet og arrangerer en situasjon som egner seg til å virke tiltrekkende på oss. Tro meg, vi må vandre meget, meget forsiktig hvis vi skal slippe å bli forført.

Herrens engel leirer seg rundt dem som frykter Gud, og befrir dem.

Herren Jesus inviterer oss til å fornekte oss selv, ta opp vårt personlige kors og følge Ham. Vårt personlige kors er det beste av alle skjold mot fiendens list.

Troende blir forført når de prøver å komme utenom deres personlige kors, når de forsøker å unnslippe fra det fengsel hvor de er blitt plassert av Herren.

Husk på at den nåværende verden er under guddommelig forbannelse på grunn av Adams og Evas ulydighet. Paradiset er trukket tilbake til det åndelige område. Når vi prøver å gjøre denne nåværende verden til et paradis, åpner vi oss for forførelse.

Det er sant at Gud ønsker at vi skal være lykkelige og leder oss til evig glede. Men først må vi utholde selvfornektelsens kors. Dette kors er bestemt til å tilintetgjøre vår egenkjærlighet og vår egenvilje. Når vi tenker over det, så er egenviljen kilden til all synd.

Det er å håpe at hver og én av oss vil fornekte oss selv og plassere alle våre skatter i himmelen og følge omhyggelig Herren Jesus hver dag, alt mens vi ber ”Far, led meg ikke inn i fristelse”.

Hvis vi bærer vårt kors bak vår Mester, ber og leser vår Bibel om mulig hver eneste dag, bedømmer åndene, beholder en ydmyk og åpen ånd, slik at hvis vi snubler, er villige til å bli korrigert og vender om fra vårt feiltrinn, da vil det være mulig å leve et seierrikt kristent liv nå, og i den grufulle tid som er nært forestående.

(“Forførelse”, 4186-1)