JESU KRISTI TREDJE FRISTELSE
På tempelgavlen—Guds venteværelse
Så førte han Ham til Jerusalem og stilte Ham på templets tinde. Og han sa til Ham: Er du Guds Sønn, så kast Deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi Sine engler befaling om Deg at de skal bevare Deg, og de skal bære Deg på hendene for at Du ikke skal støte Din fot mot noen stein. Men Jesus svarte og sa til ham: Det er sagt: Du skal ikke friste Herren din Gud! Da djevelen hadde fullført hele fristelsen, gikk han bort fra Ham inntil en laglig tid. (Luk.4:9-13)
Jesus ble fristet på tre forskjellige områder, og disse fristelser vil møte alle mennesker.
- vi fristes angående vår materielle overlevelse (forvandlingen av stenene til brød);
- vi fristes angående kjødets synder og lyster (denne verdens riker);
- vi fristes angående lydighet (tempelgavlen).
Det tredje område, tempelgavlen, er meget vanskelig for noen av oss. Djevelen fører oss til Jerusalem for denne fristelse-til menighetsaktivitetenes arena.
Frelsens tre døds-og oppstandelsesopplevelser kommer ikke i rekkefølge, som eksamenene i en skole. Dog er det slik at fristelsen angående tempelgavlen gjelder dem som allerede er frelst, og er nidkjære når det gjelder å tjene Gud.
Tempelgavlen var beliggende i det sør-østlige hjørne av templet, med utsikt over Kedron-dalen og med et stup ned på ca. 150 m. Der satt Jesus på toppen av denne gavle. For et latterlig og unyttig sted å være! For en latterlig situasjon!
De mosaiske ritualer gikk sin gang under Ham i templet etter de forskrifter som Han Selv, herlighetens Herre, hadde gitt Moses på Sinai. Hvilken kontrast mellom Sinai og tempelgavlen! For en kontrast når vi må stige ned fra stedet hvor vi mottok en veldig åpenbaring, og til fengslet hvor vi er unyttige og alt synes formålsløst!
På toppen av templet kunne Jesus Kristus se hele perspektivet, dvs. hele omfanget av Guds forløsningsplan for jorden og alle de behov som menneskene har på grunn av alt som de er bundet av. I templet under Ham var prestene i full gang med ritualer og sakramenter som Han forsto bedre enn noen annen, idet Han jo var opphavsmann til, og fullbyrdelse av dem alle. Og allikevel satt Han på en gavle uten mulighet for å gjøre noe som helst. For en fristelse!
Tempelgavlen: Guds venteværelse.
Før vi kan få mer av Guds fylde må vi gå gjennom denne gavle-opplevelse. Vi må bringes dit hen hvor vi er unyttige. Dette kommer etterat vi har hatt en visjon av verdens behov og Guds plan for å møte disse behov, og når vi forstår hva Herren vil fullføre gjennom menigheten.
Når vi så har fått en viss klarhet over hva som vil måtte skje, og Guds salvelse er over oss, kan så verden, djevelen eller vår egen ærgjærrighet eller frykt få oss til å handle? Kan vi bli fristet, lokket, være bekymret og engstelig nok til å ”tre ut i tro på Guds Ord”, uten etter Helligåndens ledelse?
Jesus var så lydig overfor Gud at Han fremdeles ville sitte på gavlen, om ikke fristelses-perioden var blitt avsluttet. Er vi like lydige? Er vi villige til å forbli sittende der oppe på gavlen av nytteløshet inntil Gud bringer oss ned? Inntil englene tjener oss?
Det er tider i vår kristne erfaring når vi må vandre i tro, og det er tider hvor Gud sier: ”Vent!” Det er ikke alltid klart for oss hva vi skal gjøre, om vi skal vente, eller ta et trossteg og se hva som skjer.
Vi må være forsiktige, men ikke for forsiktige. Hvert steg vi tar må være forberedt i bønn hvor vi så vidt mulig søker Helligåndens ledelse, men også overvåker resultatet av det vi gjør. Vi må fremstille våre legemer som levende ofre for å finne ut av hva Guds vilje er.
Noen ganger synes det som om Gud ikke beveger Seg i det hele tatt, andre ganger beveger Han Seg med lynets hastighet. I mellomtiden utfordrer verden, vår motstander og vår egenvilje oss til å gjøre noe, å komme ned fra korset.
Kristi tre fristelser fulgte Ham gjennom hele Hans tjeneste, slik som de følger oss gjennom vår tjeneste. Til sist da Han hang på korset, det som representerte tempelgavle-fristelsen, ropte fristeren til Ham: ”Hvis Du er Guds Sønn, kom ned fra korset! Gjør noe! Hvis Du er Hvem Du sier at Du er, bevis dette nå!”
De kristne menigheter har aldri i noen særlig grad blitt konfrontert med og beseiret denne tempelgavle-fristelse. Det er fordi motivasjonen i forsamlingene er ”å arbeide og gjøre noe for Guds rike”.
Den tanke å skulle vente på Guds ledelse i en tilstand av hjelpeløshet, er vanskelig i en organisatorisk sammenheng. Og dog er tempelgavle-opplevelsen den eneste vei til å oppleve fylde av fruktbarhet og styrke.
William Branham, som var en baptist-predikant med en særegen nådegave på helbredelses-, miraklenes og kunnskapsområde, er et ypperlig eksempel på en kristen som anstrenger seg for å vente på Helligåndens ledelse. Vi hørte Branham tjene i Long Beach, California, omkring 1950, og var vitne til hans oppriktige lengsel etter å følge Gud i alle detaljer av hans tjeneste.
Det hendte noe under hans besøk i Afrika. Herrens Ånd forbød Branham å tjene i en viss by, mens de som var med ham tryglet ham å gå til den byen. Ånden advarte ham og ba ham gå til en annen by for å hvile. Branham, som hørte på sine medarbeidere, dro i stedet til byen som de hadde planlagt å besøke, og han ble alvorlig syk (fortellingen er tatt fra ”Footprints in the Sands of Time”, Jeffersonville, Indiana, Spoken Word Publications 1975).
William Branham understreket betydningen av at den kristne som har fått en nådegave fra Gud, må motstå enhver fristelse til å bruke gaven uten etter Helligåndens ledelse. Mennesker løper til alle dem som mottar kraft fra Herren og forsøker å overtale han eller henne til å bruke gaven på en bestemt måte.
Hvis noen i dag kunne mangfoldiggjøre mat ved Helligåndens hjelp, kan dere ikke forestille dere hvilket sosialt press som vedkommende ville bli underlagt for å bruke denne gave til å lindre mennesklig nød? Hva hvis Gud ga denne gaven, og samtidig forbød bruken av den til et senere ukjent tidspunkt? Dette er hva tempelgavle-fristelsen går ut på.
Vi mennesker ønsker noen ganger å bruke Jesus Kristus på en måte som vi selv kunne tenke oss. F.eks.: ”Jesus, send oss en Helligåndens vekkelse. Ikke la noen tale i tunger eller bli helbredet for vi tror ikke på det. La oss bruke Deg på en slik måte som vil passe for alle, og som derfor vil være gavnlig når det gjelder oppbyggingen av Ditt rike”.
Er det ikke dette Herren hører hver dag?
Gud ga William Branham en helt ekstraordinær tjeneste som har vært med på å velsigne det 20. århundrede. Dr. Henrietta Mears, Smith Wigglesworth fra England, Watchman Nee fra Kina—alle disse var ”Elias’er” og ”Elisa’er”, profeter i endetiden som alle bebudet Guds rikes komme. De var forløpere for Helligåndens mektige flod som begynner å nå Kristi legeme, og som åpenbarer Guds rikes kraft, og som kaller alle overalt til omvendelse for å berede Herrens dag som er nær.
Det later til at det er vanskelig for de store menigheter å forstå at Guds gaver og kall ikke er gitt for å møte verdens behov. De er gitt for å oppbygge Kristi legeme og skal bare brukes etter Helligåndens presise ledelse. De er aldri gitt for at velmenende troende skal forsøke å forminske verdens problemer.
Når Kristi legeme har nått fram til Guds standard for modenhet, vil Herren komme tilbake og bringe rettferdighet til nasjonene. Å prøve å hjelpe nasjonene ved å innsmigre seg hos dem så de kan komme til tro på Jesus, er et fåfengt forsøk som bare vil forlenge deres ulykke.
Svært ofte er de mennesker som kommer til menighetene for befrielse, bare opptatt av at Guds dom må fjernes fra deres liv så de kan fortsette å leve deres liv atskilt fra Gud og Hans Kristus. Å befri slike er å gå på tvers av Guds hensikter. Kristne har ofte arbeidet mot Guds Hellige Ånd uten å være klar over det.
Er vi villige til å ”sitte på tempelgavlen” så lenge Herren forlanger det, selv om vi har svaret for menigheten og verden? Eller vil vi presse fram i tjeneste før Guds tidspunkt?
Tempelgavlens død, det som har å gjøre med hjelpeløshet, nytteløshet og svakhet, er en vanskelig prøvelse for Herrens tjenere. Vi er kanskje bare et steg unna fra tjeneste i Helligåndens kraft, og alt i oss lenges etter friheten til å bevege oss fram i Herren.
Og her sitter vi og er til ingen nytte! I mellomtiden fristes alle de som ser oss til å latterliggjøre oss for at vi ikke gjør noe av verdi. Vi kan bli ganske frustrerte mens vi venter på Herren.
Jesus Kristus Selv var villig til å bli intet og til ikke å gjøre noe som helst. Han ventet og var avhengig av Gud for alt. Menneskene forsøkte å gjøre Ham til Konge, men Han nektet. Han forble gjennom hele Sin tjeneste hjelpeløs på tempelgavlen og handlet bare når Gud ville det.
På den annen side er det riktig at det er øyeblikk hvor vi må handle i tro. Hvis vi beveger oss forsiktig fram gjennom bønn, ett steg av gangen, så kan vi bevege oss i Kristus. Vi må gå fram årvåkent og forsiktig under stadig bønn inntil Herren tilskynder oss til større tempo—noe Han gjør fra tid til annen.
Til andre tider synes det som om alle dører er lukket. Vi er på tempelgavlen. Fristelsen er at vi må gjøre noe—ett eller annet. ”Kast deg ned og Gud vil møte deg! Det står i Skriften. Ban vei gjennom fengselsportene! Landet med melk og honning er jo ditt!”
Når Gud setter oss i fengsel, så kan vi ikke komme ut uten å bryte Guds lover.
Gud holdt Abraham på tempelgavlen når det gjaldt den lovete arving. Abraham kastet seg ned fra tempelgavlen, og dette resulterte i Ismael. Ismael, Guds folks fiende, er alltid resultatet når vi klatrer ned av tempelgavlen før Guds time.
For en død vi dør! For en tålmodighet det krever å vente, slik Gud forlanger det! Vi blir pulverisert mens vi sitter på vår unyttige gavle. Vil vi forbli der om så skal være til Jesus kommer? Ja, det vil vi, med mindre Guds Ånd leder oss i en annen retning.
Vi vil være lydige, selv om denne død går gjennom marg og ben. Vi må lære til bunns at Guds arbeid må utføres av Gud Alene, og at det tilkommer Ham å lede oss i bruken av våre gud-gitte evner. Profetgaven er underlagt profeten. Profeten er underlagt Guds Ånd.
Hvorfor, kunne man spørre, vil Gud sløse bort Sin tid ved å gi noen gaver, og deretter føre dem til et sted hvor de er til ingen nytte? Det er fordi Gud er mer interessert i den åndelige modning av Sine tjenere enn i deres tjeneste. Måten vi arbeider på er i nærværende tid viktigere enn suksess. Gud utvikler sønner som vil vandre i lydighet og som aldri beveges av personlig ærgjærrighet, av frykt eller enda av åpenbare behov.
Vi sier ikke dermed at vi skal være upraktiske eller ufølsomme når det gjelder mennesklige behov som omgir oss. Hvis noen fryser eller er sultne, og vi har midler til å hjelpe, så skal vi gjøre det. Jakobs bok underviser oss i det å være praktiske og nestekjærlige. Alle slags gode gjerninger er en viktig bestanddel av det kristne disippelskap. Vi taler her om den hellige som Gud har satt i ”fengsel”.
Josef er et eksempel i Skriften på en slik hjelpeløs tilstand. Mens Josef var i fengsel testet Guds Ord ham. Da hans tid kom, ble han frigitt og satt til å styre over Egypt. Gjennom Josefs lydighet brakte Herren befrielse til Egypt, til Israel og til jordens øvrige nasjoner.
Da Jesu time var inne, steg Han ned fra tempelgavlen og inn i Sin tjeneste i Helligåndens fylde og kraft.
Senere, ble Herren frelst ut fra en annen tempelgavle-opplevelse—korset. Etter å ha betalt prisen for å forløse menneskeheten, ble all autoritet i himmelen og på jorden gitt Ham.
Korset
Guds trone nås gjennom korset. Korset er død til oss selv—til vår måte å handle på, våre impulser, vår timeplan, vår forståelse og vår iver etter å hjelpe Gud og mennesker.
Verden forstår ikke korset. Korset står for svakhet, nederlag, skam og vanære. For kristne er korset Guds kraft. Men tenk på hva Kristus følte da Han hang der på korset! Korset står for oss som noe opphøyet og herlig inntil vi selv henger der. Da først forstår vi at korset betyr svakhet, nytteløshet, skam, hjelpeløshet, smerte og forvirring.
Det er ingen annen vei til Guds fylde enn gjennom tempelgavle-opplevelsen. Det er djevelen som setter oss der, men bare etter Faderens vilje og veloverveide timeplan.
Gud Selv studerer våre reaksjoner der oppe på tempelgavlen, for Han skaper sønner i Sitt bilde. Han forlanger total lydighet. Guds måte til å skape lydighet i oss på er å fjerne fra oss mange av våre nære relasjoner, ting og omstendigheter som vi verdsetter, og å utsette det som vi ønsker og lenges etter.
Noen ganger må vi gjennomleve fysisk smerte, tretthet og besvær. Vi blir brakt inn i situasjoner som vi avskyr, og må konfrontere dette over en lengre periode. Redsel og gru kan være hovedaktørene i dette drama, som fyller vår fremtid med mørke og uhygge.
Disse fristelser kan være forferdelig ubehagelige, og vi kan være fristet til å bli bitre og klandre mennesker. Hvis vi i stedet kan fortsette med å prise Gud og stole på Hans Ord og gi Ham ære for den forandringen som vi håper og tror vil komme i Hans tid, da vil juveler av tålmodighet, tro, mot og lydighet bli skapt i oss.
Vi stønner mens vi er i lenker. Så bryter dagen fram, og vi finner at vi er kommet på et høyere sted i Gud.
Han kjenner til vår situasjon! Han kjenner til den! Kristus Selv har vært der på tempelgavlen. Gud husker på at du er villig til å lide i Hans navn. Han som oppholder himlene og jorden og alle som bor der, vil gjøre deg i stand til å seire over alle fiender. Gud vil åpne dine fengselsporter. Dine prøvelser vil ta slutt. Husk på det—det blir en slutt på alt det du går gjennom! Om du dør i Guds vilje, vil du oppreises i Guds vilje. Jo dypere din død i lydighet, jo høyere vil du oppreises i Herrens herlighet.
Fest dine øyne på den belønning som ligger forut, så vil du bli istandsatt med den visdom og styrke som Gud gir—å forbli der hvor Han har satt deg. Hvis du er tro i det små, vil Han sette deg over større ting senere. Hold fast i tillit til Herren, så vil du få plass blant andre hellige som også har måttet gå gjennom gavle-opplevelsen.
(“Jesu Kristi Tredje Fristelse”, 4181-1)